Bekymret for mannens helse

[Gjest AnonymBruker]

jeg er en dame på 38 som er gift med en som er 10 år eldre. vi har to barn.Mannen min er omsorgsfull og opptatt av familien sin, men har en krevende jobb med mye overtid og endel reising. Dette medfører at mye av ansvaret for hus og hjem faller på meg. Jeg er også i full jobb.

Det som er det største problemet er at han gir fullstendig blaffen i egen helse. Siden vi ble sammen har han hatt et alkoholforbruk som etter min mening er for høyt. dvs han drikker hver dag. 4-6 flasker med øl. I tillegg er han 20 kilo overvektig og trener ikke.

For ca 1 år siden, var han på en stor utredning hos legen pga div plager. Han fikk påvist problemer i lever og fikk beskjed om at han burde slanke seg og drikke mindre, hvis ikke kunne dette medføre alvorlig leversykdom.

Jeg ble veldig engstelig og vi har hatt flere runder rundt dette. til slutt fikk jeg han til å redusere inntaket av alkhol til helgen... og at han skulle slanke seg. Jeg forsøker å lage mager, sunn mat men han føler at det er til ingen nytte når han spiser for mye godteri i tillegg.

Han kuttet ned litt på alkholen, men drikker fremdeles 3-4 ganger i uka, noe jeg synes er altfor mye. I ferier drikker han fremdeles hver dag.

Han greier ikke å komme igang med hverken trening eller mosjon.

Jeg begynner å bli alvorlig bekymret for ham og dette gjør meg både nedstemt og sint.

Orker ikke å ha sex med ham lenger heller, synes han svikter både familien og seg selv ved å gi så blaffen i helsa si. Han blir sint når jeg tar dette opp og vil ikke snakke om det. Sier jeg er hysterisk og overdriver.

Trenger råd på hvordan jeg skal løse dette. Bør jeg slutte å tenke på det å la han gjøre som han vil, eller skal jeg sette hardt mot hardt. Jeg kjenner at jeg nærmer meg grensen for hva jeg orker av dette...

[Havbris]

jeg er en dame på 38 som er gift med en som er 10 år eldre. vi har to barn.Mannen min er omsorgsfull og opptatt av familien sin, men har en krevende jobb med mye overtid og endel reising. Dette medfører at mye av ansvaret for hus og hjem faller på meg. Jeg er også i full jobb.

Det som er det største problemet er at han gir fullstendig blaffen i egen helse. Siden vi ble sammen har han hatt et alkoholforbruk som etter min mening er for høyt. dvs han drikker hver dag. 4-6 flasker med øl. I tillegg er han 20 kilo overvektig og trener ikke.

For ca 1 år siden, var han på en stor utredning hos legen pga div plager. Han fikk påvist problemer i lever og fikk beskjed om at han burde slanke seg og drikke mindre, hvis ikke kunne dette medføre alvorlig leversykdom.

Jeg ble veldig engstelig og vi har hatt flere runder rundt dette. til slutt fikk jeg han til å redusere inntaket av alkhol til helgen... og at han skulle slanke seg. Jeg forsøker å lage mager, sunn mat men han føler at det er til ingen nytte når han spiser for mye godteri i tillegg.

Han kuttet ned litt på alkholen, men drikker fremdeles 3-4 ganger i uka, noe jeg synes er altfor mye. I ferier drikker han fremdeles hver dag.

Han greier ikke å komme igang med hverken trening eller mosjon.

Jeg begynner å bli alvorlig bekymret for ham og dette gjør meg både nedstemt og sint.

Orker ikke å ha sex med ham lenger heller, synes han svikter både familien og seg selv ved å gi så blaffen i helsa si. Han blir sint når jeg tar dette opp og vil ikke snakke om det. Sier jeg er hysterisk og overdriver.

Trenger råd på hvordan jeg skal løse dette. Bør jeg slutte å tenke på det å la han gjøre som han vil, eller skal jeg sette hardt mot hardt. Jeg kjenner at jeg nærmer meg grensen for hva jeg orker av dette...

Jeg forstår veldig godt din bekymring - som jeg mener det er all grunn til å ha. Han gambler åpenbart med sin egen helse men reagerer, helt klassisk, med sinne og bagatellisering når du forsøker å snakke med ham. Han vet nok sikkert selv at han er i faressonen, men orker ikke ta det innover seg fordi det han risikerer er å få selvpåførte livsstilssykdommer. Han vet sikkert også at han er i en alder der det er større risiko for å få hjerte- og karsykdommer.

Nei, han vil nok ikke høre på deg nå. Men han har jo flere enn deg å ta hensyn til. Han har to barn som trenger en oppegående far, som trenger en far i fremtiden, som kanskje vil trenge oppfølging på fysiske aktiviteter etc.(jeg aner jo ikke hvor gamle barna deres er) Vil det temaet kunne få ham på gli?

Jeg vet ikke om jeg kan gi noen gode råd, fordi det kun er han selv som kan ta tak i sitt eget liv. Har han vært til ny sjekk hos fastlegen? Hvis ikke er det kanskje på tide å ta en ny sjekk av leververdier, kolesterol etc. Jeg vet ikke hvordan rutiner og formaliteter er mht om du har mulighet til å ta en prat med hans fastlege. Hvis dere bruker samme fastlege kan du jo bestille en time for din egen del og uttrykke dine bekymringer.

Klarer du å få han med ut på kveldsturer? Det kan være en fin måte å begynne å trene på - siden jeg regner med at han ikke er i god fysisk form og har sikkert ikke verdens beste kondis.

jeg synes ikke du skal slutte å snakke om dette med ham.

Endret 9. april 2010 av Havbris

[Cannavaro]

Er veldig enig med Havbris her.

Det er jo mannen din som har et klart problem, og det er han som må gjøre noe med det.

Du kan påvirke i dine handlinger (lage sunn mat, få familien ut på tur f.eks.) og dine tanker rundt dette.

Som Havbris sier ; at det er viktig for ham å se en fremtid med barna og oppfølging av det de skal foreta seg.

Er det også noen i hans familie (søsken,foreldre f.eks) som du kan snakke med og vinkle påvirkningskraften fra deres hold ??

Er det noen av hans kamerater eller kolleger du har kontakt med som også kan bidra ???

Det er viktig å få han inn i en mer sunn og fornuftig fremtidsrettet tankegang her, og virkelig få opp øynene for egen helsesituasjon.

Jeg har tilnærmet noe lignende problem med noen i familien og jeg påvirker så godt jeg kan -hver dag. Har håp om at det engang hjelper.

Flott at du viser omsorg og bekymring overfor mannen din, stå på !! Skjønner det kan være tøft, men du gjør da en god jobb overfor både mann og barn gjennom dine tanker rundt dette.

[Gjest AnonymBruker]

hei igjen og takk for svar :-)

Jeg har utallige ganger forsøkt å få ham med ut på tur, på ski eller til fots.

En sjelden gang har han blitt med, men da virker det som det er for å glede meg og ikke for sin egen del...det virker som han tror det er for min skyld han skal endre seg.. han forstår rett og slett ikke alvoret og hvor viktig det er for ham selv..

våre barn er 10 og 12 og har mange fritidsaktiviteter, vi deler på å følge dette opp men det innebærer lite fysisk aktivitet for ham.(mer kjøring til og fra..)

Jeg har nå bestillt time til meg selv hos vår fastlege for å snakke om dette.

Har ikke så stor tro på det for, har tidligere forsøkt og fått til svar at om han ikke er motivert selv er det lite legen kan gjøre...

Har også snakket med flere i hans famile (han har en stor familie og vi har mye kontakt)

men de vegrer seg nok for å konfrontere ham, selv om de er forståelsesfulle nok når jeg snakker om det.

Jeg er så redd det skal skje noe alvorlig før han innser alvoret. Jeg ligger mye våken og grubler på hva jeg skal gjøre, er så sliten av å bekymre meg, tenker oftere og oftere at jeg ville ha det bedre alene.

Wims