Hvordan få gojenta tilbake.

[Gjest håpefull]

Heisann alle sammen.

Jeg er en gutt på 35 som prøver meg her for å kansje få litt gode råd og kansje komme litt ovenpå i livet igjen.

Saken er som følger:

Jeg møtte altså denne herlige jenta i fjord sommer, vi ble selvfølgelig stormforelsket og hadde det helt supert, vi passet perfekt sammen og ingen av oss hadde noen gang hatt det så bra sammen med noen (begge har noen seriøse forhold bak seg) Vi matchet perfekt, hadde masse felles interesser og rett og slett koste oss hvert minutt vi var sammen.

Slik hadde vi det helt til hun kom hjem fra juleferie. Hun kommer nordfra og var der 2 uker med familien sin.

så kom sjokket på meg. Hun sa at gun ikke hadde det bra med seg selv og måtte være alene, at hun ikke klarte noe romantisk forhold nå, men ville gjerne være min venn om jeg ville da. Ville jo selvfølgelig det, det gikk greit og egentlig siden vi da snakket og ble enige om å bare ta ting som de kommer, Det gikk greit en god stund og vi kom nærmere hverandre igjen og hadde mye kvalitetstid sammen, vi inviterte til aktiviteter begge to så jeg følte på ingen måte at jeg trengte meg på henne heller. Men så plutselig her for en stund siden etter en hyggelig middag og spasertur hvor det ble litt kosing og klemming så kom sjokk nr 2. jeg kjenner at jeg fortsatt må være alene, tror det er best for deg om du kommer deg videre, men så måtte hun jo også legge til at hun storkoser seg i mitt selskap og veldig gjerne vil være venner og finne på ting hvis jeg vil.

En ting jeg må legge til her er at hun har veldig vanskelig for å snakke om følelsene sine og det gjelder til alle. hun har også hatt det til tider vanskelig i livet sitt. Vanskelige oppvekstforhold med alkohol i familien, mobbing på skolen og en ekskjæreste som var forferdelig slem med henne, mentelt da ikke fysisk. kan det være hun er redd for å binde seg og trekker seg unna pga det? kan det hende hun tenker at det er for godt til å være sant?

Vi har fortsatt å møtes en gang iblant etter denne gangen også, men siden mine følelser for henne faktisk bare har blitt sterkere så gjorde det så vondt mellom hver gang vi møttes at jeg måtte fortelle henne at jeg ikke orket dette. Så hvis hun ikke hadde noe mer å tilby meg så måtte vi prøve å holde litt avstand fra hverandre. det kunne hun selvfølgelig ikke nå så jeg angrer egentlig for nå er det vondt hele tiden.

jeg lurer på om dere har noen tanker om dette.

har jeg gjort det rette med å trekke meg unna? Vil hun kansje få kjenne hva hun har mistet da?

burde jeg fortsatt å møte henne som hun så gjerne vil? kan det få hennes følelser tilbake?

Har så lyst å invitere henne på en skikkelig romantisk tur, men er også redd for å trenge meg på.

Jeg har prøvd å spørre henne noe, men er redd for det og siden hun har så vanskelig for å snakke om sine følelser. spør om hun ikke kan prøve å fortelle om det er defintitivt slutt eller om hun fortsatt har noen følelser igjen. hun sier bare at hun må være alene NÅ og vet ikke hva som kommer til å skje. At hun ikke har noe mer enn vennskap å tilby NÅ.

Er ganske så sikker på at det ikke er noen andre gutter i bildet, jeg stoler på henne der. Hun må bare være alene, kjenne at hun kan greie seg på egenhånd.

Er veldig forvirret siden hun fortsatt sier hun er glad i meg og at hun aldri har hatt det bedre med noen før. Hvorfor trekker hun seg unna da?

Uff ble langt og rotete dette, men håper noen tar seg tid å lese dette og kansje har noen innspill.

På forhånd takk

[I Grosny]

Hvis du orker, så synes jeg egentlig du kan holde kontakt og stille opp for henne. Jeg har ingen tro på å bygge opp tiltrekning ved hjelp av avstandsholding mot litt utrygge personer. De som er litt utrygge trenger neppe høyere kjærlighetsspenningsnivå. Jeg tror de trenger behagelig støtte. Men dette er bare gjetning basert på min logikk.

Orker du ikke så må du gi opp.

[Gjest Silje]

Hei!

Jeg vil hvertfall prøve å svare på dette.

Ingen kan jo vite hvordan denne jenta har det, men slik jeg leser det ut i fra det du skriver så virker det som hun har sine ting her i livet som begrenser henne i et parforhold. Om hun har opplevd mobbing, oppvokst i et alkoholisert hjem og kanskje opplevd en det ting som gjør at hun syns det er vanskelig å stole på de som står henne nære fordi hun har hatt det tøft med dette før. Kanskje hun ikke har fått bearbeidet dette og syns det derfor er vanskelig å åpne seg for andre, stole på andre og velger heller å beskytte seg selv ved å ikke stå fult å helt i et forhold.

Det høres ut på meg som om hun er veldig usikker og derfor ikke tør helt å være sammen med deg. Det at hun sier at hun er glad i deg og trives godt sammen med deg høres ut som om hun gjerne vil, men ikke får helt til pga egne sperrer og ønsker ikke at du skal være hindret av henne for å gå videre for å finne noen som vil være med deg fult og helt..

Vet ikke om det er slik, men kan for meg høres ut som det er slik. Jeg syns jo det er fælt at du skal gi henne helt opp om du virkelig er så glad i henne, men samtidig så er det vanskelig å gå og aldri helt vite hva du har. Jeg syns du skal ta en prat med henne om hva slags følelser du har for henne og at det ikke har blitt noe bedre av at dere ikke møtes. Si at du gjerne er tålmodig med at hun skal føle seg trygg på deg (om du er det da...). Om hun vil prøve klarer hun kanskje å si noe om det, men om hun er klar på at hun ikke vil, er det kanskje like greit for deg og kutte henne ut og ta den tiden det tar med å komme over henne????

Lykke til uansett hvertfall!

[tineline]

Jeg anbefaler boken "Toxic parents" av Susan Forward, den er skrevet for alle som har vanskelige/alkoholiserte foreldre, eller alle som vil forsøke å forstå en slik situasjon. Det er så utrolig mye som ligger under vanskelige familieforhold, og du kan kanskje få en ny forståelse ved å lese litt om emnet.

Mitt beste råd er å være tålmodig. Hvis hun ikke ønsker nærhet, er det ikke så mye du kan gjøre med det. Imidlertid kan du jo minne henne på at du ønsker et forhold, og at du kan vente på henne. Hvis hun syns dette blir masete og slitsomt, må du be henne si fra om dette, og da har du svaret. Hvis hun virker å falle til ro med at du kan vente, kanskje dere har en sjans?

Samtidig har også hun ansvar for å si hva hun vil ha, og om du får signaler i alle retninger, er det jo greit å ta det opp innimellom. Selvom hun er usikker og har mye ballast, har hun jo ansvar for seg selv og sitt, og du må ikke bli en som finner deg i alt mulig fra henne heller. Husk å være tydelig på hvor du står. Hvis det ikke er greit for deg å være bare venner, bør hun få vite dette, slik at hun ikke blir såret hvis hun mister et vennskap dere har bygget opp over lang tid.

Har du tid? Det er vel det du må spørre deg selv om. Er hun verdt at du kanskje investerer et år eller to på vent? Lykke til.

[Gjest håpefull]

Hei igjen og takker for fine svar.

Det er jo vondt uansett hva jeg velger her, koser meg jo veldig når vi er sammen, men savner henne så mye mellom hver gang at jeg vet ikke om det er verdt det. Om det derimot skulle komme noe godt ut av det så er det jo verdt det med renter da:-)

hvis jeg prøver å holde avstand så er jo det også vondt, spesielt når jeg vet hun har lyst å bruke tid sammen med meg.

hadde hun bare kunnet fortelle litt mer hva hun føler så ville det nok vært lettere, men det får jeg henne ikke til å gjøre. Hun har prøvd å få proff hjelp en gang hun var langt nede, men klarte ikke åpne seg da heller.

Han slemme eksen hennes har fortsatt prøvd å trakasere henne etter vi ble sammen og nå også for den del. han hadde visstnok vært ufin mot henne i jula da hun kom på disse tankene.

Jeg har prøvd å snakke med henne, fortalt hva jeg føler for henne og at jeg vil være der for henne. problemet da er at jeg da får et svar som jeg tolker til å være slik midt i mellom. hun sier da bare at hun beklager, men kan ikke gi meg det jeg ønsker NÅ . Hadde hun bare kunne sagt at belkager men dette tror jeg aldri kan bli noe mer. Eller det motsatte at hun trenger tid, men ønsker at vi kan finne ut av ting etterhvert.

[tineline]

Du må huske på at fokuset ikke bare skal være på henne da. Det er ikke sikkert dere har noe godt grunnlag for å starte et forhold hvis alt skal være på hennes premisser. Si til henne at du trenger å vite om du skal vente eller ikke, fordi det også er vondt for deg. Du har gode grunner til å kreve et svar om hun egentlig liker deg litt mer enn vanlig, og at det ikke er hennes følelser for deg det er noe galt med - snarere hennes egne "issues". Men hvis hun har så store problemer, og ikke går til profesjonell hjelp fordi hun ikke klarte å åpne seg med den ene behandleren, så syns jeg det er en god idé å presse henne litt til å prøve en annen behandler.

Hvis hun ikke vet om det er hennes følelser for deg, eller hennes emosjonelle problemer som skaper trøbbel mellom dere, syns jeg du har rett til å lage litt avstand og tenke på hva som er best for deg. Det er jo ikke godt for deg å gå i usikkerheten heller. Husk at dere er to om det eventuelle forholdet!

[ism85]

Hadde ikke gidda er jo helt umulig å forstå seg på å gå der å vente, prøve å være snill og grei og tålmodig må jo være sjølpining. Spør henne og ikke aksepter svada svar får du ikke de svarene du trenger får du heller prøve å glemme henne og heller ta det som en bonus om hun kommer tilbake

[Gjest håpefull]

Takker igjen for svar.

Litt av problemet er vel at jeg faktisk ikke er sikker på om hun egentlig innerst inne mener det hun sier.

Ifølge noen jeg har pratet med er det slett ikke uvanlig å skyve alt det trygge og gode vekk i noen situasjoner.

jeg finner det jo litt merkelig når sier hun storkoser seg og har det kjempefint når vi finner på ting sammen, men samtidig sier til meg at om jeg får sjansen til å gå videre med noen så må jeg gjøre det. Det er heller aldri nei å få når jeg foreslår å gjøre noe sammen.

jeg har vel egentlig spurt henne om det du foreslår Tinetine, da får jeg bare til svar at hun vet ikke hva som blir å skje, men at hun trenger tid alene for å på en måte finne seg selv litt. Greit nok det for meg hvis hun bare kunne gitt et litt bedre hint om hva hun kunne tenke seg i fremtiden enten den ene eller andre veien.

Hun sier og nå at hun har det bra, ikke tenker eller plages med det som har skjedd henne, men det var et problem for henne for en stund siden så det kommer vel og går tenker jeg.

Uff skulle ønske hun kunne være litt mer åpen for meg om følelsene sine, men er visst veldig vanskelig for henne det tydeligvis.

Er litt forvirret jeg nå, men er det ikke slik for de fleste mennesker åt fine, hyggelige opplevelser sammen kan gjenskape følelser som har vært der før?

[Gjest AnonymBruker]

Når man har hatt det vanskelig i fortiden og oppvekst, så er det slik at man trenger å bygge seg opp på egenhånd etterhvert. Jeg vil anta at det er det hun jobber med nå. Hun bor kansje for seg selv, for å lære at hun kan ta ansvar over sitt eget liv. Hun finner en identitet,sin selvfølelse,sin selvtillit, ved å bare leve livet alene. Hun trenger livserfaring for å bli den personen som gjør henne lykkelig. Hun blir ikke lykkelig med deg før hun blir lykkelig med seg selv. Jeg mener at man trenger en slik livserfaring i løpet av livet. Det vil si at man lever alene en stund for å bevise ovenfor seg selv at man virkelig KAN alt det en enslig person behøver å kunne.

Det gjorde jeg selv, og det behøvde jeg virkelig også..men etter 6 måneder så ønsket jeg meg inn i et forhold igjen.

[Gjest håpefull]

Hei anonym.

Det du forteller høres veldig ut som henne, er du jente eller gutt?

Har du noe forslag for hvordan jeg bør forholde meg ovenfor henne du som har kjent dette på kroppen selv?

Jeg vet jo at jeg må leve livet jeg og, prøver jo på det, men vil så gjerne at dette forholdet skal fungere igjen. Vi har i hvertfall ingen bitre følelser for hverandre på noen måte så det burde hvertfall ikke være noen sperre.

[Gjest AnonymBruker]

Hei anonym.

Det du forteller høres veldig ut som henne, er du jente eller gutt?

Har du noe forslag for hvordan jeg bør forholde meg ovenfor henne du som har kjent dette på kroppen selv?

Jeg vet jo at jeg må leve livet jeg og, prøver jo på det, men vil så gjerne at dette forholdet skal fungere igjen. Vi har i hvertfall ingen bitre følelser for hverandre på noen måte så det burde hvertfall ikke være noen sperre.

Så bra, nei det er ingen grunn der til å være bitter heller, og ingen skal føle noe skyld for at forholdet ikke varte. Det er veldig viktig for henne, fordi det er ikke hennes feil at hun ikke har livserfaringen hun trenger ennå. Om det er slik som jeg skriver, om hun bare trenger litt mere livserfaring for sin selvtillit, så synes jeg du skal gi henne kudos for å ta et så stort ansvar for sin egen lykke. Det er en bra dame dette.

Vær en venn, og vær forståelsesfull, men lev livet du også da. Dra ut, treff nye mennesker. Hun lever slik som hun behøver, og du lever slik som du behøver. Om du ønsker deg en dame, så må du finne deg en dame som ønsker seg en kjæreste. Hun skal ikke føle seg skyldig for at du venter, og du skal ikke føle deg skyldig for at hun ikke ønsker å være i et forhold med deg.