Jeg vurderer å bryte kontakt med mor/mormor.

[Gjest Shelob]

Hei, jeg har skrevet dette også i en gammel tråd, men får ikke svar, så prøver ny vinkling i ny tråd:

Plukker opp min gamle tråd om problemer mellom mor/mormor og meg og barnet mitt. Jeg har også skrevet i tråden "Noen som har brutt med foreldrene sine".

Jeg har nå kun hatt kontakt med moren min 1 gang på flere måneder - og det var da hun sendte meg sms og ba meg dra og sjekke en rar lukt på feriestedet hennes - hvilket jeg gjorde. Ellers - 0 respons på sms jeg har sendt eller på telefon. Dette etter mange år med konflikter og dårlig forhold.

Jeg kjenner igjen dette som "the silent treatment" - jeg har blitt utsatt for det jevnt og trutt hele livet. Nå er det meninga at jeg skal komme til henne, spørre hva som er galt, og be om unnskyldning for et eller annet og glatte over etter beste evne. Ikke denne gangen. Nå er det nok.

Jeg vurderer nå å bryte kontakten med henne helt, og tenker mye over hva det innebærer, særlig for datteren min. Jeg ønsker ikke å ødelegge for barnet, og vil ikke nekte kontakt dem i mellom. Men jeg ønsker ikke å la henne være alene med min mor for overnatting feks (jenta vil det ikke heller) og jeg vil ikke være det sosiale limet som skal til - mao være der sammen med henne, på overnatting eller annet. Det jeg kan se for meg, er at de kan takle noen timer i byen sammen f.eks., kino eller annet. HVIS jenta vil.

Jeg fikk beskjed via eksen min og datteren min, at det ligger gave til henne hjemme hos moren min - og som jeg må komme og hente. Det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Hun kan sende gaven, eller komme med den selv.

Jeg har ikke snakket med datteren min om dette enda, men nå må jeg snart si noe. Det er flere mnd siden hun har sett mormoren (hun etterlyser ikke mormor, men hun etterlyser gaven...)

Jeg vil gjerne forklare det på enklest mulig måte; at jeg vil ha lite (ingen?) kontakt med mormor og slippe å delta på sosiale arrangementer med henne, men at datteren kan - hvis hun vil. Jeg er også livredd for å "plassere" skyld eller skam av noe slag på barnet, og lurer fryktelig på hvilke ord jeg skal velge. Hun begynner å bli for stor til at jeg kan "lure henne" og bare unngå temaet, eller på annen måte lure meg rundt grøten. Ikke har jeg lyst til det heller, ærlighet er oftest en god ting. Men jeg ønsker å understreke på alle måter at det er mitt valg det dreier seg om, mine følelser, og mine konsekvenser å bære.

[Lilith]

Hvor gammel er datteren din?

[Gjest Airi Chikako]

Jeg hadde en... vanskelig mormor, hun slet med psykoser og var bipolar. Jeg vet jo ikke hva som er grunnen til at du har et dårlig forhold til din mor, men for oss barna ble det aldri lagt sjul på dette, noe jeg tror har vært viktig. Nå holdt min mor kontakten med moren sin til hun helelivet hennes, men de bodde såpass langt fra hverandre at hun slapp konstant press og vanskeligheter, og kunne pleie mormor når hun var i stand til det, på ferier og slikt. Jeg ville tenkt veldig nøye igjennom å bryte all kontakt med henne, du kommer ikke unna at hun er moren din. Prøv heller å begrense kontakten til når du er i stand til å takle væremåten hennes, til familien din sitt beste

[Gjest Shelob]

Hvor gammel er datteren din?

11

[Sasha Sasha]

Nå vet jeg ikke hvor gammel din datter er. Ei vet jeg heller ikke hva som er problemet med mormor. Da jeg bare har lest denne tråden he og har ikke tid til å leste dine tidligere tråder og samtidig svare akkuratt nå er på jobb (pause nå).

Det jeg ville si var at jeg hadde tanter og onkler som barn som ikke var noe særlig de var lite støttende og tenkte bare på seg og sitt. De møtte opp i selskaper og bursdager og framsto også veldig bra. kanskje det var derfor de kom bare for å framstå bedre selv. Ikke vet jeg men jeg synes den dag i dag at det er svært belastende og ha brukt mye tid la med dem. Det var vanskelig at dem har vært en ganske stor del av livet mitt som barn. Det er var også vanskelig langt utover ungdommen og bli skuffet gang på gang. Jeg havnet på sykehuset veldig syk pga allvorlig allergi kunen ha dødd men jeg gjorde ikke det. siden tante kom spurte jeg henne om hun kunne kjøre meg hjem det ville tatt henne 15 minutter ekstra, men hun ville ikke. Imidlertid skrøt hun mye av og ha besøkt meg til naboer venner og bekjente og nærbuttikken i oslo og alle andre andre hun møtte på sin vei også naboene våres enda hun ikke hadde snakekt med dem før...

Det er fælt og ha en slik tante og onkel er likedan, og jeg savner dem slik jeg så på dem som barn som snille og gode og morsomme mennesker jeg gledet meg til å være i lag med dem i familieselskaper slektstreff kinoer bursdag feiret jul i lag og var på påske vinterferie og sommerferie la med dem. De var en stor del av livet mitt og nå hater jeg dem jeg har aldri møtt maken til egoistiske mennesker og jeg savner den tante og onkel som jeg trodde jeg kjente som barn. Moren min kranglet mye med tante og onkel og det ble veldig vanskelig tante stjal også en bursdagsgave av meg som jeg fikk som 16 åring det var svært vanskeligfor meg. Jeg lurte da på hva jeg hadde gjort for å fortjene slikt. Mee nå vet jeg at det er tante og onkel som er problemet de har aldri vært hjelpsome eller gitt av seg selv de har bare komemt når det har passet dem for å spise kake eller få en billig ferie og det er stor forskjell det og veldig sårende ikekminst fordi jeg trdde jeg kjente dem og at de brydde seg like mye om meg som jeg brydde meg om dem. Og ja jeg har stilt opp for dem i massevis og malt huset demmes gravd i hagen deres osv osv. Nå skulle jeg gitt mye for at jeg heller hadde stilt opp for noen andre den gangen. Og min tante og onkel har bare villet vært la med meg når jeg fikk 5ere og 6ere på skolen. Når jeg var syk i 5 månder og strekk i alle fag ville de ikke en gang snakke med meg. Jeg føler at de på en måte har utnyttet meg ved å si at de er glad i meg bare for å fåmeg til å gjøre noe for meg gjerne noe gratis arbeid i butikken deres...

Nå er sikkert min tante værre en mormor men det jeg synes du bør spørre deg om er kommer denne mormor til å være der for datteren din senere i livet?

Det ville sikkert vært sårt for datteren din om mormor plutselig ikke ville treffe henne. Plutselig gir henne mindre gaver eller ikke brydde seg om henne. Og når en leser dette innlegget her høres det ikke ut som om mormor bryr seg så mye for da hadde hun vel også levert gaven eller?

Synes også du bør spørre deg selv om hvor glad mormor er i barnet ditt..

[Gjest Shelob]

Takk for svar.

Mormor er nok glad i barnebarnet, men er psykisk ustabil, og belønner og straffer både meg og barnebarn etter eget forgodtbefinnende. Nå kontakter hun ikke meg på lang tid, og svarte ikke på telefoner/sms på flere uker (jeg har sluttet å ringe nå), og dette kjenner jeg jo igjen som avstraffelse, jeg har vært med på det mange mange ganger, gjennom hele livet.

Det er også kjent som "withdrawal of love" eller "silent treatment". Stygt stygt stygt.

Jeg ramser ikke opp igjen alle de ville tingene hun har sagt og gjort, men jeg føler sterkt at kontakten med henne er usunn for meg, og fordi den er det, blir den også usunn for datteren min, som blir ufrivillig deltaker i en syk sirkel av skrudde og manipulative handlinger.

Spørsmålet mitt er egentlig om noen har fornuftige synspunkter på hvordan jeg skal fortelle dette, altså ordlegge meg, overfor datteren min, dersom jeg bestemmer meg for å bryte kontakten. Jeg er livredd for å ødelegge for barnet mitt.

[Furstina]

Jag har inte så mycket råd att komma med men lite inspel.

En av mina besteföräldrar bröt kontakten med sitt barn - min förälder - när jag var ca 14 år. Utan att gå in närmare på orsak så var min förälder också envis nog att inte försöka upprätthålla den brutna kontakten. Min förälder hoppades att besteföräldern skulle hålla kontakt med mig - det enda barnets barn och därmed det enda barnbarnet.

Det skedde dock inte. Jag var för ung och egentligen ovetande om konflikten eftersom min förälder inte ville prata om orsakerna till brottet eller den brutna kontakten. Konsekvensen blev att jag gradvis märkte att kontakten med besteföräldern inte fanns där längre. Jag såg min besteförälder "på byn" TVÅ gånger under åren som följde, utan att h*n hälsade eller kom fram. När bestrföräldern dog gick jag inte i begravningen, jag vägrade också att hjälpa mina föräldrar att tömma dödsboet. Besteföräldern fanns inte före mig "var redan död" på ett sett.

Kanske var det bra att vi inte hade kontakt, jag hade nog blivit utnyttjad och skälld på jag också pga de problem som fanns. Kanske hade å andra sidan kontakten med ett barnbarn hjälpt till?

Är det värt att satsa barnbarnets väl med kontakten?

Jag saknar kontakten jag inte hade med min besteförälder men inser också att den kontakt jag saknar och önskar att jag hade haft, INTE hade varit den jag skulle få och att det kanske trots allt är bäst att vi inte hade kontakt.

Det är DU som känner din mor, det är du som vet hur slitsamt det är och kan satsa på om du vill att dottern utsätts för det.

Var öppen och förklara.

[tineline]

Datteren din kan jo få vite endel, men det er viktig at hun ikke kommer i en lojalitetskonflikt - selvom hun kanskje også syns mormor er vanskelig, kan det ligge endel følelser under der.

Hva med å trekke opp grenser, og så fortelle dette til datteren din?

F.eks.

"Mamma orker ikke å være så mye sammen med mormor, fordi de har kranglet (eller et eller annet som er godtatt som familiært uvennskap). Men hvis du vil, kan du godt være sammen med mormor av og til, i byen eller på kino. Det gjør ikke noe for meg om du vil ha et forhold til mormoren din, og det gjør ikke noe for meg om du ikke vil det. Hvis du vil være sammen med mormor er det greit, og hvis du ikke vil det, er det også greit. Hvis du vil se henne om en stund, kan du si fra, så skal vi ordne noe."

Altså -

formidle at det er ugreit mellom deg og moren din

formidle at dette ikke har noe med datteren din å gjøre

formidle at du ikke vil være sammen med moren din, men at datteren din godt kan være det.

Du skjønner sikkert - vi har jo lest den samme boka.

Men lojalitetskonflikt har vært det største problemet i vår familiedynamikk, og det er viktig at datteren ikke får følelsen av at noe er "dårlig gjort" av henne (om det så er å gruble på hvorfor du og moren din er uvenner - det bør være mulig for henne å stille spørsmål).

Hilsen frøken "det var dåååårlig gjort av deg".