Når bør man revurdere det å få barn?

[Gjest AnonymBruker]

Alt for mange barn vokser opp sammen med ustabile foreldre som er mer opptatt av sine egne problemer, enn at barnet skal ha en trygg, stabil og god oppvekst.

Det skal ikke barn måtte leve med. Hvorfor tenker ikke folk seg mer om før de får barn? Er det ingen som tenker på konsekvensene for barnet hvis foreldre er psykisk ustabile? Burde man ikke tenke seg bedre om?

Personlig har jeg begynt å revurdere dette med å få barn fordi jeg er så ustabil. Jeg er redd for hva det kan gjøre med et lite barn, som er totalt avhengig av meg den første tiden. Hvordan kan man lære et annet menneske om hvordan livet fungerer hvis man ikke takler livet selv?

[annemette]

Jeg vil da tro at de fleste som får barn tenker gjennom konsekvensene på forhånd. Og uansett om man ikke er helt klar når man blir gravid vil man sannsynligvis vokse med oppgaven. Hva mener du med at mange ikke er egnet til å få barn? OK, selv om forholdet til barnefaren ryker eller ting ikke går helt som planlagt så tror jeg i grunn ikke det er det værste som finnes. Barn lærer jo kanskje litt av foreldrene sine feil også?

Om man er ustabil er jeg enig i at man bør vente med å få barn, men generelt sett så er jeg av den oppfatningen av at folk er oppegående og velfungerende mennesker.

[Hera]

jeg tror livet snur den dagen man får barn. man får andre prioriteringer og fokuserer på barnet. men som du sier så er det dessverre veldig mange som prioriterer feil og ikke gir barna sine det de fortjener og trenger. men jeg har troen på det gode i alle mennesker og bare det at du bekymrer deg viser at du er redd for at dine fremtidige barn ikke skal ha det bra,som og viser at du er ansvarsfull og ønsker det aller beste:)

ett av de beste rådene som finnes er: hopp uti det og aldri se deg bakover, se fremover!

kanskje det å få barn snur din tankegang? kanskje du da føler at du takler livet?

livet er fullt av utfordringer og det er bare å ta en sjans! ellers vil du for alltid gruble på hvorfor du ikke gjorde det:)

jeg er sikker på at du burde få barn, jeg tror du blir en snill og ansvarsfull mor.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil da tro at de fleste som får barn tenker gjennom konsekvensene på forhånd. Og uansett om man ikke er helt klar når man blir gravid vil man sannsynligvis vokse med oppgaven. Hva mener du med at mange ikke er egnet til å få barn? OK, selv om forholdet til barnefaren ryker eller ting ikke går helt som planlagt så tror jeg i grunn ikke det er det værste som finnes. Barn lærer jo kanskje litt av foreldrene sine feil også?

Om man er ustabil er jeg enig i at man bør vente med å få barn, men generelt sett så er jeg av den oppfatningen av at folk er oppegående og velfungerende mennesker.

Jeg har mine tvil etter å ha lest om folk som har alvorlig sosial angst, og ønsker barn, selv om de ikke har mann.

Jeg utdanner meg innenfor barnevern, og vi hører litt av hvert. Hvordan vet man at man ikke kommer til å bli en følelsesmessig belastning for barnet?

Jeg har selv vokst opp i et hjem med ustabil mor. Og det har jeg betalt hardt for. Hva om jeg gjør det samme med mine barn? Tanken er ikke til å holde ut...

[Gjest Micka]

Jeg har en oppvekst hvor begge foreldrene var ustabile, nervøse og oppfarende. Det ga meg ingen trygg ramme. Men siden du er selvreflekterende, så er jo det et godt utgangspunkt. Da er du ihvertfall villig til å gjøre noe med det, og villig til å¨endre deg underveis.

[Gjest Gjest]

Dersom du ønsker deg barn kan du jo bruke den motivasjonen til å prøve å endre deg selv Få hjelp av psykolog, prøv meditasjon og trening o.l, og se om du blir "den du vil være". Jeg er ellers enig med deg, jeg ser på meg selv som en person som ikke egner meg som forelder: Jeg er introvert og blir fort (veldig!) sliten av å måtte gi noen oppmerksomhet over tid, lett irritabel, kan miste kontrollen helt når jeg er sint osv osv. Jeg tror på ingen måte man tar en helomvending i personligheten bare man får barn. Noen ting kan man selvsagt endre på, f eks festevaner eller man kan bli en mer stabil person bare fordi man er mer lykkelig i situasjonen med familie og slikt, men mer gjennomgripende problemer man har tror jeg man bør prøve å løse på forhånd. Jeg har også vokst opp med foreldre som i varierende grad har satt sine egne issues foran sunn fornuft og omsorg, og selv om de på mange måter er ressurssterke, kjærlige og har prioritert tid med oss barna har de også gjort noen feil som rett og slett er hårreisende. Og de feilene skyldes gjerne så "dype" (de har selv hatt foreldre som henholdsvis ble alvorlig psykisk syk (psykoser) og en som banket og slo og antagelig må ha vært psykopat) problemer hos dem selv at de ikke ser hva de gjør galt - dermed klarer de ikke å endre på dem heller.

Men neida, man bare plutselig blir et godt menneske og en god forelder bare man får trøkt ut en baby På den annen side er jeg helt sikker på at mange klarer å forandre de "skumle" sidene sine om de virkelig ønsker det. Men gjør ungen en tjeneste ved å ta tak i problemene før du får den

[Gjest Olsen]

Generelt synes jeg at man ikke skal ha for mye å streve med dersom man planlegger barn.

Da tenker jeg både på fysisk og psykisk helse for eksempel. Man behøver ikke være fri fra sykdom, men sykdommen må ikke ta så mye oppmerksomhet og energi at det ikke er nok igjen til å ta seg av et barn.

Ellers synes jeg man bør leve et så noenlunde ryddig liv, f. eks ha et sted å bo, inntekt (jobb), økonomi som er forutsigbar og nok til å forsørge seg selv og barnet.

Har man problemer med rus bør man ordne opp i det før man planlegger barn.

Man bør være ferdig med den mest aktive festeperioden og være moden nok til å sette til side egne behov.

Jeg tenker også at man bør tenke seg om med tanke på hvor mange barn det er tilrådelig å få. Noen har "ork" til ett barn, og da bør man gi seg der. Andre kan klare 3-4 barn. Det ene er ikke bedre enn det andre. Jeg har en følelse av at det er litt status å ha 3-4 barn, men langtfra alle har kapasitet til det.

Det må også være større aksept for at noen velger å ikke få barn.