Er han den rette?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg trenger rett og slett noen kloke råd. Jeg er en 33 år gammel kvinne, og fikk min første kjæreste (bortsett fra litt smågreier/useriøse forhold som yngre) for snart ett år siden. Jeg føler nå at jeg trenger å ta et valg om jeg vil dele livet med ham, få barn osv, eller om jeg vil gjøre det slutt. Problemet mitt er at jeg er så grådig usikker, og vet ikke om jeg kommer til å bli sikker noen gang. Derfor må jeg bare ta et valg, og gå for det.

Min kjærest er en fantastisk mann, to år yngre enn meg, høy, flott og med glimt i øyet, godt trent etc. Han har høyere utdannelse og en ok jobb, er ingen utpreget karrieremann men er opptatt av å ha en jobb han trives i og hvor han tjener greit. Han ønsker å få familie og familieverdier og fritid betyr mye for ham. Han er snill og god, utrolig omsorgsfull, gentlemann, litt handy, sporty, har godt humør, trygg økonomi, god orden på livet sitt, han er trofastheten selv, stødig, vi har de samme kristne verdiene, han stiller opp og tilbyr meg hjelp til praktiske ting som å f.eks vaske bil, kler seg fint, er ryddig og ansvarsfull, glad i barn, romantisk, sier hvor høyt han elsker meg, han tar kritikk på en fin måte, innrømmer egne feil, gir meg komplimenter, holder avtaler, liker å finne på gøye ting som kino, konserter, sosiale sammenkomster, spillkvelder, se en film eller gå på et stand up show, er glad i å reise, etc etc, listen er lang! Han kan ta iitiativ, og vi kommuniserer godt om forholdet vårt når vi først snakker om "oss". Han høres vel gjerne ut som en drømmemann, og på mange måter er han det!! Min familie elsker ham, han er interessert i å være med min familie, vi har lik bakgrunn etc. Vi vil de samme tingene i livet.

Hva er da problemet??

Jo, jeg vet ikke om dette er "nok". Jeg har vært singel så å si hele livet og har opparbeidet meg et bilde i hodet mitt om hvordan min mann skal være. Jeg er perfeksjonist, sterk og selvstendig, har høy utdannelse og en drøss med venner, har levd singellivets glade dager i alle år jeg!! Det jeg savner hos ham, er at han kunne vært litt tøffere, stått mer på sitt når vi diskuterer (han er ikke så glad i å diskutere), utfordret meg mer (til nå er det vel jeg som har utfordret ham mest), tatt mer beslutninger (for jeg kan være svært bestemt, det legger jeg ikke skjul på og jeg er redd jeg skal overkjøre ham). Han har ikke verdens beste selvtillit, selv om han sier den er bedre enn den var før. Han liker seg i det trygge og komfortable, selv om de største utfordringene mangler f.eks. i jobben. Han er imidlertid klar for å jobbe med dette. Jeg skulle ønske han var litt tøffere, slik at jeg ikke føler meg som den sterkeste hele tiden... jeg ønsker å være svak!! (er jo vant til å alltid være den sterke...) Vi snakker godt sammen, men samtidig kan vi gå en fjelltur eller kjøre en biltur og det er lite prat, synes av og til den hverdagslige praten/fjaset kan gå litt trått. Jeg elsker å prate, han er mer på fysisk nærhet, dtte har vi snakket om... Jeg er den som spøker mest, synes godt han kunne slått seg litt mer løs, men han ler godt av "vitsene" mine, synes bare han kunne dradd de litt videre slik at vi kan tulle og fjase mer sammen, jeg synes det er så viktig!! han er kanskje litt vel traust. Kan vi vokse nærmere hverandre på disse områdene? Jeg har jo så lite (les: ingen!) erfaring med forhold! Har datet mye tidligere, men aldri funnet en som matcher meg slik som han gjør... Han ønsker barn, jeg ønsker barn, og har kommet til at nå må jeg ta en bestemmelse. Jeg er så innmari usikker! Han fortjener at jeg blir mer sikker, for han blir jo usikker på hvor han har meg når jeg er slik... jeg kan ofte vingle litt på andre områder av livet også, som med studie, jobb etc. Samtidig er jeg en stabil person og tror at bare jeg bestemmer meg for noe, går jeg for det 110 prosent. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!! Er han for god til å gi slipp på, eller bør jeg avslutte det hele og starte ny jakt på en som passer meg enda bedre? Vil jeg finne ham? Min familie synes han er så bra, mine venner liker ham etc men de har vanskelig for å råde meg eksakt.

Jeg er nok mindre forelsket enn han er, han er livredd for å miste meg og har snormt med følelser for meg, jeg er veldig glad i ham og har følelser men er ikke svevende i det hele tatt...kanskje litt fordi jeg tenker så mye også, jeg grubler på dette hele tiden... Vi har vært og reist litt sammen og det har gått veldig fint, inge krangler, vi liker å gjøre de samme tingene etc. Tror dere han er perfekt for meg (nesten iallfall) bare at jeg ikke har sett det ennå, eller burde jeg kjenne at dette var enda mer riktig enn jeg i det hele tatt gjør?? Er så forvirret og så fortvilet! Samkjører man hverdagspraten og spøken etc underveis? Tror dere han vil forandre seg til å bli tøffere og mer bestemt/si meningene sine mer? Er jeg for sterk for ham? Jeg synes på mange måter han takler meg bra også, er tålmodig med meg, henger seg ikke opp i ting ved meg etc... men er han rett og slett for snill? Jeg er så takknemlig for svar. Jeg kan ikke fortsette å være usikker lenger, enten må jeg avslutte det eller gå for det. Han vet forresten godt om min usikkerhet, vi har snakket om det, mye... takk for kloke råd!! (ps jeg er en snill og god person jeg også)

[Gjest Belle Gunnes]

På en måte er han jo perfekt. Ihvertfall på alt det materielle og trivielle.

Men du må vite hva du føler for han. Ser du han som far for DINE barn? Savner du han når han er borte? Ser du på andre menn med litt mer enn bare lyst?

Uansett så er det ingen som kan gi deg noe fasitsvar her. Det er det bare du som sitter på.

Håper du finner ut av dette.

[Gjest Gjest]

Aktuelle saker ???

Kansje for deg men neppe for alle andre lesere her inne .

Forstår den var feil posta, men klarte ikke dy meg mht hvilket forum den lå på

[Gjest gjestdeluxe]

Tror dere han vil forandre seg til å bli tøffere og mer bestemt/si meningene sine mer? Er jeg for sterk for ham?

Nei, jeg tror ikke folk endrer seg.

Mitt inntrykk, ut fra hva jeg kan lese, er: Ja, du er for tøff for ham, han høres litt pinglete ut.

Høres ut som om du behøver noe større krefter i en mann, kanskje en som utfordrer deg noe mer enn en blomst.

Hvorfor skal du tvinge deg selv til å like en mann bedre enn du faktisk gjør?

Endret 6. april 2010 av gjestdeluxe

[Teriyaki]

Han høres ut som en utrolig flott mann i alle fall! Men det er ikke særlig lett å si noe om han er rett for akkurat deg. Men i og med at du tviler så er han kanskje ikke det, da.

Likevell så vil jeg påpeke det at mange har et urealistisk syn på hvordan et forhold skal være, og det er gjerne de som aldri ender opp med å finne den stormende forelskelsen, fordi at kravene er for høye.

Min kjæreste er veldig "sterk", dominerende, har klare meninger, et eget liv osv. Men han mangler mye når det kommer til å være ordentlig respektfull, snill og det å føle at jeg kan stole hundre% på han (pga. ting han har gjort). Så jeg tror nok jeg godt kunne ha byttet ut noe av dette "tøffe" imaget hans med en noe mer ydmyk og følsom personlighet.

[blargh]

Høres ut som om du jakter på den perfekte mannen for deg, men den mannen du ender opp med vil ikke være mer perfekt enn hva du er. Er dine forventninger realistiske?

Du er usikker og lister opp med en haug av årsaker på hva du savner i han. Hvor viktig er disse ønskene? Hva er egentlig årsaken til usikkerheten? Er det noe i deg selv du egentlig savner? Noe i livet ditt? I hvor stor grad kan man forvente at den andre skal "utfylle seg selv"?

Du ønsker masse personlighetsforandringer fra han, men vil du kunne endre din personlighet? Kan du akseptere han for den han er?

Jeg stiller alle disse spørsmålene for det virker for meg som du har sett for mange romantiske komedier fra Hollywood, og har urealistiske forventninger til hvordan den store kjærligheten skal være.

Lykke til.

[Gjest Kiro]

Jeg tror du stiller for høye krav, og kravene dine blir nok ikke lavere med årene.

[Gjest jeje]

huff så vanskelig...

Vi er isamme alder, og jeg kjenner igjen tankene dine...

Men se for deg hverdagen med små barn. Da vet vi det blir mindre tid og overskudd til fjas og kjas.... Hvordan vil den være med han?

Jeg tror ikke du stiller for høye krav, han har bare ikke "det"..... Og det er ingengting galt med verken han eller deg- men det er bare ikke det, for deg......

[Cannavaro]

Du sier mye i innlegget ditt om hva som er ditt problem i relasjon til ham : personligheten.

I din del av hjernen hvor preferansene til en mann dannes så føler du usikkerhet i form av hans manglende evne til å fremstå som mer selvsikker og tøff.

Du ser noe i hans personlighet som mangler for at du skal føle at det er mer balanse i forholdet deres. Ditt snev av usikkerhet rundt dette er nok til ikke å gi fullstendig slipp på følelsene for denne gutten som omgivelsene dine liker så godt.

Ja, det føles som et dilemma og kanskje et valg. Men må det være slik ? Deres felles kjemi, interesser og gode fellesskap må da bety noe i parforholdet ?

En mann kan utvikle seg og fortsatt styrke sitt ego selv etter fylte tretti. En mann som blir far vil også utvikle beskyttelsesevner og proteksjonisme overfor familien sin. Å få barn kan være utviklende i seg selv.

I ditt "dilemma" så må du virkelig spørre deg selv ; kan jeg virkelig finne noen bedre ? Vil du finne "feil" på en annen mann eventuelt ? Eller ; finnes den "perfekte" mannen ?

Han elsker deg og du føler deg elsket, men du bør ikke gå for lenge dersom du ikke elsker ham like mye tilbake.

Det finnes ingen direkte råd her tror jeg, men du må lytte til hjertet og bearbeide hodet i denne prosessen. Det er nødvendigvis ikke lett, men man skal ikke leve livet sitt på en løgn heller dersom du ikke elsker ham like inderlig som han elsker deg.

Uansett, du må se på ham med dine øyne, hva han gir deg og tilfører deg i livet ditt -og hva du eventuelt mister dersom du vil gi slipp på ham...

[Gjest Tull]

Jeg trur du kommer til å dumpe han, finne mange andre skuffelser, innse at gresset ikke var grønnere på andre siden og så leve ulykkelig fordi han har gått videre.

Makan. Ingen får alt.

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor får jeg følelsen av at det er en mann som har skrevet dette? Fordi jeg er en moden kvinne med sunn fornuft?

[Gjest Sparvöga]

Kommer du til å finne en som er bedre, tror du? Blir man noensinne hundre prosent sikker? Jeg tror det er en illusjon at man møter noen alt bare faller på plass med - det er i alle fall en sjeldenhet. Samliv og forhold krever jobb, både sammen og hver for seg. Innstilling har det meste å si, og du høres litt reservert ut allerede. Hvordan ser du for deg livet ditt om ti år? Tjue?

Hvis du finner ut at han ikke passer for deg er det en ærlig sak. Da syns jeg du skylder han å finne ut av det forholdsvis raskt, siden han tydeligvis har svært sterke følelser for deg. Da kan dere begge komme videre.

Lykke til uansett.

[-milla j-]

Det høres ut som om du har funnet en mann som du kan vokse sammen med! Dere har nok begge ting dere kan jobbe med for å nærme dere hverandre, jeg skjønner tankene dine men samtidig så er det nokså urealistisk å finne mannen du ser for deg i drømmene dine. Har du det godt sammen med ham? Er dere glade i hverandre? Finn fokuset på dere, glem listen over kriterier og finn ting ved ham du setter pris på. Det virker :D

[Gjest Kiro]

Det høres ut som om du har funnet en mann som du kan vokse sammen med! Dere har nok begge ting dere kan jobbe med for å nærme dere hverandre, jeg skjønner tankene dine men samtidig så er det nokså urealistisk å finne mannen du ser for deg i drømmene dine. Har du det godt sammen med ham? Er dere glade i hverandre? Finn fokuset på dere, glem listen over kriterier og finn ting ved ham du setter pris på. Det virker :D

Støtter denne! =)

[Karry]

Min erfaring er vel at det ikke er listen over alle tenkelige egenskaper som er det avgjørende. Når man er der at man må begynne å liste opp alt dette, så tenker jeg at det er andre ting det egentlig skorter på. Et varig kjærlighetsforhold er langt mer en en akademisk øvelse og en kravspesifikasjon. Noen kontrollspørsmål til deg:

- Har dere det bra, morsomt, koselig, hyggelig, intimt når dere er sammen?

- Liker du deg selv i hans samvær?

- Har du vært hodestups forelsket?

- Savner du han (sånn ordentlig) når dere er fra hverandre en stund?

- Blir du litt sjalu hvis han er opptatt av andre?

- Har du noengang virkelig tenkt at dette er mannen i mitt liv? Sånn helt ned i tærne?

- Kjenner du behov for å strekke deg for å gjøre han glad?

- Er du fysisk tiltrukket av han?

- Tenker du fremtid sammen med han, ting du/dere har lyst til, gjør tanken på en fremtid med han deg glad?

- Blir du glad når du tenker på han, er tankene dine positivt ladet?

- Kjenner du deg selv godt nok til å skjønne hva usikkerheten din bunner ut i?

- Kjenner du deg selv godt nok til å vite hva du trenger og hvilke sider ved et samliv som er viktig for deg?

- Er dere et VI?

Endret 7. april 2010 av Karry

[Gjest ili]

Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trodd du beskrev min ex, vi var sammen i 11 år, gift i 7 og han er perfekt i (nesten) alles øyne, jeg har fortsatt lite vondt å si om han, han er alt du beskriver og jeg følte at jeg skulle føle meg som den heldigste i hele verden, for det var jo det folk sa til meg, men jeg elsket han aldri, jeg var glad i han, jeg hadde det gøy med han og fungerte godt i hverdagen. Men etter 11 år så var det på tide å innrømme for alle at vi faktisk ikke var ment for hverandre, og at vi begge fortjente noen som elsket oss for den vi er og ikke fordi andre mener at vi var perfekte for hverandre. Hadde jeg den gangen jeg ble sammen med han, hatt den innsikten som jeg har i dag, og vist at jeg skulle ønske meg det som var perfekt for meg og ikke det som andre mente at var perfekt, så hadde vi nok ikke vært sammen så lenge (men jeg angrer ikke, for vi fikk de to mest perfekte barna i verden, og han er en flott far for de!!).

[Karry]

Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trodd du beskrev min ex, vi var sammen i 11 år, gift i 7 og han er perfekt i (nesten) alles øyne, jeg har fortsatt lite vondt å si om han, han er alt du beskriver og jeg følte at jeg skulle føle meg som den heldigste i hele verden, for det var jo det folk sa til meg, men jeg elsket han aldri, jeg var glad i han, jeg hadde det gøy med han og fungerte godt i hverdagen. Men etter 11 år så var det på tide å innrømme for alle at vi faktisk ikke var ment for hverandre, og at vi begge fortjente noen som elsket oss for den vi er og ikke fordi andre mener at vi var perfekte for hverandre. Hadde jeg den gangen jeg ble sammen med han, hatt den innsikten som jeg har i dag, og vist at jeg skulle ønske meg det som var perfekt for meg og ikke det som andre mente at var perfekt, så hadde vi nok ikke vært sammen så lenge (men jeg angrer ikke, for vi fikk de to mest perfekte barna i verden, og han er en flott far for de!!).

Samme erfaring her!

[I Grosny]

Et stort og vanskelig spørsmål, og du har fått gode svar, blant annet fra Cannavaro.

Hans forsiktige personlighet, er den midlertidig eller permanent? Det kan tenkes at han fortsatt er i overkant nyforelsket, og derfor er litt vel forsiktig.

Det ser ut som om du tenner mer på sjefer.

Kan du trene han opp? Det kan gå hvis han ønsker det. Ledelse er ett fag og en ferdighet, og han kan uansett ha glede av å komme lenger i det faget. Uansett om dere bryter eller fortsetter.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg tror ikke folk endrer seg.

Mitt inntrykk, ut fra hva jeg kan lese, er: Ja, du er for tøff for ham, han høres litt pinglete ut.

Høres ut som om du behøver noe større krefter i en mann, kanskje en som utfordrer deg noe mer enn en blomst.

Hvorfor skal du tvinge deg selv til å like en mann bedre enn du faktisk gjør?

Jeg er helt enig. TS, som kvinne fortjener du kun det aller, aller beste. Har du ikke forstått det enda? Tihi, og tjihi, og tjihi hi!!!!!! Jeg ville foreslå at du beholder denne typen og får barn med ham. Han ville sikkert bli en utmerket og stabil forsørger, både for deg og dine fremtidige barn. Så finner du deg en dominant elsker, en skikkelig MANN som kan knulle vettet av deg, lugge deg, lappe til deg nå og da, sperme deg i trynet og behandle deg akkurat så dårlig at eggstokkene dine skrangler og det murrer av lykke i livmoren din. Sterk mann og svak kvinne. halleluja, nå er verden bragt på rett kjøl igjen.

[Lisabet]

Takker og bukker for mange gode råd og perspektiver!! og noen mindre gode... Interessant å lese, tror jeg har blitt mer reflektert selv gjennom dette jeg;)

Nei det er ikke bare lett, det skal jeg love dere... Ja jeg er fysisk tiltrukket av ham, vi har det fint sammen, jeg elsker å ligge i armkroken hans...jeg slapper av med ham. Kanskje litt for mye he he. Jeg savner ham ikke alltid nei det gjør jeg ikke, og jeg kan faktisk også se for meg et liv uten ham, men er det så rart? jeg har jo levd som singel i over tredve år og klart meg godt alene, dog med et enormt savn også selvsagt... Jeg innrømmer at jeg er kanskje ikke så innmari forelska, men vil et forhold som starter med hodestups forelskelse nødvendigvis være det beste? synes jeg har hørt om innmari mange slike forhold som tar slutt etterhvert... Jeg har vært oppover ørene forelsket en gang før, det tok meg flere år å komme over ham, og jeg kunne aldri se for meg hvordan det ville være å bo i en annen by som ham...kjærligheten (fra min side, det var ikke gjengjeldt) var altoppslukende, jeg gråt i mange uker da jeg innså at jeg aldri kom til å få ham, tok av utallige kilo etc. Men tro om han var så mye mer å samle på, egentlig? han datet en drøss med jenter på en gang, og alle vi jentene ble storsjarmert av ham, han fikk oss til å gjøre hva som helst for ham etc, jeg var totalt blindet. Jeg har selvsagt i ettertid sett at det hadde neimen ikke vært så enkelt å leve med ham, og tror jeg er blitt spart for noe...

Her er det ikke slik i det hele tatt, det kunne nok ha vært litt mer av den altoppslukende kjærleiken og det er vel det som gjør meg en del forvirret også. For klart, hadde jeg vært mye mer forelsket, hadde jeg vel gjerne ikke hengt meg opp i andre ting som manglet... Men som flere av dere påpeker, og som jeg også innerst inne vet, man får nok ikke alt i en pakke. Cannavaro snakket om at gjerne all usikkerheten min og tankene mine gjerne stenger en del av for følelsene mine, og det tror jeg nok. Så jeg må vel bare bestemme meg, han fortjener ikke en som går og er usikker hele tiden og kanskje ikke elsker ham nok. Jeg ønsker å elske ham mere! For jeg er glad i ham også. Men... Nei, den kjærleiken, ikke bare lett altså.

Vel, ihelga skal vi på langweekend i fire dager, langt vekk, til sol og varme... Vi får fire dager sammen, jeg skal gi det en sjanse hvor jeg må prøve å ikke tenke så mye men bare nyte helga og kjenne på om jeg ønsker flere slike turer med nettopp ham... Jeg skal ihvertfall prøve å ha en instilling disse dagene til at det skal bli oss, og går det ikke, så går det ikke, da får jeg droppe ham etterpå...selv om jeg neimen ikke vet om gresset er så mye grønnere et annet sted heller...