Trenger sårt noen råd eller tips!

[Gjest AnonymBruker]

Heisann! Vet ikke helt hvor jeg skal begynne så jeg prøver å hoppe rett i det. Jeg har vært i et forhold som nå har gått dukken, vi har et barn sammen og vi har hatt ganske mange prøvelser foran oss de årene vi var sammen. Hun var utro 3 ganger å jeg har slitt masse med meg selv, jeg har diagnosen Bipolar2 å da er ikke hverdagen alltid så lett dessverre. Men vi holdt sammen selv om ting har vært veldig kaotisk til tider, hun har også sitt hun sliter med, hun lider av Borderline personlighets forstyrrelser så som dere kan skjønne er ikke dette det beste utgangspunktet et par kan ha.

Men nå er det altså slutt på dansen vår, siste 2 årene har vi ikke bodd sammen men jeg var mye hos hun i perioder. Det er nå sånn at noen ganger så blir det ofte litt for mye for meg å da vil jeg kun være alene og drar hjem til meg selv for å prøve å få tankene og meg selv på plass. Problemet som kom da var at hun ikke vil tro meg når jeg prøver å fortelle hun at det er ikke noen verdens ting med hun eller barnet vårt å gjøre, det er ikke som at jeg ikke vil være med de, eller at jeg går lei å vil "feste" Det har ikke hjulpet på at hun har et forferdelig sinne, ting hun kan si i sinne kan være så grovt at noen ganger lurer jeg på hvor det kommer fra.

Jeg har også gjort mitt mot henne, jeg var en dårlig far i starten av gutten vår sitt liv, var lite tilstede og gjorde stort sett som det passet meg når det kom til henne. Men det har også litt med at jeg var veldig bitter å sint på hun for en del ting som hadde skjedd. Hun angrep med en gang hun kom hjem fra fylla, kaster glassaskebeger i hodet mitt så jeg fikk et kutt, et av disse tykke luktelysene traff meg midt i toppen og noe annet smått som lightere kom flaksene, grunnen vet jeg ærlig talt ikke.

Når hun ble gravid var forholdet over å jeg var på vei til å flytte ut, etter litt ville hun prøve igjen, men jeg var så sint på hun at jeg ikke klarte mer, ikke nå! jeg elsket hun, men orket ikke å være sammen med hun. Jeg vet at gravide jenter blir litt ustabile, men hun ble veldig ustabil, aggressiv, voldelig osv.. da måtte jeg ta avstand. Hun tok det veldig tungt men vi oppførte oss som alltids når vi var med hverandre.

fra han ble født har vi vært av og på med oss i perioder, men vi har alltid elsket hverandre å det er ikke mangen timene vi trenger sammen før vi er "på an igjen"

Dette var litt gammel historie hehe.. men over til nyere ting som gjør meg så utrolig forvirret..

En gang etter vi ikke hadde sett hverandre på noen mnd så traff jeg hun, vi klemte å kysset å når hun dro fikk en jeg søt mld der det sto " Ingenting i verden er så godt som når du koser på meg" jeg ble kjempe glad såklart. Men dagen etter dro hun til Skien å besøkte en eks, de ble plutselig sammen og jeg ble helt knust.. Jeg husker når han var på besøk hos hun en helg drakk jeg fra fredags ettermiddag til søndags morgen, Samme dag han nye kjæresten hennes dro fra hun søndags kvelden så ringte hun meg. Jeg kom til henne å vi hadde sex så å si hele natten.

Nå for 2 mnd siden så var på gang for fullt igjen, hun gikk ut offentlig på feks facebook å skrev fine ting til meg og hun kom å støttet bandet mitt på en konsert vi hadde å alt var perfekt! faktisk bedre enn noen gang. Men så skulle jeg flytte fra en leilighet til en annen å som folk flest vet tar det til å flytte, vaske ut, flytte inn å gjøre alt klart i den nye leiligheten. Alene tar dette litt tid å jeg brukte 3-4 dager på det. Det likte hun svært dårlig og ba meg dra dit pepperen gror. over de neste 2 ukene prøvde jeg å kontake hun en del ganger uten hell. Jeg ble veldig nedfor å dro ut på byen for å ikke tenke for mye på det. Da møtte jeg en jeg kjente flere år tidligere å jeg hadde allerede drukket meg møkkfull på Konjakk så vi endte opp med å kysse litt, noen dager etter på valentinsdagen som nettopp var og morsdagen så prøvde jeg å ta kontakt med eksen min å sende hun en mld å ønsket henne en fin dag på morsdagen osv, når jeg kun fikk et frekt svar tilbake så la jeg ikke mer energi i det. Hun jenten jeg møtte på byn ringte meg senere på kvelden å spurte om jeg ville komme på besøk, hvorfor ikke tenkte jeg, jeg sitter jo tross alt bare hjemme i kveld å kjeder meg. Hun var litt lei seg for ingen hadde gitt henne blomst på morsdagen så jeg tenkte å være litt hyggelig så jeg sprang innom nærmeste Esso å kjøpte en liten bukett til henne. Utover kvelden så kjedde litt ting, vi rotet litt sammen å hun ville jeg skulle sove over hos henne, da sa jeg nei å at det ikke var noen god ide. Jeg dro hjem den dagen å eneste jeg kunne tenke på var eksen min, jeg følte meg skyldig å at jeg hadde vært utro. Men jeg kan jo ikke være utro når hun har bedt meg dra et viss sted 2 uker tidligere å ikke tatt tlf, svart på mld av meg truet med å ringe politiet om jeg kom på døren hennes.

Men tilslutt ga jeg pokker å dro til henne for å se hun å barnet vårt. Vi endte jo opp som vi alltids gjør, men det som er forvirrende der er at hun vekket meg mindt på natten å klemte meg hardt for å si at hun elsket meg. Dagen etterpå tok jeg gutten vår i barnehagen å dro hjem til meg. Da fikk jeg mld om at jeg ikke skulle komme tilbake mer. Hun sporet også opp hun jeg hadde rotet med å spurte om vi hadde hatt sex, før jeg fikk fortalt selv at jeg hadde hatt sex med eksen min å var henne jeg ville ha. Det ble jo såklart mye styr, men jeg la alle kort på bordet til begge 2 men eksen min tok det på en på en ikke fullt så bra måte, hun mente jeg hadde vært utro å at jeg var full i svik osv.. å nå føler jeg det er helt over å ut med oss.. hun vil ikke la meg få treffe barnet vårt.. da må jeg til megling, selvom hun 1 uke tidligere mente at jeg måtte konse om barnet vårt å være en god far selvom vi ikke kom til å bli sammen mer. Helt til hun fant ut at jeg hadde gitt en blomst til denne andre jenten, jeg har prøvd å forklare at det var for å være hyggelig å ingenting annet, nå får jeg ikke se han i det hele tatt.

Ble mye skriv her men jeg vil veldig gjerne vite hva jeg burde gjøre, jeg elsker denne jenten mer enn alt! jeg har nå endelig fått hjelp til min bipolar å går på medisiner, har ukentlig samtaler med Psykriater og personlig har jeg det på det området bedre enn jeg kan huske. Men jeg mangler engelen min vi har begge våre ekkle sider som alle, vi har begge gjort dumme ting mot hverandre, men i min verden når dagen er omme er alt slikt glemt å jeg vet bare at dette er den kvinnen jeg vil leve med resten av mitt liv, jeg er rett å slett skikkelig ulykkelig uten henne. Til tross for hennes sinne og alt annet hun kan finne på så er hun verdens beste jente på bunn å uten henne så har jeg rett å slett ikke noe gnist i meg.

hva pokker skal jeg gjøre? prøve å glemme henne eller gi alt for å få hun tilbake?

[Gjest AnonymBruker]

her er det bare en ting å gjøre: GLEM HENNE!

dette kommer til å såre men du vil ha ett ærlig svar. dere kommer aldri til å gjøre hverandre noe godt, og hun vil aldri forandre seg. med tanke på at dere har ett barn sammen så syntes jeg du skal fokusere på det. ett barn merker med engang når noe er galt mellom foreldrene og jeg syntes du ikke burde utsette barnet ditt for dette.

start på nytt, skaff en klar avtale på når du skal ha barnet ditt, og få avstand til henne.

dere passer ikke sammen, og uansett hvor mange "fine" sjeldne stunder dere har hatt sammen så hjelper ikke det hvis lista over det negative er lenger..

vil du virkelig ha det så ustabilt? da ville jeg heller vært alene med barnet mitt, dette blir for mye tull for meg.

det finnes så mange snille jenter der ute som helt sikkert bare venter på deg.

hvorfor skulle ikke du fortjene å ha det bra????

[netroM]

Takk for svar setter veldig pris på det. Ja jeg vet at småen merker det.. Spesielt da hun gikk til angrep på på meg en gang jeg holdt på han da ble han livredd stakkars! Men jeg føler at hadde hun bare klart å høre på meg å ikke tro hun kan svaret på alt i verden så hadde feks ufattelig mangen missforståelser mellom oss vært unngått.

Hun så ufattelig nydelig å søt å et godt menneske når hun vil. Klart jeg ikke vil ha det så ustabilt, men jeg er sånn evig optimist, jeg har veldig vanskelig for å gi opp ting jeg føler selv kan funke med blod svette å tårer.

[Gjest AnonymBruker]

men hvor lenge vil du være villig til å holde ut med sånt?

med tanke på det du skriver så skjønner jeg fortvilelsen din, og forstår at du er villig til å kjempe, men tror du ærlig talt at hun vil forandre seg?

man kan ikke forandre ett mennenske, ikke engang finslipe det. det er det som gjør så unike.

men ta affære med deg selv, og om ikke det er grunn nok så gjør det iallefall for barnet ditt. sett deg ned, skriv to kolonner: negativ og positiv. skriv alt du kommer på av hendelser, hvordan hun får deg til å føle osv..hvem side blir lengst?

[netroM]

Jeg tror at hun kan bli den hun gode jenten hun engang var igjen, da hun gikk på medisiner å ikke var så ustabil. Jeg ser ikke hvor alt hatet kommer fra, jeg kommer jo rett fra helvete etter hennes munn, det er som hun ikke vil prøve å forstå meg å høre på hva jeg sier, ikke legge ord i munnen på meg å lage sine egne tanker om hvordan ting fungerer/er. Er helt enig i det du skriver at ingen kan forandres, men hun er egentlig en fantastisk person, nå har jeg jo kun skrevet dumme ting som har skjedd, det er jo også veldig masse bra.

Hun kan få meg til å føle meg son en verdiløs dritt, men også som en prins! Men så er det jo dette med at alle andre enn hun selv er noe feil med, alt hun gjør eller har gjort telles ikke når ting blir snakket om. Listen er egentlig like lang, for hun har masse bra i seg, virkelig! er så trist at hun ikke vil, gidder eller hva det nå er å prøve se ting litt lenger enn nestetippen.

[Gjest AnonymBruker]

Hadde dere ikke hatt barn kunne dere tullet rundt som dere tydeligvis vil. Men sånn du beskriver forholdet deres tenker jeg dere er skadelige for barnet. Du beskriver et ustabilt forhold med både fysisk og psykisk vold og mengder med drama. For ungens skyld bør du sette strek, dette er ikke bra å vokse opp i. Dere virker utrolig egoistiske og umodne, med fest, fyll, tull på facebook, beskyldninger osv. Dere høres ut som tenåringer. Og det er greit nok men ikke bra at et barn trekkes inn i dramaet deres.

[netroM]

ehh.. barnet vårt har det veeeldig bra, han er en blid gutt å trives veldig god med oss begge.. men som jeg skrev! hun har et sinne som ikke ligner grisen og det har skjedd at hun har flydd på meg i raseri.. Jeg hadde en 2 timer lang samtlale med faren hennes etter den episoden om blandt annet hvordan det kan unngås. Og jeg prøver å lese mye om hvordan personer med Borderline fungerer å ser på ting så jeg kan "jobbe" med problemene så godt de lar seg gjøre. Men hvor pokker du får fest å fyll å tull facebook ifra er jo latterlig, jeg verken drikker eller fester med enn 4-5 ganger i året så du kan spare deg for fortelle meg hvordan jeg er jeg er heller ikke en tenåring men en voksen mann på 27.

[Gjest AnonymBruker]

ehh.. barnet vårt har det veeeldig bra, han er en blid gutt å trives veldig god med oss begge..

Men han er vel også ganske liten ennå?

Jeg beklager virkelig, men jeg kan ikke si annet enn de andre som har svart: for meg ser dette helt håpløst ut. For forholdet, altså. Utroskap og av-og-på, ustabilitet og virring fram og tilbake, vold og alt som er.

Jeg synes du skal distansere deg helt fra denne dama- verken krangle med henne eller elske med henne- og bare få til en grei avtale om barnet deres. Og holde deg til den. Noe annet er jo det rene galematias, et barn kan ikke vokse opp under slike forhold. Det er der ansvaret ditt ligger nå. Bare det at hun ikke vil la deg få treffe gutten fordi hun er sur på deg sier alt for meg, hun opererer på et nivå der du ikke KAN vinne, hvis du ikke da er virkelig ferdig med henne, og kun forholder deg til henne på et saklig/nødvendig nivå.

Selvsagt ser jeg at det ikke er lett, og at du heller ikke har fortalt om alt det fine. Det er alltid beintøft å gi slipp på noe som er fint, selv om det også er vanskelig. Men for et barn å vokse opp med foreldre som vekselvis turtler og kriger er virkelig ikke bra. Dere har hatt 10 ganger så mye surr, tull og drama i løpet av tre år enn mannen min og jeg har hatt i løpet av 14, og jeg lover deg: det er veldig fint å ha det stabilt bra. Også for de voksne! Jeg håper du får deg en fin tilværelse sammen med sønnen din, og med tid og stunder møter du ei rolig, stabil jente som kanskje ikke snakker med en ildhet lidenskapstunge, men heller ikke pisker verbalt så det svir annenhver dag. Men ei som du vet hvor du har, hver dag, både for gutten din og deg!

[netroM]

Ja, han er ikke mer enn snart 2år. Jeg vet at som det er nå er det ikke sjangs i havet for at det kunne blitt bra. Det som er det virkelig sure er jo at hun vil heller lage sin egen oppfatning av ting å hvordan er, feks at hun ikke forstår at hun kan ikke slenge ut de groveste glosene hun kan komme på eller stå å flire meg oppi fjeset å si hun kun har brukt meg for hun var ensom. Når en som sliter med depresjoner får slikt i fjeset hjelper det ikke akkurat på verken selvtilliten eller noe som helst annet enn at jeg ikke orker å være rundt henne å reiser hjem til meg selv.. men da er jo det også gale for jeg er jo kun hjemme å lever livet, fester, har masse sex å gud vet hva jeg ikke gjør på hjemme når sannheten langt mindre spennende å at jeg sitter stort sett hjemme å tenker å tenker å tenker.

Jeg prøvde å få hun til å forstå det med å spille inn en samtale jeg hadde med psykiateren min, uten at psykiateren min viste det så det skulle bli så naturlig å nøytralt som mulig. Når hun da sier at det er en typisk reaksjon hos mangen som lider av bipolar får jeg tilbake at jeg har manipulert psykiateren min til å si det! da mister jeg motet helt å føler jeg ikke kommer noen vei.

Værre er det når alt legges over på meg å hun blogger offentilg om at jeg er sinnsyk å burde sperres inne, jeg må jo nesten være sinnsyk som fremdeles elsker denne jenten så ufattelig høyt. Jeg klarer liksom ikke å la være å tenke av "hva hvis"

Jeg har jo såklart også vært kjip med hun også, men uten å legge noe på hun så klander hun meg veldig for at jeg ikke var der for henne når hun tok abort 6-7 mnd etter at gutten vår ble født. Men jeg prøvde, virkelig, hun hadde mye å tenke på, jeg forstår det. Abort eller ikke abort, klarer vi 2 barn nå osv.. men istedet for å ta det som folk flest ble hun aggressiv å jeg var ikke annet enn en bit#h, ubrukelig, verdiløs osv osv osv.. det er jo ikke lett for en som lett detter i kjelleren å stå å ta imot slikt, men hun vil bare ikke forstå det.

Beklager om jeg detter ut å blir litt usakelig, men er litt godt å få det ut. Det er ikke meningen å bare sitte å fortelle alt gale hun har gjort, men er greit å få høre fra andre som ikke har noe relasjoner til meg at jeg må komme meg videre.