Hvordan være den som går..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg fortalte for noen dager siden min forloveden og min datters far at jeg ville avslutte forholdet. Han reiste avsted og vi har hatt liten eller nesten ingen kontakt. Ikke annet enn når vår datter har ringt han.

Men nå sliter jeg... så fryktelig... Han vil ikke annet enn og komme hjem og være sammen med meg (oss), og jeg kjemper for å huske hvorfor jeg ba han dra...

Det gjør så smertelig vondt å se den lille jenta vår på 2,5 år løpe blid og glad rundt. Jeg kan nå ikke forstå hvordan jeg skal klare å leve uten han... Nå husker jeg bare de tingene som var bra og fine...

Han kommer fra en annen by så det blir naturlig for han å flytte dit...

Er det noen som har lyst å fortelle meg hvordan de klare å gå?

Hvordan det var og føltes?

Akkurat nå så føles det som jeg holder på å kveles av sorg...

[*Numi*]

Du sier ingen ting om hva som fikk deg til å gå i første omgang. Så derfor blir det naturlig for meg å spørre: Har du prøvd alt? Familievernkontoret? Parterapi? Du sier du kveles av sorg. Har du endevendt alle steiner, og likevel står du uten løsninger for at det kan ordne seg for dere to?

Hvis ikke, så synes jeg du skylder dere alle tre å prøve. Hvis du har gjort alt eller hvis han virkelig har gjort noe utilgivelig mot deg/dere, så kanskje du selv trenger noen å prate med, for å klare å fordøye alt sammen.

Lykke til!

[LilleVillemo]

Kjære deg

Dette er ikke lett. Og det blir som hun over skriver... Har dere prøvet alt? For det er så viktig, også om det ikke skulle gå bra...

Jeg er selv skilt, vi var sammen i nesten 13 år, og jeg gikk to ganger... Siste gangen orket ikke han mer. Men vi har prøvet alt, vi har vært i terapi, vi har bodd vekk en stund, vi har gjort alt i vår makt for å få det til. Så nå, når alt er over vet vi det, det er ikke noe mere oss, men vi er fortsatt foreldre til to vakre unger.

Og så klart du sørger, det gjør vondt å gi slipp, og hvis det ikke er det du vil, da må du ikke gjøre det.

Husk at en pause som dere har hatt nå, også kan være en mulighet til å sette nye spilleregler, for dere!

Ønsker deg masse lykke til

[Gjest ii nå]

Jeg var den som gikk... Jeg brukte to år på å bestemme meg, og før det hadde jeg vel visst i enda noen år at jeg ikke kom til å klare å bli i forholdet. Jeg hadde min sorgprosess i disse to årene i forkant, og gråt mye når jeg var alene. Jeg har et par nære venninner som visste dette, og som jeg snakket mye med. Jeg forsøkte virkelig alt, men når han ikke hadde ønske om å endre vårt samliv, så ga jeg helt opp. Jeg var forbredt på alle nedturene som kom i etterkant, men kanskje ikke på at enkelte familiemedlem/venner trakk seg unna. Denne prosessen er den tøfeste og vondeste jeg har vært gjennom, men jeg har (etter jeg sa jeg ikke ønsket mer) hele tiden vært klar over at dette var noe jeg ønsket, og jeg har hverken angret eller sett meg tilbake. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde gjort ting annerledes/sagt ting annerledes, men ting har vel en tendens til å koke litt innimellom.

Nå skriver du ikke mye, men jeg får likevel følelsen av at dette ikke er så gjennomtenkt, eller at du egentlig ønsker et brudd. I alle forhold er det opp- og nedturer, først den dagen da nedturen går over lengre tid, bør man vurdere å gå. Å ha det tungt og trasig i mange måneder, er slett ikke uvanlig. Mange ytre faktorer spiller inn, som småbarnstid eller trang økonomi.

Sett deg ned og skriv en pluss/minus-liste over han, en over deg og en over forholdet deres. Man er to for å ha det godt, og to for å ha det dårlig. For min egen del, ser jeg helt klart egne feil i forholdet, både den gangen, og enda klarere nå. Bruk noen tusenlapper på en samlivsterapeut, de private har som regel bare en ukes ventetid, disse pengene er vel verdt å invistere i fremtiden.

Håper du tenker deg godt om, og lykke til videre!

[Gjest annemette]

Jeg har selv vært den som satte ned foten å sagt at ''dette funker ikke!'' Vi krangla ofte, sa stygge ting til hverandre, og bodde sammen mest på vane.

Jeg tror jeg gjorde det riktige, jeg tenkte så mange ganger de siste to årene at ''dette finner jeg meg ikke i!'' Hvorfor jeg ikke gikk før vet jeg ikke.

Jeg angrer på hvordan ting ble gjort når det først var offisielt slutt. Tingen var at jeg hadde bygget opp så mye sinne mot han den siste tiden, jeg følte ikke at han behandlet meg på en bra måte og frustrasjonen/sinnet måtte ut til slutt.

Jeg anbefaler at dere prøver ALT som kan hjelpe dere; for da slipper du å stå der om 1 år og lure på om dere ga opp for kjapt eller om dere faktisk ikke var ment for hverandre.

[Havbris]

Du skriver at du kjemper for å huske hvorfor du ba ham dra.....

Kastet du ham ut i affekt, midt i en krangel? Kranglet dere slik at dere kastet sårende ord i ansiktet til hverandre? Ba du ham dra til h*****e? Eller bare dro han? Kanskje begge trenger å lære å være uenige uten å kaste hverandre på dør?

Dette virker lite gjennomtenkt TS, og jeg synes du skal svelge stolthet og be ham komme "hjem" slik at dere får snakket skikkelig sammen. Det er uansett ingen god avslutning på et forhold slik dere har det nå, ikke for dere og ikke for fortsettelsen der dere skal være foreldre for et barn.

Jeg er enig med de som foreslår at dere oppsøker familierådgivning.

[Gjest Gjest]

Hei alle sammen!

Takk for alle svar! Nei jeg har kanskje ikke prøv alt... Men det skal jeg

Bedre å ha prøvd engang for mye enn for lite! Vi har en datter som fortjener det.

Tusen takk for at dere fikk med på bedre, positive tanker!