Mamma og samboeren min hater hverandre!

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Jeg er ei jente på 23 år. Jeg har en samboer på 22 år og vi venter barn i juni i år.

Mamma og jeg har et godt forhold. Men etter jeg og samboeren min ble sammen for snart 2 år siden, har det blitt veldig anspent, da mamma rett og slett hater han.

Grunnen til dette tror jeg, er at begge er veldig like i forhold til at de begge har sterke meninger om alt, ingen av dem er ydmyk nok til å gi seg og begge kan være veldig direkte i uttalelsene sine. Jeg blir liksom sittende mellom barken og veden her og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Når jeg fant ut at jeg var blitt gravid så taklet ikke samboeren min dette veldig godt. Han sa han ikke var klar for det i det hele tatt og ville jeg skulle ta abort med en gang. Jeg ville ikke det og mamma holdt med meg selvfølgelig. I denne situasjonen ble det sagt mye stygt av han til meg og motsatt. Dette gjorde at mamma fikk han mer og mer i halsen for å si det på den måten. Men etter mye om og men, så ble det bestemt at vi skulle beholde barnet. Men etter dette klarte ikke mamma helt og tilgi ham for at han hadde oppført seg så stygt mot meg. Så det gikk så langt at det endte med en kjempekrangel mellom de to og at begge ikke taklet trynet på hverandre.

Mamma mener han ikke eier respekt for andre mennesker og at han tror han er verdensmester og kan alt bedre enn alle andre. Både mamma og samboeren min så hvordan dette gikk utover meg og bestemte seg for og ta seg sammen og snakke ut og bli enige. Begge måtte være litt mer ydmyk overfor hverandre og snakke sammen som voksne mennesker.

Dette gikk bra for en liten stund. Helt til nå i påsken, da vi skulle på hytta til mamma og pappa å være noen dager. Man hører på lang vei at mamma ikke liker han pga at hun kommer med sånne små irriterende kommentarer hele tiden for å rakke ned på han og hun kan sitte å himle med øynene når han snakker.

Søstra mi og kjæresten var der også. Så på kvelden satt vi sammen i hytta spilte brettspill, kort o.l, og guttene drakk noen pils osv. Klokka ble vel 12-halv ett på kvelden/natta og da SKULLE mamma legge seg. Ingen andre fikk sitte oppe lenger heller, alle måtte gå å legge seg. Hun ble sur for at guttene satt å drakk og var sur for absolutt alt samboeren min gjorde.

Jeg, samboeren min, søstra mi og kjæresten hennes hadde soveplass ute i annekset. Så vi skulle jo uansett dit og legge oss. Så når mamma absolutt skulle kaste oss ut for å legge seg så tenkte vi at det gikk bra om vi satte oss inne i annekset istedenfor å fortsette der. Så spurte samboeren min om han kunne få med seg kaffekanna så de hadde litt kaffe. Å da klikka mamma fullstendig!!

Hu slengte all mulig dritt i trynet på samboeren min og sa at det var kun hans feil at det alltid ble styr når vi var samlet. (Det var ganske høylytt for å si det sånn)

Det gikk så langt at jeg måtte beskytte samboeren min og si ifra om at NOK er NOK og si at nå drar vi hjem for dette går ikke. Men det hjalp lite.. Pappa satt der bare å så på å sa ikke ett ord, mens mamma sier at "han er enig med meg uansett, vi har jo tross alt vært gift i 20 år" OK!!!!

Uten og egentlig skjønne hvorfor hu klikka fullstendig, så pakka vi sammen tingene våre å dro hjem.

Etterpå får jeg meldinger av mamma på telefonen om at hu er gla i meg uansett å at det er det som betyr noe. At hun er lei seg pga meg osv.

Jeg sier at jeg er veldig lei meg for at forholdet mellom hu og samboeren min ikke fungerer og at jeg ikke vet annet råd enn at de ikke har kontakt med hverandre.

Åsså spør hun om hva dette gjør med meg osv og når kan jeg være sammen med dem igjen.

Jeg svarer at jeg står mellom barken og veden her, og hvem jeg skal holde med, det går ikke an å si. For jeg synes hu er urettferdig. Virker som hun bare liker dem som ikke tørs og si i mot henne. Å de som tørr det (samboeren min) blir hennes værste fiende.

Åsså svarer hun med sånne latterlige ting som "stakkars meg ditt og datt og jeg må alltid gi meg, jeg er så lei meg osv" Baaare for å gi meg dårlig samvittighet. Hu mener jeg bør velge mellom samboeren min og familien min og det synes jeg blir feil. Hu sier at jeg bare får bli med han til jeg vet hva jeg har der hos dem.

Hva i all verden skal jeg gjøre???!

Har ikke gjort annet enn og sitte å gråte og har det helt forferdelig inni meg. Jeg elsker samboeren min og den lille babyen i magen. Og jeg er gla i familien min. Men ett sted må det ta slutt!!! Jeg klarer snart ikke mer. Jeg vil glede meg over graviditeten og ikke ha andre bekymringer nå!

[Gjest Supermimz]

Moren din og kjæresten din må se på hva som er viktigst nå, det er ikke dem med det er barnet. Det er barnet som skal vokse opp sammen med desse menneskene, og som havner i uenighetene deres. Din mor og din samboer må rett og slett skjerpe seg. I tillegg må du være så nøytral som mulig. Ikke vær nøytral om mor med din samboer, og vær nøytral om din samboer med din mor. Om du og din samboer krangler så order dere det opp mellom dere, uten at din mor får nyss om hva som har blitt sagt. Din mor har ikke noe å gjøre med forholdet deres.

Det din mor gjør, er å ta rollen som martyr for å få kontroll. Hun "lider og har ofret for andre" og derfor skal hun ture frem som hun vil. Det er selvfølgelig ikke riktig. Når din mor begynner med en slik oppførsel så hadde jeg personlig sagt at nok er nok, her oppfører vi oss som voksne mennesker. Vi snakker rolig og saklig uten å krangle.

Men det er ofte slik at de godt voksne sliter med å vende gamle sosiale tenkemønstre, og klarer ikke forandre seg. Da blir det nok din samboer som må roe seg fullstendig rundt din mor, og som må ta litt avstand. Å la være å diskutere med henne, og heller reagere med å gå ut en tur når hun kaster med leppa. Man roer seg med å være uenig, rett og slett.