Depresjon og pårørende

[Jumpforjoy]

Det er ikke et faktisk valg nei - der er jeg enig. Men det blir dessverre en vane å tenke negativt og tro at en ikke kan komme ut av det. Men jeg tror ingen står opp en morgen og tenker: "Hm lurer på om jeg skal prøve depresjon".

Hvis du ser på de som har en traumatisk hendelse i sitt liv - hvordan kan det ha seg at enkelte kjemper seg gjennom det uten depresjon, andre blir dypt deprimerte? Kan det ha noe med vanetenkingen på forhånd å gjøre? Kan det ha noe med resurspersoner rundt som enten er der eller ikke eksisterer?

Forøvrig tror jeg ikke vi egentlig er så uenige når det kommer til stykket.

Tror du det går an å bli frisk fra depresjonen ved egen hjelp hvis du fikk de riktige verktøyene til å gjøre det? Det er jo det terapi egentlig handler om, er det ikke? Dessverre har en del terapeuter en hang til å kurere nåtiden ved å bruke masse tid på å rippe opp i fortiden, istedenfor å parkere det som var - evt. ta det oppgjøret som er nødvendig for å kunne parkere. Og deretter gå videre og lære å leve her og nå med glede i livet.

Jeg har selv vært deprimert og det kunne sikkert utartet. Jeg snudde det selv og anser meg lykkelig for at jeg kunne det. Det var 20 års tankemønster som måtte snus ... Men jeg greide det. Det var nok dødsfall, skilsmisse og annet i det farvannet til at jeg kunne ha foret en depresjon lenge - noe jeg også gjorde. Ikke fordi jeg valgte å være deprimert, men fordi jeg fokuserte bakover istedenfor fremover. Da jeg valgte å parkere det og gå fremover isteden gikk det bedre. Kanskje jeg lærte kroppen å produsere de rette kjemikaliene?

Godt å se at vi ikke er så enige som jeg først fikk inntrykk av. ^^

Grunnen til at noen kommer seg ut av vanskelige situasjoner uten depresjon og andre ikke, er nok ganske komplekse. Det kan ha både med vanetenking og ressurser å gjøre, men også medfødt sårbarhet og erfaringer gjennom livet (temperament og karakter).

Jeg tror selvsagt at det for mange er mulig å bli friske. For meg er det en stor sjanse for å bli frisk av selve depresjonen, men jeg har grunnleggende "feil" ved meg (personlighetsforstyrrelse) som gjør at jeg veldig enkelt kan falle tilbake i en depresjon. Jeg er mer sårbar for situasjoner som utløser depresjon, og jeg har større sjanse for å opprettholde den (vanetenking og selvforsterkende hendelser pga personlighetsforstyrrelsen). Men, med gode verktøy så er mye gjort, og her ligger nøkkelen for veldig mange. Disse kan være veldig vanskelig å få tak i. Og ikke alle veit at de faktisk finnes engang. Og da mener jeg at man ikke kan snakke om et faktisk valg.

Det du skriver om fokusering er også veldig key. Å tenke på fortiden (og muligens derav manglende framtid) er en utfordring for meg og andre deprimerte jeg kjenner. Men det er veldig flott du klarte å ta tak i det selv, og kom ut av det. Du har sikkert lært deg god teknikker for å takle livets kjipe utfordringer. Og angående kjemikaliende, så skal du ikke se bort i fra at du kanskje stimulerte kroppen din til å produsere det du trengte. Jeg kan ikke masse om akkurat det, men det høres ikke urimelig ut.

Jeg skal forresten ikke stikke under en stol at man til tider kan "trives" i en depresjon. I mitt tilfelle så handler det om redsel for det ukjente, og at troen på å få det bedre er praktisk talt ikke-eksisterende til tider. Man lever i et slags vakuum der man har det j*vlig, men samtidig så veit man at man takler det, i den forstand at man ikke dør i alle fall. Det er trygt, man veit hvor man er hen. Og da blir det skummelt å skulle forsøke noe annet, for man innser at faren for å få det verre er tilstede, og det vil en kanskje ikke takle. Å ikke takle vil si å dø. Og jeg har i alle fall ikke lyst til å dø.