Depresjon og pårørende

[Gjest trenger råd]

Jeg har ei venninne som er syk, og lider av en ganske tung depresjon. Er det noen i min situasjon som har tips og råd til hvordan man forholder seg til henne? Eller kanskje noen som lider av det samme, har noen tips til pårørende?

[Gjest AnonymBruker]

Bare fortell at du vil stå ved hennes side og støtte henne til hun kommer seg opp av depresjonen..

Og at hvis hun trenger å prate så er du der.

Oftest er det, det å vite at man alltid har noen som støtter som kan hjelpe en til å komme over kneika.

[Gjest Kevlarsjäl]

Besøk henne jevnlig selv om hun kanskje ikke virker intressert! Og i steden for å sitte inne hos henne og ta en kaffe - gå ut på cafe

Og det jeg opplever som veldig irriterende, er hvis jeg har en dårlig dag og jeg får besøk av en som klager over bagateller.

"Åh, jeg er sååå misfornøyd med meg selv, jeg har ikke barbert leggene i dag" gjør meg bare forbanna når jeg selv sitter og tenker "åh, jeg hater hele livet mitt, fordi jeg ble voldtatt av broren min og nå har jeg fått kreft i tilegg" (bare hypotetisk, altså, jeg personlig har verken bror eller kreft)

Har du problemer av en større art du vil snakke med venninnen din om, gjør for all del det hvis hun er OK med det.

[Gjest Blondie65]

Ja men så kan jeg også si Kevlarsjäl at det finnes knapt nok noe mer egoistisk og selvsentrert enn en deprimert person og hvis man lar dem få lov til det vil det snart bli slik at alle går på eggeskall rundt personen.

Et par groteske eksempler på depresjon som ikke har blitt bedre:

Person 1 har ikke vært ute av huset på i hvertfall 5 år nå. Og når jeg sier "har ikke vært ute av huset" ja så mener jeg akkurat det. Det er slekt og venner som kjøper inn mat og det er en selvfølge at andre skaffer klær. Slike ting som dusj og vask av hår er store begivenheter som man tar dersom man har ork eller andre familiemedemmer holder seg for nesen og peker på dusjen. Hjemmet ser likedan ut. Diagnose? Deprimert. Behandling? Antidepressiva.

Person 2 fikk helt fra blå himmel panikkangst. Det har ikke tidligere vært antydning til denne typen psykisk lidelse hos vedkommende - det bare kom kastet på fra en dag til en annen. Vedkommende ble sykmeldt og satte seg på rompa i egen stue og løftet ikke en finger verken med husarbeid, egen hygiene eller annet som skal til en familie som består av fler enn en. Alt ble lagt over på ektefelle. Prøvde de rundt å stille krav eller foreslå aktiviteter da kom det straks et panikkangstanfall. Ektefellen fikk nok den dagen vedkommende sa at den høyeste drømmen var å bli trygdet for da slapp vedkommende å forholde seg til krav fra arbeidsgiver om tidsfrister etc. Det hører og med til historien at angsten kom etter langvarige perioder der vedkommende var oppe 48 timer i strekk for så å sove 2 x 12 timer i løpet av neste 3 døgn. Dette foregikk over svært lang tid (flere år). Det ble påstått at søvnuregelmessighetene skyldtes at vedkommendes døgn egentlig var 26 tmer langt og ikke 24 som i resten av virkeligheten.

Person 1 er fortsatt syk og vil ikke bli bedre. Dvs. vedkommende tror på at det må en ytre faktor og mener selv at h*n ikke er en del av det å bli frisk.

Person 2 er i arbeid igjen etter at livets realiteter innhentet vedkommende i form av mangel på sykepenger og ledighetstrygd. H*n innså tilslutt at det å bli uføretrygdet uten å ha opparbeidet seg rettigheter ikke var det mest lukrative samt at psykologen til slutt nådde gjennom med forslag til forbedringer og hva man kan gjøre selv. Det tok 4 år.

Det jeg prøver å si er at den beste vennen du kan være er å gi litt though love - vær bevisst på å få den syke til å forstå at de må tørre å våge seg ut i ukjent farvann for å se at de mestrer. Det er den eneste veien ut av depresjon.

Endret 4. april 2010 av Blondie65

[Jumpforjoy]

Jeg har vært i andre enden (altså som den syke), og det beste vennene mine gjorde for meg var å la være å mase på meg. Mas kan defineres forskjellig selvsagt, og det jeg kalte mas da vil jeg ikke kalle mas nå. Poenget mitt er at jeg ble utrolig asosial og orka ikke å være sammen med venner (eller noen andre for den saks skyld). Når de spurte om jeg ville være med på noe fikk jeg dårlig samvittighet hver gang jeg sa nei (noe jeg gjorde nesten alltid). De synes selvsagt det var vanskelig, for de ville jo ikke ekskludere meg, men heller ikke mase. Etterhvert fant vi en slags balanse på det hele, og den gikk for det meste ut på at de lot være å spørre meg om å være med på ting, men heller bare ta kontakt innimellom for å høre hvordan det gikk. Om de ikke fikk svar på telefon eller sms, så var det helt greit, jeg tok kontakt med dem når jeg var klar, enten det gikk en time eller en uke.

Når jeg først var sammen med venner, så foretrakk jeg at de oppførte seg som vanlig. Vi så en film, prata litt om løst og fast (ikke så mye sykdom), tok en kaffe. Etterhvert som jeg ble bedre så åpna jeg muligheten for at de kunne spørre meg om alt de lurte på, for jeg skjønte jo at de sleit med å vite hvordan de skulle forholde seg til meg. Dette hjalp veldig, for begge parter, for da visste de bedre hva de kunne gjøre og si, og jeg syntes det var et mindre ork å skulle være sammen med de fordi de oppførte seg så "passende", om du skjønner.

Depresjon kan til tider være en veldig egoistisk sykdom, det er vanskelig å se andre enn seg selv når det er som verst. Prøv å ikke ta det personlig om venninna di avviser deg når du forsøker å ta kontakt, det betyr som regel bare at hu har nok med seg selv akkurat da. Synes forresten det er supert at du tar det såpass alvorlig. Det hjelper et hav når man føler at man blir forstått (i alle fall godtatt som man er) i en slik situasjon, og ikke minst er det fint for den syke å vite at man faktisk har venner som stiller opp selvom man til tider oppfører seg uspiselig.

(Vil bare påpeke at dette var slik jeg opplevde det, og at det på ingenting måte er en fasit. Kan hende venninna di ønsker at du skal ta initiativ til kontakt hele tiden, hva veit jeg. Det enkleste vil kanskje være om du klarer å prate med henne, spørre henne hva hu ønsker seg. Hvis du bestemmer deg for å gjøre som vennene mine, altså å la være å spørre om finne på noe, så forklar det for henne, sånn at hu ikke føler seg avvist. Åpen og ærlig kommunikasjon er det beste i alle situasjoner.)

Endret 4. april 2010 av Jumpforjoy

[Gjest Kevlarsjäl]

Øh, jeg skjønner ikke om innlegget ditt er retta mot meg eller TS, Blondie65.

Jeg rådet TS til å ta med seg venninnen ut av huset, og du svarer med groteske eksempler på mennesker som ikke har kommet seg ut?

Synes uavhengig av hvem svaret ditt var rettet til, at det blir unødvendig skremselspropaganda for TS..

Tenk på alle de deprimerte som klarte seg helt fint fordi de hadde gode venner

[Jumpforjoy]

Det jeg prøver å si er at den beste vennen du kan være er å gi litt though love - vær bevisst på å få den syke til å forstå at de må tørre å våge seg ut i ukjent farvann for å se at de mestrer. Det er den eneste veien ut av depresjon.

Jeg vil si dette er en sannhet med store modifikasjoner. Tough love fungerer i noen tilfeller, i andre ikke i det hele tatt. Min andre psykolog forsøkte denne taktikken, og det hele endte med et selvmordsforsøk fra min side. Med andre ord, en j*vlig dårlig strategi.

Angående person 1, så er det kanskje ikke bare oppførselen til vedkommende og de rundt personen som er problemet, men mangel på tilstrekkelig behandling. Antidepressiva kan hjelpe et stykke, men i det store og hele er det terapi som er veien å gå, og det er det de fleste behandlere mener skal være hovedingrediensen i et behanlingsopplegg.

[Jumpforjoy]

Vil også legge til at det ikke er familie og venners ansvar å få en deprimert til å føle seg bedre eller bli frisk. Det er en vei den syke må gå selv. Man kan ikke "få" en person til å forstå uten videre. Det er en grunn til at man gjerne bruker fagpersoner til denne jobben, da det som regel kreves mye psykologisk innsikt. En deprimert har ikke lett for å endre tankevaner, og det kreves mer enn å bare fortelle den syke at den må tenke annerledes. Den må stimuleres til å se verden fra en litt annen vinkel, og akkurat det er en ganske lang prosess.

[Cata]

Det jeg prøver å si er at den beste vennen du kan være er å gi litt though love - vær bevisst på å få den syke til å forstå at de må tørre å våge seg ut i ukjent farvann for å se at de mestrer. Det er den eneste veien ut av depresjon.

Beklager, men det er ikke den eneste veien. Det finnes andre. Det viktigste er at den syke selv må finne veien (evt. i samarbeid med behandler), andre kan ikke fortelle hva som er "riktig vei" for hver enkelt.

Jeg var lightvarianten av din person nr. 1 og hvis noen hadde kommet med "ta deg sammen og gjør noe selv-prat" til meg så hadde jeg antakelig brutt enda mer sammen. Det var det heldigvis ingen som gjorde. Jeg var imidlertid blant de heldige (eller muligens stae?) for jeg sto i full jobb i hele depresjonsperioden. Det var viktig for meg, men førte også til at jeg ikke orket det bøss da arbeidsdagen var over. Jeg hadde ingen som kunne handle for meg, så jeg gjorde det selv -enten direkte etter jobb mens jeg enda gikk på vilje, eller etter mørkets frembrudd da ingen kunne "se" meg. Av en eller annen grunn var det viktig å ikke bli sett, trolig fordi jeg ikke orket forholde meg til mennesker. I over et år stengte jeg meg inne. jeg klarte å dusje, og jeg vasket håret - men det var utelukkende fordi jeg visste jeg måtte se noenlunde levende ut på jobb. Huset fløt og ikke før nå i dag, omtrent 2 år etter at depresjonen slapp taket har jeg orket å virkelig vaske ned huset 100%.

Det beste mine venner kunne gjøre var å overse depresjonen. Hvis jeg selv begynte å snakke om den, så var det greit - ellers prøvde vi i grunnen å snakke om alt mulig annet. Den skulle ikke få enda mer plass i livet enn det den hadde tilranet seg på egen hånd. Det var også viktig at mine venner aksepterte at jeg var deprimert og at det ville ta sin tid å bli frisk. De prøvde seg ikke med falsk oppmuntring ("du blir nok snart bra igjen", "ta deg sammen, dette kan du overvinne"). De hadde respekt nok til å innse at jeg ikke kunne håndtere ting på samme måte som det som virket naturlig sett fra deres "friske" ståsted.

Altså, skal jeg gi noen tips så må det bli ca. slik:

1. Aksepter depresjonen, men ikke la den overskygge alt i ditt samvær med din venninne.

2. La henne snakke om depresjonen hvis hun vil, men ikke hele tiden. Tar det overhånd, så bytt samtaleemne. Blir det eneste samtaleemne, så si at du ikke aksepterer det og gå. (Men gi samtidig beskjed om at du tar kontakt igjen senere.) Det er hennes depresjon, -ikke la den bli din, selv om du vil være en god venninne.

3. Gjør ting sammen, hvis hun orker det. Kafe kan fort bli slitsomt og støyende, men en kveldstur i rolige omgivelser kan være lettere.

4. Spør henne om hvordan hun vil "behandles"/møtes. Hun kjenner sin egen situasjon best.

Dette er som sagt basert på mine egne erfaringer fra ca. 2 år med depresjon, men også litt på erfaringer med familiemedlemmer som har vært utsatt for samme sjuka.

Men, nok en gang, depresjonspasienter er forskjellige, så min "oppskrift" er ikke nødvendigvis gyldig for alle.

Endret 4. april 2010 av Cata

[Gjest Blondie65]

Jeg har aldri sagt at man skal si "ta deg sammen".

Ellers er jeg veldig enig med Cata.

Og Kevlarsjäl: det som var rettet mot deg er at den deprimerte får lov til å være så egoistisk at andres problemer ikke er lov å snakke om. Jeg kjenner det igjen fra den tiden jeg selv var på vei ned i mørket. Ingen andre hadde lov å ha vondt / problem for mitt problem var viktigere. Jeg ble satt på plass og det var helt fortjent.

[Gjest trenger råd]

Tusen takk for fine svar!

Jeg skal prøve så godt jeg kan å være ei god venninne. Hjelper å lese om andres opplevelser, og merker også at det hjelper å lese en del faglitteratur.

Føler at jeg blir litt bedre rustet som venninne gjennom denne situasjonen:)

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg har aldri sagt at man skal si "ta deg sammen".

Ellers er jeg veldig enig med Cata.

Og Kevlarsjäl: det som var rettet mot deg er at den deprimerte får lov til å være så egoistisk at andres problemer ikke er lov å snakke om.

Da misforstod du meg litt, det er greit.

Det jeg mente var at å lufte problemer av betydning med en deprimert er helt OK (med mindre den deprimerte ytrer ønske om å ikke snakke om triste/vanskelige ting)

Men jeg som deprimert syntes det var gørrirriterende når folk klaget på SMÅ filleting (middagen var vond/fikk dårlig karakter på en liten prøve på skolen/er så stygg på håret)

Når det kommer til ordentlige problemer, er det jo klart at man som venner skal kunne lufte disse, både den deprimerte og den friske (med samlivsproblemer/fysisk sykdom osv) skal kunne snakke om slike ting om begge parter er i psykisk stand til det.

[Gjest Blondie65]

Da misforstod du meg litt, det er greit.

Det jeg mente var at å lufte problemer av betydning med en deprimert er helt OK (med mindre den deprimerte ytrer ønske om å ikke snakke om triste/vanskelige ting)

Men jeg som deprimert syntes det var gørrirriterende når folk klaget på SMÅ filleting (middagen var vond/fikk dårlig karakter på en liten prøve på skolen/er så stygg på håret)

Når det kommer til ordentlige problemer, er det jo klart at man som venner skal kunne lufte disse, både den deprimerte og den friske (med samlivsproblemer/fysisk sykdom osv) skal kunne snakke om slike ting om begge parter er i psykisk stand til det.

Og HVORFOR er din eller min depresjon viktigere enn at en annen fikk dårlig karakkter på skolen, skulle vært hos frisør - men har ikke råd eller at middagen var dårlig? Det er jo nettopp det som er problemet at den deprimerte nærmest opphøyer seg selv til å ha enerett på definisjonen av hva som er lov å kalle et problem?

Skal man snu litt på flisen så er det slik at svært mange som er deprimert er det helt uten noen som helst grunn - i allefall når det gjelder store problemer: de har mat på bordet, tak over hodet, er fysisk frisk, har et godt ekteskap, familie som bryr seg - etc. Men de ser verden rundt seg som nattsvart fordi de velger å tolke det meste i verden negativt.

Først når man skjønner at man har et valg selv hvordan man velger å tolke hverdagen rundt seg kommer man ut av depresjonen, og da skjønner man også som regel hvor latterlig egoistisk man var mens det stod på. Noen ganger må man ha hjelp til å se veien ut, andre ganger klarer man det selv.

[blargh]

Jeg har ei venninne som er syk, og lider av en ganske tung depresjon. Er det noen i min situasjon som har tips og råd til hvordan man forholder seg til henne? Eller kanskje noen som lider av det samme, har noen tips til pårørende?

Hvis du er villig til å betale noen kroner så er denne boken veldig bra: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8203231829

Den gir en forklaring på hva depresjon er og hvordan komme seg ut av det, men det viktigste for din del er at det er et eget kapittel om hvordan pårørende skal forholde seg til situasjonen.

[Gjest Kevlarsjäl]

Og HVORFOR er din eller min depresjon viktigere enn at en annen fikk dårlig karakkter på skolen, skulle vært hos frisør - men har ikke råd eller at middagen var dårlig?

Men i alle dager, les hva jeg skriver.

Jeg skriver nemlig IKKE at en depresjon er viktigere enn en mislykka hårklipp.

Og jeg tar heller ikke utgangspunkt i depresjonene du forklarer ved å velge å se det mørke og kjipe selv om man har det matrielt godt.

Jeg tar utgangspunkt i en hendelsesutløst depresjon, for eksempel depresjon utløst av et dødsfall, tap av jobb, tap av selvrespekt, ved voldtekt osv.

Det er etter min mening, ikke egoistisk å gi faen i en annen persons middagsproblemer når du selv er i ferd med å miste din mor til kreft, eller er deprimert fordi du ble mishandlet eller lignende.

Men som nevnt tidligere - om den deprimerte selv ytrer ønske om å snakke om trivielle ting, depresive ting, eller ikke snakke i det hele tatt - det får være individuelt.

Det kan hende trådstarters venninne har behov for å høre om andres småproblemer for å sette sine egne i perspektiv, eller det kan hende hun kun vil snakke om ting på TV.

Men det veit ikke vi.

Jeg har kun skrevet utifra hvordan jeg personlig foretrekker å bli behandlet som deprimert.

Det finnes ikke fasitsvar på trådstarters spørsmål, men hun spurte tross alt etter råd.

[Gjest Kevlarsjäl]

Skal man snu litt på flisen så er det slik at svært mange som er deprimert er det helt uten noen som helst grunn - i allefall når det gjelder store problemer: de har mat på bordet, tak over hodet, er fysisk frisk, har et godt ekteskap, familie som bryr seg - etc. Men de ser verden rundt seg som nattsvart fordi de velger å tolke det meste i verden negativt.

Dette utsagnet er jeg forøvrig helt uenig i. En deprimert velger ikke selv å tolke ting negativt. Depresjon er en psykisk sykdom, ikke et livssyn man velger.

Og matrielle goder som mat på bordet og klær på kroppen, er jo kjekt - men er det trøst nok om du har mistet den du elsket i en ulykke?

[Jumpforjoy]

Men de ser verden rundt seg som nattsvart fordi de velger å tolke det meste i verden negativt.

Med dette utsagnet, så sier du at folk velger å være deprimert. Det er ganske provoserende, jeg har selv diagnosen alvorlig depresjon.

Depresjon kan komme av flere ting, blant annet kjemisk ubalanse i stoffproduksjon (f.eks mangel på seratonin og noradrenalin). Det kan være traumetrigga depresjon (f.eks voldtekt eller dødsfall i familien), eller det kan være "tillært" i den forstand at man i ung alder tilegner seg det man typisk sett kaller negative leveregler. Men aldri i verden om jeg går med på at det er et faktisk valg å være deprimert. Jeg tror neppe noen hadde vært det i så tilfelle.

[Gjest Blondie65]

Og matrielle goder som mat på bordet og klær på kroppen, er jo kjekt - men er det trøst nok om du har mistet den du elsket i en ulykke?

Hvis moren din holder på å dø av kreft, din kjære døde i en ulykke, du ble voldtatt, eller mobbet på skolen så er du ikke deprimert uten grunn. Hjelpe meg. Har jeg sagt at SAMTLIGE som er deprimert er det uten grunn eller?

Men NOEN - deriblant noen jeg kjenner - har blitt deprimert uten å komme ut av det og uten noen forutgående grunn. Når man prøver å hjelpe dem blir man møtt med et svart syn som er basert på at ALT rundt en tolkes på den verst tenkelige negative måte.

De aller fleste som har en utenforliggende grunn for sin depresjon er villige til å ta i mot hjelp når den blir tilgjengelig. Veldig mange som har "tenkt seg ned i kjelleren" forventer at det sys puter under deres armer og forventer at verden rundt skal pakkes i bomull. Det er disse siste jeg mener man må være svært nøye med å sette foten ned for.

[Gjest Blondie65]

Med dette utsagnet, så sier du at folk velger å være deprimert. Det er ganske provoserende, jeg har selv diagnosen alvorlig depresjon.

Depresjon kan komme av flere ting, blant annet kjemisk ubalanse i stoffproduksjon (f.eks mangel på seratonin og noradrenalin). Det kan være traumetrigga depresjon (f.eks voldtekt eller dødsfall i familien), eller det kan være "tillært" i den forstand at man i ung alder tilegner seg det man typisk sett kaller negative leveregler. Men aldri i verden om jeg går med på at det er et faktisk valg å være deprimert. Jeg tror neppe noen hadde vært det i så tilfelle.

Det er ikke et faktisk valg nei - der er jeg enig. Men det blir dessverre en vane å tenke negativt og tro at en ikke kan komme ut av det. Men jeg tror ingen står opp en morgen og tenker: "Hm lurer på om jeg skal prøve depresjon".

Hvis du ser på de som har en traumatisk hendelse i sitt liv - hvordan kan det ha seg at enkelte kjemper seg gjennom det uten depresjon, andre blir dypt deprimerte? Kan det ha noe med vanetenkingen på forhånd å gjøre? Kan det ha noe med resurspersoner rundt som enten er der eller ikke eksisterer?

Forøvrig tror jeg ikke vi egentlig er så uenige når det kommer til stykket.

Tror du det går an å bli frisk fra depresjonen ved egen hjelp hvis du fikk de riktige verktøyene til å gjøre det? Det er jo det terapi egentlig handler om, er det ikke? Dessverre har en del terapeuter en hang til å kurere nåtiden ved å bruke masse tid på å rippe opp i fortiden, istedenfor å parkere det som var - evt. ta det oppgjøret som er nødvendig for å kunne parkere. Og deretter gå videre og lære å leve her og nå med glede i livet.

Jeg har selv vært deprimert og det kunne sikkert utartet. Jeg snudde det selv og anser meg lykkelig for at jeg kunne det. Det var 20 års tankemønster som måtte snus ... Men jeg greide det. Det var nok dødsfall, skilsmisse og annet i det farvannet til at jeg kunne ha foret en depresjon lenge - noe jeg også gjorde. Ikke fordi jeg valgte å være deprimert, men fordi jeg fokuserte bakover istedenfor fremover. Da jeg valgte å parkere det og gå fremover isteden gikk det bedre. Kanskje jeg lærte kroppen å produsere de rette kjemikaliene?

Endret 6. april 2010 av Blondie65

[Gjest Esmeralda]

Det finnes så mange varianter av depresjon, årsaker og behandlinger som fungerer/ikke fungerer at det blir vanskelig å komme med noe konkret råd om hva som er riktig og galt...

Men som pårørende til en deprimert ville jeg så langt som mulig prøvd å være forståelsesfull uten å være masete, og uten å la depresjonen ta over hele vennskapet. Og også prøvd å være mest mulig lydhør for signalene vedkommende ga. Rett og slett gått litt på ank i starten og prøvd å finne ut hva som fungerte for den personen.

Samtidig går det, i hvert fall for meg, en grense som er temmelig nær den Blondie65 skisserer. Jeg hadde en god venn som deprimerte seg ut av enhver form for menneskelig kontakt, han slet ut folk over en lav sko og tillot seg omtrent hva som helst fordi han hadde det sånn og slik og følte det og det. Det endte jo med at folk gikk på nåler og unngikk å si noe som helst som muligens kunne tolkes bittelitt kritisk, av frykt for å få skylda for neste sammenbrudd. Og for å være ærlig tror jeg ikke det hjalp ham stort. Vi er ikke nære venner lenger, men etter hva jeg hører surrer han fremdeles rundt i det negative sporet sitt og mener at alle hans problemer skyldes alle andre (og gjerne langt tilbake i fortiden).

Igjen: dette var ikke ment som at sånn er det for alle, og egentlig burde folk bare ta seg sammen. Så enkelt er det ikke. Men jeg ser hvor Blondie65 vil hen, og jeg skjønner hva hun mener med tough love- at det av og til kan være det rette å gjøre.