Alenemødre

[Leeloo]

Jeg tror det er en viss forskjell på å "alltid" ha hatt en lønn på +/- 500.000 og å få det etter hvert, etter at man har vært alene en stund. Har man en levestandard før man blir alene basert på en lønn på 500.000 sammen med en partner som også har grei lønn er det vanskelig å se hvordan man skal klare seg med mindre (venner som tjener en god del mer enn meg fatter ikke hvordan jeg overlever .

Jeg er alene med ett barn, bor i Oslo og jobber 100%. Jeg eier egen leilighet, har ikke bil. Jeg har 350.000 i lønn og ca 4500 i mnd i stønader. Hadde jeg fått 100.000 mer i lønn i morgen hadde det blir rene "kosepenger" ettersom vi allerede klarer oss med min nåværende lønn. Før jeg fikk jobben jeg har nå hadde jeg aldri tjent mer enn 250.000 i året, så bare det å gå opp 100.000 var fantastisk (har dog aldri forsørget et barn på den lønnen, og det er mange som må det). SIFO er et fint utgangspunkt, men ofte synes jeg summene er veldig høye (bortsett fra klær, der er det lavt, men jeg kjøper kanskje litt mer enn jeg burde .

Mine kostnader er som følger:

Bolig: 8000 (lån+husleie)

Strøm: 1000

Studielån: 1400

Mat: 2600 (inkl. alt av dagligvarer/hush.artilkler)

Klær: 1500

Sparing: 500 (til datteren min)

Tele/internet/TV: 680

Forsikringer: 800

Barnehage: 2300

Transport: 570

Totalt 19350

Inntekt: netto lønn ca 22000

barnetrygd. 1940

Støtte til bhg: 1490

Bidrag: 1350 fra NAV

Totalt: 26780, dvs overskudd på 7430

Overskuddet brukes per dato til å betale ned oppussing av badet som jeg tok et ekstra lån til (har god sikkerhet på lånet pga høy egenkapital). Ettersom jeg ikke har så mye penger oppspart har jeg et flexilån på den delen av boliglånet som ikke har fastrente slik at jeg kan betale ned på "badedelen" av lånet raskest mulig, men likevel ha penger tilgjengelig hvis det skulle skje noe.

Jeg regner med at mange kostnader blir større når snuppa blir skolejente, men det er jo bare for noen år, det er vel slutt på SFO etter 4. klasse? Da har vi litt mer å bruke på andre ting innen hun blir tenåring. Alle fortjener ferie ja, men man må ikke dra på dyr ferie hvert år. Jeg tenker kanskje en sommer hjemme og en til utlandet annethvert år, så har jeg 2 år på å spare opp til den dyrere ferien.

Skulle jeg av en eller annen grunn mistet noen stønadet i morgen ville vi uansett klart oss, det ville bare vært mindre å gå på, med 500.000 i inntekt ville vil klart oss fint.

Likevel unner jeg de som har en høyere inntekt enn 450.000 litt støtte, det er mange utgifter som nå skal dekkes av den ene lønna. Jeg synes det burde vært et litt høyere "cut off point", kanskje 550000-600.000.

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor regner du 25% skatt? Er ikke 37% skatt mer realistisk?

Hva med alle utgifter til boliglån og studielån?

Meg logget inn.

Fordi med skatteklasse 2 og huslån er det mer realistisk med 25 % enn 37 %.

Studielån tas av det som "er til overs" etter regnestykket mitt Boliglånet er med i de 10.000 jeg regnet med. Dog har jeg selv 12.000 fordi jeg bor i et pressområde.

[Gjest gjestdeluxe]

Synes det står respekt av deg jeg TS, men dessverre er det ikke mange ordninger for deg .

Men du har iallefall stolthelten tilbake.

Jeg er TS, og jeg har ikke barn - stiller bare spørsmålet.

[Gjest gjestdeluxe]

Meg logget inn.

Fordi med skatteklasse 2 og huslån er det mer realistisk med 25 % enn 37 %.

Studielån tas av det som "er til overs" etter regnestykket mitt Boliglånet er med i de 10.000 jeg regnet med. Dog har jeg selv 12.000 fordi jeg bor i et pressområde.

Ok, mange må betale rundt kr 3.000 i studielån pr måned.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg regner med at mange kostnader blir større når snuppa blir skolejente, men det er jo bare for noen år, det er vel slutt på SFO etter 4. klasse? Da har vi litt mer å bruke på andre ting innen hun blir tenåring. Alle fortjener ferie ja, men man må ikke dra på dyr ferie hvert år. Jeg tenker kanskje en sommer hjemme og en til utlandet annethvert år, så har jeg 2 år på å spare opp til den dyrere ferien.

Likevel unner jeg de som har en høyere inntekt enn 450.000 litt støtte, det er mange utgifter som nå skal dekkes av den ene lønna. Jeg synes det burde vært et litt høyere "cut off point", kanskje 550000-600.000.

Har du ikke noen som helst støtte fra barnefaren?

[Gjest AnonymBruker]

Ok, mange må betale rundt kr 3.000 i studielån pr måned.

Betaler pr. i dag 3.150 i måneden på studielånet

[Gjest gjestdeluxe]

Betaler pr. i dag 3.150 i måneden på studielånet

Har du skrevet mer i denne tråden, når det står "anonym bruker"? Er du alenemor til 1 eller 2 barn? Jobber du 100% utenfor hjemmet? Hva er din inntekt og utgifter? Mottar du støtte fra barnefaren?

[Gjest AnonymBruker]

Har du skrevet mer i denne tråden, når det står "anonym bruker"? Er du alenemor til 1 eller 2 barn? Jobber du 100% utenfor hjemmet? Hva er din inntekt og utgifter? Mottar du støtte fra barnefaren?

Hei

Ja har skrevet flere innlegg i tråden, både som innlogget AnonymBruker og Gjest. Har skrevet innlegg # 2, 8, 12, 15, 17, 19, 22 og 26

[Gjest gjestdeluxe]

Spør barn mye etter sin far, om de vokser opp hos alenemødre? Blir de skadet av å ikke ha to foreldre?

Blir barn av alenemødre/alenefedre mobbet i skolen?

Er de like flinke på skolen som barn av foreldre som bor sammen?

Alenemoren/alenefaren kan ikek være to steder på en gang: Hva når det er foreldremøter og aktiviteter i fritiden der forelderen ikke kan stille opp på grunn av jobb?

Hvordan er livet som alenemor/alenefar?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår jo at en alenemor med 250.000 i inntekt har et større behov for statsstøtte fra velferdsstaten enn en alenemor med dobbelt så mye i inntekt. Samtidg er jeg interessert i hvor mye "velferdsstat" som finnes for de som befinner seg bare litt over gjennomsnittet. Hva med de såkalt normalt ressurssterke: hva kan de forvente av støtte fra velferdsstaten, som de alle betaler skatt til.

La oss si at en alenemor til 2 små barn ikke har en far til barna som vil/kan stille opp, verken sosialt eller økonomisk gjennom barnebidrag. La oss si at denne alenemoren har 500.000 i inntekt, og i utgifter har hun kanskje studielån på 350.000, boliglån på 1.800.000 og andre lån på 100.000: tilsammen er dette samlede lån på rundt kr. 2.250.000.

La oss si at leiligheten hun eier er forholdsvis liten og behøver vedlikehold, og hun har kvittet seg med bil/billån.

Sammenliknet med en alenemor som tjener halvparten, skulle man ikke tro at alenemoren med 250.000 i inntekt hadde samme type utgifter - men alle kan/skal ikke være like eller? De som tjener mer, betaler også gjerne mer i skatt enn de som tjener mindre.

Hva kan en slik alenemor, med 500.000 i inntekt, uten støtte fra barnefaren, forvente av hjelp/støtte fra Velferdsstaten?

Jeg er en av disse alenemødrene du snakker om her. Ganske nøyaktig.

Jeg får skatteklasse II og en ekstra barnetrygd i støtte fra det offentlige. Økonomisk går det helt greit rundt, men jeg har tre store barn, slik at det ikke går ut penger til barnetilsyn. Derimot koster tenåringer ganske mye, sånn alt i alt.

[Gjest AnonymBruker]

Spør barn mye etter sin far, om de vokser opp hos alenemødre? Blir de skadet av å ikke ha to foreldre?

Blir barn av alenemødre/alenefedre mobbet i skolen?

Er de like flinke på skolen som barn av foreldre som bor sammen?

Alenemoren/alenefaren kan ikek være to steder på en gang: Hva når det er foreldremøter og aktiviteter i fritiden der forelderen ikke kan stille opp på grunn av jobb?

Hvordan er livet som alenemor/alenefar?

Barna slutter etterhvert å spørre etter sin far. I følge andre som følger opp barna mine, feks lærere, er ungene mine helt normale, noe over snittet når det gjelder karakterer på skolen.

Mine barn har aldri blitt mobbet for å være barn av en alenemor.

Som oftes går det greit å få stilt opp på aktiviteter, foreldremøter ol. Dette er nok lettere når barna er blitt store og ikke trenger barnevakt. Ellers har jeg et godt sosialt nettverk, som jeg kan be om hjelp ved behov. En slags bytteordning, kan man vel si.

Livet som alenemor er helt ok. Tror man selv kan velge om man vil granske det som kan være negativt eller om man tar livet dag for dag, dyrke det positive og gjøre det beste utav situasjonen.

[Gjest gjestdeluxe]

Takker for alle svarene!

[Gjest AnonymBruker]

Blir litt sånn at jeg lurer på hvordan jeg hadde råd til å være alenemor. 260.000 i inntekt. Rundt 1700 pr måned i pendlerutgifter. Kun minstebidrag fra far og ingen ekstra kroner derfra. Eide egen bolig, men både plass og sted var overhode ikke ideelt.

Så enkelt.

Man setter tæring etter næring.

[Gjest annemette]

Jeg er alene med sønnen min og har 260 000 i inntekt, pluss dobbel barnetrygd, barnetilsyn- stønad og 900,- i bidrag fra far.

Vi klarer oss faktisk helt greit. Denne mnd hadde jeg 4000 kr igjen som skulle brukes på mat og div., men vanligvis sitter jeg igjen med 7000-8000,-

livet som alenemor er hektisk men gøy! Jeg har valgt å prioritere bort andre ting (som trening, tid med venner ect) så her er en standard dag hos oss:

06.30: stå opp

07.30: reise til barnehagen

08.30: reise til jobb

16: reise til barnehage

17: middag

19: kveldsstellet til pjokken

1930: legge han

20.30: tid for meg selv til husarbeid, slappe av, ect.

Går veldig fint, samtidig som at barnefaren stiller opp og har samvær 2 ganger i uken samt annenhver helg.

[Gjest Gjest]

Spør barn mye etter sin far, om de vokser opp hos alenemødre? Blir de skadet av å ikke ha to foreldre?

Blir barn av alenemødre/alenefedre mobbet i skolen?

Er de like flinke på skolen som barn av foreldre som bor sammen?

Alenemoren/alenefaren kan ikek være to steder på en gang: Hva når det er foreldremøter og aktiviteter i fritiden der forelderen ikke kan stille opp på grunn av jobb?

Hvordan er livet som alenemor/alenefar?

Barn slutter å spørre etter sin far/samværsforelder ettersom de vet det ikke hjelper. Jeg har selv sett hvordan barn har vært fortvilet over manglende samvær når de tror at ingen ser dem.

Dessverre er KrF og SV sterke tilhengere av å begrense samværet mellom barn og far/samværsforelder. At disse partiene ønsker å skade barn på denne måten er i seg selv forferdelig. Men heldigvis har ikke denne holdningen nådd frem til folk flest (kansje også en grunn til begrenset støtte til KrF og SV ?). Dermed vil ikke barn bli mobbet for dette før evt KrF/SV holdningene når frem til barna.

Jeg mener livet som alenemor/alenefar er en utfordring og en påkjenning i en del tilfeller. Det er mye ansvar å ta alene, men noen alenemødre/alenefedre velger selv å skyve bort oppegående fedre for å straffe samværsmor/far eller barn eller det er samværsmor/far som ønsker å straffe alenemor/far/barn.

En politisk endring der det ble incentiver til begge foreldrene om de stilte opp for barna hadde vært en fordel. Det gir aleneforelder mulighet til utdannelse og karriere/økonomi og det gir samværsforelder og barn en helt annen hverdag mht samvær. Foreløpig må vi bare leve med at KrF og SV klarer å blokkere for barn som ønsker mer samvær, men gradvis vil det skje en endring.

[Gjest gjestdeluxe]

livet som alenemor er hektisk men gøy! Jeg har valgt å prioritere bort andre ting (som trening, tid med venner ect) så her er en standard dag hos oss:

06.30: stå opp

07.30: reise til barnehagen

08.30: reise til jobb

16: reise til barnehage

17: middag

19: kveldsstellet til pjokken

1930: legge han

20.30: tid for meg selv til husarbeid, slappe av, ect.

Går veldig fint, samtidig som at barnefaren stiller opp og har samvær 2 ganger i uken samt annenhver helg.

Dersom du ikke hadde hatt tilgang på en villig barnefar, ville du da ha fått tid til trening eller andre aktiviteter?

Hva med besteforeldre/søsken/andre som kan avlaste og ha barnet hos seg av og til?

[Gjest gjestdeluxe]

Dessverre er KrF og SV sterke tilhengere av å begrense samværet mellom barn og far/samværsforelder.

Dersom barnefaren er kjent, og begge ønsker å ha ansvar for barnet sitt, så er jeg (selvsagt) for at moren og faren har 50% hver av ansvar/kontakt/omsorg. Gjerne også 100% til faren i de tilfeller der det passer.

Tråden her handler mer om mødre som har aleneansvaret for barnet/barna, der faren ikke er kjent/ikke har kontakt med verken moren eller barnet.

[Gjest annemette]

Dersom du ikke hadde hatt tilgang på en villig barnefar, ville du da ha fått tid til trening eller andre aktiviteter?

Hva med besteforeldre/søsken/andre som kan avlaste og ha barnet hos seg av og til?

Jeg tror jeg hadde hatt tid til slike ting i helgene, ved å bruke "barnepass"-opplegget på treningssenteret mitt. Ungen min har spreke besteforeldre som ønsker å ha han mest mulig, så om barnefaren hadde sviktet hadde jeg hatt stor støtte der.

Når det gjelder barnefordeling generelt, så mener jeg fast og bestemt at unger (i hvertfall de minste) har best av ett fast sted å bo, slik at de slipper å "flytte" annenhver uke. Mulig det er praktisk for foreldra som kan ha masse tid til overs den ene uka, men at det er mest praktisk for barnet(a) har jeg vondt for å tro!

[Gjest yojo]

Når det gjelder barnefordeling generelt, så mener jeg fast og bestemt at unger (i hvertfall de minste) har best av ett fast sted å bo, slik at de slipper å "flytte" annenhver uke. Mulig det er praktisk for foreldra som kan ha masse tid til overs den ene uka, men at det er mest praktisk for barnet(a) har jeg vondt for å tro!

Barnet mitt hadde bedre av å være annenhver uke hos meg og far, enn å bo hos meg, og være hos far annenhver helg. Sønnen min var ca 5 år når vi valgte å gjøre det slik.

Når han kun hadde samvær med far annenhver helg, så ble han lei seg, skjønte ikke hvorfor han ikke kunne være der mer, og kunne føle seg noe "uønsket". Han trodde i en periode at det var meg som "nektet" han mer samvær med far.

Nå trives han veldig godt, en uke hos meg, og en uke hos pappa'n

[Gjest Gjest]

Dersom barnefaren er kjent, og begge ønsker å ha ansvar for barnet sitt, så er jeg (selvsagt) for at moren og faren har 50% hver av ansvar/kontakt/omsorg. Gjerne også 100% til faren i de tilfeller der det passer.

Tråden her handler mer om mødre som har aleneansvaret for barnet/barna, der faren ikke er kjent/ikke har kontakt med verken moren eller barnet.

Problemet for mange aleneforeldre er at de ikke får tid til å lade batteriene eller ta seg utdannelse eller tenke på karriere på samme måte som foreldre hvor begge bor sammen med barnet/barna.

Noen aleneforeldre foretrekker å ha begrenset tid til fritid/utdannelse/økonomi, mens andre aleneforeldre gjerne skulle har met personlig fritid/bedre økonomi/etc. Dette lar seg imidlertid ikke gjøre om en av foreldrene begrenser samværet (det kan være både mor og far som nekter barnet opptil like mye samvær). Når politikerene i partier som KrF og SV (og SP ?) støtter foreldre som ønsker å begrense samværet blir det vanskelig både for barnet og for den forelderen som ønsker mer samvær.

Å være aleneforelder er krevende for mange. Samtidig kan det være befriende i tilfeller der foreldrene helt klart ikke bør bo under samme tak. Mange store konflikter oppstår imidlertid ofte i tiden rett etter bruddet pga manglende avlastning/samvær, men også pga økonomi og misforstått straffeforfølgelse. At et par politiske partier har støttet disse konfliktene i mange år viser at de i realiteten ikke ønsker at barn skal ha mulighet til samvær eller aleneforeldre med mulighet til avlastning for å få personlig fritid, økonomi og utdannelse.

Det har på sett og vis vært gjort spede forsøk på å hjelpe alenemødre, men det har vært et lappverk som beviselig ikke har fungert. De siste årene har derfor stadig flere foreldre på eget iniativ valgt samværsordninger på tvers av politikerenes føringer. Og det har beviselig gitt mindre konflikter, mer fritid og tryggere barn selv om politikerene har motarbeidet diss foreldrene og barna.

KrF og SV politikerenes manglende interesse for barna kan også være årsaken til at disse to partiene nå faller på alle meningsmålinger.

"Ukjent far" er dessverre mye brukt der far ikke er ønsket som deltager. Hvor mange barn som VIRKELIG har ukjent far vet jeg er mindre enn det som er oppgitt i offisielle rapporter.

Fedre som ikke ønsker å stille opp er imidlertid et reelt problem. Dette er fedre som påfører mange alenemødre en belastning mht økonomi, utdannelse og avlastning, men enda værre er det at det medfører et stort savn hos mange barn. Men det er også viktig å se bak de tallene der far velger å straffe barn og mor med begrenset samvær. I en del tilfeller skjer det utvilsomt fordi politikerene indirekte har ønsket fedrene bort fra en omsorgsrolle i mange år.