Far-datter forhold tært

[Gjest Jente]

(Håper noen kan ta seg den tid å komme med råd til meg)

Hei

Jeg skriver dette fordi jeg ikke har noen andre jeg vil snakke med dette om. Derfor tenker jeg det i det korte løp at det hjelper og bare få det ut her. Jeg er en jente på 19 år som har hatt et fint forhold til min far. Det var ikke før 17-18-års alderen at vi gradvis begynte å krangle mer og mer.Ofte gjaldt det bare småbagateller som egentlig ikke er noe å krangle over.

Men verst ble det nå. Jeg har nemlig slitt med bulimi i nesten ett år nå (er på vei til å bli frisk), og det det var ikke før for en drøy måned siden at min mor merket det. hun kom direkte til meg og snakket veldig åpent om det med en gang. I min situasjon var dette svært vanskelig ettersom det var svært privat, personlig og sårbar område for meg. Spiseforstyrrelsen var noe jeg virkelig skammet meg over, og jeg følte meg svak og dum. Jeg hadde det tungt til å begynne med pga av måten mamma tok det opp med meg på. hun snakket til meg som om hun var skuffet og kun en belastning for henne, og at det hele var min feil, en feil jeg fint kunne kontrollere. Hun fikk sykdommen til å virke som helt patetisk, og burde ikke engang være en diagnose. Men hun innså kort tid etter at det hun gjorde ikke var riktig, og beklaget så mye. Vi snakket ut på en ordentlig og rolig måte.

Det jeg ikke visste før en stund senere, var at hun tidligere hadde fortalt alt til pappa om tilstanden min(de er skilt). Dette gjorde hun da hun nettop hadde funnet det ut. selv om pappa visste om det, snakket han aldri om det med meg da vi var hos han i helgene.

Plutselig en dag havnet pappa og meg i en krangel igjen, og denne gangen var det fordi jeg vissnok hadde vært for lenge inne på badet med døren låst. Som nevnt tidligere, er jeg nesten frisk, så alt jeg gjorde var å sminke meg, og av ren glemsel lot jeg døren stå låst. da jeg åpnet, kom pappa inn i en rasende fart, og utbrølte "du skal ikke overta badet her,bare så du er klar over det". Ut fra den dømmende tonen hans visste jeg det lå noe annet bak. krangelen fortsatte, og det hele endte med mange ting som skulle forblitt usagt. jeg var kanskje frekk til tider, men kan likevel ikke måles med hans oppførsel. Han kalte meg feig, løgner, usikker+++, og da han sa "se deg i speilet, jente, og ta deg en tur opp på badevekten". "Du lyger for alle rundt deg". Da skjønte jeg det hele, og alt braste inni meg. Det ble faktisk så ille, at han prøvde å kaste meg ut av huset! jeg skulle aldri komme tilbake igjen før jeg hadde tatt meg sammen og innsett hvordan jeg ødela meg selv.

Pappa var den SISTE personen jeg ville skulle få vite om min spiseforstyrrelse. Han er på mange måter en person jeg respekterer høyt, for han har for det meste vært en fantastisk far for både meg og mine søsken. men samtidig har han også vært en person som noen ganger kan ha litt høyre forventinger til sine barn, og han har også et stort ego. i tillegg har jeg også sett sider av ham hvor han dømmer andre, f.eks om personer han leser om i avisen. Men jeg visste ikke at han vill behandle sin egen datter på samme måte. jeg så en helt ny side av han.

Problemet mitt er; hvordan kan jeg gå videre, og ha et normalt forhold til han igjen? Han har beklaget, og sagt at alt var hans feil. han hadde planlagt å snakke med meg om bulumien på en fin og rettferdig måte, og det var aldri i hans verste mareritt å få det ut på den måten.

Jeg har klart å utvikle et helt annet syn på pappa, og føler ikke annet enn ubehag dersom jeg er i hans nærvær. Jeg hater det, for mine søsken har fortalt meg hvor lei seg han har vært de siste dagene. de sier også at han smått begynte å grine da jeg traff han første gang igjen etter krangelen, Jeg så han nemlig ikke en gang i øynene, bare gikk rett inn på rommet mitt. Jeg hadde helle rikke svart på meldingen med unnskyldningen.

Jeg klarerikke å være rundt han. Altfor mye ble sagt under den krangelen. Han tæret så utrolig på meg den kvelden. Jeg hadde allerede vært gjennom en veldig tung tid, og var endelig på vei oppover igjen. Men han bare ødela alt. har vært hos min far i to dager nå, men har unngått han på alle mulige måter. vurderer å dra opp til min mor resten av ferien. til tross for alt som har skjedd, er jeg mer trist en sint. jeg vil snakke med han og svære opp, men jeg klarer det ikke. Mye er på grunn av min stahet. Jeg liker ikke å vise sårbarhet, spesielt ikke ovenfor han. Samtidig ser jeg hvor utrolig lei seg han er, og jeg vet at han tenker mye på meg. Vet bare ikke hvordan ting kan bli bedre igjen...

Hva skal jeg gjøre???

[stjernekyss]

En gang jeg var liten gjorde jeg en idiotisk vurdering i forhold til tidevannet og ble fanget av bølgene. Hadde det ikke vært for en fremmed mann som så meg der ute i bølgene, hadde jeg druknet. Da han hadde fått meg trygt opp på land, skrek han til meg som jeg aldri hadde hørt noen skrike før.

Jeg skjønte ingenting da, men nå vet jeg selvfølgelig at det var skrekk og redsel.

Uansett hva slags forhold du og pappa'n din har utviklet dere til å få, så er han pappa'n din, og du er skapt ut av kjærlighet. Han elsker deg, og bekymrer seg for deg. Det er ikke greit å hverken skrike eller gjøre vonde ting man ikke kan ta tilbake, men prøv å se på det fra han sin side. Prøv å se på desperasjonen hans som et uttrykk for kjærligheten han føler for deg.

Kanskje du skal gå tilbake og snakke med ham? Kanskje han vil overraske deg? Kanskje han kan hjelpe?

Gå opp til ham du, og gi ham en klem du. Ta initiativet. Er nok ikke så lett å være pappa ovenfor tenåringsdøtre

[Gjest Supermimz]

Basert på det du skriver så synest jeg at den kjærligheten dine foreldre har for deg som datter virker veldig sterk. De virker som ganske smarte mennesker, men de lar følelsene ta overhånd. De er redd for deg, så redde at de ikke vet hvordan de skal takle dette.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg beholdt roen når de fyker som verst. Fortell at du er ansvarlig for din egen velvære, og at du blir såret og skuffet over oppførselen deres. Det er ufattelig barnslig å prøve å fremkalle dårlig samvittighet i andre mennesker bare for å spille et maktspiøø. Om de fortsetter den dårlige oppførselen så hadde jeg bare gått ut-

Du er 19, du er voksen. Dette klarer du. Stå rak i ryggen og forsvar deg selv på en voksen måte, det vil vise dem at du ikke er noe barn lengre.

[FireFairy]

Jeg må si jeg sitter igjen med de samme tankene som de to andre over meg her. Det at faren din buste ut og kjefta på deg, er helt sikkert bare fordi han var redd for deg, fordi han er glad i deg. Det er frykten som kan få de verste utbruddene. Men synes det er veldig bra at både moren og faren din har beklaget, og det kan hjelpe deg å sette deg ned å prate med dem. Vet ikke helt hvordan bulimien funker for deg, men det er veldig bra at du er nesten frisk. Kanskje du ved å prate med dem om det kan få dem til å skjønne litt din situasjon også?

Og hvis du synes det er rart at moren din fortalte faren din om det, så synes jeg at det var helt riktig gjort. Det er en såpass alvorlig ting at det er bra at begge foreldrene dine vet om det. Dersom min stedatter hadde fått bulimi eller anoreksi og jeg hadde oppdaget det, hadde jeg sagt det til faren, men også bedt han om å si det til moren til ungen. Foreldrene dine er glad i deg og vil deg bare det beste, og de støtter deg begge to, da synes jeg at det er riktig at begge vet om bulimien også.

Noe annet hadde det vært om du hadde fortalt din mor noe i fortrolighet og bedt henne om å ikke si det til noen, og hun likevel hadde sagt det til faren din. MEN, jeg vet ikke om jeg hadde holdt tett om noe såpass alvorlig selv. Det kan jo gå på liv og helse løs, og da er tross alt det viktigere enn å holde tett...

[Gjest AnonymBruker]

Selv har jeg vært/er på den andre siden og har en lillesøster som sliter med spiseforstyrrelser og angst. Hun er riktignok blitt mye bedre nå, men det plaget meg veldig når det var på sitt verste, og har ligget mang en søvnløs natt og grått mine tårer.

Ikke forstår jeg hvorfor en pen, snill, morsom og hyggelig jente skal få så store psykiske problemer at hun ikke klarer å gå ut døra, og det var mange skrekkscenarioer jeg fikk gjennom hodet når jeg dro på besøk hvis vi ikke fikk kontakt med henne på telefonen.

Personlig taklet jeg det nok ikke godt nok, men man føler seg så ufattelig maktesløs når en ikke vet hvordan en kan hjelpe lillesøster til å bli "frisk". Og det er nok ikke noe lettere for mor eller far heller. En prøver å finne ut om dette er min/vår feil osv.

Skjønner at det er vanskelig for deg, men de reagerer bare på den måten fordi de er så utrolig glade i deg!

[NovaFlare]

Huff, jeg synes det virker som at faren din elsker deg umåtelig høyt og at det smerter ham at du har det slik mer enn du aner. Dette er utenfor hans kontroll, og jeg tror han oppfører seg slik fordi han føler seg maktesløs

[Gjest yojo]

Ja, jeg også tror det bare var en far som var redd, og bryr seg om sin datter.

Jeg synes du og din far burde ta en ordentlig prat sammen, det kan løse mye

[Gjest navnelapp]

Eg trur Novaflare har rett, han har det veldig vondt akkurat no. Viss det var slik at når stygge ting var sagt så var det ingen veg tilbake til kvarandre så ville vi slite, vi menneska. Vi seier stygge ting, og så må vi be om unnskyldning. Sjølvsagt skal ein først og fremst prøve å la vere å seie dei stygge tinga, men i pressa situasjonar er det ikkje så lett å styre seg.

Eg går ut frå at ein del av dei stygge tinga som vart sagt er ting du sa og. Det kan hende at du kan byrje samtalen med å seie unnskyld for det du sa. Husk på at han skal vere faren din til du døyr. Han skal vere bestefar til barna dine, hjelpe deg med å lære dei å sykle, passe dei når du og kjærasten din vil på kino og gje dei fine gåver til jul. Han skal vere i livet ditt heile tida. Då er det å klare å forsone seg med det som vart sagt frå begge sider eit viktig steg i retninga av eit normalisert forhold. Lykke til!