Hvordan forholde meg til familien etter overgrep?

[Gjest AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie kort, jeg ble gjennom hele barndommen seksuelt misbrukt av min morfar. Han er nå både død og tilgitt av både meg og de fleste i familien. Jeg vet at det for mange virker helt fjernt å tilgi noen etter noe sånn, men jeg har gjort det mer for min egen skyld enn for hans, for å ikke bli spist opp innenfra av bitterhet.

Selv om han er tilgitt, betyr ikke det at jeg ikke sliter. Det betyr heller ikke at jeg orker tanken på hverken ham eller ansiktet hans, da jeg naturlig nok forbinder ham med hendelsene.

Men etter at han døde, har både min mormor og min tantes sorg gått over stokk og stein de siste par årene. De er begge noe "spesielle", tanten min fordi hun er i overkant eksentrisk og psykisk skadet av mange menn, og mormor fordi hun er en surrete, depressiv dame.

De snakker om ham som om ingenting har skjedd, jeg blir tagget i facebookvideoer som nærmest er hyllester av morfar, og mormor som er på besøk hos oss har snakket om ham (og jeg overdriver ikke) 40-50 ganger de siste to døgnene. De har begge framme masse bilder av ham, tanten min bærer ringen hans som jeg ikke takler å se på fordi det eneste jeg ser for meg er hånden hans.

Mormor har i tillegg en "halvmild" form for alzheimers så hun gjentar gjerne godordene og historiene om ham et par ganger i timen, og jeg har bare med å sitte pent og smile like entusiastisk hver gang.

Jeg vet faktisk ikke om hun vet alt han har gjort eller om hun bare fortrenger det. Hun gikk jo ikke fra ham når han levde..

Tanten min derimot, er jo "frisk" selv om hun er noe spesiell...

Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette lenger, dette er familiemedlemmer som jeg er glad i, og mormor har tross alt ikke gjort noe galt selv... Dette er morfars ugjerninger, og jeg vil ikke at det skal gå utover henne.

Dette er jo ikke bare noe han har gjort mot meg, så det er ikke som om jeg er "midtpunktet" her og at alle skal styre sine reaksjoner etter mine ønsker. Det er tross alt mormors ektemann og min tantes far, så det føles feil å fortelle dem hvordan de skal føle i etterkant av dette. Men samtidig føler jeg at det er litt uskreven regel at man skal være litt forsiktig og ikke pøse på med bilder og minner til meg?

Jeg kan ikke unngå dem heller, da de er en naturlig del av familien og dukker opp i ny og ne, og det er generelt mer komplisert enn at jeg bare kan avskrive dem... Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal finne en fin balanse i dette, eller hvor mye man egentlig skal måtte finne seg i.

[Gjest Blondie65]

Er det noen i den familien du kan snakke med og som kan på dine vegner fortelle disse "morfar dyrkerne" et par pauli ord om at den avdøde ikke er like hyggelig minne for alle som er tilstede?

Utover det har jeg ikke noe annet råd enn å prøve å unngå langvarige settinger med disse som tydeligvis ikke forstår at det finnes andre verjsoner av virkeligheten enn deres.

Akkurat her og nå anbefaler jeg deg å gå ut og gå en lang tur og synge ut frustrasjonen din til de fjell og daler du kan gjøre det til i fred.

Stor klem!

[Gjest Gjest]

Dette hørtes jo helt forferdelig ut. Jeg tror at du må være direkte og si til dem at du klarer rett og slett ikke mer. Si at de ikke kan snakke om morfar når de er sammen med deg.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis du er glad i tanten og mormoren din, så si det du føler til dem direkte. Det at du holder ting inni deg, er ikke bra for deg eller for de du er glad i. Det er mange mennesker som ikke eier antenner for hva som er passende å si i sosiale sammenhenger, og de trenger nok å høre hvor vanskelig du har det angående dette.

Lykke til, for de vil forstå deg om de er glad i deg. Det værste som kan skje, er at de ikke er glad i deg, men har du egentlig mistet noe da? Kjærlighet går begge veier, ikke bare en vei.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg ville IKKE sagt noe til mormor om hun har alzheimers. Da ødelegger du drømmeverdnen hennes et lite øyeblikk, og jeg skal love deg at hun blir forbanna snarere enn "oi, beklager, det hadde jeg visst glemt".

Det vil ikke komme noe godt ut av det på lang sikt om hun har alzheimers heller

Når det gjelder tante ville jeg sagt ifra om at det er greit å mimre, men at du vil ha deg frabedt sentimentaliteten når du er tilstede.

Snakke med øvrige familiemedlemmer er også smart. Jeg har en del familietrøbbel selv, og fikser dette ved å snakke åpent til familien min om det.