jeg har ødelagt forholdet...

[Gjest Jane]

Hei alle sammen.

Jeg skal nå skrive noe som er helt utrolig vondt for meg å skrive, men jeg MÅ få det ut. Jeg har det helt grusomt nå. Jeg føler meg deprimert og gråter hele tiden.. Men nå skal jeg i hvert fall legge alle kortene på bordet en gang for alle og ikke pynte på sannheten og fremstille meg selv bedre enn jeg er..

Jeg har vært sammen med en gutt i 4 drøye år og vi er begge i begynnelsen av 20-årene. Forholdet var så perfekt i begynnelsen. Men etter 1 år begynte ting og skje. Jeg ble nemlig ekstremt sjalu ofte uten grunn og jeg vet jeg kommer til å få pepper for det jeg skal si nå, men jeg var voldelig mot han. Jeg hadde jo ikke mye å stille opp med ift han uansett, men det var helt feil det jeg gjorde og jeg har siden den gang hatt problemer med å reagere uten å være fysisk.. For eksempel når han blir kald og lukker seg inne. Jeg har blitt bedre, jeg klarer nå å reagere uten vold men jeg kan i stedet finne på å ødelegge ting.. Jeg blir like sint på meg selv hver gang, jeg skjønner ikke hva som går av meg når jeg vet hvor ødelagt forholdet blir! Og jeg har aldri vært sånn mot noen andre. Det er rett og slett en del av meg selv jeg ikke forstår…

Forholdet vårt har selvfølelig tatt STOR skade av dette.. Selv om det er perioder hvor JEG syns ting er fint, føler han at følelsene har blitt mye borte og han ser på ansiktet mitt på en negativ måte selv om jeg er blid, fordi han tenker på alt som har skjedd.. Han vet rett og slett ikke om han elsker meg lenger og uansett så merker jo jeg også at han føler mindre for meg. Han har gått bak ryggen min og løyet om flere ting etter forholdet vårt ble så prega av dette.

Jeg har lovt å jobbe med meg selv og gjøre det jeg kan for å bli en bedre kjæreste.. men jeg er selvfølgelig kjemperedd for at han skal slå opp hele tiden for han har sagt han kanskje tror dette er ”irreversibelt”, altså at uansett hvor mye jeg forandrer meg så vil han ikke klare å slutte å tenke på meg på DEN måten..Jeg tenker å be om henvisning til psykolog, har bestilt legetime neste fredag.. For jeg har det utrolig vondt, har ikke glede i noenting og skjønner meg ikke på meg selv. Og jeg vil IKKE miste han!!! Jeg vet ikke om det bare er det at jeg har vært voldelig som har ødelagt forholdet men det har nok vært en kjempestor del i hvert fall..

Dette er det som har skjedd, VELDIG kort fortalt..

Jeg trenger å høre hva dere tenker om dette. Hva kan jeg gjøre? er det håp…? Vil psykolog hjelpe? Setter kjempestor pris på konstruktive svar.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig bør du gå til psykolog. Du skulle begynt med det for lenge siden. Synes du bør la kjæresten din gå. Det er egoistisk av deg å si at du absolutt ikke vil miste han samtidig som du behandler han dårlig.

[I Grosny]

Du vet hva som er problemet. Du tar tak i det og kommer deg til psykolog. Du jobber aktivt for å forbedre ting. Selvfølgelig hjelper det. I forhold til din kjære, så kan det være for lite for sent. Eller det kan gå bra. Uansett så trenger du å ta tilbake kontrollen over deg selv for din egen skyld, og for å kunne forholde deg godt til mannen du har nå, eller den neste (hvis du mister mannen din).

Kjærligheten er skadet. Kanskje trygghet mangler. Gode opplevelser, kjærlighet, og en ny og bedre trygghet vil forbedre ting.

Jeg synes du er flink som tar aggresjonen din på alvor, og ønsker deg lykke, kjærlighet og framgang.

Faktorer som du kan sjekke om er på plass, evt. justere er kosthold, trening, søvn og hvile. Det har noe å si for det mentale.

Hvis alkohol har vært medvirkende i aggresive situasjoner, så anbefaler jeg totalavhold.

Endret 2. april 2010 av I Grosny

[Gjest Jane]

Du vet hva som er problemet. Du tar tak i det og kommer deg til psykolog. Du jobber aktivt for å forbedre ting. Selvfølgelig hjelper det. I forhold til din kjære, så kan det være for lite for sent. Eller det kan gå bra. Uansett så trenger du å ta tilbake kontrollen over deg selv for din egen skyld, og for å kunne forholde deg godt til mannen du har nå, eller den neste (hvis du mister mannen din).

Kjærligheten er skadet. Kanskje trygghet mangler. Gode opplevelser, kjærlighet, og en ny og bedre trygghet vil forbedre ting.

Jeg synes du er flink som tar aggresjonen din på alvor, og ønsker deg lykke, kjærlighet og framgang.

Faktorer som du kan sjekke om er på plass, evt. justere er kosthold, trening, søvn og hvile. Det har noe å si for det mentale.

Hvis alkohol har vært medvirkende i aggresive situasjoner, så anbefaler jeg totalavhold.

Tusen takk for svar Det som blir det vanskelige nå er at han trekker seg tilbake og nekter å dra på ferie med meg før han vet jeg kommer til å oppføre meg normalt og at vi får en bra ferie. Skulle liksom ønske vi bare kunne dra på en tur så jeg kan bevise at vi kan ha det bra. Men jeg får være tolmodig og vente til han er klar.

Dette har skjedd både med og uten alkohol inne i bildet.. Jeg har forøvrig begynt å trene å spise sunnere Håper det kanskje skal hjelpe på selvtilliten.. Men det er værre med søvnen når jeg bare ligger og tenker og gråter hele natten.

[I Grosny]

Tusen takk for svar Det som blir det vanskelige nå er at han trekker seg tilbake og nekter å dra på ferie med meg før han vet jeg kommer til å oppføre meg normalt og at vi får en bra ferie. Skulle liksom ønske vi bare kunne dra på en tur så jeg kan bevise at vi kan ha det bra. Men jeg får være tolmodig og vente til han er klar.

Dette har skjedd både med og uten alkohol inne i bildet.. Jeg har forøvrig begynt å trene å spise sunnere Håper det kanskje skal hjelpe på selvtilliten.. Men det er værre med søvnen når jeg bare ligger og tenker og gråter hele natten.

Ferie er vanskelig. Det er ganske lang tid helt nært, med små muligheter til å komme seg unna. Prøv i det små med helgeturer til å begynne med. Del opp ferien , en uke er nok for en tur.

Jeg tror gutten din er mest fornærmet nå, og prøver å sette deg på plass.

Kan du få med deg gutten din på samlivskurs?

Tror du du kan klare å mestre ditt temperament? Eller går det helt i svart når det klikker? Jeg leste om en mann som visstnok ble helt gal og knuste alt i hele stua når kona hans nektet han å se finalen på tv. Han knuste alt untatt tv-apparatet, så det var ikke helt svart.

[Gjest Jane]

Ferie er vanskelig. Det er ganske lang tid helt nært, med små muligheter til å komme seg unna. Prøv i det små med helgeturer til å begynne med. Del opp ferien , en uke er nok for en tur.

Jeg tror gutten din er mest fornærmet nå, og prøver å sette deg på plass.

Kan du få med deg gutten din på samlivskurs?

Tror du du kan klare å mestre ditt temperament? Eller går det helt i svart når det klikker? Jeg leste om en mann som visstnok ble helt gal og knuste alt i hele stua når kona hans nektet han å se finalen på tv. Han knuste alt untatt tv-apparatet, så det var ikke helt svart.

[Gjest Jane]

Jeg har prøvd å få han med på samlivskurs men han tror ikke det vil hjelpe. Han tror ikke det vil hjelpe andre enn meg ihvertfall, det er derfor jeg velger psykolog. jeg trenger hjelp til å mestre følelsene mine og sinnet mitt + at jeg blir så til de grader påvirka av dette at jeg tror jeg er deprimert.. Gruer meg til å se en person inn i øynene og si hva jeg har gjort. jeg skammer meg så!

Det er litt vanskelig å svare på om jeg klarer å mestre det.. Både ja og nei. Når vi krangler (eller rettere sagt; når jeg krangler) og han svarer surt eller nekter og svare så bygger det seg opp en voldsom aggresjon inni meg som gjør at jeg får lyst å slå og skade både han og meg selv.. Jeg har klart å kontrollert det noen få ganger men det har vært kjempevanskelig. Og det er jo helt paradoksalt at jeg gjør det siden det virker helt mot sin hensikt. Jeg vet jo alt alt blir bare værre.

[Gjest]

Jeg er enig i I Grosnys innlegg; du har tatt et bra steg og innrømt dette her. At du ønsker å gå til psykolog er veldig lovende også.

Det du må huske på, er at du må gjøre dette for DEG selv. Det kan hende at forholdet deres ikke overlever, men det kan også hende at det gjør det! Gutten din er nok fornærmet, såret, krenket eller føler at han har mistet status, som de fleste menn gjør. Dette trenger han tid til å komme over.

Du bør kanskje fokusere først på å gå alene til psykolog, vis typen din at du kan forbedre deg og at du får hjelp til dine problemer. Når han ser at det går bedre, kanskje kan etterhvert blir med på samlivsterapi. Gi ham tid, og gi deg selv tid.

Ferier kan dere dele opp eller vente litt med til du har snakket noen ganger med psykolog. Husk at psykologen ikke dømmer deg - vedkommede har som jobb å hjelpe deg med å finne årsakene til hvorfor du blir så ekstremt sjalu og dermed aggressiv. Pass på å finne en psykolog som du stoler på og føler deg trygg sammen med.

Kanskje det er lurt å tilbringe noen dager for deg selv og la typen din være for seg selv også, så dere får kjent på avstanden og det å savne hverandre. Samtidig må du prøve å jobbe med aggresjonen - prøv å finne ut hvor den kommer fra. Skjedde det noe i oppveksten eller liknende. Det kan hende at du trenger lang tid på å finne ut hva som er årsaken, så ikke stress - bruk din tid. Typen din kan vente.

Endret 2. april 2010 av sunglasses

[I Grosny]

Jeg har prøvd å få han med på samlivskurs men han tror ikke det vil hjelpe. Han tror ikke det vil hjelpe andre enn meg ihvertfall, det er derfor jeg velger psykolog. jeg trenger hjelp til å mestre følelsene mine og sinnet mitt + at jeg blir så til de grader påvirka av dette at jeg tror jeg er deprimert.. Gruer meg til å se en person inn i øynene og si hva jeg har gjort. jeg skammer meg så!

Det er litt vanskelig å svare på om jeg klarer å mestre det.. Både ja og nei. Når vi krangler (eller rettere sagt; når jeg krangler) og han svarer surt eller nekter og svare så bygger det seg opp en voldsom aggresjon inni meg som gjør at jeg får lyst å slå og skade både han og meg selv.. Jeg har klart å kontrollert det noen få ganger men det har vært kjempevanskelig. Og det er jo helt paradoksalt at jeg gjør det siden det virker helt mot sin hensikt. Jeg vet jo alt alt blir bare værre.

Hvorfor har han ikke slått opp?

Jeg synes det er noe som skurrer her. Det er klinkende klart at store problemer ligger hos deg, men gutten din har jo også en eller annen slags medvirkning. Går han bare å venter på at du skal reise? Eller ønsker han at ting skal bli bedre? Jeg mener at mannen bør støtte sin kvinne, og la henne slippe å være helt alene med sine problemer. Hvis min kjære hadde invitert meg på samivskurs, og jeg trodde det bare kunne hjelpe henne, så hadde jeg blitt med, fordi det kunne hjelpe henne.

Du kan jo si til gutten din at dere er sammen, og at dere er ett lag. Og si at du trenger at han spiller deg god. Man når ikke(scorer ikke) mål uten god samhandling. Si at du er villig til å jobbe hardt, men at du faktisk kan få mye større framgang med hjelp og støtte.

Noen mennesker kan terge opp andre til det ekstreme. Det kan godt tenkes at du hadde vært helt ok med en annen mann, og at du faktisk må avslutte forholdet. Du lever jo i et kjærlighetssorghelvete mens du fortsatt er i forhold. Det er feil. Kjærlighetssorgen skal komme etterpå.

[Gjest Janneli79]

Hei

Jeg tror kanskje dette ikke er noe du vil høre, men jeg tror ikke dette forholdet vil fungere. Du er på en plass i livet hvor du må ta tak i dine egne demoner. Det er en grunn til at du velger å mestre utfordringer fysisk. Det er en grunn til at du har valgt en adferd som er destruktiv. Jeg tør våge å påstå at det har en sammenheng med oppvekst, morsfigur, manglende oppmerksomhet/speiling på et kritisk punkt i oppdragelsen av deg. Du mangler noe...noe essentielt du har gått glipp av i din egen oppvekst. DU mangler rett og slett en mestringsstrategi, og denne mangelen kompenserer du med valgt adferd, som ikke fungerer.

Du har en reise foran deg hvor du må gjennom selvutvikling. Du må bli kjent med deg selv, hvordan du fungerer og du må avvenne deg gamle mønster samt tilegne deg nye. Du kommer ikke utenom en slik prosess.

Du må jobbe med deg selv. Jeg vil anbefale coaching i stedet for psykolog. EN coach vil veilede deg gjennom konkrete øvelser og gi deg adekvat oppfølging uten at du trenger bruke så mye tid på fortiden. Det handler om å se fremover.

For å få nytt må du gjøre nytt. Du kan ikke forandre deg du ikke anerkjenner.

Lykke til

Hilsen fra ei som har vært ut en vinterdag før

[Gjest]

Når man har problemer med spesielt aggressjon og terapi er det vel heller bedre med en psykolog som kan kartlegge og finne årsakene - de ligger jo gjerne langt tilbake i tid. Når man går gjennom de følelsene og fortrengte minnene igjen, har man en sjanse til å "lære" bevisstheten å takle følelsene på riktig måte - denne gangen. Denne meningen er nå basert på min egen erfaring, men alle må finne ut hva som er best for dem.

[Gjest Jane]

Når man har problemer med spesielt aggressjon og terapi er det vel heller bedre med en psykolog som kan kartlegge og finne årsakene - de ligger jo gjerne langt tilbake i tid. Når man går gjennom de følelsene og fortrengte minnene igjen, har man en sjanse til å "lære" bevisstheten å takle følelsene på riktig måte - denne gangen. Denne meningen er nå basert på min egen erfaring, men alle må finne ut hva som er best for dem.

Det er det som er så rart, at jg har hatt en veldig bra oppvekst! Jeg har snille foreldre som har støttet meg og jeg savner barndommen min mer enn noe annet for da hadde jeg det best. Jeg vet at pappa har sliti med en del psykiske problemer. både angst, sterke depresjoner og han har vært aggressiv (men ikke voldelig så vidt jeg veit) men det svartna ofte for han.. Jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg hadde vært voldelig mot en annen mann, men det skal være sikkert at jeg har problemer med å reagere riktig når jeg blir så utrolig sint og ikke minst såret pga han. I begynnelsen lagde jeg problemer som ikke var og var som sagt sjalu for ingenting. Jeg lurer på om jeg kanskje gjorde dette for å "teste" hvor mye han elska meg.. Men nå reagerer jeg bare sånn når han lukker seg inne og ikke tar hensyn til mine følelser når jeg har det vondt.. Han er veldig flink til å ta vare på meg og bry seg når jeg er lei meg for andre ting SÅ LENGE det ikke har noe med han å gjøre. Men er jeg såra over noe han har gjort viser han ikke medfølelse eller kjærlighet, snarere tvert imot. Jeg har tenkt på psykolog lenge for jeg har perioder hvor jeg sliter ekstremt psykisk og da ofte pga han. Jeg syns også det er rart at hvordan jeg har det med han skal kontrollere fullstendig hvordan jeg har det. Er han snill og viser kjærlighet er jeg verdens lykkeligste men går helt i kjelleren om han ikke gjør det. Jeg skjønner ikke hvorfor han har så mye å si for psyken min! Hvorfor er jeg sånn?? Kanskje psykologen kan hjelpe meg med det også? Og klare å være lykkelig uavhengig av han..

[Gjest jenteløve87]

Hei alle sammen.

Jeg skal nå skrive noe som er helt utrolig vondt for meg å skrive, men jeg MÅ få det ut. Jeg har det helt grusomt nå. Jeg føler meg deprimert og gråter hele tiden.. Men nå skal jeg i hvert fall legge alle kortene på bordet en gang for alle og ikke pynte på sannheten og fremstille meg selv bedre enn jeg er..

Jeg har vært sammen med en gutt i 4 drøye år og vi er begge i begynnelsen av 20-årene. Forholdet var så perfekt i begynnelsen. Men etter 1 år begynte ting og skje. Jeg ble nemlig ekstremt sjalu ofte uten grunn og jeg vet jeg kommer til å få pepper for det jeg skal si nå, men jeg var voldelig mot han. Jeg hadde jo ikke mye å stille opp med ift han uansett, men det var helt feil det jeg gjorde og jeg har siden den gang hatt problemer med å reagere uten å være fysisk.. For eksempel når han blir kald og lukker seg inne. Jeg har blitt bedre, jeg klarer nå å reagere uten vold men jeg kan i stedet finne på å ødelegge ting.. Jeg blir like sint på meg selv hver gang, jeg skjønner ikke hva som går av meg når jeg vet hvor ødelagt forholdet blir! Og jeg har aldri vært sånn mot noen andre. Det er rett og slett en del av meg selv jeg ikke forstår…

Forholdet vårt har selvfølelig tatt STOR skade av dette.. Selv om det er perioder hvor JEG syns ting er fint, føler han at følelsene har blitt mye borte og han ser på ansiktet mitt på en negativ måte selv om jeg er blid, fordi han tenker på alt som har skjedd.. Han vet rett og slett ikke om han elsker meg lenger og uansett så merker jo jeg også at han føler mindre for meg. Han har gått bak ryggen min og løyet om flere ting etter forholdet vårt ble så prega av dette.

Jeg har lovt å jobbe med meg selv og gjøre det jeg kan for å bli en bedre kjæreste.. men jeg er selvfølgelig kjemperedd for at han skal slå opp hele tiden for han har sagt han kanskje tror dette er ”irreversibelt”, altså at uansett hvor mye jeg forandrer meg så vil han ikke klare å slutte å tenke på meg på DEN måten..Jeg tenker å be om henvisning til psykolog, har bestilt legetime neste fredag.. For jeg har det utrolig vondt, har ikke glede i noenting og skjønner meg ikke på meg selv. Og jeg vil IKKE miste han!!! Jeg vet ikke om det bare er det at jeg har vært voldelig som har ødelagt forholdet men det har nok vært en kjempestor del i hvert fall..

Dette er det som har skjedd, VELDIG kort fortalt..

Jeg trenger å høre hva dere tenker om dette. Hva kan jeg gjøre? er det håp…? Vil psykolog hjelpe? Setter kjempestor pris på konstruktive svar.

Hei! Supert at du innser at du har et problem, og at du faktisk tar tak i det! Det skal du ha kreditt for

Når det gjelder din kjære, så vet jeg ikke jeg. Det kan nok tenkes at dere har for mye historie til å rette opp igjen, selv om du nå bli bedre av behandling. Ville ikke du gått hvis det var han som slo eller ødela ting? Selv om han lovte å bli bedre?

Dersom det skal være noe håp må du i allefall ikke bare si det, men også vise at du har forbedret deg, og parterapi er kanskje heller ikke så dumt. Det å få snakket sammen om forholdet med en upartisk person kan sette ting i perspektiv, og det kan være godt å få jobbet igjennom slike følelser uansett om det blir dere, eller om den lærdommen kan benyttes i neste forhold

Jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest]

Det er det som er så rart, at jg har hatt en veldig bra oppvekst! Jeg har snille foreldre som har støttet meg og jeg savner barndommen min mer enn noe annet for da hadde jeg det best. Jeg vet at pappa har sliti med en del psykiske problemer. både angst, sterke depresjoner og han har vært aggressiv (men ikke voldelig så vidt jeg veit) men det svartna ofte for han.. Jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg hadde vært voldelig mot en annen mann, men det skal være sikkert at jeg har problemer med å reagere riktig når jeg blir så utrolig sint og ikke minst såret pga han. I begynnelsen lagde jeg problemer som ikke var og var som sagt sjalu for ingenting. Jeg lurer på om jeg kanskje gjorde dette for å "teste" hvor mye han elska meg.. Men nå reagerer jeg bare sånn når han lukker seg inne og ikke tar hensyn til mine følelser når jeg har det vondt.. Han er veldig flink til å ta vare på meg og bry seg når jeg er lei meg for andre ting SÅ LENGE det ikke har noe med han å gjøre. Men er jeg såra over noe han har gjort viser han ikke medfølelse eller kjærlighet, snarere tvert imot. Jeg har tenkt på psykolog lenge for jeg har perioder hvor jeg sliter ekstremt psykisk og da ofte pga han. Jeg syns også det er rart at hvordan jeg har det med han skal kontrollere fullstendig hvordan jeg har det. Er han snill og viser kjærlighet er jeg verdens lykkeligste men går helt i kjelleren om han ikke gjør det. Jeg skjønner ikke hvorfor han har så mye å si for psyken min! Hvorfor er jeg sånn?? Kanskje psykologen kan hjelpe meg med det også? Og klare å være lykkelig uavhengig av han..

Hmm... Barn tar gjerne etter sine foreldre, så det med faren din kan ha påvirket deg mer enn du tror, kanskje?

Min far pleide å slå meg da jeg var mindre uten at jeg forstod hvorfor - det kom gjerne som lyn fra klar himmel. Ellers var han "veldig snill", men jeg forstod i de senere år at han manipulerte meg. Han gjør fremdeles nå, men siden jeg er klar over det idag kan jeg stoppe det. Har svært lite kontakt med ham, velger å holde meg unna ham.

Hele oppveksten var jeg veldig sint - faret opp for ingenting, men jeg forstod ikke hvorfor. Etter å ha gått til psykolog en stund (kom dit pga kraftig kjærlighetssorg, lang og vond historie), forstod jeg hvor sinnet kom fra - min far hadde overført det til meg siden han er veldig hissig (og barnslig) av seg. Dessuten ble sinnet mitt forsvar for hans sinne - jeg var egentlig veldig redd, men siden jeg ikke visste om noe annet, reagerte jeg alltid med sinne hver gang noen gjorde noe mot meg - alt det minnet meg om oppveksten min. Jeg greide - sakte men sikkert - å prøve å gjøre noe med sinnet. Jeg er bare trist for at jeg ikke så dette før og dermed kanskje kunne ha reddet forholdet, men psykologen har fått meg til å forstå at forholdet nesten ville ha gått et visst sted uansett - eksen hadde også store problemer som gikk utover meg, trakk seg tilbake og liknende.

Det at typen din gjør ting som du blir såret for og dermed reagerer du (naturlig nok) med sinne da det er ditt beste form for forsvar (jeg har det likedan), og da trekker han seg kanskje enda mer tilbake. Men jeg reagerer på at han, ifølge deg, ikke "gjør opp for seg" dersom han har gjort noe du finner sårende. Det er feil.

For min del hjalp det å bryte opp forholdet og fokusere på meg selv - noe jeg fremdeles gjør, etter over ett år, for det åpnet så mange dører. For meg var det aller best å komme meg ut av det forholdet, men det innså jeg ikke før nærmere ett år senere. Jeg vet ikke hva du vil gjøre, hva du ønsker her i livet og hva slags planer dere har for framtiden, men det må du kanskje finne ut av. Først og fremst må du tenke på deg selv, for det er ikke for typen din at du skal få behandling, men for deg selv. Det at du lar mye gå utover ham kan kanskje bare forklares med at han er din nærmeste, han er den du betror deg til og dermed blir mest sint på. Det er naturlig.

Kanskje dere ikke kan holde sammen under din "selvransakelsespreiode", men det må kanskje til - for din og for hans del. Et brudd er vondt, det vet jeg nærmest alt om, men av og til er det nødvendig, dessverre.

En psykolog kan hjelpe deg med dette, såfremt du finner riktig psykolog for deg - det er jeg sikker på!

Endret 3. april 2010 av sunglasses