Det å ha far i familien jobbende langt borte

[Gjest Gjestivitas]

Ja, det har seg slik, mannen min har fått tilbud om jobb i Estland.

Godt betalt, og jobb i to uker, og en uke fri hjemme, pluss en hjemreise hver måned i tillegg til dette. Dette vil i hovedsak være snakk om en helg pr måned.

Jeg har også mulighet til å være der, siden jobben betaler leilighet og bil det året dette er aktuelt.

Vi har et lite barn på to måneder, og jeg kjenner at jeg er skeptisk. Samtidig er det fristende med tanke på at mannen min vil få veldig god lønn i denne perioden, og mannen vil ha helt fri den tiden vi har han hjemme. Det vil også åpne en del nye dører for han karrieremessig, og så vil jo jeg ha mulighet til å dra ned dit og kose meg der sammen med han og barnet vårt rett som det er.

Motargumentene er selvfølgelig mange. Han mister mye av det første året med barnet sitt, bortsett fra permisjonsdelen hans, og sommerferien og de periodene han er hjemme. Jeg mister den støtten det faktisk er å ha han hjemme, og tryggheten jeg ogsåkjenner ved det. Jeg tenker spesielt på når barnet evt vil bli sykt feks, eller har mange netter i strekk med uro eller liknende.

Jeg vil også bli veldig avhengig av å holde meg hjemme på kveldstid, lite mulighet til å komme meg ut på trening feks. Og jeg føler ikke jeg kan ordne meg med barnevakt hver gang jeg skal noe heller. Bare det å få handlet blir jo en utfordring syns jeg.

Det er sikkert også mange aspekter ved dette jeg ikke har tenkt på enda. Vi har en hund også, den må vi evt sett bort på fòr dette året. Det tror jeg skal gå greit for alle parter egentlig.

Så hvordan fungerer dette for dere som feks har menn som jobber i Nordsjoen? For det er jo mange som har det slik på daglig basis, og som sikkert syns jeg høres utrolig pysete og skeptisk ut nå. Men for meg er dette nytt, dvs han reiste mye i jobben før, men da hadde vi ikke barn å tenke på...

Vil gjerne høre erfaringer både på godt og vondt her for dette er noe som vi må ta en avgjørelse på ganske fort. Og jobben vil vare sånn ca til permisjonen min er over tenker jeg...

[FireFairy]

Er ikke sikkert du vil ha svar fra meg da, for vi har det ikke sånn hjemme. Men siden det medfører masse fordeler for mannen din og du likevel har permisjon, kan dere ikke bli med han? Skjønner at det er litt begrensninger mtp språk og kanskje vanskelig å få venner etc, men samtidig så får dere muligheten til å oppleve noe sammen, og mannen din går ikke glipp av første året til ungen deres.

Så har dere jo masse tid å gjøre på når han har fri Da kan dere evt reise hjem til Norge en tur eller bare slappe av/reise rundt i Estland.

Men kommer også an på hvilke dører det åpner for han karrieremessig. Er det den veien han vil gå, en jobb han kan få som innebærer bedre betingelser enn han har i dag?

Vet heller ikke hvor mye det koster å reise tur/retur. Enten kan dere reise nedover eller han komme hjem, i tillegg til den reisa han får gratis. Da er det jo ikke like mye tid han går glipp av.

Det jeg egentlig kjenner mest på, er dersom ungen skulle bli syk. Men jeg vet ikke hvordan helsevesenet er der, bare har veldig lite troen på at det er noe bra. Men de kommer vel etter de også... (føler meg en smule fordømmende nå altså...)

Personlig ville jeg ikke hatt far i reisende arbeid eller borte lenge i gangen, men dette høres bedre ut enn Nordsjøen da, siden det gjelder for "bare" et år. Og i tillegg medfører en del pluss.

[Gjest Gjest]

Her er det klart at alle fordelene veier opp for bakdelene.

[Gjest Ulrikke]

Jeg hadde uten tvil sagt at det var ok at han dro på en sånn jobb!

For det første er han hjemme på fulltid når han først er hjemme. For det andre lønner deg seg økonomisk OG gjør det bedre for ham etterpå. Jeg skjønner at det er dumt med tanke på at dere har en ganske "fersk" baby - men sånn som du framstiller det, så høres det ut som om du innimellom kan bli med ham tilbake til Estland og være der en uke eller to, uten at du dermed flytter dit... Jeg skjønner forsåvidt godt at du vil være i Norge, men siden du er i permisjon, så kan du disponere tiden din veldig fritt, og kan dermed besøke ham når dere har lyst til det!

Det blir kanskje ikke sånn som dere trodde det skulle bli FØR han fikk dette tilbudet - men selvom det blir annerledes, trenger det ikke å bli DÅRLIG

[Gjest Gjestivitas]

Tusen takk for gode svar!

Jeg har også tenkt på det om babyen blir syk, og hvordan helsevesenet er der borte. Det må vi sjeke ut.

Ja, jeg har muligheten til å flytte dit med han, men jeg syns det blir feil i forhold til familie og slikt det og, samtidig som jeg ikke har noe nettverk der, og jeg kanskje bare blir gående hjemme og vente på at mannen skal komme hjem fra jobb. :rett tilbake til 50-tallet:

Jeg ser helt klart fordelen med at jeg kan disponere tiden min fritt, og kan reise fram og tilbake som jeg vil. Det er veldig billige flybiletter også.

Godt å få tilbakemeldinger fra dere på at det kan komme positivie ting utav dette, for jeg har helt ærlig vært litt negativ.... Og det er litt ulikt meg siden jeg har fartet rundt med mannen min før og, og tatt ting på sparket. Det er nok det at man har blitt mamma som gjør det tror jeg.

Vil gjerne ha flere synspunkter altså, for jeg er fortsatt usikker.

Hvordan gjør dere det når mannen er hjemme? Føler dere han er på gjennomreise på en måte? Tar det mange dager før han er i vanlig hjemmemodus igjen?

[Gjest P]

Mannen min hadde en lignende utenlandsjobb en periode fra min eldste var ca ett år. Jobben varte i overkant av et år.

For meg var det avgjørende at jeg hadde familie og nettverk rundt meg mens han var borte. Selv om barnet mitt var eldre, var det litt skummelt å bli overlatt helt til meg selv, så familien gav meg den tryggheten jeg trengte. De var også til god hjelp med barnepass osv, slik at jeg kom meg ut litt, og fikk gjort nødvendige ting. Jeg hadde også en fast avtale med en nabojente en gang i uken, to timer barnepass på kvelden etter at ungen var sovnet. Resten av treningen ble med ungen på slep, eller hjemme.

For mannen min var det slitsomt med reising osv, slik at han brukte de første to dagene hjemme til å komme seg. Etter det var det som normalt. Vi hadde også mulighet til å ta turer osv når han var hjemme, siden vi begge var fri samtidig. Ungen hadde en periode på noen uker at faren var en fremmed, det var slitsomt for dem begge, men gikk fort over.

Vi kom fort inn i en rutine der faren overtok kveldsstell og legging når han var hjemme. Både far og barn koste seg og ble kjent på nytt disse kveldene, og jeg fikk avlastning. Det ble til en tradisjon som har holdt seg med alle ungene, og noe vi alle setter pris på.

Nå har mannen pendlet siden, i mange forskjellige ordninger. For oss er det blitt det normale. Det har resultert i at jeg har blitt mer selvstendig, samtidig som mannen har et godt forhold til alle sine barn. Han har hatt mulighet til å følge dem opp på en enestående måte, iom de periodene han har fri hele dagen.

Ulempen med å ha et slikt liv er at man må være selvstendig, også de periodene det er stritt. Syke barn, vannlekkasje, død vaskemaskin, dødsfall, alt skjer når mannen er borte. Og som regel alle tingene samtidig. Det viktige er et nettverk som fungerer, og at man kan spørre om hjelp når det trengs. Det er også en kjempefordel om ingen av dere er sjalu, slik at det ikke blir huskestue om du har hatt naboen innenfor eller noe.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg har en samboer som er ukependler, og det går helt fint. Han har vel holdt på i litt over et år nå, og ungene tar det kjempefint. Han er hjemme hver helg, men jobber hver uke.

Mine barn er litt eldre, den yngste er 3 nå, men de har aldri "glemt" han eller noe, de gleder seg bare til fredag når pappa kommer hjem. Jeg tror at så lenge du har gode rutiner og god støtte fra de rundt deg går dette helt fint. Mine foreldre er flinke til å stille opp som barnevakter hvis jeg trenger det (foreldremøter, jobb-greier om kvelden etc), og jeg har noen gode venner som er flinke til å komme på besøk for å holde meg med selskap. Det hadde selvfølgelig vært koseligere om han var hjemme mer, men hverdagen er jo såpass hektisk at jeg har ikke så mye tid til å savne han;)

[Gjest Elmatt]

Jeg ville ikke vurdert det en gang! Og jeg har erfaring med en mann som har jobbet i Nordsjøen og andre steder hjemmefra i "hundre" år. Selv om han er helt hjemme når han er hjemme, er han også helt borte når han er borte, inkludert helger og helligdager(?). Dessuten: En uke hjemme er ikke mye, hvis han er han har jobbet mye og trøtt og lite opplagt når han kommer hjem, det er sikkert du også etter å ha vært alenemor i to uker. Skjønner at pengene frister, men penger er ikke alt!

[Gjest quenches in]

Synes det høres kjempedigg ut, jeg! Timingen er jo genial - han kan jobbe i utlandet mens du har permisjon. Bli med, bli med! Og bruk den gode lønnen hans til å dra hjem til Norge et par ganger i måneden. Du kan til og med klare å følge opp en barselgruppe her hjemme på den måten . Eventuelt kan du bo her og dra dit to uker hver måned.

Estland er ikke det verste landet å være baby i, tror jeg. Babyer får god helsehjelp der også. Og om så skulle være, kan man hive seg på et fly og dra hjem til et norsk sykehus hvis det skulle være noe spesielt.

Det er veldig lett å reise med babyer også, spesielt om de fullammes. Skaff deg bæretøy eller ha en vogn i hvert land, så slipper du så mye bagasje.

Guri - jeg hadde ikke tenkt på det en gang. Da jeg var i første permisjon ble jeg med mannen min på konferanse i utlandet. Hadde ikke nølt med å bli med på en lengre utflukt, spesielt ikke om det var i overkommelig flyavstand fra Norge og økonomien tillot hyppige hjemmebesøk!

[Gjest Dhanu]

Jeg ble med mannen min, og det var et langt "verre" land enn Estland, spesielt mht helsestell. Har ikke angret et sekund. Den kulturelle opplevelsen er helt enorm, man skal ikke langt unna gamlelandet før det er masse å lære. Min erfaring er at man ikke rekker å kjede seg eller bekymre seg over manglende nettverk - for det første er det så mye nytt å oppleve og for det andre får dere jo nytt nettverk gjennom mannens jobb, naboer osv. Vi storkoser oss! Men klart, det fordrer at du er selvstendig og tar ansvar for egne opplevelser.

Det å bli igjen alene i Norge med småunger har jeg også gjort. Det syns jeg var svært vanskelig fordi jeg også hadde en krevende jobb med mye overtid i perioder. Så foreslår mannen min det etter vi er kommet tilbake til gamlelandet, vil jeg nok være fristet til å slå Mulig det kommer an på hvilket nettverk du har, men jeg er ikke typen til å lempe ungene over på andre i tide og utide. Jeg har fått barn, og da syns jeg de skal oppleve at foreldrene prioriterer dem de få årene de er små.

[Gjest AnonymBruker]

Bare det å få handlet blir jo en utfordring syns jeg.

Dersom du ser på dette som en utfordring, synes jeg det er på tide å prøve ... Nå hørtes du i overkant pysete ut, syns jeg.