når jeg ikke finner min plass..

[Gjest smoothie22]

heisann!

har ikke noen andre og snakke med enn kg idag, så jeg håper noen gidder og lese.. og kanskje svare=)

jeg møtte kjæresten min i mai ifjor, vi ble raskt sammen, og nå har vi bodd sammen i 4 mnd. jeg flyttet til dit han er fra, et par timer fra der jeg er fra. her er alt nytt, måtte få meg ny jobb, har ingen veninner her osv osv..

ting og tang har gått veldig fort med oss, men vi har feks ikke sagt: elsker deg, til hverandre ennå, så det går ikke altfor fort tror jeg.

vi har hele tiden omtalt hverandre i den forstand at det blir oss for alltid (selv om jeg vet at ting kan skje alle) så har vi liksom hatt den tryggheten på hverandre på den måten.

idag så vi på tv, og et eller annet navn dukket opp på skjermen..så sier han ''haha, det skal jeg kalle ungen min''..og jeg tuller litt og ler mens jeg sier ''haha så frekkt sagt!'' han skjønner ingenting.. og jeg tuller litt mer mens jeg sier ''ungen din?'' ..så¨sier han ''ja min og den jeg får ungen med, man kan jo ikke være sikker'' .. og jeg blir litt sjokka, da vi alltid har snakkt om dette med barn som at ''vi'' skal få sammen, og sånnt..og at vi skal være sammen for alltid, så likte jeg ikke måten han sa det på. jeg ble sur (angrer på det, barnslig av meg) men stemninga var ihvertfall laber en stund, før jeg unnskyldte meg, og han forklarte at han mente ikke at det skulle bli slutt mellom oss nå, eller senere, bare at ingen vet hvordan fremtiden blir, og det ikke finnes noen garanti for at man er sammen livet ut. jo, greit det..klart jeg forstår jo det.. man vet jo aldri! men jeg lurer liksom på hva som skjedde, føler tankegangen hans er endret.. og jeg lurer på om det er fordi ganske mange rundt oss har gjort det slutt i det siste.

hvordan snakker dere med partner om fremtiden? overreagerer jeg her? jeg tror at jeg gjør det, men samtidig prøver jeg og være verdens beste kjæreste.. og hadde håpet at han så den samme fremtiden sammen som jeg. for meg er det meg og han liksom. bestekameratene bor rundt om i landet og studerer, nå i påsken er de hjemme.. og jeg lar han fly rundt med dem hver eneste dag, som regel er de hos oss.. som nå.. hvor jeg oppholder meg på soverommet hele kvelden slik at de skal få kose seg i fred! i tillegg har jeg hatt mye problemer med min nye jobb, bare jobbet der i 2 mnd, men sliter med stive muskler i nakke og rygg.. som gir mye hodepine og nedsatt livskvalitet hos meg, men jeg prøver likevel og ha middagen på bordet, rydde leiligheten osv osv..altså, jeg prøver og være flink kjæreste. jobben beholder jeg for vår skyld, for og kunne betale regningene og bidra til felleskapet. for min egen del skulle jeg ha sluppet og jobbe der, fordi helsa mi er på gyngende grunn.. og jeg er bare 22.

tenker jeg for mye? dette er nok bare bagateller for mange, det er jeg sikker på.. men jeg er som sagt alene i denne byen og har vært det i 4 mnd - og har hatt mye tid og tenke på, mulig det er problemet! nå når han har kameratene sine føler jeg meg enda mer alene, da han er sammen med dem hver kveld nå til langt på natt.

jeg finner ikke min plass.. har mistet den jeg er, føler jeg.. og vet ikke hvordan jeg skal finne meg igjen.. og har nok blitt litt forandret pga alt som har skjedd sånn jobbmessig og sånn, men når jeg finner min plass vil jeg nok bli som før igjen..jeg føler meg bare så alene, skulle noe skje har jeg liksom ingen steder og rømme, mens jeg selvfølgelig ikke ønsker at noe skal skje heller. for meg er han it, og det at jeg plutselig ble usikker på om han ser oss som livslange partnere, gjør meg trist.

tror jeg tenker for mye jeg.. som sagt ser det nok bare ut som bagateller, jeg trengte bare noen og ''snakke med'' =)

-smoothie22

[Gjest Ine]

Kjære dg, jeg vet akkurat hvordan du har det. jeg var i samme situasjon for 2 år siden, da jeg flyttet til Sverige for å være sammen med kjæresten min. Det hadde gått veldig fort i svingene med oss også, hadde hatt mye kontakt og besøk rett før jeg flyttet til han, og når man er så strom forelsket er man ofte villig til å kaste seg uti det meste og tro at alt skal gå etter planen.

Vi var også helt sikre på at det skulle bli oss resten av livet, men når hverdagen kom og vi ble bedre kjent viste det seg at det ikke var så sikkert likevel.

hvis du er som jeg så reagerer du på hans kommentar om det navnet fordi du har ofret en hel del av livet ditt for å være sammen med han, og plutselig ser du muligheten for at det kanskje ikke var verdt det likevel. Du har flyttet til han, vekk fra dine folk, fått en jobb du ikke trives med, er ensom- alt for forholdet, da er det ekstra vondt hvis det ikke går bra, og spesielt hvis du føler at det er han som har begynt å tenke i andre baner enn deg. Det er sårende og du fortjener det ikke når det er du som har gjort alt for at det skal fungere.Man blir mye mer var på signaler om at det ikke skal gå bra når man har så mye å tape, så du tenker nok mer på det enn du normalt ville gjort.

Jeg merket at jeg begynte å forvente at han skulle gjøre alt etter mine forventninger fordi jeg hadde ofret alt for at vi kunne være sammen, men det var jo selvfølgelig ikke helt rett.. Kjæresten min sa at han satte veldig pris på at jeg ville gjøre det, men at det ikke gav meg rett til å stille noen btingelser eller forvente mer fra han enn hvis vi hadde bodd i samme by fra før av.. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er det du gjør, men jeg forstår som sagt tankegangen din hvis det er i de baner du føler.

Det enestye jeg kan råde deg til å gjøre er 1: se etter en ny jobb! hvis du trives i jobben din føles det ikke som du jobber og sliter bare for hans skyld, men like mye for deg selv. 2: prøv å bli kjent med noen der. På jobben, start på et kurs, trening osv der du kan møte noen du har noe felles med. Noen jenter i vennekretsen hans er også bra å ha.

3:ha kontakt med vennene dine hjemme!Man føler seg ikke så ensom hvis de hjemme er inkluderte i livet ditt der du er nå.Få dem over på besøk, prøv å blande sammen dine venner og hans venner. 4: sett av tid til deg selv og dine interesser. hvis du føler at du mister degselv er det viktig at du ikke bare gjør ting for han, og med han. Jo mer du går å tripper rundt han og rydder og prøver å være den perfekte kjæresten, jo mer skrur du opp forventningene til hva han skal gi deg tilbake..da blir du nok skuffet, og fortsetter å gå med tanker om alt du gir og ikke får tilbake...

Det er når bare mine erfaringer og råd, bruk dem om du vil. Lykke til

[Gjest smoothie22]

tusen takk for flott svar=) du har helt rett i alt du sier, jeg bare føler meg i en så håpløs situasjon.. vi har det fint sammen, det har vi jo.. men siden det vare er meg og han så går liksom hele dagene mine til ham, og når ikke han er her så føler jeg meg mer alene enn noen gang.

som feks nå når han har kameratene på besøk, har jeg bedt ham om ikke de kan være hos oss slik at jeg ikke føler meg så alene, så det er jo litt min feil da at jeg styrer unna og er på soveromme pga hans besøk. har i det minste tv og data, så jeg har jo noe og gjøre=)

men jeg ble skikkelig dårlig tidligere idag, da jeg har hatt mye psykisk stress de siste ukene, pga disse smertene jeg har fått.. så orker jeg ikke denne bekymringen i tillegg. Jeg har vært så stresset at jeg har tenkt: jaja, i verste fall kan jeg jo bare dø. hva er det slags idiotisk tanke? tanken oppstått da pågrunn av disse fysiske helse plagene jeg har fått. (vikariat, slik at jeg ikke kan bli sykemeldt over en lang periode, og da vil ende opp uten inntekt om jeg gir meg, fordi jeg nok ikke får ny kontrakt om jeg blir sykemeldt. og denne kontrakten går ut april.) problemene jeg har fått fysisk er det jo jobben som har gitt meg, så ut av den situasjonen ønsker jeg meg - men jeg må liksom ha en jobb og gå til også :/

[Bringebærjenta]

Det er lett å reagere på slike ting innimellom, spesielt når man er litt nede og er sliten og trist. KG er jo et flott sted fordi man kan også finne seg venninner her inne. Kanskje du kunne sett om det var noen på din alder i nærheten?

Vil også anbefale seg å kanskje nå til en naprapat (eller hvordan det nå skriver) kiropraktor eller fysoiterapaut? Kanksje det kan bedre smertene dine? Får du det igjennom en fastlege blir det billigere. Bare en tanke

[Gjest smoothie22]

heihei=)

ja, jeg går til fysio akkuratt nå.. og har gått til kiropraktor en mengde ganger. ja, er litt nedstemt for tiden, lurer på om jeg bør ofre meg mere for denne jobben, som uansett ikke blir fast over lengre tid (bedriften skal selges, og jeg vet at jeg ikke får bli når den er solgt, da nye eiere nok vil jobbe der selv, og de som eier det nå ikke jobber der selv, pga at de er pensjonister)

om jeg burde gå over til ledighetstrygd, dersom jeg ikke får en av 3 andre jobber jeg er aktuell for (jobber hardt for og finne meg jobb, og ønsker ikke og gå ledig) men jeg lurer på om det kanskje er det lureste, da jeg ikke ønsker og komme til ny jobb slik jeg er nå, men trenger hvile en liten periode. det verste jeg kan se for meg er og være uten jobb, ønsker ikke det..:/