Hvem er du på jobb i forhold til hjemme?

[Gjest Ellisiv]

De fleste ville svart på dette spørsmålet: -Jeg er meg selv på jobb også, selvfølgelig.

Men er du virkelig det?

Drar du med deg privatlivet inn i jobben, ved å f.eks be dine kolleger om råd f.eks angående et samlivsproblem?

Hvis du er lei deg for noe, gråter du i lunsjpausen eller tar du deg sammen til arbeidsdagen er over?

Hvis du er stresset, kjefter og smeller du til dine kolleger sånn som du av og til kanskje gjør til dine barn hjemme?

Hva er mest fordelaktig, egentlig? Å ta på seg en maske når man er på jobb? Vi er jo mennesker, ikke maskiner.

Er det unaturlig å snakke fortrolig med kolleger?

Jeg er litt usikker på hva som er lurt og ikke. Man vil jo være profesjonell, men samtidig er man jo også bare et menneske.

[Marianne]

Jeg tar med alt til jobb, er jeg lei for noe sier jeg det, tenker jeg mye på noe snakker jeg med noen på jobb om det mens vi jobber.

jeg er nok ingen maskin som kan legge vekk ditt og datt når det kankjske burde blitt gjort.

Jeg tar med alt over alt jeg

[monja]

Ja, jeg kan nok med hånden på hjertet si at jeg er meg selv på jobben. Jeg tar med meg privatlivet på jobben, og jobben hjem....Om det er noe jeg trenger hjelp til eller om noe er tungt rådfører jeg meg med kollegaene mine. De fleste er utrolig lojale og flotte mennesker, men vi har jo noen vi kanskje må passe oss litt for....Men sånn er det sikkert over alt vil jeg tro :-?

[Junebug]

Jeg tror dette kommer an på hvor gode venner man er med kollegene. Er man så gode vanner at man feks også møtes på fritiden, er det jo naturlig å snakke med dem om det meste.

Jeg kommer stort sett godt overens med mine kolleger, men de er bare det - kolleger. Ikke nære venner. Jeg snakker jo selvfølgelig om meg og mitt med dem i lunsjen og småpauser, som feks boligkjøp, hva jeg skal gjøre i helgen osv osv.

Jeg har i løpet av min yrkeskarriere blitt overrasket over kolleger jeg ikke kjenner så godt som legger ut til meg om samlivsproblemer av ulike slag. jeg synes dette er noe som er merkelig at de vil ta opp på jobb. Selv ville jeg prøvd å holde dette utenfor jobb, ville følt meg litt uprofesjonell.

[L@dy]

Hvem er du på jobb i forhold til hjemme?

På jobb er jeg en ansatt, hjemme er jeg sjefen.

Drar du med deg privatlivet inn i jobben, ved å f.eks be dine kolleger om råd f.eks angående et samlivsproblem?

Hvis du er lei deg for noe, gråter du i lunsjpausen eller tar du deg sammen til arbeidsdagen er over?

Jeg tror nok det kan være vanskelig å stenge av alt av privatlivet på jobben, og omvendt. Det påvirker oss jo begge deler, i like stor grad vil jeg si. Men om jeg har kranglet med samboeren min om kvelden, og har lyst tilbringe dagen etterpå hjemme og synes synd på meg selv. Så prøver jeg å "skru" av "sint på sambo modus" til noe mer positivt. Er ikke alltid en har lyst å si hvorfor en ikke er i det mest sprudlende humøret heller. Om jeg kjenner arbeidskollegaene godt kan jeg muligens si noe om hvorfor. Og det kommer jo og`an på hvorfor. Men ellers kan en jo bare si at i dag er det en skikkelig dårlig dag. Om jeg hadde grått og vært på randen av sammenbrudd eller noe, så hadde jeg holdt meg hjemme.

Hva er mest fordelaktig, egentlig? Å ta på seg en maske når man er på jobb? Vi er jo mennesker, ikke maskiner.

Er det unaturlig å snakke fortrolig med kolleger?

Selv om jeg gjerne ikke utbroderer ALT til alle kollegaer, så føler jeg ikke at jeg tar på meg noe maske, for å skjule meg heller. Jeg er meg selv selv om jeg kan være trist og lei en dag. Det er bare ikke alle som trenger å vite om hvorfor. Mange av mine tidligere kollegaer er blitt veldig gode venner, og den gang vi jobbet sammen så var det helt normalt for meg å fortelle om "gleder og sorger" i privatlivet.

Hva som er mest fordelaktig tja det kommer vel helt an på hvordan hver enkelt situasjon påvirker en. Om en krangler med sambo hver dag, og hver dag i lunchen blir ens "tragiske" kjærlighetsliv diskutert opp og ned, så synest jeg det kan bli litt feil. Er jo gjerne ikke alle kollegaer som ønsker å være en "klara klok" og vite ALT om ens privatliv. Men samtidig om en hver dag går rundt og er i ett elendig humør på jobben, så ville jeg nok sagt at "har problemer med samboer, naboen" eller hva det nå enn var. Det kan jo være litt vanskelig å forholde seg til en SUR kollega om en ikke vet noe om hvorfor.

[Bertha]

Jeg prøver så godt jeg kan å være meg selv på jobb. At folk vet hvor de har meg, innbyr gjerne til tillit.

Men jeg er samtidig veldig bevisst på å ikke overdrive følelser, for man skal tross alt være profesjonell. Det vil si at mine kolleger ser at jeg er glad, trist, sint og så videre. Men de får ikke nødvendigvis oppleve ytterpunktene av latterhyl, storgrining eller hyling.

[OppNed]

Drøfter IKKE samlivsting på jobb. På jobben er jeg profesjonell, og føler ikke at privatlivet har noe der å gjøre. Litt småpludring rundt unger innimellom slagene er stort sett det hele.Har heller ikke tid til å dele med de andre når på jobb, ønsker ikke gjøre det heller.

Når det gjelder det motsatte derimot...drar med meg mye jobb hjem. Veldig mye. FOR mye. Jobber med det jobbe med å ikke tenke for mye jobb hjemme.

[mellom]

Er meg selv på jobb, men mye mindre av meg selv så klart. Hjemme plukker jeg fram jobben når jeg absolutt må, eller kommer på noe voldsomt bra. Synes ikke det er vanskelig å skille. Har de siste årene ubevisst valgt bort å sosialisere så mye med kollegaer. Det er best slik - noen for noe og noen for noe helt annet.

[Arwen]

Jeg tar med meg alt på jobb. De jeg jobber sammen med er også noen av mine beste venner.

[*Lillian*]

Periodevis..

Jeg har alltid bært en maske, jeg, - både privat og på jobben... Men jeg har likevel fortalt om litt mer private ting.

Så slapp jeg masken, jeg... Og ble den jeg egentlig er...siden vi jobber så tett sammen og faktisk tar del i ganske mye av hverandres liv...men det taklet ikke andre...at jeg faktisk kunne ha det vondt... For jeg var jo alltid så blid og morsom og smilte hele tiden...

Så da tok jeg på masken igjen... Ikke bra å alltid ha en maske heller, selv om man skal være profesjonell.. Men man trenger jo ikke fortelle om sitt mest intime selv om man ikke bærer maske.. Man kan bare vise hvem man er...bare andre takler det...

Lillian

[Gjest Zirine]

På jobb er jeg profesjonell - jeg diskuterer ikke privatliv av meget personlig karakter - det måtte eneste være i small talk. Hvor gamle er jentene dine? Trives de på den nye skolen?

Jeg hadde imidlertid meget god kontakt med to av mine kollega - gikk vi ut og tok en pils eller gjorde noe sammen etter jobb, snakket vi selvfølgelig sammen på en annen måte- om livet, smått og stort - men snørr og tårer var det aldri. Det er ikke meg å grine på skuldrene til en kollega for så å sitte i møte med vedkommende dagen etterpå og forholde meg profesjonellt til han.

[Imax]

Gjør litt begge deler jeg! Har funnet ut at gjennom å være personlig så skaper jeg kontakter og nettverk som er uvurderlige i jobbsammenheng. Da får man også allierte.

Jeg er jo mer profesjonell på jobben, og må jeg grine gjør jeg det heller på do enn midt på møtet... Men jeg er meg selv og tør å snakke om private ting - nå skal jeg gifte meg, nå opplevde jeg at noen nær meg døde osv. Men det tar ikke overhånd og noen snakker jeg mer med enn andre. Har en på jobben som har slitt i et dårlig forhold i over et år, som vi har hørt masse om, og nå er det slutt. Nå er det TOTAL elendighet, og det er så utrolig deprimerende å jobbe sammen med henne. Det har til og med gått så langt at dama i resepsjonen sier hun ikke gidder å hilse på henne lenger fordi hun bare er sur og lei. Det er utrolig lite profesjonelt. Oppgavene må løses, uten at det betyr at man tar på seg en maske. Akkurat som man er mer privat med bestevenninnen enn med tanta Magda og onkel Rolf. Sånn opplever jeg jobb og privatliv.

[Golosa]

Jeg er 100 % meg selv baade privat og paa jobb.

Men jeg viser ikke de samme sidene..

Paa jobb er jeg profesjonell, supereffektiv, paagaaende og skarp..

Hjemme er jeg sloev og litt lat.

Jeg snakker aldri om mitt privatliv paa jobben (bortsett fra litt smalltalk, da). Jeg jobber i et mannsdominert miljo og da maa man vaere litt ekstra prof for aa bli respektert.

Hjemme snakker jeg litt jobb, men det tar ikke overhaand..

[elinia]

Drar du med deg privatlivet inn i jobben, ved å f.eks be dine kolleger om råd f.eks angående et samlivsproblem?

Jeg er meg selv på jobben som hjemme, men det er noen ting som bare hører til hjemme og noen bare på jobben. Samlivsproblemer er noe som ikke hører til i en jobbsammenheng. Det er jo selvfølgelig noe helt annet hvis man har sine beste venner på jobben, men for meg er de jeg jobber sammen med ikke venner.

[Gjest GreenSky]

Både ja og nei... Jeg jobber for to firmaer på en måte. Er ansatt i et firma, men innleid i et annet. Jeg sosialiserer ikke noe særlig med "kollegaene" i det innleide firmaet. Men det firmaet jeg "virkelig" jobber for, har vi et kjempebra miljø oss kollegaer i mellom. Vi går ut sammen, finner på div. ting, drar på dansketurer. Kort sagt: Mange av disse er vennene mine. Og da snakker vi jo også om private ting på jobb, vanskelig å unngå det.

[Eshe]

Jeg er absolutt meg selv på jobb.

At man ikke oppfører seg likt ved alle anledninger, betyr ikke automatisk at man setter opp en "maske".

Jeg er profesjonell på jobb, men det hindrer ikke at jeg kan småprate med kollegaer om ting som skjer med meg og andre rundt - likevel, så foretrekker jeg å jobbe når jeg gjør det, og å sutre når jeg går hjem. :blunke:

[Gjest Embla s]

På jobben min snakker vi en del om personlige ting og vi snakker en del om hvordan vi som jobber sammen er som mennesker og kolleger.

Vi kan diskutere private problemstillinger, noe som jeg tror er med på å minske sykefravær og stress-reaksjoner. Jeg føler meg rimelig trygg på at hvis jeg kommer i en krise, vil kollegene mine være gode støttespillere, hvis jeg skulle få behov for det.

Også i forhold til følelser og smeller vi ev. går på i jobb sammenheng, er kollegaene mine gjensidig veldig lyttende og støttende mennesker.

Når det gjelder å ta med jobben hjem, gjør jeg det i forbausende liten grad. Noe jeg er veldig glad for.

[Nala]

Jeg vil da si at jeg er meg selv på jobben. Men jeg er likevel ikke den samme der som hjemme. Skjønn det den som kan...

Jeg diskuterer ikke samlivsspørsmål med kollegene mine. Det passer seg ikke, synes jeg. Jeg har aldri hatt sansen for folk som utleverer sine kjære til verken venner eller kollegaer. Det som er mellom meg og mannen min, det er mellom meg og han.

Barna snakker vi en del om på jobb. Det er koselig, synes jeg. Da snakker vi om det på både godt og ondt. Utveksler erfaringer og sånn.

Om jeg har en dårlig dag på jobben, så er det ikke sånn at jeg går og kjefter og smeller. Det hadde bare blitt dumt. Blir heller mer stille og tilbaketrukket. Ikke den samme sprudlende jenta jeg er til vanlig. Likevel vet jeg at dersom noe virkelig galt var fatt, da ville kollegaene mine vist forståelse om jeg tok opp problemstillinga med dem. For jeg har supre kollegaer og en super sjef - noe som i stor grad bidrar at vi alle på avdelinga føler at vi kan være oss selv :D

[Gjest Anonymous]

Jeg tar med meg alt på jobb. De jeg jobber sammen med er også noen av mine beste venner.

Det gjelder også meg, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har det sånn, for noen selvfølge er det ikke.

La Flaca

[Gjest Anonymous]

Jeg kan nok aldri si jeg har opplevd noe særlig fortrolige samtaler på jobben. Jeg er en person som man tydelig kan se på føler, og det har ikke alltid vært like lett å skjule det...Jeg føler nok at det bør være en viss avstand mellom jobb og privatliv. Jeg har da også erfaring med å jobe i småe etater på bygda og større bedrifter i byen. Og jeg foretrekker helt klart byen. Man skulle kanskje tro at man tok mere vare på hverandre på småe arbeidsplasser(3-4 ansatte), men det har ofte vært langt verre enn på større arbeidsplasser. Det er ganske trist da når man er så få og man ikke går godt sammen i det hele tatt..Det er også trist når man aldri kan gjøre noe sammen etter arbeidstid f.eks.