Hvordan komme seg videre.....

[Gjest AnonymBruker]

vet ikke helt hvor jeg skal begynne

Jeg føler meg så utrolig ensom og ubrukelig. Jeg er alene nesten hele tiden. Hver gang jeg prøver å gjøre noe positivt eller snu tankegangen min er blir det totalt fiasko. Jeg har prøvd så utrolig hardt å gjøre ting bedre så nå er jeg mildt sagt sliten.

Jeg prøver å ta kontakt med venner får å finne på ting men ingen kan, så det føles bare som de unngår meg. Dette får meg bare til å føle meg enda mer ensom. Og jeg lurer på hva som er galt med meg. Jeg snakker nesten aldri om hvordan jeg føler det til folk, jeg vil ikke bli oppfatet som negativ.

Alle er opptatt med sitt og har sine liv. Og jeg er selvfølgelig veldig gald på deres veiene får det. Men det er ikke plass til meg noe sted.

Det er faktisk ikke bare noe jeg føler. Det er sånn.

Sånn som hverdagen min er nå orker jeg så vidt å stå opp. Ser liksom ikke helt poenget med å gjøre noe som helst lenger.

Jeg er sykemeldt fra jobben og venter på behandling hos dps der jeg bor.

[Gjest AnonymBruker]

folk kan være ganske idioter når de får vite at noen er syke eller har problemer og sliter selv om den det gjelder ikke lar det gå utover andre og de kan da ditche personen.

Jeg tror man ser hvem ens egentlige venner er når man kommer i slike situasjoner, men det er selvfølgelig ikke gøy å våkne opp en dag og oppdage at man faktisk kanskje ikke har så mange gode venner som man trodde.

Hva skal man gjøre? Vel, begynne på noe nytt, en ny hobby der menneskene er aktive, musikk, noe sport f.eks klatring, kajakk eller mye annet. Da tror jeg man har større sjangse til å få seg gode venner når man har noe til felles fra begynnelsen av og ikke bare går på den samme skolen o.l.

Men for å ha venner så må man jo også vise interesse i deres ve og vel og deres liv, det er viktig. Når man er psykisk syk er det ofte at man bare har energi til seg selv og sitt og det er det. Prøv å bygg deg selv opp nå med den behandligen du får det er det viktigste nå. Etterhvert kan du jo se om ikke du har energi til å inkludere andre mennesker inn, når du har noe å gi dem også.

[Gjest AnonymBruker]

ts her

takk får svar.

Da er det dessverre sånn at jeg ikke har noen ordenltige venner... jeg må virkelig komme meg inn på noe nytt.

Jeg syns dette er spesilet sårende siden jeg føler jeg virkleig har prøvd å være en god venn får andre. Nesten så det har gått utover meg selv noen ganger. Det er virkelgi ikke sånn at jeg ringer folk i tide og utide og er dramatisk. Men jeg kunne trengt at venner ringte meg. Og jeg hadde faktisk trodd at flere ville "ta seg av meg" når jeg nå har kommet i denne situasjonen jeg er i...

[Betty77]

Av og til så kan enkelte være egoister og tenke kun på seg og sitt. Ofte så har mange både samboer og barn og blir lett knyttet til kun seg og sitt, og enser ikke verden utenfor. Kanskje du har en/ei du kjenner som du kan betro deg til? Har du snakket med noen? Ofte ikke lett å finne de riktige ordene eller kanskje når man føler seg rett og slett tom .. Er det kanskje noen du har stillt opp for og vert der for engang som du kanskje kan støtte deg til nå? Om det er vanskelig å snakke, kanskje maile - ofte lettere å skrive enn å finne riktige ordene når man prater sammen.. og kan deretter ta en prat etterpå? Har du en interesse / eller hadde som du kan ta opp igjen? Hva med turer ut i skog og mark? Våren er her og dørstokkmila er utrolig lang til tider - men når man først kommer over - utrolig hvor godt det er å komme seg ut.. renske hodet litt - ha på musikk på ørene så er det fantastisk hvor det kanskje kan hjelpe på humøret? Og ikke tenke på hvor vondt ting er kanskje men hvor flott det er med vår i luften... Ofte lettere sagt enn gjort kanskje. Håper hvertfall du finner en person du kan snakke med...Kan kanskje være den personen du minst trur?

Håper det ordner seg for deg

[Gjest Malha]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener! Jeg har det nesten sånn som deg. De fleste av vennene mine har sine liv og har sjeldent kontakt med de. Så ender opp med å sitte hjemme alene. Nå har jeg vært heldig og har en familie som jeg har god kontakt med, men noen ganger trenger jeg noen andre å være med og.

Sliter en del med psyken og kan til tider være langt nede, men jeg nekter å sette meg ned og gi opp! Er det noe jeg har lært meg, så er det å ikke bli for lenge inne. Må komme meg ut. Tar meg en tur i skogen med litt god musikk på øra, går og kikker litt i butikker og slike ting. Og jeg er heller ikke den personen som sitter og "lesser" av meg alle mine problemer til de rundt meg.

Og jeg og har tenkt den tanken at jeg må bidra med noe hvis jeg skal møte noen, men nå har jeg satt ned foten. Hvis de ikke vil være med meg uten at jeg hjelper til med noe, så har jeg like godt uten. Hardt å gjennomføre, da man blir mye alene igjen, men ett sted må grensen gå.

Er ikke akkurat noe råd her, men håper det hjelper litt at du vet at du ikke er alene om det. Er hardt å være psykisk syk, og beholde alt av venner og aktiviteter. Nå skal jeg prøve å få meg en hobby som kanskje fyller dagene mine litt mer.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet hordan du har det,har ingen venner selv, men lever enda.Har hatt det vanskelig også, men ja...

Flytte er det beste alternativet sier nå jeg

[Gjest AnonymBruker]

hei ts her

takk får svar! det hjelper faktisk å vite at det er flere som har det som meg. Selvom jeg selvfølgelig ønsker at alle skal ha det bedre enn dette her. Komme seg ut ja... Jeg vet det hjelper men det er lettere sagt enn gjort. Er så lei av å gå rundt alene i nabolaget og på den lokale cafen. Føler liksom at jeg ser så alene ut, får det er jeg jo. Jeg vet at det også ville være en god ide og trene mer. Jeg har trent aktivit før. Og det hjelper sikkert å rydde og kjøpe blomster osv. Problmet er bare at jeg har rett og slett ikke energi til noe lenger. Eller tiltak. Tenker bare på hvor ensom jeg er og at alle har sine liv hvor det ikke er plass til meg. Til og med famillen har sine liv. Og jeg føler mer at jeg blir innviert på ting så jeg ikke bare skal gå alene hjemme. Og jeg syns det er utrolig vanskelig når folk spør hva jeg har gjort i det siste eller hva jeg driver med. Jeg gjør jo lite som er verdt snakke om. Det er ikke noe til å komme unna...

[Gjest Malha]

Jeg skjønner hva du mener med at du ikke har energi og er tiltaksløs. Har mine dager med det jeg og, men det er da jeg prøver å komme meg mest mulig igang igjen. Jeg vet det er vanskelig, tro meg! Men det som hjelper meg mest, er å bite tennene sammen og gjøre noe. Men igjen, folk er forskjellige, kan være at noe annet hjelper for deg igjen.. Det blir nok bedre etter at du har begynt med samtaler med en psykolog. de fleste av de har mye smart å si

[Gjest ts]

Jeg skjønner hva du mener med at du ikke har energi og er tiltaksløs. Har mine dager med det jeg og, men det er da jeg prøver å komme meg mest mulig igang igjen. Jeg vet det er vanskelig, tro meg! Men det som hjelper meg mest, er å bite tennene sammen og gjøre noe. Men igjen, folk er forskjellige, kan være at noe annet hjelper for deg igjen.. Det blir nok bedre etter at du har begynt med samtaler med en psykolog. de fleste av de har mye smart å si

Takk får svar. Jeg skal gå og sminke meg nå og komme meg ut. Må bare komme over alle de paranoide tankene mine. Tror alle ser på meg når jeg går ute osv... Hvordan går det med deg om dagen? hva var det du gjorde sånn helt konkret får å komme deg videre?

[Gjest Malha]

Jeg er litt heldig siden jeg sjeldent har brydd meg så mye om mennesker rundt meg, og om hva de tenker. Jeg lever litt i min egen verden der, og jeg tenker at hvis folk absolutt må tenke noe om meg, så har de seriøst lite å drive med. hehe :)Og uansett så er det ikke noen folk jeg kjenner eller kommer til å ha noe kontakt med, så da får de tenke det de selv vil.

Nå om dagen, så går det helt greit. Innimellom så får jeg veldig følelsen av å være alene og at ingen liker meg, men igjen da prøver jeg så godt jeg kan å fokusere på det gode med å være alene. Jeg kan for eksempel se på film, kikke litt på nett og se på tv. Eller hvis jeg føler at jeg må ut så kan jeg gå meg en tur, kjøre meg en tur, gå i butikken og bare glane. Ett eller annet som holder meg aktiv.

Jeg er ikke så god på å formulere meg, så litt vanskelig å forklare. Men noe jeg har alltid gjort, er å aldri gi opp. Jeg har vært nærme mange ganger, men fortsatt så er det noe i meg som gjør at jeg kjemper meg opp igjen. Med å gjøre ting jeg ikke egentlig vil, sliti en del med angst, så å gjøre det har vært en stor utfordring, men jeg har overlevd alt hittil.

Jeg har gått til behandling i ett år nå, og føler at det har hjulpet meg en del, men jeg har sliti siden barneskolen, så har lært meg en ting og to oppgjennom årene selv og. Må bare ikke gi opp!

Endret 1. april 2010 av Malha

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er litt heldig siden jeg sjeldent har brydd meg så mye om mennesker rundt meg, og om hva de tenker. Jeg lever litt i min egen verden der, og jeg tenker at hvis folk absolutt må tenke noe om meg, så har de seriøst lite å drive med. hehe :)Og uansett så er det ikke noen folk jeg kjenner eller kommer til å ha noe kontakt med, så da får de tenke det de selv vil.

Nå om dagen, så går det helt greit. Innimellom så får jeg veldig følelsen av å være alene og at ingen liker meg, men igjen da prøver jeg så godt jeg kan å fokusere på det gode med å være alene. Jeg kan for eksempel se på film, kikke litt på nett og se på tv. Eller hvis jeg føler at jeg må ut så kan jeg gå meg en tur, kjøre meg en tur, gå i butikken og bare glane. Ett eller annet som holder meg aktiv.

Jeg er ikke så god på å formulere meg, så litt vanskelig å forklare. Men noe jeg har alltid gjort, er å aldri gi opp. Jeg har vært nærme mange ganger, men fortsatt så er det noe i meg som gjør at jeg kjemper meg opp igjen. Med å gjøre ting jeg ikke egentlig vil, sliti en del med angst, så å gjøre det har vært en stor utfordring, men jeg har overlevd alt hittil.

Jeg har gått til behandling i ett år nå, og føler at det har hjulpet meg en del, men jeg har sliti siden barneskolen, så har lært meg en ting og to oppgjennom årene selv og. Må bare ikke gi opp!

Ts her igjen;)

Takk får svar igjen Mahla.

Det høres ut som du er utrolig flink til å se muligheter der andre ser hindringer. Det står det respekt av. Du er jo som du sier heldig med at du ikke bryr deg om andre. Får meg er det helt motsatt nå, jeg tror alle misliker meg, selv famillie. Snakket akkurat på telefonen med moren min. Hun sier hun liker meg som jeg er ,men hun er moren min så hun må jo nesten ha et forhold til meg. jeg merker hun blir lei seg av å tenke på hvordan jeg har det. Da får jeg bare enda mer dårlig samvitttighet.

[Gjest Malha]

Jeg prøver. Tror jeg er heldig siden jeg har en sterk personlighet. er ihvertfall det jeg får høre av folk. hehe

Jeg tror ikke du skal ha dårlig samvittighet ovenfor moren din. Hun er jo moren din og hun er jo glad i deg og vil at du skal ha det bra. Og når du ikke har det, så tenker jo hun sikkert på om det er noe hun kan hjelpe deg med, men det er sjeldent noe som hjelper sånn. Man må nesten klare det selv. Men støtte trenger man jo i de vanskelige tidene.

Hvor gammel er du forresten? jeg har som sagt sliti siden barneskolen med angst og depresjon, og nå blir jeg 25, og jeg føler at jeg har kommet langt siden den gang. ting som jeg trodde var håpløst, har ordnet seg med tiden. Men igjen, har perioder hvor ting går tungt igjen. Man må bare ta tiden til hjelp, uansett om det tar 1 måned, 1 år eller mer