Føler meg plutselig ekskludert sosialt

[Gjest blåklokke]

Jeg startet i ny jobb for en stund tilbake, og jeg syntes umiddelbart at det varet kjempehyggelig arbeidsmiljø med mange hyggelige kolleger på dette stedet. Vi nye dannet en gjeng som ofte fant på sosiale ting sammen, og som sendte tullemailer til hverandre i arbeidstiden.

Men nå i det siste føles det plutselig som jeg blir holdt utenfor eller ignorert. Jeg vet ikke hva som har skjedd eller hva jeg kan ha gjort eller sagt, men begynner å lure på om det er noe med meg de ikke liker. Virker som den ene etter den andre plutselig slutter å snakke mer enn nødvendig med meg og liksom ignorerer meg.

Jeg har alltid vært litt sjenert og forsiktig, men trodde jeg hadde vokst det av meg såpass at det ikke lyste innadvendt og sjenert av meg lenger. Ble mobbet i en periode på barneskolen og jeg var mye alene der jeg gikk på videregående. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i å feste og drikke.

Men etter at jeg flyttet fra landet og til storbyen har jeg fått mange venner og nesten glemt den delen av meg som ble holdt utenfor og mobbet. Men med den siste tidens følelse av å være ekskludert fra de på jobben kommer den gamle ekle følelsen tilbake, og jeg får i grunn bare lyst til å se etter ny en jobb, gjerne i utlandet.

Jeg jobbet en periode i et internasjonalt miljø i utlandet og har aldri i mitt liv hatt det så gøy og fått så mange venner jeg følte meg på bølgelengde med. Merkelig nok så var de jeg kom minst overens med i den gruppen nordmenn (jenter). Kan det være at jeg og min personlighet er dårlig tilpasset den norske måten å være på? Er det noen andre som har lignende erfaringer?

Kan det være sjalusi? Selv om jeg ikke er den som snakker høyest og er mest tydelig i et rom er jeg mer iøyefallende utseendemessig. Det var riktignok to gutter som dro meg inn i gjengen til å begynne med, og det var først to jenter som ga meg følelsen av at de overså meg. Etterhvert ble det rar stemning mellom disse guttene som var så hyggelige i begynnelsen, og nå har de også sluttet å inkludere meg.

Andre ting som har forandret seg noe er at jeg sitter litt lengre unna de andre fysisk, de andre sitter i grunn perfekt sammen, og har mulighet til å prate og tulle hele dagen, med unntak av et par av dem da. Mens jeg sitter ganske langt unna.. kanskje de bare har glemt at jeg eksisterer også`?

Nei dette blir bare vanskelig å analysere. Det verste er at det ikke er noe konkret å vurdere det ut fra, det er bare denne generelle usynlige sakte men sikre eksklusjonen fra den interne sirkelen. Får en vond magefølelse av det hele og ønsker meg nå, i rak motsetning til den fine begynnelsen, meg bare bort fra hele stedet..

[Marabou]

Hvis de oppfører seg på et slikt barneskolenivå, så sier det jo litt om hva slags personer de er.. hvorfor ønsker du da å ha så mye mer med dem å gjøre? Hva med å prøve å få litt sosial kontakt med de andre kollegene der, enn akkurat denne nye gjengen? Ihvertfall før du går til så drastiske tiltak som å rømme..

Lett å si, men prøv å heve deg over det.

Med mindre de går over på direkte mobbing så vil det bli lettere etterhvert, hvis du heller fokuserer på å bli bedre kjent med andre. Kan skjule seg mange artige personligheter blant de du ikke automatisk anser som "din type" folk

[Gjest blåklokke]

Hvis de oppfører seg på et slikt barneskolenivå, så sier det jo litt om hva slags personer de er.. hvorfor ønsker du da å ha så mye mer med dem å gjøre? Hva med å prøve å få litt sosial kontakt med de andre kollegene der, enn akkurat denne nye gjengen? Ihvertfall før du går til så drastiske tiltak som å rømme..

Lett å si, men prøv å heve deg over det.

Med mindre de går over på direkte mobbing så vil det bli lettere etterhvert, hvis du heller fokuserer på å bli bedre kjent med andre. Kan skjule seg mange artige personligheter blant de du ikke automatisk anser som "din type" folk

Ja det er jo egentlig det, barneskolenivå. Men det er likevel vondt å bli kjent med noen, føle seg likt og så like dem, for så å plutselig bli usynlig. Jeg vet ikke hvorfor dette har skjedd. De andre på jobben er flere som har vært der i mange år og er i grunn en egen gjeng. De er litt voksnere enn oss nye som for det meste kommer rett fra studiene..

Skulle bare likt å visst hva jeg har gjort eller hva det er med meg som gjør at folk trekker seg unna.. er ikke bare bare å spørre en gruppe om noe slikt rett ut når man føler seg litt sårbar og utestengt.

[Gjest AnonymBruker]

jeg vet hvordan det er, og jeg aner ikke selv heller hva det skyldes.

for meg er det ikke viktig å vite hvorfor, fordi jeg ikke ønsker å opprettholde kontakt.

hadde jeg ønsket det, eller ville vite grunnen - så hadde jeg først forsikret meg om at det faktisk var tilfelle.(ikke bare en følelse som har pågått over kort tid).

så hadde jeg kanksje valgt å spørre den personen jeg følte ignorerte meg minst, og sagt på en veldig nøytral måte at jeg gjerne ville ha en ærlig tilbakemelding på hvorfor jeg ble utelatt.

jeg hadde påpekt at jeg ikke kom til å ta det mer opp, og at jeg selvsagt hadde forståelse for at ikke alle har like god kjemi.(det gjør jo at man kanskje faktisk får et litt ærlig svar.....).

dersom de med vilje har ekskludert deg så tror jeg ikke du har noe å tjene selv på å opprettholde kontakt. i så tilfelle ville jeg bare droppet dem og gått med hodet hevet.

det har jeg gjort med "suksess" før, og etter en stund har de endret atferd da de skjønner at det preller av uten at man er bitter og sur.

jeg bruker heller tiden min på å pleie de vennskapene som betyr noe, og det gir jo så mye mer:)

[Marabou]

Det er ikke bare det at ting "bare har blitt sånn" da (mindre kontakt med deg), etter at du flyttet til en annen del av lokalet? Og så har det vokst seg litt større i din oppfatning enn det egentlig er, fordi du er mer følsom for slike "vibber" da du har dårlig erfaring med sånt fra før?

Bare tanker her, mener ikke å undervurdere situasjonen din

Er det noen av disse du følte deg trygg på før, så kan du jo ta en prat med ham/henne, f.eks. si "savner å sitte sammen med dere, synes vi har fått mindre kontakt". Så kanskje du får litt mer konkret følelse av om det er noe der, og evt. årsak hvis du spør videre.

Synes det er rart om flere samtidig bare plutselig slutter å like deg, her lukter det isåfall baksnakking..

[Gjest gjestdeluxe]

Kan det være at jeg og min personlighet er dårlig tilpasset den norske måten å være på? Er det noen andre som har lignende erfaringer?

Kan det være sjalusi? Selv om jeg ikke er den som snakker høyest og er mest tydelig i et rom er jeg mer iøyefallende utseendemessig.

Det kan godt være alle disse grunnene du nevner.

Du sier at du får en dårlig magefølelse. Da er det kanskje lurt å høre på den og se se om etter andre miljø - gjerne i utlandet om du er klar for noe nytt.

[Gjest blåklokke]

jeg vet hvordan det er, og jeg aner ikke selv heller hva det skyldes.

for meg er det ikke viktig å vite hvorfor, fordi jeg ikke ønsker å opprettholde kontakt.

hadde jeg ønsket det, eller ville vite grunnen - så hadde jeg først forsikret meg om at det faktisk var tilfelle.(ikke bare en følelse som har pågått over kort tid).

så hadde jeg kanksje valgt å spørre den personen jeg følte ignorerte meg minst, og sagt på en veldig nøytral måte at jeg gjerne ville ha en ærlig tilbakemelding på hvorfor jeg ble utelatt.

jeg hadde påpekt at jeg ikke kom til å ta det mer opp, og at jeg selvsagt hadde forståelse for at ikke alle har like god kjemi.(det gjør jo at man kanskje faktisk får et litt ærlig svar.....).

dersom de med vilje har ekskludert deg så tror jeg ikke du har noe å tjene selv på å opprettholde kontakt. i så tilfelle ville jeg bare droppet dem og gått med hodet hevet.

det har jeg gjort med "suksess" før, og etter en stund har de endret atferd da de skjønner at det preller av uten at man er bitter og sur.

jeg bruker heller tiden min på å pleie de vennskapene som betyr noe, og det gir jo så mye mer:)

Det er i grunndet jeg gjør nå, går med hevet hode. Jeg prater med andre der og later som jeg har det helt fint, og spør ikke hvorfor noen av dem plutselig sluttet å ha lunsj med meg eller komme bort til meg.

Men det er jo et arbeidssted jeg til å begynne med likte veldig godt, delvis på grunn av at alle var så hyggelkige med hverandre, så det er veldig trist at jeg nå plutselig blir holdt utenfor uten noen åpenbar grunn.

Jeg tror kanskje det kan være baksnakking, fordi jeg har hørt at iallfall hun ene som ignorerer meg tydeligst har baksnakket to andre personer. Hun har bare sagt "x liker jeg ikke" og "x gjør det og det som er rart", uten noen mer forklaring, og at dette skulle gjøre disse to personene til dårligere mennesker. Jeg skjønner ikke at man kan oppføre seg sånn når man er voksen..

[Rosalie]

Det kan jo også være så enkelt som at du nå har gått fra å være den spennende nye til å bli enda en kollega?

[Gjest blåklokke]

Det er ikke bare det at ting "bare har blitt sånn" da (mindre kontakt med deg), etter at du flyttet til en annen del av lokalet? Og så har det vokst seg litt større i din oppfatning enn det egentlig er, fordi du er mer følsom for slike "vibber" da du har dårlig erfaring med sånt fra før?

Bare tanker her, mener ikke å undervurdere situasjonen din

Er det noen av disse du følte deg trygg på før, så kan du jo ta en prat med ham/henne, f.eks. si "savner å sitte sammen med dere, synes vi har fått mindre kontakt". Så kanskje du får litt mer konkret følelse av om det er noe der, og evt. årsak hvis du spør videre.

Synes det er rart om flere samtidig bare plutselig slutter å like deg, her lukter det isåfall baksnakking..

Jo det kan godt være. Og det kan godt hende jeg kan gjøre mer for å være en del av gruppen. Man har det jo oftere gøy med de man ser hele tiden og sitter nærme. Men jeg kan ikke kontrollere at jeg må sitte der jeg sitter nå. Det høres veldig lurt ut det du sier, men jeg vet ikke om jeg tør å konfrontere. Men det er iallfall to der som jeg kunne spurt dette om, om jeg hadde dem på egenhånd.. Men jeg føler liksom at jeg er blitt den rare de kikker to ganger på nå, og som de har en hemmelighet om, akkurat som om de har sagt noe om meg uten at jeg var der. Men det kan selvfølgelig bare være innbilning.. Jeg tror ikke jeg klarer å komme krypende og tigge om å være venn og en del av gruppen med dem når jeg først er blitt utestengt heller, jeg er altfor stolt til det. Da er det mye lettere å dra min vei og jobbe et annet sted.

[Gjest blåklokke]

Det kan jo også være så enkelt som at du nå har gått fra å være den spennende nye til å bli enda en kollega?

Ja jeg har tenkt det også, at de kanskje rett og slett ble kjent med meg og syntes jeg var kjedelig. Jeg tar ikke akkurat av på fester, og kan være veldig forsiktig før jeg stoler på folk i begynnelsen. Det er kanskje litt vanskelig å bli kjent med meg?Jeg vet ikke helt, jeg har jo mange venner på fritiden, men jeg føler ofte at jeg kan ha noe vanskelig for å knytte nære relasjoner til folk fordi det er noe med meg som skremmer dem. Når jeg var liten så var det alltid storesøsteren min som fikk masse venner, mens jeg var hun innadvendte som gikk ofte alene. Jeg har jo jobbet mye med dette og er veldig oppmerksom på å prate med alle og være hyggelig og si ja til alle sosiale ting. Lurer på hvorfor noen får venner og blir populære med en gang, mens andre, som meg, nesten må vente på at noen velger å være venn med meg..