Kronglete forhold

[Gjest KA]

okei, dette er situasjonen:

Jeg er i et forhold med en flott gutt, vi er begge i starten av 20 årene. Han sier han elsker meg (veldig høyt), og jeg elsker han også. Det jeg lurer på er om dette vil være nok.. vi har nemlig en god del konflikter/problemer, slik jeg ser det.

1)Jeg er relativt sporty og opptatt av å leve sunt, uten å være noen helse freak i det heletatt (ikke no problem med å kose meg med cola, godis og feit mat i helgene e.l), han derimot har et enormt brusinntak, spiser MYE og ganske fet mat til flere måltider om dagen, og trener kun 1 dag i uken, 2 om han har tid. Han begynner å bli rund, og for å være helt ærlig likte jeg utseendet bedre da han var slankere (noe annet ville vært å lyve), MEN dette er ikke hovedgrunnen til at jeg ser på livsstilen hans som et problem, det er helsa jeg er bekymret for. Hvis dette er mannen jeg ender opp med å gifte meg med og få barn med, så ønsker jeg at han skal leve lenge og være i såpass god form at han kan være en aktiv pappa for barna våres. Jeg har prøvd å snakke med han om dette her, men han er veldig glad i mat og jeg ønsker ikke å kritisere vekta hans (som han oppfatter det som).

2)Siden jeg av flere grunner føler at "gnisten" eller forelskelsen og de hete følelsene er borte, har jeg ved flere anledninger prøvd å gjøre små ting for å vise at jeg er glad i han og for å få tilbake litt av romantikken i forholdet. Alt fra å lage god middag, gi masasje, kle meg i sexy undertøy, ta han med på date, laget kort med søte ord og bilder.. men det virker ikke som han skjønner hvor mye jeg legger i det jeg gjør. Han sier bare "åh, takk" eller "hvorfor gjør du det her, det er ikke nødvendig" eller "du trenger ikke bruke penger på meg".. jeg veit at det ikke er vondt ment, han bare skjønner ikke greia tror jeg. Men jeg skulle så gjerne ønske han hadde gitt meg den typen oppmerksomhet tilbake.. Det har vel skjedd en gang eller to, men det er en god stund siden.

3)Vi "krangler"/diskuterer (uvanlig?) mye. Vi er jo stae begge to, og tenner kanskje fort, men jeg føler at vi ikke klarer å kommunisere så særlig bra når vi har en nøytral tone heller..

4)Vi har veldig forskjellige interesser. Han elsker TV/film, jeg synes det er greit, men kunne tenke meg å gjøre noe annet enn å presse sofaen hver kveld med han.

På tross av alt det her så er jeg veldig glad i han og klaerer ikke helt å forestille meg et liv uten han. Kanskje jeg bare forventer for mye? Er det meg det er noe rart med, som "aldri" blir fornøyd? Kanskje det ikke er sånn at alle tilsynelatende lykkelige par går rundt og tenker at "åh jeg er den heldigste personen i hele verden"? .. Vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget, men legg gjerne igjen kommentarter/råd/tips e.l. Setter pris på alle tanker! Jeg trenger de!

[Havbris]

Du skriver ingenting om hvor lenge dere har vært sammen, heller ikke om hva dere diskuterer/krangler om og som gjør temperaturen høy mellom dere. Jeg kunne tenke meg den lille "tilleggsinformasjonen" så kan jeg forsøke å svare deg

Endret 30. mars 2010 av Havbris

[Gjest Gjest]

Du skriver ingenting om hvor lenge dere har vært sammen, heller ikke om hva dere diskuterer/krangler om og som gjør temperaturen høy mellom dere. Jeg kunne tenke meg den lille "tilleggsinformasjonen" så kan jeg forsøke å svare deg

vært sammen i snart 1 år.

krangler oftest om at han ikke har tid til å se meg så mye som jeg ønsker, eller at jeg føler han ikke er så engasjert i forholdet som jeg er (heller ikke like lysten på sex), eller at han synes jeg maser om alt og ingenting (noe jeg sikkert gjør..).

[Havbris]

vært sammen i snart 1 år.

krangler oftest om at han ikke har tid til å se meg så mye som jeg ønsker, eller at jeg føler han ikke er så engasjert i forholdet som jeg er (heller ikke like lysten på sex), eller at han synes jeg maser om alt og ingenting (noe jeg sikkert gjør..).

Dere har vært sammen 1 år og er allerede inn i en klassisk rundløype, der det kan se ut til at dere ennå ikke har vært gjennom grunnleggende "kartlegging" av behov, ønsker, grenser etc. Slike avklaringer kan noen ganger forebygge masse misforståelser i forholdet videre.

Du synes noe av "gnisten" er iferd med å forsvinne, og du tar noen "romantiske grep" der du ønsker å vise ham hvor mye han betyr for deg. De grepene ser det ut til at han ikke skjønner seg på, det er ikke engang sikkert at han oppfatter at det er romantisk ment. Kanskje har han andre forestillinger om hva som er romantisk, eller kanskje han synes alt er romantisk nok. Vi kvinner kan ha våre forestillinger om hva som er en romantisk kontekst - men det er ikke sikkert partneren synes det samme. Lett å bli skuffet da - men da er det kanskje et tema for videre kommunikasjon?

Dere har forskjellige seksuelle behov, dette er også noe som dere skulle kunne kommunisere om, uten at det ligger anklager i det.

Anklager og klaging er uansett GIFT i de fleste forhold, og det bringer et par inn i uendelige rundkjøringer før man risikerer taushet. Å bli møtt med anklager eller klaging kan oppleves som en stadig påminnelse om at man ikke er bra nok og at partneren skulle ønske man var annerledes enn man er.

Jeg opplever at mye av det du skriver om handler om at dere ikke kommuniserer veldig godt, og at det oppstår mange misforståelser pga dette. Eller er det følelsene dine som er tynnslitte?

Jeg vet om mange i tilsvarende situasjon som har fått god hjelp i å gå på et samlivskurs, der man først og fremst lærer seg til å snakke sammen på en måte som gjør at begge får snakket og begge må lytte.

Endret 30. mars 2010 av Havbris

[Gjest Gjest]

Dere har vært sammen 1 år og er allerede inn i en klassisk rundløype, der det kan se ut til at dere ennå ikke har vært gjennom grunnleggende "kartlegging" av behov, ønsker, grenser etc. Slike avklaringer kan noen ganger forebygge masse misforståelser i forholdet videre.

Du synes noe av "gnisten" er iferd med å forsvinne, og du tar noen "romantiske grep" der du ønsker å vise ham hvor mye han betyr for deg. De grepene ser det ut til at han ikke skjønner seg på, det er ikke engang sikkert at han oppfatter at det er romantisk ment. Kanskje har han andre forestillinger om hva som er romantisk, eller kanskje han synes alt er romantisk nok. Vi kvinner kan ha våre forestillinger om hva som er en romantisk kontekst - men det er ikke sikkert partneren synes det samme. Lett å bli skuffet da - men da er det kanskje et tema for videre kommunikasjon?

Dere har forskjellige seksuelle behov, dette er også noe som dere skulle kunne kommunisere om, uten at det ligger anklager i det.

Anklager og klaging er uansett GIFT i de fleste forhold, og det bringer et par inn i uendelige rundkjøringer før man risikerer taushet. Å bli møtt med anklager eller klaging kan oppleves som en stadig påminnelse om at man ikke er bra nok og at partneren skulle ønske man var annerledes enn man er.

Jeg opplever at mye av det du skriver om handler om at dere ikke kommuniserer veldig godt, og at det oppstår mange misforståelser pga dette. Eller er det følelsene dine som er tynnslitte?

Jeg vet om mange i tilsvarende situasjon som har fått god hjelp i å gå på et samlivskurs, der man først og fremst lærer seg til å snakke sammen på en måte som gjør at begge får snakket og begge må lytte.

tusen takk for svar! Setter stor pris på det. Skal sitte ned og prate med han om det her en dag snart.