Ut av bobla...

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en slik en person som alltid blir glemt. Jeg snakker lavt, og sier veldig lite.

Folk ber meg komme meg ut av skallet, men problemet er at det ikke går. Hjernen min er tom, og full på samme tid. Jeg kan ingenting, hjernen min mangler all kunnskap. Samtidig er den full av stygge tanker om verden, men aller mest meg selv.

Hele livet har jeg vært den stille jenta bakerst i klasserommet, og alle de voksne fortalte meg at jeg i løpet av tenårene ville kvitte meg med sjenansen, for det er jo sånn livet er. Man er sjenert, men bare når man er liten... Joda.

Nå er jeg 23, like stygg, har aldri hatt kjæreste, og blir bokstavelig talt aldri sjekket opp. Og jeg er mye ute, hele tiden, overalt. Men alle bare fysjer og æsjer seg over meg, ler og peker og er direkte ekle. "Hvor lenge siden er det du har fått deg noe da? HAHAHA.", "Wehey, der er du ja, nå blir det party!". Slike ting. Det er blitt så ille nå at jeg ikke lenger klarer å skille sarkasme og hyggelighet fra hverandre...hvilket betyr at jeg skjærer alle over en kam og legger dem alle for hat. Så. Hvordan skal jeg kunne komme meg ut av den såkalte depressive bobla mi, når alle rundt meg bekrefter all dritten jeg tenker om meg selv?

Hver gang jeg tenker; "Herregud, skjerp deg. Ting er ikke så jævlig som du skal ha det til. Bare du tør å være deg selv og snakker litt mer, så kommer du til å bli kjent med folk, kanskje til og med møte en hyggelig fyr...", så går alle de positive tankene rett i dass igjen, nettopp fordi det aldri kommer til å være slik. Jeg blir direkte uvel av å gå ut, fordi det samme skjer om og om igjen, men samtidig blir jeg GAL av å være inne for meg selv og kjenne alle de overveldene drittsekktankene mine ta over livet mitt. Jeg vil ikke tenke... jeg føler meg så dum, ikke har jeg utseendet med meg, og jammen er ikke intelligensen fraværende også...

Hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke se hvordan en psykolog kan hjelpe meg å forandre tankegangen min når den har vært lik hele livet. Kan man søke om støtte for plastisk kirurgi, for eksempel? Vet det fungerer med øyelokk, men der var jeg visst for ung. Jeg vurderer antidepressiva, men min største frykt er å gå opp i vekt, og jeg er også redd for at jeg vil bli så apatisk at det går mot sin hensikt. Noen som har råd? Ett eller annet?

Føler at livet bare flyr fra meg... nå er jeg snart for gammel til det her.

[Gjest AnonymBruker]

Først kan du begynne med å velge din omgangskrets med omhu. Du vil neppe få bedre selvbilde av å ha venner som mangler empati.

Deretter kan du begynne å utforske for deg selv hva som er sant i livet ditt. Verden er et speilbilde av hvordan du har det. Ta kontroll over deg selv. Vær åpen, men skeptisk.

Det er en mening med at livet ditt er akuratt slik det er nå, men det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe med det. For det kan du, om du slutter å skylde på verden utfor deg selv. Jeg kritiserer ikke deg, det jeg sier er objektivt og ikke ment for å skremme.

Alt du har i livet ditt, har du skapt selv. Du får som du sår. Slutt å skylde på verden og andre mennesker. Ta ansvar. Bli bevisst. Der har du nøkkelen din. Klarer du dette, da er ingenting umulig for deg

[Cata]

Bytt venner!

OK, nå høres det ikke ut til at det er allverdens til venner du har. (Venner sier nemlig ikke at en er stygg unntatt muligens på de fryktelig dårlige dagene da man faktisk er det. ) Så så langt er jeg enig med Anonym ovenfor her. Har du mulighet til å bytte miljø? Helst til et sted der ingen kjenner deg fra før, slik at du starter med blanke ark.

Dernest, er du stygg eller tror du det bare selv? Jeg var stygg til langt oppi 30-åra. Når jeg nå ser på bilder av meg selv fra den tida så innser jeg jo at jeg ikke var det minste stygg. Jeg var ikke på noen måte smellvakker, men helt alminnelig og på en god dag kunne jeg til og med se bra ut - jeg bare skjønte det ikke da for selvbildet var en smule...labert.

I motsetning til Anonym så syntes jeg du har god grunn til å skylde på verden, omgivelsene dine virker ikke særlig oppbyggende og vennligsinnede, men det finnes faktisk hyggelige folk i verden også. Og som kjent kan du ikke gjøre så mye med omgivelsene, men du kan gjøre en del selv. Jeg kan ikke si eksakt hva du skal gjøre, men kan ta kortversjonen av min egen vei ut fra en liknende situasjon:

Som 19-åring var jeg ca. der du er nå. Jeg hadde få venner, selv om mine omgivelser ikke var fiendtlige på samme måte som dine er. Mine var bare nøytrale. Etter en tid med mobbing hadde jeg heller dårlig tru på mitt eget utseende og jeg var også genuint usikker på min evne til å klare meg selv.

Men som så mange andre flyttet jeg for å studere og jeg påstår ennå det var redningen for meg, for jeg hadde flaks og kom inn på en skole der omtrent ingen av mine gamle kjente gikk. Jeg kunne starte med blanke ark. Jeg gikk bevisst inn for å snakke med folk og late som jeg var "en av dem". Jeg satset på at de ikke kunne se for et utskudd jeg egentlig var. Jeg til og med stilte på klassefester og andre sosiale aktiviteter. (Husker enda hvor skrekkslagen jeg var da jeg tok mot til meg og satte meg sammen med noen fra klassen da jeg skulle spise middag i kantina.) Mye senere fikk jeg vite at jeg nok hadde overkompensert litt, for omgivelsene fant meg noe slitsom , men heldigvis sa de ikke noe på det kritiske punkt, men godtok meg som den "litt rare på veggrekka". Langsomt men sikkert kom jeg på et eller annet vis inn i fellesskapet og da skoleåret var slutt var jeg en av gjengen. Ikke den mest høyrøstede og utagerende, men en naturlig del av klassen.

Et par år senere hadde forskjellene jevnet seg helt ut og perioden med overkompensering og krampesosialt liv var over- og jeg hadde fått venner. (Dette er faktisk venner som jeg har bra kontakt med den dag i dag. )

For min del fungerte det altså først og fremst med miljøskifte og dernest det at jeg en periode "spilte" den personen jeg ville være, heller enn den jeg var. ""Spillet" fikk meg til å fremstå som mer utadvendt enn jeg egentlig var på det tidspunkt, men etterhvert så ble det ikke lenger skuespill men en naturlig del av meg.

Håper dette gav deg noen tips. I tillegg så kan du muligens forbedre utseendet med klær/sminke osv. (men der er jeg en elendig rådgiver ). Du påstår du mangler intelligens, men det tror jeg ikke noe på. Muligens tror du at du ikke er intelligent, men innlegget ditt er godt skrevet og vitner om god selvinnsikt så der tror jeg du må omprogrammere din tro på deg selv en del.

[Cordelia]

For det første; du er ikke dum. Det påpekte Cata veldig godt over her. Hodet ditt er bare for fullt av de negative tankene du har av deg selv.

For det andre; du er ikke stygg. Det finnes ikke stygge mennesker, bare forskjellige med hver sine særtrekk. Dessuten tror jeg nok du trekker ned ditt utseende ganske mye med ditt negative syn på deg selv. Ta en ting av gangen, bare å ta på deg en klesplagg, smykke eller sminke som får deg til å føle deg bra/penere, det hjelper litt. Da har du en positiv tanke så kan du holde på den, også fortsette derfra. Glem heller ikke at du er bra nok akkurat som du er.

Er folk ekle er de ikke verdt tida di, enkelt og greit. Prioriter dem bort og finn folk som er verdt din bekjentskap og respekt.

Visst går det an å forandre tankesett. På ungdomskolen var jeg en ganske innstengt, ekstremt sjenert person som trodde alt og alle var ute etter meg. Da blir man ganske miserabel. Idag er jeg helt omvendt blid og postitiv(det meste av tida ).

Synes Cata hadde en veldig god oppskrift på hvordan det gjøres. Noe av det samme som jeg gjorde,bortsett fra at det kanskje var en saktere prosess.

Hvis du først klarer å fokusere på de positive tankene skal du se hvordan synet på verden rundt deg også forandres til det bedre.

Ikke vær redd for å gå til psykolog, h*n kan jo hjelpe deg å få litt mer orden på tankene.

Når det gjelder medisiner etc,. tør jeg ikke uttale meg. Det varierer så fra person til person, og bør behandles av noen som virkelig har peiling på det.

Endret 30. mars 2010 av Cordelia

[Gjest Mahareth]

Jeg synes absolutt du skal høre på Cata! Hun sier flotte, sanne ting i sitt innlegg.

Det å bytte miljø helt er noe som du bør vurdere. Det kan hjelpe deg godt på vei. Det har gjort det for meg (men jeg var 14...). Det som er viktig er at om du skal bytte miljø så må du bestemme deg for at det er nå det skal skje! Det er et bevisst valg du må ta, og du må gå inn i det med åpne øyne.

Ikke vær redd for å være deg selv, for å mene noe, for å si noe! Det er det du vokser på, ingenting er bedre for sjela enn å merke at andre legger merke til at du sier noe. Å være usynlig er ubehagelig, og etter mange år så føler man seg ofte usynlig for seg selv. Jeg tror kanskje du føler at du er bare der for å ta opp plass. Det er ikke riktig. Alle har sin mening med livet, det kan bare ta lang tid å finne den. Jeg tror ikke jeg har funnet min, men jeg leter og leter

Det som er viktig er at du lærer å snu tankegangen din. Det kan en psykolog hjelpe deg med, for h*n vil ha peiling på hvordan tankene dine bør gå. Bare å vite det kan hjelpe deg, for da kan du "øve" deg på å tenke "riktig".

Angående medisiner...: Jeg tar antidepressiva nå, og jeg har ikke lagt på meg av de. Jeg merker at følelser ligger liksom utenpå et nett, og trenger sjeldent ordentlig gjennom. Det gjelder både positive og negative følelser.

På mange måter er det en befrielse, for da har jeg i det minste tid til å tenke over hva slags følelser som kommer frem, for jeg blir ikke overveldet av dem. Jeg er ikke redd for å bli apatisk. Dette er noe du er nødt til å snakke med legen om for å få svar du kan ta for god fisk, for vi er alle forskjellige og jeg kjenner bare mine virkninger.

[Caramela]

Cata skrev alt riktig! Og som henne kom jeg også ut av skallet mitt når jeg flytta. På barne- og u-skolen var jeg den stille jenta i klassen, da jeg skulle starte på vgs begynte jeg på en skole hvor jeg ikke kjente noen, nettopp fordi jeg ville bort fra "båsen" man gjerne blir satt i på u-skolen. De og de er "kule", de og de er "midt-på-treet", han og han er "klovner", hun og han er "nerder".. ja.. du vet hvordan det er! Flyttingen hjalp meg ett steg videre. Jeg ble tvunget til å prate med nye mennesker og komme inn i nytt miljø. Noe som også skjedde da jeg begynte på videre studier etterpå. Når man flytter, og oppsøker nye miljøer, må man utfordre seg selv, tørre å prate med ukjente, tørre å bli kjent med noen, og ikke minst; tørre å la noen bli kjent med den du er.

Du er slettes ikke for gammel til å endre ditt eget liv! Om du har lyst til at ting skal endre seg, så MÅ du være med å dra ut kjeppene av hjula. Miljøskifte trenger du Og hvordan det er å prate med psykolog vet jeg ingenting om, men stiller meg heller ikke negativ til det

[Phaedra]

Tråden er ryddet. For informasjon om å skrive som AnonymBruker, les her.

Phaedra,mod

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar! Nå får jeg noe å tenke på :-) Skal flytte i løpet av våren, heldigvis, men "uheldigvis" ikke alene... så hvordan det skal gå gjenstår å se! Jeg er iallefall klar for å jobbe hardt mot et nytt meg...hehe.

Jeg elsker miljøet jeg er en del av, men kun i teorien... I praksis brytes alle mine illusjoner om et hyggelig samhold ned. Jeg har vært endel av det i et par år, men jeg har fremdeles ikke blitt kjent med en eneste en. De godtar ikke nye fjes så lett, virker det som... Det ødelegger endel, i og med at det er der jeg føler meg hjemme. Heldigvis har jeg et par jeg kan "henge med", som jeg har kjent i noen år, men de ønsker ikke alltid å være med. Så jeg krysser fingrene for at det finnes likedanne ting i utlandet, men at folk forhåpentligvis er litt mere inkluderende og åpne for nye folk.

Når det gjelder styggheten, så bruker jeg sminke. Det har på en måte blitt min "spesialitet". Men nå er jeg så lei sminke at jeg egentlig bare ønske å kutte det helt ut. Det gjør liksom ingen forskjell uansett. Skulle ønske jeg turte å være meg selv, uten alt det andre dilldallet, og uten å ta meg nær av alle slengbemerkningene folk kommer med. Det skjer overalt, hvorenn jeg går. Det er derfor jeg føler en slags desperat frustrasjon nå, fordi det ikke finnes et eneste sted hvor jeg har følt meg velkommen...

MEN! Jeg er ikke så flink til å si ifra heller, når folk er ekle. Jeg tror jeg framstår som en svak liten jente, så der har jeg vel også noe å jobbe med.

Jaja.. Uff, dette ble litt rotete. Uansett, masse takk igjen! :-)