Den første, fantastiske eksen

[Gjest AnonymBruker]

For 4 år sidern (jøss, tiden flyr avgårde!) ble jeg sammen med verdens skjønneste type. Vi møttes på en veldig spesiell måte, som gjorde at vi hadde genuin innsikt i hverandres tanker. Vi mente begge at det var noe helt utenom det vanlige, og at vi aldri kom til å oppleve det samme igjen. På den tida var vi bare 18, og selv om vi begge var modne, hadde ingen vært i et forhold før, så ingen visste vel helt hvordan "gi og ta"-greia funket. Vi begynte å krangle relativt raskt, og etter knappe 5 måneder avsluttet jeg det. Han er ambisiøs og hadde supermye å gjøre på skolen da, så jeg tror han følte at alle diskusjonene førte til at fokuset ble fjernet fra det han måtte konsentrere seg om. Han ville søke seg inn på et elitestudium. Jeg syntes han var ganske strebersk, forstod aldri hvorfor han slet så mye for å studere det, han slet med press og forventninger fra foreldre i tillegg også, i ettertid ser jeg at mine forventninger antakeligvis også la en stein til byrden. Det hører med til historien at han hadde veldig bestemte tanker om det jeg skulle studere også. Vi avsluttet det, og jeg opplevde en hjertesorg jeg aldri har opplevd maken til. Håper ALDRI jeg må gjennom det samme igjen. Den var intens og altoppslukende i nesten 1 år. Jeg tenkte på ham hele tiden, snakket med vennene mine om han hele tiden, alle bildene jeg malte var preget av ham. Det var bare ham, ham, ham for meg...

En måned etter bruddet møter jeg en ny. Han er jordnær, stabil, alt eksen ikke var. Jeg innbiller meg at han er veien til lykken, han er den som kan redde meg. Vi blir sammen. Jeg vet fra begynnelsen av at dette ikke er mannen jeg vil dele resten av livet mitt med. Han på sin side blir helt oppslukt av meg. Jeg var skikkelig opptatt av eksen i begynnelsen, gjorde overhodet ingenting for å skjule det, men den nye fant seg i alt. Han gjorde alt for meg. Ville jeg dra et sted, plukket han meg opp, ønsket jeg å se en film, kjøpte han den før jeg rakk det selv, alt vi gjorde skjedde i det hele tatt på mine premisser. Månedene gikk og jeg fikk ingen følelser for ham. Men han var jo så stabil, og jeg følte meg trygg sammmen med ham. Hvorfor gi slipp på noen som lover at de alltid vil være der for deg?

Jeg var forbanna på eksen min, direkte rasende. Han fant ut at jeg hadde møtt en ny rimelig raskt. Worst mistake of my life, selv om det føltes bra da. Jeg ville ikke at han skulle tro han var så spesiell. For meg var det som om jeg var den eneste som slet med kjærlighetssorg. I ettertid har han sagt til en venninne at "hun kan umulig ha følt mye for meg, hun som hoppet på en ny så snart" og noe annet som tyder på at det jeg sa hadde betydning for ham. Jeg husker at jeg sendte ham en mail før jeg snakket med venninna mi, og fortalte tabben jeg gjorde ved å hoppe på han nye. Han var totalt avvisende. Så jeg fortsatte forholdet med den nye. Ga overhodet ingenting av meg selv i det forholdet, og slo til slutt opp. Egoistisk, forferdelig, helt jævlig oppførsel. Det finnes ingen unnskyldning for det.

Nå har jeg møtt en ny. Han er alt jeg har drømt om i en pakke. Faglig ambisiøs som eksen min, snill som den andre og vi passer sammen på alle måter. Vi har vært sammen i snart 4 måneder, men tankene på eksen sniker seg noen ganger tilbake. Tankene på han første, altså. Selv om han nye er så bra og vi har det fint på alle mulige måter, føler jeg intuitivt at det var den første som var den rette for meg. Jeg tror ikke jeg kommer til å møte noen som ham igjen. Hva gjør jeg? Er dette normalt? Jeg elsker den nye kjæresten min over alt. Det er et helt annet forhold enn det jeg innledet til rebound-typen.