Okey, -here we go...

[Gjest AnonymBruker]

Altså: Dette skriver jeg kanskje bare for å hjelpe meg selv til å se tingene klarere. Jeg er helt sikkert veldig subjektiv i det jeg skriver. Dette er min oppfatning av tingenes tilstand. Kommenter gjerne, men kanskje jeg selv vet svaret når jeg er "utluftet"?

Fakta: Nærmer meg 40 Jada, midtlivskrise... Men det har faktisk vært staus quo i nærmere 4 år nå, så da begynte den krisen tidlig... Gift i 14 år, 2 barn 11 og 13.

Hadde det ikke vært for barna, hadde jeg tatt beina på nakken og løpt for lenge siden. Men jeg har lovet troskap i gode og onde dager, og vil prøve så godt det lar seg gjøre å fullføre denne forpliktelsen. Helt til det evt går ut over dem, på ene eller andre måten.

Saken er at min andre halvdel og jeg har vokst fra hverandre. Tidligere delte vi samme verdigrunnlag og livssyn. Jeg har begynt å tvile, h*n har blitt mer "ekstrem/radikal"

H*n bruker hvert ledige øyeblikk til å lese og studere nyanser i sitt livssyn. Jeg får mer og mer avsmak fra det livet. Av døgnets 24 timer bruker h*n gjerne 9-12 på sitt. Trives med bøkene og litteraturen sin. Pleier jobben helt fint, -har en jobb som tilsier mye tid for seg selv, som fylles med mer lesing. Flink i huset, -vasker og steller, lager enkel men grei nok mat innimellom når jeg ikke er hjemme. Ikke så veldig flink med barna. Har høye krav til dem og oppfattes som streng (jfr sitt livssyn). Til tider veldig kort lunte og kan bli hissig. Har lett for å gripe fatt i fysisk. Praktiserte tidligere fysisk avstraffelse. Jeg var til og med enig i begynnelsen, jeg skjemmes av meg selv... Jeg har vil jeg si heldigvis sett galskapen i det. H*n ville gjerne fortsatt, men har sluttet med det, kanskje pga barnas alder? (Redd for å bli oppdaget?)

Dagene forløper stort sett likt, jeg drar på "8-16" jobb om dagen. Dekker bordet for barna, som blir vekket før jeg går og spiser og gjør seg klare for skole i stillhet, mens h*n ligger og sover fordi h*n var så lenge våken med studiene sine, og dessuten er døgnrytmen helt forskjøvet pga skiftarbeid i alle fall... Når barna kommer fra skolen, sitter h*n og leser, og bortsett fra kort høring i leselekser (jeg tar de øvrige leksene med dem når jeg kommer hjem) skal barna helst ikke merkes/synes. De fleste dagene kommer jeg hjem og lager middag. På dager uten aktiviteter for barna, så er det lekser etter middag, om de ikke forsvinner ut til venner så ser vi kanskje en film. Så er det gjerne litt høytlesning (som de synes er kjempekjekt, selv om de er kløppere til å lese selv) Alt mens h*n sitter med sitt. Leggetid for barna etterhvert. Et par kvelder i uken har jeg min tid på treningssenter i dette tidsrommet. Andre kvelder vil jeg gjerne bare ut å gå en tur. H*n blir aldri med, vil heller sitte og lese...

Barna savner at vi gjør ting sammen, som "andre"/venners familier. Kan telle på 2 hender de gangene alle har vært ute på kveld/helg/fritid. Som oftest blir det bare jeg og barna.

Seksuelt... Ja, men nå bare som plikt... Jeg tenner ikke på h*n lenger. Føler snarere avsky når h*n gjør tilnærmelser. Ikke sundt tegn, jeg vet... Føler jeg lever et skuespill de siste årene. Redd for at smellen kommer dersom jeg blir stilt på et valg vedrørende mitt valg på vårt tidligere felles livssyn. Også et dilemma der i forhold til hva vi skal lære våre barn. Jeg opplever det som vanskelig og hyklersk å skulle oppdra dem i en lære som jeg selv er kritisk til...

Har ingen venn(er) å dele dette med. Mange bekjente, men ingen nære nok til denne typen. (Forøvrig sjelden vi har besøk. Når det først kommer noen, blir de ofte forsøkt overbevist i de siste oppdagelser innen det religiøse feltet. Veldig intense monologer) Vi har forøvrig flyttet et par ganger siden vi giftet oss, også en grunn til at jeg ikke har fått etablert vennskap utenfor. Har etterhvert lært meg å trives i mitt eget selskap...

Men det er vel ikke rett å forsette sånn i det lange løp...? Jeg lurer jo alle... Hva er best for barna, en tilsynelatende praktisk fungerende hverdag, uten krangling mellom de voksne (det gjør vi ikke, selv om de merker etterhvert at jeg er uenig i ting som blir sagt/gjort) Hva kan jeg gjøre for å forandre situasjonen? Er jeg bare egoistisk når jeg kanskje er villig til å bryte opp familien pga min manglende tro? Det er her det går i surr og stå for meg. Kan jeg/vil jeg forandre meg? Jeg vet ikke...

Det er nesten så jeg ønsker at h*n skal tråkke over grensen når det gjelder å være fysisk mot barna eller meg. Da hadde jeg hatt en gyldig grunn... Jeg har aldri blitt slått, bare så det er sagt. Men barna har fått sine "fiker" Men jeg føler det ikke er nok til å skulle bryte opp en familie... Med alt det som det medfører...

Jeg er nødt til å avslutte nå. Føler at jeg har fått ned litt av det som rører seg inni meg. Historien ser nok annerledes ut sett med andres øyne...

Men sukket mitt er der enda...

[Gjest Sparvöga]

Jeg sukker for deg. Du har det ikke bra. Du trenger ikke få en fik for å ha en grunn til å gå! Det høres ikke ut som om han behandler deg og barna bra. Hva får deg til å bli?

[Karabista]

Det der hørtes ikke sunt ut, verken for deg eller barna. Fysisk avstraffelse er ikke veien å gå og det er godt at du har erkjent det.For meg høres det ut som du leter etter unnskyldninger for å forlate h*n. Kanskje du allerede vet svaret?

[Havbris]

Hei TS

Ja - jeg er enig i at du står i mer enn ett dilemma. Slik jeg leser det du skriver så handler dette om flere ting som selvfølgelig henger sammen.

Det første gjelder livssyn. Er det slik at mannen din har beveget seg mer i retning av nykarismatisk tankegods? Og du henger ikke med her - men beveger deg andre veien? Det er klart det vil påvirke livet deres, siden det rokker ved grunnverdier.

Det andre er jo forholdet til mannen din og det løftet du har gitt angående "gode og onde dager". Det virker for meg som dere er et par som lever side om side men ikke sammen. Dere klarer å holde hjulene igang men ikke særlig mer. Du savner noe - men savner mannen din nærhet til deg eller er han fornøyd så lenge han kan dukke ned i de store livsspørsmålene?

Dere har levd lenge sammen og som du sier selv, samlivskriser kan oppstå (har vært gift i 19 år selv og vet litt om det temaet) og man kan oppleve at man har vokst fra hverandre. Ikke nødvendigvis fordi begge har forandret seg, men fordi begge har glemt/sluttet å holde tak i hverandre daglig. Forbindelsen som var der da man innledet forholdet har tørket litt inn fordi man ikke har gitt forholdet næring.

Mange opplever å få en ny "giv" i forholdet ved å gå i parterapi eller familierådgivning/samlivskurs, mens andre får hjelp til å avvikle et forhold på en bedre måte enn de ville ha klart alene. Det er ingen grunn til å vente til det kommer en "legal" grunn.

Derfor tenker jeg at dette kan være en mulighet for dere. Du har det åpenbart ikke bra og sliter med samvittighet og ansvarfølelse.

Endret 29. mars 2010 av Havbris

[I Grosny]

Jeg ble litt forvirret av at du ikke brukte han eller hun.

Jeg tror du er dame og han er mann.

Er det en idè og diskutere om det er greit at religionsutøvelse tar kveletak på familielivet med nærmeste prest, mullah eller religiøse ressurs?

Dere trenger uansett et samlivskurs. det med å slå barn er jeg ikke redd for lenger, siden det har tatt slutt.

Du kan jo tenke gjennom hva som er best, status quo, økt samarbeid, skilsmisse.. Hva er best for deg, og hva er best for barna. Hva synes mannen din du skal gjøre med deres problemer? Sitter han der med boka si uten å ense at familien er i ferd med å gå i stykker?

[Havbris]

...jeg gikk visst automatisk ut fra at du TS er en kvinne. Men kan selvsagt ha tatt feil her...

[Gjest AnonymBruker]

Hallo igjen.

Beklager at jeg forvirret med personbenevnelsen... Det var et lite forsøk på å anonymisere meg og situasjonen vår.

Men det er riktig som dere har nevnt, jeg er av hunkjønn.

Jeg er i utgangspunktet i mot skilsmisse. Jeg synes altfor mange tar for lett på det løftet en har gitt hverandre. Skulle ønske jeg kunne være litt mer kynisk der. Det var ganske så treffende beskrevet at vi lever ved siden av hverandre, men ikke sammen. Og for å være helt ærlig, så føler ikke jeg for å finne tilbake akkurat sånn som ståa er i dag. Og det er da jeg får dårlig samvittighet, jeg blir da den som bryter opp og ødelegger familien. Og barna er jo tross alt glad i pappa'n sin. De har heldigvis den egenskapen at de kan glemme hvor sint og hardhendt han var med dem. Det er som sagt slutt på den fysiske avstraffelsen, men jeg synes fortsatt han er for voldsom, -tar tak i dem og skubber/dytter. Det går verst utover yngstemann. Jeg får vondt av ham. Han kom og spurte meg om det er lov at voksne slo barn, og hva som skjedde hvis noen voksne slo barn. Jeg fikk da ut av ham etterhvert at det var pappa'n da som hadde vært voldsom. Jeg har jo ikke sett alt som skjer, de er som sagt alene med pappa'n på dagtid når jeg er på jobb. Men jeg har sett at han er hard mot dem. Jeg sa til gutten min at det selvfølgelig ikke er lov å slå barn, og at han må komme og si ifra til meg dersom det skjer igjen. Håper det ikke gjør det, men om det skulle skje, ber jeg om at jeg må se det selv, da er det jo ingen tvil lenger...

Når det gjelder livssyn, så er min mann det som nok vil oppfattes som "gammeldags" kristen eller religiøs. Veldig ekstrem, synes jeg etterhvert. Vi møttes i en kristen/karismatisk sammenheng, hvor jeg ganske nylig hadde blitt med. Nå vet jeg ikke hva jeg tror på lenger... Jeg finner det vanskelig å tro på det som min mann anser som rett lære. Han har også forkastet diverse lærer opp igjennom årene, så jeg føler jeg ikke vet hva det er riktig å tro lenger. Men jeg klarer ikke å følge ham på den veien han har tatt nå. Og dermed blir avstanden mellom oss bare større og større. Og da kommer skyldfølelsen igjen, -det er jeg som har forkastet troen og det er min skyld at familien sprekker. Jeg ser også at barna sliter litt, -de dras av klassekamerater og alt det som er "vanlig" etterhvert. Og som jeg synes er Ok, men som likevel ikke er akseptert innenfor husets 4 vegger. Pappa'n forventer av dem at de skal våge å stå opp for sin tro, mens jeg har mest lyst å si til dem at de bare kan gi blaffen i alt det som har med religion å gjøre.

Jeg aner ikke hva min mann ville si om terapi. Tviler litt på om han ville hatt noe tillit til ikke-kristne personer som skulle gi ham råd. Og han finner ingen kristne som kan gi råd som han er enige med. (Det sier kanskje litt om hvor sært synet han er etterhvert, -han finner ingen å ha fellesskap med, ingen som deler hans iver etter å løse disse dype teologiske spørsmålene, -dermed blir han sittende alene med bøker fra 18-1900 tallet, av utenlandske teologer som støtter oppunder hans syn) Han mener forøvrig selv at han bare gjør det alle kristne bør gjøre, -sette Gud først og over alt. Det kan forøvrig muligens forsvares, når det er det som er troen. Men man sier ikke til barna sine at man er villig til å forlate dem og familien dersom Gud sa han skulle det, bare fordi "Han" er viktigst... Det sa mannen min til eldstemann, som tok dette svært tungt.

Og sånn går nå dagene mine... :-) Selv om jeg egentlig sikkert vet hva som er svaret...

-Inntil bomben går av en dag...

[I Grosny]

Så han er selv den høyeste geistlige autoritet. Da nytter det neppe å få hjelp fra en prest. Jeg tror du skal sette hardt mot hardt. Si at hvis han så mye som klemmer en finger på barna, så går du rett til politi og barnevern. Snakke med han , om han er villig til å ofre og satse noe for familien. Hvis han ikke vil det så har han i praksis tatt ut skilsmisse, og da kan du liksågodt ta med deg barna og flytt, og få papirer på skilsmissen.

Når han har meldt seg ut, så er det han som har brutt ekteskapet, ikke du.

Hvis han er farlig for minstebarnet så er det din plikt ovenfor gud og samfunnet å berge dere unna.

Hvis du ikke vil gjøre det selv, så send personlig melding til meg, og jeg kan ringe krisesenter og barnevern.

[Havbris]

Hei igjen TS!

Ja - det ante meg at det var omtrent slik ståa var hos dere, og da handler jo dette om, etterhvert, nesten uforenelige livssyn - som også nødvendigvis må påvirke familielivet, og parforholdet deres. Hvis han får nok "åndelig føde" ved å grave seg ned i teologiens kriker og kroker, så kan man jo lure på om han i det hele tatt trenger en familie, og en kvinne. Men hvordan går hans unnlatelsesatferd overens med hans kristne tanker om ekteskap og familie?

Jeg anbefalte jo familierådgivning eller terapi, men ser jo at hvis han ikke har tillitt til ikke-teologer, så blir det som å stange i en vegg. Men - uansett hvor dypt han enn har gravd seg ned så må det da "være noen hjemme" hos ham med tanke på følelser for deg, kjærlighet, erotikk osv? Eller har han lagt alt i hendene på teologien og karismatisk kristendom?

Jeg skjønner at du ser skillsmisse som en løsning du ikke vil velge i første omgang. Har du prøvd å ta temperaturen på forholdet sammen med ham? Bare for å ha prøvd...

På den annen side, hvis du ikke tror det har noen hensikt å bruke energi på å finne tilbake til noe som kanskje ikke finnes lenger, så er det sikkert et tidsspørsmål før bomben detoneres. Jeg tror barna vil klare seg gjennom en slik prosess, og du vil kunne leve et liv der du ikke blir fanget i noe du får pustevansker av.

[Cannavaro]

Kjære deg ts !

Selvfølgelig virker ikke dette å være lett for deg. I et bilde utad skal dere liksom se ut som en familie på 4 i harmoni, men innenfor husveggene murrer det....

Vel, det som bekymrer mest, etter å ha lest om deler av livet ditt, er jo mannens holdninger overfor barna og deg. Det som også bekymrer er hans interesse for teologi fra 18-1900 tallet som du skriver. Hans forhold til sin Herre og hvordan livet hans tydeligvis formes av dette.

I 2010 er jo dette litt unormalt livssyn, ikke sant ?

Dette er med tydelighet din største bekymring.

Selvfølgelig skal man kjempe for ekteskapet, og det er prisverdig at du tenker slik. Men, hvilken pris må du og dine barn betale ??

Hvor mye kjærlighet opplever du i din familie ? nærhet, samhold, fellesskap ? Hvilke interesser deler dere felles, hvor mye gleder opplever barna ?? Hvilke flotte opplevelser ??? Hva tror du totalopplevelsen av deres oppvekst står igjen som minneverdig når de blir eldre ??

Hvor viktig er en god og trygg oppvekst for barna ??

Er noen form for fysisk avstraffelse forenelig med ditt bilde av trygg og god oppvekst ???

Du trives definitivt ikke i ekteskapet ditt, hvor vanskelig kan det være å endre mannen din ? Vil han omvendes og få et annet livssyn, eller er han "murt" inne i sin egen teologiske verden ???

Her er en rekke spørsmål som du selv kan besvare, jeg tror du er inne på riktig tankerekke ved å stille spørsmål til ekteskapet ditt.

Bare du vet svaret og veien videre. Jeg tror definitivt du og barna hadde hatt det bedre uten ham, med mindre han endrer seg drastisk.

Mer vil jeg ikke si, men lykke til.