Forventninger til stemor

[Gjest Tonje]

Jeg er stemor til to jenter på 10 og 12, har bodd sammen med faren deres i fire år. Vi har det kjempegreit sammen alle fire. Jentene bor hovedsaklig hos sin mor, og er hos oss annenhver helg pluss ferier og de kommer innom når de selv vil. Far betaler bidrag regnet ut av NAV.

Far har vært max uheldig i forhold til arbeidsledighet og sykdom, så nå har han rundt halvert inntekt i forhold til tidligere (det er denne nye lave inntekten barnebidraget i dag er regnet ut fra). Den økonomiske situasjonen er sånn at far akkurat såvidt har nok penger til husleie og andre faste utgifter, samt barnebidrag og livsopphold (mat, transport osv) for seg og barna den tida de er hos oss. Han har ikke ei krone til overs når måneden er omme, så om han trenger nye klær så er det jeg som må hjelpe han. Og jeg er også den som betaler for kino, bowling, svømmehall, kafé og ferier sammen med barna (vi lever sparsommelig, men noe hyggelig må vi jo unne oss iblant). Det synes jeg er helt greit, det gleder meg å kunne gjøre disse tingene for dem jeg er glad i. Jeg tjener ikke rått selv heller, men nok til at jeg kan bidra til hyggelige ting far og barn kan gjøre sammen.

Men så kommer det som jeg ikke synes er så greit. Mor til barna synes - naturlig nok - at far burde delta mer økonomisk i forhold til barna. Hun vil at han skal spleise på klær, fritidsutstyr osv. Og det vil far veldig gjerne, han har gjort det før. Nå har han imidlertid ikke økonomisk mulighet til det, og det ser ut til at dette vil vare ei stund framover. Mor vet om dette, og mener at siden jeg har råd til å ta med far og barn på kino, ferie og slikt, så bør jeg omprioritere pengebruken og heller kjøpe barna klær og slikt.

Det ville jeg også gjort, om jeg så det som en nødvendighet for barna. Men mor tjener godt og har lave utgifter, så hun har faktisk råd til å kjøpe barna det de trenger og mer til. Hun velger f.eks. å kjøpe dem dunjakker til tusenvis av kroner, samtidig som hun bruker masse penger på seg selv og ferier uten barna osv. I tillegg har hun tre barnetrygder i måneden og skatteklasse 2 som enslig forsørger. Dette er ikke ment som kritikk av mors pengebruk. Hun må selvsagt bruke egne penger som hun vil. Men siden jeg vet disse tingene om hennes økonomi så føler jeg ikke for å droppe alle de hyggelige tingene jeg kan bidra med overfor far og barn for heller å kjøpe klær som jeg vet mor har råd til selv. Jeg føler jeg på en måte blir presset til å være med på å finansiere mors litt dyre livsstil, og det har jeg ikke veldig lyst til.

Jeg har ikke overflod av penger tilgjengelig, men jeg har nok til at jeg klarer å spare opp til en felles ferie for oss og barna, samt disse hyggetingene vi gjør i hverdagen. Hvis jeg skal måtte bidra med klær osv til barna på fast basis (og i den prisklassen mor forventer) så vil det gå hardt utover både feriebudsjett og hverdagslige ting.

Blir jeg den onde stemoren her, eller kan jeg med god samvittighet velge selv hva jeg skal bruke av penger på stebarna?

[Gjest gjest]

Du blir ikke " den onde stemoren " ....

Du bidrar faktisk mer en du er pliktet til.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor til to jenter på 10 og 12, har bodd sammen med faren deres i fire år. Vi har det kjempegreit sammen alle fire. Jentene bor hovedsaklig hos sin mor, og er hos oss annenhver helg pluss ferier og de kommer innom når de selv vil. Far betaler bidrag regnet ut av NAV.

Far har vært max uheldig i forhold til arbeidsledighet og sykdom, så nå har han rundt halvert inntekt i forhold til tidligere (det er denne nye lave inntekten barnebidraget i dag er regnet ut fra). Den økonomiske situasjonen er sånn at far akkurat såvidt har nok penger til husleie og andre faste utgifter, samt barnebidrag og livsopphold (mat, transport osv) for seg og barna den tida de er hos oss. Han har ikke ei krone til overs når måneden er omme, så om han trenger nye klær så er det jeg som må hjelpe han. Og jeg er også den som betaler for kino, bowling, svømmehall, kafé og ferier sammen med barna (vi lever sparsommelig, men noe hyggelig må vi jo unne oss iblant). Det synes jeg er helt greit, det gleder meg å kunne gjøre disse tingene for dem jeg er glad i. Jeg tjener ikke rått selv heller, men nok til at jeg kan bidra til hyggelige ting far og barn kan gjøre sammen.

Men så kommer det som jeg ikke synes er så greit. Mor til barna synes - naturlig nok - at far burde delta mer økonomisk i forhold til barna. Hun vil at han skal spleise på klær, fritidsutstyr osv. Og det vil far veldig gjerne, han har gjort det før. Nå har han imidlertid ikke økonomisk mulighet til det, og det ser ut til at dette vil vare ei stund framover. Mor vet om dette, og mener at siden jeg har råd til å ta med far og barn på kino, ferie og slikt, så bør jeg omprioritere pengebruken og heller kjøpe barna klær og slikt.

Det ville jeg også gjort, om jeg så det som en nødvendighet for barna. Men mor tjener godt og har lave utgifter, så hun har faktisk råd til å kjøpe barna det de trenger og mer til. Hun velger f.eks. å kjøpe dem dunjakker til tusenvis av kroner, samtidig som hun bruker masse penger på seg selv og ferier uten barna osv. I tillegg har hun tre barnetrygder i måneden og skatteklasse 2 som enslig forsørger. Dette er ikke ment som kritikk av mors pengebruk. Hun må selvsagt bruke egne penger som hun vil. Men siden jeg vet disse tingene om hennes økonomi så føler jeg ikke for å droppe alle de hyggelige tingene jeg kan bidra med overfor far og barn for heller å kjøpe klær som jeg vet mor har råd til selv. Jeg føler jeg på en måte blir presset til å være med på å finansiere mors litt dyre livsstil, og det har jeg ikke veldig lyst til.

Jeg har ikke overflod av penger tilgjengelig, men jeg har nok til at jeg klarer å spare opp til en felles ferie for oss og barna, samt disse hyggetingene vi gjør i hverdagen. Hvis jeg skal måtte bidra med klær osv til barna på fast basis (og i den prisklassen mor forventer) så vil det gå hardt utover både feriebudsjett og hverdagslige ting.

Blir jeg den onde stemoren her, eller kan jeg med god samvittighet velge selv hva jeg skal bruke av penger på stebarna?

Du gjør mer en du er forpliktet til nå. Kjøpp ikke klær, kos dere mor må yte sitt for sine egne barn.

[Gjest jomfrua]

Jeg er stemor til to jenter på 10 og 12, har bodd sammen med faren deres i fire år. Vi har det kjempegreit sammen alle fire. Jentene bor hovedsaklig hos sin mor, og er hos oss annenhver helg pluss ferier og de kommer innom når de selv vil. Far betaler bidrag regnet ut av NAV.

Far har vært max uheldig i forhold til arbeidsledighet og sykdom, så nå har han rundt halvert inntekt i forhold til tidligere (det er denne nye lave inntekten barnebidraget i dag er regnet ut fra). Den økonomiske situasjonen er sånn at far akkurat såvidt har nok penger til husleie og andre faste utgifter, samt barnebidrag og livsopphold (mat, transport osv) for seg og barna den tida de er hos oss. Han har ikke ei krone til overs når måneden er omme, så om han trenger nye klær så er det jeg som må hjelpe han. Og jeg er også den som betaler for kino, bowling, svømmehall, kafé og ferier sammen med barna (vi lever sparsommelig, men noe hyggelig må vi jo unne oss iblant). Det synes jeg er helt greit, det gleder meg å kunne gjøre disse tingene for dem jeg er glad i. Jeg tjener ikke rått selv heller, men nok til at jeg kan bidra til hyggelige ting far og barn kan gjøre sammen.

Men så kommer det som jeg ikke synes er så greit. Mor til barna synes - naturlig nok - at far burde delta mer økonomisk i forhold til barna. Hun vil at han skal spleise på klær, fritidsutstyr osv. Og det vil far veldig gjerne, han har gjort det før. Nå har han imidlertid ikke økonomisk mulighet til det, og det ser ut til at dette vil vare ei stund framover. Mor vet om dette, og mener at siden jeg har råd til å ta med far og barn på kino, ferie og slikt, så bør jeg omprioritere pengebruken og heller kjøpe barna klær og slikt.

Det ville jeg også gjort, om jeg så det som en nødvendighet for barna. Men mor tjener godt og har lave utgifter, så hun har faktisk råd til å kjøpe barna det de trenger og mer til. Hun velger f.eks. å kjøpe dem dunjakker til tusenvis av kroner, samtidig som hun bruker masse penger på seg selv og ferier uten barna osv. I tillegg har hun tre barnetrygder i måneden og skatteklasse 2 som enslig forsørger. Dette er ikke ment som kritikk av mors pengebruk. Hun må selvsagt bruke egne penger som hun vil. Men siden jeg vet disse tingene om hennes økonomi så føler jeg ikke for å droppe alle de hyggelige tingene jeg kan bidra med overfor far og barn for heller å kjøpe klær som jeg vet mor har råd til selv. Jeg føler jeg på en måte blir presset til å være med på å finansiere mors litt dyre livsstil, og det har jeg ikke veldig lyst til.

Jeg har ikke overflod av penger tilgjengelig, men jeg har nok til at jeg klarer å spare opp til en felles ferie for oss og barna, samt disse hyggetingene vi gjør i hverdagen. Hvis jeg skal måtte bidra med klær osv til barna på fast basis (og i den prisklassen mor forventer) så vil det gå hardt utover både feriebudsjett og hverdagslige ting.

Blir jeg den onde stemoren her, eller kan jeg med god samvittighet velge selv hva jeg skal bruke av penger på stebarna?

Du har ingen forpliktelser ovenfor hans barn, slik sett. Ingen kan kreve noe av deg. Bidrag er utregnet av NAV sier du. Og da skal ikke fars økonomi være så presset som du frembringer det her. Da har nok far større utgifter enn han må, tenker jeg. Det er ikke bidraget som velter hans økonomi. Da må heller far vurdere andre utgifter han har og kutte der slik at han greier å leve.

Jeg finner det ganske uhørt at du sitter å "betaler" for han - for at han skal ha et variert liv med sine barn - hvorfor kan ikke han gjøre sine disponeringer slik at han selv har råd til å leve?

Så må DU huske at du bidrar frivillig - du har ingen krav til å yte noe - det er noe du velger selv - så pass på at du ikke i ditt hodet opparbeider det mye som du mener andre skal gjengjelde

[Gjest Tonje TS]

Jeg utleverer ikke far her fullstendig nei, men det er nå sånn at han faktisk ikke har ei krone til overs når faste utgifter er betalt. Og de faste utgiftene er ikke noe han kan velge bort eller kutte ned på. Iblant skjer det ting i livet som gjør at folk blir sittende fast i ei vond knipe. Jeg synes ikke det er kjekt, men for oss gjelder "i gode og vonde dager" selv om vi ikke er gift. Så jeg hjelper gjerne min kjære i en vanskelig periode i livet. En dag kan ting ha snudd sånn at det er han som hjelper meg. Ser ikke helt at det skal være noe galt i det? For meg er det naturlig at det er sånn et samliv skal fungere. Får den ene problemer så vil den andre hjelpe, enten det handler om økonomi, helse eller annet.

Jeg opplever tonen din som krass, Jomfrua, og skjønner ikke helt hvorfor. :klø:

[Shade]

Nei du skal ikke være nødt til å betale til mor.

Dere får bare forklare hun igjen og igjen til det synker inn at far ikke har råd til å bidra med noe mer enn bidrag for tiden og at dine penger er dine penger, du har ikke noen forsørgingsplikt og du velger selv hva du vil bruke de på. I dette tilfelle hyggelige ting å gjøre på med barna

Si gjerne også til mor at hvis det blir for dyrt for hun å kjøpe jakker til flere tusen kroner uten hjelp fra far så får hun kjøpe billigere jakker. Bidraget er ment å skulle dekke klær o.l.

Klem til deg for at du gjør det du kan for at dere skal ha det hyggelig når barna er hos dere

[Gjest gjest]

Nei du skal ikke være nødt til å betale til mor.

Dere får bare forklare hun igjen og igjen til det synker inn at far ikke har råd til å bidra med noe mer enn bidrag for tiden og at dine penger er dine penger, du har ikke noen forsørgingsplikt og du velger selv hva du vil bruke de på. I dette tilfelle hyggelige ting å gjøre på med barna

Si gjerne også til mor at hvis det blir for dyrt for hun å kjøpe jakker til flere tusen kroner uten hjelp fra far så får hun kjøpe billigere jakker. Bidraget er ment å skulle dekke klær o.l.

Klem til deg for at du gjør det du kan for at dere skal ha det hyggelig når barna er hos dere

Helt enig i det du skriver her:)

Helt enig i det du skriver her:)

[Gjest jomfrua]

Jeg utleverer ikke far her fullstendig nei, men det er nå sånn at han faktisk ikke har ei krone til overs når faste utgifter er betalt. Og de faste utgiftene er ikke noe han kan velge bort eller kutte ned på. Iblant skjer det ting i livet som gjør at folk blir sittende fast i ei vond knipe. Jeg synes ikke det er kjekt, men for oss gjelder "i gode og vonde dager" selv om vi ikke er gift. Så jeg hjelper gjerne min kjære i en vanskelig periode i livet. En dag kan ting ha snudd sånn at det er han som hjelper meg. Ser ikke helt at det skal være noe galt i det? For meg er det naturlig at det er sånn et samliv skal fungere. Får den ene problemer så vil den andre hjelpe, enten det handler om økonomi, helse eller annet.

Jeg opplever tonen din som krass, Jomfrua, og skjønner ikke helt hvorfor. :klø:

Jeg har ikke nevnt at du leverer far - så den kommentaren er vel ikke til meg regner jeg med.

Kanskje kan jeg oppfattes krasst. Og ja, jeg blir litt frustrert over problemstillingen du legger frem - fordi jeg ikke ser det som noen problemstilling.

Barnet/barna er foreldrenes ansvar. Om far har så dårlig økonomi så er det ikke bidragets skyld. Da er det vel heller de andre utgiftene som er for store i henhold til hans økonomi.

At noen foreldre i perioder kan ha dårligere økonomi er vel også en del av en realistisk verden.

Men så kommer vi til det jeg føler er en "ikke"problemstilling som du legger frem.

Du bringer frem mors økonomi og disponering av sine penger......Det burde ikke være noe sak for deg eller far. Du bringer frem hva du "føler" du må bidra med......det er valg du gjør helt frivillig. Verken mor eller far kan forlange noe av deg. Dette er noe du gjør frivillig. Og om du velger å gjøre det frivillig så gjør gjerne det, men ikke sett mor opp mot det. Om mor mener at DU skal betale for hennes barn - så må du se realiteten at det skal du selvfølgelig ikke - og derav overse kommunikasjon om det.

Er det noen som skal bidra - så er det mor og far. Så jeg tenker; du skal være realistisk og ikke skape mer frustrasjoner enn det er ved å analysere mors økonomi/disponeringer..... det kommer ikke noe godt ut av det.

Hvis det er slik at far sitter økonomisk dårlig i det - så kan det hende at far må gjøre noen omdisponeringer. Men for at far skal slippe det - så velger du å hjelpe til. Men det er ditt valg og ikke vent noe i retur. Men du skal heller ikke føle noe plikt - så hold hodet litt kaldt og tenk realistisk.

[Gjest Sørensen]

Du skriver at bidraget er beregnet av NAV, men er det før eller etter at han ble arbeidsledig/syk? Dersom bidraget er basert på hans inntekt FØR han ble ledig betaler han jo antakelig for mye nå? Det kan være lurt å regne dette på nytt i såfall! Dersom han betaler mindre i bidrag vil han jo kanskje få muligheten til å bidra litt ekstra når barna er hos dere:-) Jeg vil tro at det gjør litt for selvfølelsen hans også!

Vi har vært i litt den samme situasjonen som dere, der jeg er den som har hatt "best råd". Til å begynne med ville mor til barnet ha bidrag av meg også(!)siden jeg tjente godt. Nå er heldigvis ikke verden skapt slik da;-) Jeg også bidrar overfor mitt stebarn, både med klær, leker, utstyr, lommepenger o.l. Det er ikke fordi mor eller far krever det, men fordi JEG VIL.

[Gjest singel økonomi]

Skjønner godt at du føler du må bidra med litt til kos med hele familien, det er slik det er å leve i en utvidet familie også.

Lever selv på en inntekt med to barn, har en far som ikke betaler bidrag. Tjener akkurat for mye til å få noe støtte. Men selv om jeg tjener "godt" så er det nada igjen før neste lønning. Har presset ned utgifter der jeg kan, kan ikke presse mer ned. Likevel ser jeg at det er ekstremt lite til overs.

Har derfor ingen problemer med å skjønne at din mann kanskje ikke har igjen noe til kos og klær, sånn er det gjerne i perioder i livet.

Synes ikke dere skal gi etter for press om å betale mer, så sant ikke økonomien deres tillater det. Det skal ikke gå på bekostning av fars samvær med ungene Er det dyrere ting som f.eks. sykler, skiutstyr etc så kanskje dere kan se det an fra gang til gang om dere har råd - om dere vil.

[Gjest Gjest]

Dette er egentlig en problemstilling som går igjen ofte, føler jeg.

Er det noen som vet om det er meningen at fars bidrag (det som er utregnet av NAV) skal dekke absolutt alt, eller er det sagt ( i lov eller noe) at det er visse ting man skal spleise på i tillegg??

TS: Kan jeg spørre hvor mye far betaler? Bare for å danne et bilde i forhold til hvor mye hver av foreldrene "yter" i forhold til barna.

I mitt hode så tenker jeg at visse (og dyre) ting må man kanskje hjelpe hverandre med opp gjennom årene, som kommer utenom bidraget (som er ment til det dagligdagse. Da tenker jeg på spesielle ting som f.eks. en leirskole, en ny sykkel, konfirmasjon/bunad osv. Kanskje også litt mindre spesielle og dyre ting, som f.eks. at vinteren kommer og ungene kanskje må ha det meste nytt innen vinterklær, og at det nesten må skje alt på en gang. I sånne tilfeller bør man spleise, med mindre far betaler VELDIG mye allerede.

Men her ville jeg selvsagt vært med på å avgjøre hva som bør kjøpes, og hvilken prisklasse det bør være i.

[Gjest AnonymBruker]

Så lenge ikke far er uøknomisk (noe det ikke høres ut som), så synes jeg ikke dere skal betale mer.

Tenker at jeg hadde likt bedre å få gjort noe positivt med min far enn å få enn dyre klær i lengden.

Synes du høres ut som en "bra" stemor og man kan jo egentlig ikke forvente noe av deg. Min "stemor" holder seg borte når vi kommer på besøk og vi føler oss lite velkommene, hun spiser ikke engang mat sammen med oss...

[Phaedra]

Hm, jeg vet ikke hva jeg skal si. Mannen min og jeg har så og si alltid hatt fellesøkonomi siden vi flyttet sammen, og derfor har en del av "mine" penger gått til både klær og fritidsaktiviteter til barna. Men jeg er enig i at det ikke kan forventes av deg at du skal gjøre dette, men i vårt tilfelle har altså fellesøkonomi gjort at dette har vært naturlig

[Gjest SmallTalk]

Jeg har ikke nevnt at du leverer far - så den kommentaren er vel ikke til meg regner jeg med.

Kanskje kan jeg oppfattes krasst. Og ja, jeg blir litt frustrert over problemstillingen du legger frem - fordi jeg ikke ser det som noen problemstilling.

Barnet/barna er foreldrenes ansvar. Om far har så dårlig økonomi så er det ikke bidragets skyld. Da er det vel heller de andre utgiftene som er for store i henhold til hans økonomi.

At noen foreldre i perioder kan ha dårligere økonomi er vel også en del av en realistisk verden.

Men så kommer vi til det jeg føler er en "ikke"problemstilling som du legger frem.

Du bringer frem mors økonomi og disponering av sine penger......Det burde ikke være noe sak for deg eller far. Du bringer frem hva du "føler" du må bidra med......det er valg du gjør helt frivillig. Verken mor eller far kan forlange noe av deg. Dette er noe du gjør frivillig. Og om du velger å gjøre det frivillig så gjør gjerne det, men ikke sett mor opp mot det. Om mor mener at DU skal betale for hennes barn - så må du se realiteten at det skal du selvfølgelig ikke - og derav overse kommunikasjon om det.

Er det noen som skal bidra - så er det mor og far. Så jeg tenker; du skal være realistisk og ikke skape mer frustrasjoner enn det er ved å analysere mors økonomi/disponeringer..... det kommer ikke noe godt ut av det.

Hvis det er slik at far sitter økonomisk dårlig i det - så kan det hende at far må gjøre noen omdisponeringer. Men for at far skal slippe det - så velger du å hjelpe til. Men det er ditt valg og ikke vent noe i retur. Men du skal heller ikke føle noe plikt - så hold hodet litt kaldt og tenk realistisk.

Jo, den ser ut til å være til deg.

Slik jeg forstår TS så har ikke far noen mulighet til å omdisponere midler. Det finnes faktisk folk som sitter på et huslån (ja, tenk det) som det må betales på, og mange har andre faste utgifter som forsikringer, div andre utgifter på huset, bil og gud veit hva.

Det er faktisk ikke sikkert at han har noen utgifter å kutte i det hele tatt. Ærlig talt, du får det til å høres ut som om det bare er å shufle noen tusenlapper her og der, også er problemene løst.

[Gjest Tonje TS]

Skal prøve å svare så godt jeg kan.

Far betaler bidrag regnet ut fra den inntekten han har i dag, og det kommer på 3000 kr pr mnd. Barna er mer hos far enn bidraget tilsier, men det er mors ord som gjelder hos NAV. Utover dette betaler far halve husleien, strømmen, forsikringa osv hos oss.

Det er dyrt å leie her vi bor, men vi ser ikke at vi har særlige alternativer. Vi kunne fått noe billigere om vi kunne bodd i hybelleilighet, men det funker dårlig med to store barn som skal føle at de også har en plass hos far. Et annet alternativ er å flytte langt utenfor byen, men det er heller ikke et reelt alternativ fordi vi da måtte kjøpt bil og da hadde vi ikke spart noe likevel. Det tredje alternativet (som far i hvertfall ikke ønsker) er å flytte til en mindre (og billigere) by langt unna barna, men da mister far og barn mye kontakt og det er ikke far villig til.

Vi tråler finn.no og lokale aviser for ledige leiligheter hver dag. De eneste leilighetene vi kan finne som vi sparer noe på er max 500 kr billigere enn den vi har i dag. Med tanke på at det koster litt å flytte og at vi måtte regnet med å overlappe i hvertfall en ukes tid på to leiligheter, kanskje til og med en hel måned, så vil det ta lang tid før vi i det hele tatt sparer noe som helst. Altså ser vi ingen mulighet til å spare noe på leiepris pr i dag.

Far har alltid vært med på å kjøpe inn klær og utstyr til barna, inntil han for en tid tilbake havnet i klemme pga sykdom og arbeidsledighet i kombinasjon. Han har aldri vært en unnasluntrer, men nå har han rett og slett ikke mulighet til å bidra ekstra.

Jeg skulle gjerne kjøpt klær til barna og fritidsutstyr fordi jeg selv vil og ikke fordi mor kommanderer meg, men da må jeg kutte ned på alt det andre. Og siden vi allerede lever sparsommelig (går på kino eller lignende en gang i måneden, pluss tur i svømmehallen en gang pr mnd), så ville det gått utover barna også. At jeg klarer å spare penger til en billig ferie for oss og barna har jeg heller ikke lyst å droppe. Det er så utrolig godt å få lov til å reise på en tur sammen hvert år. Vi velger ikke de dyreste og fineste ferieturene, men reiser med budsjett og koser oss likevel.

Hadde barna lidd noen nød, som at de ikke hadde fått nye klær de trenger osv så hadde jeg valgt bort kino, svømmehall og ferier for å kjøpe dem klær istedet. Hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker å bruke penger på dette er at jeg kjenner til mors forbruksmønster (hun er åpen om det selv) og at jeg synes det blir feil at jeg skal måtte droppe hyggelige ting sammen med min kjære og barna hans for at hun skal få fortsette å kjøpe dyre møbler, dyre klær og flere ferier for seg selv hvert år. Jeg høres sikkert misunnelig ut nå, men det er jeg ikke. Hun må gjerne gjøre alt det. Men når hun forventer at jeg skal bidra til barnas klær og utstyr så gjør hun samtidig sin egen økonomi til min sak, tenker jeg. Hadde hun hatt dårlig råd hadde jeg hjulpet henne, men det har hun altså ikke.

Det er ikke sånn at jeg aldri kjøper klær til jentene. Men når jeg handler til dem så er det f.eks. ei t-skjorte de falt for når vi var på kjøpesenter, eller sokker og undertøy som de mangler hjemme hos oss, kun billige ting i ny og ne. Jeg kjøper ikke dyre bukser og gensere og yttertøy osv. Jeg anser ikke meg selv som fattig, men jeg er ikke velstående heller.

Jeg har etter å ha lest svarene i denne tråden kommet fram til at min første reaksjon om at mor ikke kan kreve noe av meg er en grei policy å holde seg til. Jeg vil fortsette som før, med å bruke penger på hyggelige aktiviteter for oss alle. Så får vi se fram til den dagen far har fått ordnet helse og økonomi igjen sånn at han kan begynne å bidra utover barnebidraget som han gjorde før.

Takk for alle svar og synsvinkler.

[Gjest Gjest]

Skal prøve å svare så godt jeg kan.

Far betaler bidrag regnet ut fra den inntekten han har i dag, og det kommer på 3000 kr pr mnd. Barna er mer hos far enn bidraget tilsier, men det er mors ord som gjelder hos NAV. Utover dette betaler far halve husleien, strømmen, forsikringa osv hos oss.

Det er dyrt å leie her vi bor, men vi ser ikke at vi har særlige alternativer. Vi kunne fått noe billigere om vi kunne bodd i hybelleilighet, men det funker dårlig med to store barn som skal føle at de også har en plass hos far. Et annet alternativ er å flytte langt utenfor byen, men det er heller ikke et reelt alternativ fordi vi da måtte kjøpt bil og da hadde vi ikke spart noe likevel. Det tredje alternativet (som far i hvertfall ikke ønsker) er å flytte til en mindre (og billigere) by langt unna barna, men da mister far og barn mye kontakt og det er ikke far villig til.

Vi tråler finn.no og lokale aviser for ledige leiligheter hver dag. De eneste leilighetene vi kan finne som vi sparer noe på er max 500 kr billigere enn den vi har i dag. Med tanke på at det koster litt å flytte og at vi måtte regnet med å overlappe i hvertfall en ukes tid på to leiligheter, kanskje til og med en hel måned, så vil det ta lang tid før vi i det hele tatt sparer noe som helst. Altså ser vi ingen mulighet til å spare noe på leiepris pr i dag.

Far har alltid vært med på å kjøpe inn klær og utstyr til barna, inntil han for en tid tilbake havnet i klemme pga sykdom og arbeidsledighet i kombinasjon. Han har aldri vært en unnasluntrer, men nå har han rett og slett ikke mulighet til å bidra ekstra.

Jeg skulle gjerne kjøpt klær til barna og fritidsutstyr fordi jeg selv vil og ikke fordi mor kommanderer meg, men da må jeg kutte ned på alt det andre. Og siden vi allerede lever sparsommelig (går på kino eller lignende en gang i måneden, pluss tur i svømmehallen en gang pr mnd), så ville det gått utover barna også. At jeg klarer å spare penger til en billig ferie for oss og barna har jeg heller ikke lyst å droppe. Det er så utrolig godt å få lov til å reise på en tur sammen hvert år. Vi velger ikke de dyreste og fineste ferieturene, men reiser med budsjett og koser oss likevel.

Hadde barna lidd noen nød, som at de ikke hadde fått nye klær de trenger osv så hadde jeg valgt bort kino, svømmehall og ferier for å kjøpe dem klær istedet. Hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker å bruke penger på dette er at jeg kjenner til mors forbruksmønster (hun er åpen om det selv) og at jeg synes det blir feil at jeg skal måtte droppe hyggelige ting sammen med min kjære og barna hans for at hun skal få fortsette å kjøpe dyre møbler, dyre klær og flere ferier for seg selv hvert år. Jeg høres sikkert misunnelig ut nå, men det er jeg ikke. Hun må gjerne gjøre alt det. Men når hun forventer at jeg skal bidra til barnas klær og utstyr så gjør hun samtidig sin egen økonomi til min sak, tenker jeg. Hadde hun hatt dårlig råd hadde jeg hjulpet henne, men det har hun altså ikke.

Det er ikke sånn at jeg aldri kjøper klær til jentene. Men når jeg handler til dem så er det f.eks. ei t-skjorte de falt for når vi var på kjøpesenter, eller sokker og undertøy som de mangler hjemme hos oss, kun billige ting i ny og ne. Jeg kjøper ikke dyre bukser og gensere og yttertøy osv. Jeg anser ikke meg selv som fattig, men jeg er ikke velstående heller.

Jeg har etter å ha lest svarene i denne tråden kommet fram til at min første reaksjon om at mor ikke kan kreve noe av meg er en grei policy å holde seg til. Jeg vil fortsette som før, med å bruke penger på hyggelige aktiviteter for oss alle. Så får vi se fram til den dagen far har fått ordnet helse og økonomi igjen sånn at han kan begynne å bidra utover barnebidraget som han gjorde før.

Takk for alle svar og synsvinkler.

Hvis far betaler kr. 3000,- pr. mnd., og også for tiden er i en litt uheldig situasjon sånn økonomimessig, så synes jeg dette burde være nok til å dekke mye for jentene. Hvis man sier at mor bidrar like mye som far, så vil det si 6000,- kr. pr. mnd.

Dekke skulle vel dekke ganske mye, selv for jenter i den alderen.

Jeg synes far burde prate med mor om at desse pengene (fra han) i hovedsak skal gå til barna, til utstyr og klær som de trenger, og litt til mat og annet. Han bør også forklare sin situasjon, om hun ikke forstår helt hvor galt det er. Hvis han ikke er en "unnasluntrer" som du TS sier, så vet nok hun det også innerst inne, ettersom hun jo har en fortid med ham.

En annen mulighet er å foreslå 50/50 deling. Da dekker dere likt av de daglige utgiftene, og det er kun sånt som klær og utstyr som gjenstår. Og da bør 3000,- (eller mindre som det da kanskje blir, være mer enn nok til det. Det er jo tross alt ikke bare far som skal betale heller, så en må jo regne en lignende sum fra henne.)

En annen mulighet er å foreslå for mor å redusere bidraget som betales til henne, og heller kjøpe inn ting de trenger av han selv hver mnd. På den måten kan han være med å bestemme hvilken prisklasse det skal ligge på.

Jeg hadde aldri godtatt å bare punge ut uten å blunke hvis mor f.eks. er av den oppfatningen at alt skal være dyre merkevarer. Slikt er absolutt ikke nødvendig, og legger man opp til slike "nykker" så får man jaggu finansiere det selv, og ikke vente at andre skal punge ut når man går tom for penger.

Kanskje dere burde satt av en sum som er beregnet til hva som går med i mat og boutgifter for jentene hver måned, og så lage et regnskap på resten, der begge er med og avgjør hva som skal kjøpes inn? Tipper mor synes det er like greit slik det er nå da...

Dette jeg snakker om nå gjelder vanlige utgifter. Andre spesielle utgifter som nevnt tidligere må man jo samarbeide om. Men for vanlige utgifter så mener jeg 3000,- pr. mnd. bør holde når situasjonen er som den er.

[Gjest Gjest]

Hvis far betaler kr. 3000,- pr. mnd., og også for tiden er i en litt uheldig situasjon sånn økonomimessig, så synes jeg dette burde være nok til å dekke mye for jentene. Hvis man sier at mor bidrar like mye som far, så vil det si 6000,- kr. pr. mnd.

Dekke skulle vel dekke ganske mye, selv for jenter i den alderen.

I tillegg har vel mor skatteklasse 2 siden jentene bor hos henne fast? Nesten en tusenlapp ekstra i måneden der. Pluss tre barnetrygder, nesten 3000 kroner til i måneden. Det vil si rundt 10.000 kr pr mnd for å dekke utgifter til barna. I tillegg til en ok lønn. Det burde da kunne gå rundt?

[Gjest Stemor]

Jeg synes ikke det blir rett at far skal bidra og betale alt så lenge dere har de så lite. Hadde de hatt dem 50/50 skulle han ha betalt like mye som henne, men den som har dem mest bør betale mest - synes jeg.