Kan vi leve sammen hvis jeg synes han er kjedelig?....

[Amaneciendo]

Har vært skilt i flere år, synes det er greit å leve alene med barna. Klarer meg ok, men det kunne være godt å føle at noen tilfører det der 'lille ekstra' som et parforhold kan være.

Nå har jeg møtt igjen en gammel venn som jeg egentlig er veldig glad i. Han er kjekk, jovial, hyggelig og har en del 'sunne verdier'. Vi har hatt noen hyggelige stunder. Men etter kort tid kjeder jeg meg. Vi kan snakke om mange forskjellige temaer, og praten går jevnt, men jeg synes alt bare foregår i overflaten. Det er ikke rom for dypere refleksjoner eller videreutviklinger av tanker. Vi kommer liksom aldri 'videre'. Jeg har jo venner som jeg kan diskutere alt mellom himmel og jord med, som blir engasjerte, og som jeg kan utvikle interessante tankerekker med - i samtaler som virkelig beriker meg og får meg til å føle meg levende.

Med denne mannen føles alt veldig trygt, men akk så kjedelig og platt.

'Alle' venner som har møtt han sier at han er en 'god match', og mener jeg er kravstor når jeg sier at jeg ikke klarer å bli forelsket i han. Noen av venninnene mine sier at de aldri var forelsket i mannen sin, andre sier at forelskelsen går så fort over iallefall.

Men bør ikke den der første magefølelsen iallefall være preget av litt beundring, dyp respekt og følelsen av å 'ville være hans'? Jeg har jo følt det før med andre (bl.a. ex-mannen)....

[LineGourmet]

Men bør ikke den der første magefølelsen iallefall være preget av litt beundring, dyp respekt og følelsen av å 'ville være hans'? Jeg har jo følt det før med andre (bl.a. ex-mannen)....

Absolutt! Det er jo grunnlaget sånn jeg ser det. Han høres mer ut som en venn for å være helt ærlig. Eller et tidsfordriv til det kommer noe bedre....

[Amaneciendo]

Huff, tidsfordriv. Der traff du kanskje spikeren på hodet. Nå føler jeg meg skikkelig råtten...det er vel noe med måten å være glad i noen på. Enn om jeg aldri igjen treffer noen som tenner gnisten - da vil jeg kanskje angre på at jeg lot denne trygge, snille fyren gå...?!

[Twink]

Men hva med den dagen du da treffer en som virkelig tar deg med storm? Skal du da dumpe fyren som en het potet fordi du plutselig kunne få det du ikke hadde trodd du ville få?

Jeg synes ihvertfall at forskjellen mellom et kjæresteforhold og et venneforhold er alle følelsene man får hverandre i kjæresteforholdet. Er ikke de der, er det jo bare et vennskap. Behold han som venn du, og så satser du heller på at drømmemannen dukker opp før eller siden!

[Duplex]

Du ville vel kanskje følt deg mer råtten om du visste du ble sammen med denne mannen fordi han representerer det du tror er "siste sjanse"?

Etter hva du forklarer virker det som dere kan være venner og ikke noe mer. Stol på at det finnes noen der ute som har det lille ekstra som ikke får deg til å tvile på at du vil være kjæresten hans

[Gjest Kevlarsjäl]

Svar på overskriften:

det går fint an å leve sammen med noen du synes er kjedelig.

Det virkelige spørsmålet er om du ønsker et kjedelig liv?

[Gjest Spinell]

Jeg stemmer i med alle de andre her. Det er drøssevis av argumenter for ikke å innlede et forhold til denne mannen. Hvis du kjeder deg allerede nå, tenk på hvordan dette vil bli noen år fram i tid!

Jeg har selv vært intellektuelt understimulert i et forhold, og det var ikke bra for verken meg, min daværende kjæreste, eller forholdet. Jeg mistet etterhvert respekten for ham som person, og tilla ham til slutt mye mindre verdi enn han egentlig fortjente.

Konsekvensen av dette var at jeg ble sur og meggete, og på omverdenen framsto jeg sikkert som kravstor og usympatisk. (Det var jeg nok også). Ingen av oss hadde det jo særlig bra, så forholdet tok naturlig nok slutt.

[Crow Jane]

Det er vel heller slik at man kan trekke frem den gamle klisjeen "it takes two to tango".

Det er jo ikke hans oppgave å holde deg intellektuelt stimulert, men snarere din egen. Dersom du har venner rundt deg du kan diskutere med og han representerer andre verdier og oppfyller andre behov i livet, ser jeg ingen motforestillinger her.

Dersom han ikke fyller et eneste behov i livet ditt, så er det jo ikke noe å lure på. Men hvis det "kun" handler om intellektuell kontakt, så er ikke min samboer av den debatterende typen heller. Ja - jeg savner det, men man finner alltid noen man kan diskutere ting med - han oppfyller andre behov hos meg som ikke kreti og pleti kan dekke.

Så lenge DU tar ansvaret for at livet DITT blir slik du ønsker det, så kan dere godt ha et fint liv sammen. Hvis du derimot forventer at han skal være tankeleser og ta ansvaret for hele din lykke...

Men vær forsiktig hvis du har mistet respekten - for det er en viktig ingrediens i et forhold.

[-milla j-]

Det viktigste er nå vel følelsene? Hvis du ikke føler den rette kjærligheten for ham er det ikke bare urettferdig mot ham men også mot deg selv. Er du helt sikker på at du vil ha et forhold der du tar ham bare fordi han er tilgjengelig?

Selv om du føler at han ikke er din intellektuelle match trenger ikke det å være en stopper i forholdet, dere har vel forskjellige interessefelt osv. hvor han gjerne har mer kunnskaper enn deg osv. på sine egne felt. Hvis jeg skulle velge ville jeg tatt mannen som får meg til å føle det rette. Andre ting ville selvfølgelig ha spilt inn også, men jeg har gjort den feilen en gang å være sammen med en fordi han ville ha meg og jeg ble vant til å være med ham. Vi var gode venner og jeg var glad i ham, men dessverre merket jeg så godt forskjellen da jeg virkelig ble forelsket. Det var vondt på mange måter å se tilbake hva jeg egentlig hadde gjort mot både meg selv og ham. Han har aldri fått vite hva jeg egentlig følte, men han har kanskje merket det.

Vær ærlig mot deg selv.

[Gjest AnonymBruker]

Du er ikke forelsket, høres det ut som. Da ser jeg ikke poenget med å innlede et forhold med ham heller. Hvem bryr seg om han er perfekt, hvis du ikke har de rette følelsene for ham?

Og jeg kan garantere deg at du vil treffe noen som du vil få sterke følelser for, men om det nødvendigvis blir et ordentlig forhold ut av det, er en annen sak.