Er det for tidlig å få barn?

[Gjest Trude]

Hei!

Jeg er en jente på 21 år, og er forlovet med verdens beste gutt . Vi skal gifte oss neste sommer, og alt er kjempefint. Samlivet vårt fungerer som bare det, og vi skal kjøpe leilighet i februar 2011. Leiger nå sammen, pga han måtte i siviltjeneste, og har derfor ikke store inntekten.

Vi ønsker oss begge barn ,og vil helst ha når vi er så unge som mulig, både pga barnet sin del , og fordi vi vil våre besteforeldre skal få oppleve at vi får et barn. Det ville betydd hele verden for dem.

Spørsmålet mitt er om noen har erfaringer med å få barn så tidlig? Vi er jo i et stabilt og sunt forhold, og alt fungerer kjempebra. Vi er enige om alt, også at vi ønsker oss barn til høsten.

Jeg går på videreutdanning nå, etter en ulykke, og får 15000 i mnd utbetalt i mnd. Han er nå i siviltjeneste, 6500 i mnd, men ettersom vi kun leier går dette kjempebra. Jeg tenkte å bli gravid i August/September, så jeg får barnet i Mai, og kan gjøre ferdig eksamen før eller rett etter at barnet har kommet, og at jeg da kan nyte sommeren uten å måtte tenke på annet enn barnet og mannen min. Hvordan høres dette ut for dere? Jeg trenger et objektivt syn på dette, ettersom vennene våre kun sier det vi vil høre (føler jeg iallefall) Litt rotete innlegg,men håper dere forstår hva jeg mener! takk!

[Gjest M_icka]

Det virker som du er mer opptatt av å glede besteforeldrene og hva andre sier. Hvis du virkelig ville hatt barn for egen del, så hadde du ikke trengt å be om andres synspunkt.

[Gjest TS]

Det virker som du er mer opptatt av å glede besteforeldrene og hva andre sier. Hvis du virkelig ville hatt barn for egen del, så hadde du ikke trengt å be om andres synspunkt.

Selvfølgelig er det for vår egen del også! jeg lurte bare på om det er noen som har erfaring med dette, for jeg vil ikke være egoistisk heller..Det er et så typisk svar "Hvis du hadde vært sikker hadde du ikke trengt å be om andres synspunkt". Det er ikke sant. Jeg spør dere her inne for å få se andres syn på saken, fordi jeg selv ønsker meg så utrolig mye et barn, at jeg føler det er det eneste jeg ser, og ikke andre ting.

[Siiw]

Hmm - det virker mer som du er opptatt av besteforeldra dine skal få barnebarn, Men om du føler ting er riktig så kjører du på til høsten...!!

Og jeg synes du skal bli ferdig med skolen FØRST!!!!

Hmm - mora mi ble gravid når hun var 20 år og fylte 21 det året jeg ble født... og det har gått greit det, utdannelse tok hun i 30'åra:)

Synes det er fint av deg og tenke sånn på besteforeldra dine, uansett hva som skjer!!

Endret 26. mars 2010 av Siiw

[Gjest]

Hvis både tid og sted føles rett, hvorfor ikke? Det høres ut som om dere har tenkt nøye gjennom dette, og jeg tror at dere virkelig vil ha et barn og er i stand til å gi det et godt hjem!

Så lenge dere har en god formue på sparekontoen og en reservekonto, skal det nok gå fint. Vær obs på eventuelle sykdommer ungen kan bli født med; har dere råd til det osv.

Husk nå bare at ingenting går som planlagt, gjerne ikke med unger!

Lykke til!

Endret 26. mars 2010 av sunglasses

[Gjest AnonymBruker]

Føler du at du er ferdig med "ungdoms-livet"? Er han det? Er det noen av vennene dine som har barn? Hvis ja, har du spurt dem hvordan det er å være forholdsvis ung mor?

Hvis du virkelig føler at dette er det rette for dere, så sett igang. Men spør deg selv om du føler du er klar til å gi opp friheten du nå har.

Hvis dere begynner å prøve til høsten, kan dere bli gravide med engang, eller det kan drøye. Så hvis vi sier at det ikke klaffer før rundt 6 mnd inn i prøvingen. Da er du kanskje rundt 23 når barnet kommer. Fremdeles ungt, men i gamle dager hadde man sikkert 3 unger allerede når man var 23. Jeg syns dere skal satse!

[Gjest TS]

Takk for gode svar!

Jeg er ikke ferdig med utdanningen før etter 3,5 år til, da er jeg 24-25, og jeg vet ikke om jeg vil begynne så "sent" med å starte familie, kun fordi jeg må gjøre skolen ferdig først. Jeg har nok utbetalt i mnd til at vi greier oss, og forloveden min har 22.000 utbetalt, så jeg regner med det går veldig greit økonomisk også. Er bare redd jeg lever i en boble akkurat nå,fordi jeg ønsker meg et barn, og en familie, at jeg ikke ser selv om det er for tidlig. Synspunkter?

[Gjest]

Eeh, alle som ønsker barn lever i en boble!

Jeg personlig ville ha ventet til jeg var ferdig med utdannelsen, hadde jobb og hus samt bil.

24-25 er ikke "sent", derimot en passende alder å få barn i, med tanke på hvor mange som faktisk får barn før de er 20. Men det er nå min mening, dersom dere virkelig vil ha barn og føler dere er klare for det - ikke bry deg om hva jeg syns.

Endret 26. mars 2010 av sunglasses

[Gjest AnonymBruker]

Hvis du føler du lever i en "boble" nå, så bare vent til prøvingen starter....da ser du ikke annet enn barnevogner, eggløsningstester og graviditets tester...Jeg levde i en slik "boble" i 3 år før det klaffet...

[fru sp]

Vi fikk barn når jeg var 23/24 år. Noe de fleste rundt oss sa var i "ungdommen/tenårene".. Hi, hi. Jeg tok siste eksamen av utdannelsen min ikke lenge etter barnet var født, gikk greit det. Etter 2 mnd flyttet vi inn i vårt første hus. Jeg merker nå at jeg er en ung-mor, jeg er yngst av alle foreldre i klassen til barnet vårt, det er jo litt morro. MEN d å få barn så tidlig kan virke litt ensomt til tider, ingan andre venner hadde barn så tidlig, skulle vi være med på fester og det sosiale, måtte vi ha barnevakt, og venner forsto ikke helt hva det å være en familie var og alt ansvar det er, heller ikke hvor fantastisk det er. Nå derimot, begynner alle vennene våre å få barn. Endelig!!!!!!!!!!!

Uansett, lykke til

[Gjest hare]

jeg vet ikke om dere personlig er kalre eller ikke, men jeg stusser litt på de som svarer at dere har tenkt godt gjennom dette.

utfra innlegget ditt så har du tenkt mye gjennom selve tidslinjen, og delvis det økonomiske.

når jeg sier delvis så er dette fordi du legger penger fra en ulykke til grunn - ikke faktisk arbeidsinntekt over sikt.

hva som skjer med samboer etter siviltjeneste er jo også veldig uvisst, dermed er etter mitt syn den økonomiske situasjonen ikke stabil overhodet.....

når jeg sier du har planlagt tidslinje, så mener jeg at du i innlegget snakker mye om måneder hvor det passer eller ikke å få barn. faktisk bruker du som et argument at sommeren er et fint tidspunkt å få barn på.

men du sier jo ingenting om fremtiden, kun detaljplanlegging.

når man først skal planlegeg barn mener jeg, spesielt når man er i en så ung alder - at man skal ha tenkt klart og nøye gjennom fremtiden og de praktiske utfodringene det faktisk er å ha barn.

dere er jo begge i en fase hvor dere skal ha mer utdannelse, men du sier ingenting om tidsplanene her.

økonomien endrer seg også veldig som student, og du har jo heller ikke tenkt over dette for hans del.

det kan godt hende dere er modne for å få barn, men gjennomtenkt er det slett ikke.

jeg klarte også å se for meg barn på den alderen, og jeg klarte også å lage et budsjett etc.

men for meg personlig var det uaktuelt å planlegge et barn når jeg var i tidlig tyveår og ikke hadde noen livserfaring overhodet. jeg har også hatt samme kjæreste i ti år, og er det en ting som er sikekrt så er det at livet mitt er helt annerledes i dag enn hva jeg hadde forestilt meg.

mange planer gikk rett i vasken - uforutsetet og tunge ting skjedde, men totalt sett gikk det veldig bra.

min erfaring er iallefall at tidlig tyveår var en enorm omveltning, og jeg er veldig glad jeg ikke hadde ansvaret for et barn.

de av venninnene mine som fikk barn tidlig er jo selvsagt veldig glad i sine barn, men snakker først og fremst om ensomheten og det tunge ansvaret som nok er ekstra utfordrende som ung.

de sier alle at de gleder seg til å få barn nr 2 i mer "voksen" alder, mye grunnet at de selv har modnet personlig/karrieremessig/i forholdet på denne tiden og at så mange andre i omgivelsene er i samme situasjon som dem.

[Vanya]

Har dere utdannelse, eventuelt har dere planer om det?

Hvor mye har dere i samlet årsinntekt?

Har dere mulighet til å kjøpe noe eget etter hvert?

Har dere familie og venner i nærheten, som kan stille opp for dere?

Jeg er omtrent på din alder (litt eldre), og har veldig lyst på barn (fant jeg ut nå nylig), men jeg tror nok jeg kommer til å vente. For meg er det essensielt at grunnsteiner som utdannelse og stabil økonomi er på plass først. Men her prioriterer jo folk forskjellig.

Det viktigste er vel at du og kjæresten er helt sikre på forholdet deres (det kan jo virke sånn siden dere er forlovet), samt at dere føler dere er ressurssterke nok til å følge opp et barn nå. Som du sier; et barn krever både tid og penger.

[Gjest And]

GJØR DET!!

Jeg har snakket med min mor om dette og. Men jeg en noe litt yngre en deg, men herregud skulle det skje (for jeg planlegger ikke enda, men i begynnelsen av 20 årene for er 19 nå), så klarer man alltids å studere selv om man har unger! :D Mor ser ikke at det skal være så forferdelig. Det er bare at man kan bli den uheldige å få et barn som ikke er den stille typen. Men man skal ikke tenke slik! Det anbefales å vente(med et smil når det blir sagt), men det er da ikke noe du må.

Ikke hør på disse som sier at det høres ut som du vil ha barn for andres skyld osv. Min mor fødte en av mine søskner da hun var bare 16 år. Hun klarte seg flott, og det var i den tiden det var vanskeligst å ha barn uten jobb!

Vi vil se barna vokse, ta vare på dem, elske dem. Men ikke regn med at barnet skal elske deg også. Det er det som kan gjøre noen umodne, at de tror at barna kommer til å elske dem som du ville ha gjort. Det er ikke sikkert, men det vet man jo ikke før man får et.

Min kjære har jobb, så jeg kan studere, og jeg blir sikkert ikke ferdig før om 6 år. Universitetet er jo veldig selvstendig, og du kan mange ganger ta med barn til skolen om du må.

Følg ditt valg. På KG får du mange rare svar, ikke stol på det. Forumet har knust hjertet mitt en gang før, pga disse menneskene på KG ikke er som de menneskene uten på KG. Noen, men ikke alle. Jeg er her for deg som vil satse på barn fordi du mener at du vil klare det.

De som er usikre bør vente litt, men hvis du er villig til å jobbe litt dobbelt (men du vil få mange fine stunder også, bare ikke like mange som nå) så ta sjansen. Ikke sitt å vent, for vi er skapt for å få barn som skal vokse, ikke bare for å leve og dø. Spiller egentlig ikke noen rolle når du får barn egentlig, det er bare ikke alle som klarer kravet, men man må se det selv.

GJØR DET DU FØLER FOR. Kanskje jeg en gang følger dine spor he he

Hadde planer om at når jeg skal bli gravid skulle det bli til høsten og he he, vi får nå se når den tid kommer.

LYKKE TIL <3

Hilsen And

[Gjest hare]

GJØR DET!!

Jeg har snakket med min mor om dette og. Men jeg en noe litt yngre en deg, men herregud skulle det skje (for jeg planlegger ikke enda, men i begynnelsen av 20 årene for er 19 nå), så klarer man alltids å studere selv om man har unger! :D Mor ser ikke at det skal være så forferdelig. Det er bare at man kan bli den uheldige å få et barn som ikke er den stille typen. Men man skal ikke tenke slik! Det anbefales å vente(med et smil når det blir sagt), men det er da ikke noe du må.

Ikke hør på disse som sier at det høres ut som du vil ha barn for andres skyld osv. Min mor fødte en av mine søskner da hun var bare 16 år. Hun klarte seg flott, og det var i den tiden det var vanskeligst å ha barn uten jobb!

Vi vil se barna vokse, ta vare på dem, elske dem. Men ikke regn med at barnet skal elske deg også. Det er det som kan gjøre noen umodne, at de tror at barna kommer til å elske dem som du ville ha gjort. Det er ikke sikkert, men det vet man jo ikke før man får et.

Min kjære har jobb, så jeg kan studere, og jeg blir sikkert ikke ferdig før om 6 år. Universitetet er jo veldig selvstendig, og du kan mange ganger ta med barn til skolen om du må.

Følg ditt valg. På KG får du mange rare svar, ikke stol på det. Forumet har knust hjertet mitt en gang før, pga disse menneskene på KG ikke er som de menneskene uten på KG. Noen, men ikke alle. Jeg er her for deg som vil satse på barn fordi du mener at du vil klare det.

De som er usikre bør vente litt, men hvis du er villig til å jobbe litt dobbelt (men du vil få mange fine stunder også, bare ikke like mange som nå) så ta sjansen. Ikke sitt å vent, for vi er skapt for å få barn som skal vokse, ikke bare for å leve og dø. Spiller egentlig ikke noen rolle når du får barn egentlig, det er bare ikke alle som klarer kravet, men man må se det selv.

GJØR DET DU FØLER FOR. Kanskje jeg en gang følger dine spor he he

Hadde planer om at når jeg skal bli gravid skulle det bli til høsten og he he, vi får nå se når den tid kommer.

LYKKE TIL <3

Hilsen And

interessant hvordan en 19åring vet hvordan det er å studere med barn, og hvordan det er å håndtere dette.

jeg vokste opp med en narkoman mor, jeg klarte meg også veldig bra - men det betyr ikke at det var lurt av henne å få barn av den grunn.

det er jo et elt meningsløst argument.......

"ikke hør på det som mener at....." er jo en veldig barnslig måte å forholde seg til virkeligheten på uansett hva den er.

jeg tror iallefall ts er langt mer moden enn and, hun ber iallefall om ulike synspunkt....

[Gjest AnonymBruker]

Basert på erfaring: ja, det er altfor ungt! Det virker ikke helt gjennomtenkt fra deres side, den økonomiske biten er faktisk veldig viktig. Tror inni meg at foreldrene deres blir mer stolte hvis dere klarer å ta det anvsaret å sikre dere økonomisk, være i jobb og ha et egen bolig før dere tenker på å sette en liten en til verden. Det er ihvertfall det mest ansvarlige etter min mening.

Jeg er 21år og er ung mor til en liten tulle på 1år.

Det er IKKE lett å studere med en liten baby. Det blir fremstilt så fint, men er i virkeligheten utrolig hardt og ensomt. Ikke alle har fleksitid,jeg har vært i praksis i 3mnd, samtidig som jeg skriver bacheloroppgave. Man har få å dele "mammagledene" med og (jeg innbiller meg) ikke samme nettverk som andre litt mer modne foreldre.Det er ikke så kult å være på barselgruppe med mødre som kunne vært din egen mor. (seøvfølgelig satt på spissen). Jeg fikk A på eksamen, men det kom med en pris... Babyen vår måtte være mye hos besteforeldrene sine. Jeg følte at jeg ikke strakk til. Selvfølgelig går det jo ann å søke om fødselspermisjon fra lånekassen... men jeg hadde lyst til å være jenta som klarte alt

Vi var også helt klare, ikke visste vi at fødselen kom med komplikasjoner, at jeg kom til å få en sterk fødselsdepresjon og mangle det sosiale nettverket helt.

Jeg ville anbefale dere å vente med prøvingen. Som ung mor så blir jeg kjent med mange unge mødre, og det er mye rart der ute! Uff Som oftes er det barnefedre som ikke stiller opp, krangling. Noen bor faktisk hjemme enda. Helt bak mål... Og jeg er ikke det grann bedre selv. Har slitt med kraftig fødselsdepresjon i over et år nå. Gjør det bra på jobb og skole, men er en elendig mor.

Må nesten gjenta meg selv: økonomien i bunn er veldig viktig. Her jobber samboer og har en fast og sikker jobb. Jeg derimot er avhengig av lånekassen, og vi kommer til å slite skikkelig i sommerferien!!! Det er siste utbetaling av stipend/lån i mai, også kommer neste i august..

Jeg må jobbe deltid og være avhengig av somboer og besteforeldres ferie.

Håper du tenker godt igjennom hva det er du vil. Også håper jeg du får støtte av de rundt deg for det valget du tar.

Jeg sliter med fødselsdepresjon og innlegget er antakelig farget av dette. Jeg føler at jeg er 100% ærlig med deg. Samtidig må jeg også fortelle at det å bli mor er det største som har skjedd oss. Samboere er utrolig stolt og har blitt en helt annen person etter jenta vår kom(til det bedre altså) .. Nå mangler det bare at jeg blir frisk igjen...

[Twink]

Må nok si meg enig med en del av de over her, få økonomien på plass, slik at dere har stabile rammer til det kommende barnet. Ser ikke noe galt i å få barn ung, så lenge alt ligger til rette for det.

Og selv om dere prøver å bli gravide i august/september, skal det klaffe rimelig bra for at det skal bli sånn dere tenker, og at dere har et barn til skoleslutt. De fleste prøver i litt mer en måned eller to før de blir gravide!

[Kanutte]

Jeg tror jeg ville ventet til jeg var i jobb. Jeg fikk selv barn før siste år på mitt studium og økonomisk var ikke det et sjakktrekk. Det er absolutt en fordel å ha opparbeidet seg rett til permisjonspenger. Det var også tøft å fullføre studiet, selv om jeg bare studerte 50% det året eldste var baby. Jeg var også høygravid på et par eksamner - heller ikke å anbefale. Hvis du utsetter prøvingen med et år unngår du økonomiske problemer og får ro til å avslutte studiene dine. Du er fortsatt ung.

Vi fikk første barnet da jeg var 26. Alle fire besteforeldrene er fremdeles spreke og vi har stor glede av dem selv om alle nå er over 60 år. Min yngste blir straks 5 og jeg ser fram til mange, fine år med oppegående og relativt friske foreldre. Mine foreldre skal forøvrig ha med seg 7-åringen og han på snart 11 til fjells nå de første dagene i påska.

[Gjest AnonymBruker]

Da vil jeg gjerne fortelle min erfaring med det å få barn i ung alder og under utdanning. Jeg fikk barn like før jeg fylte 20 år og rakk akkurat å fullføre 2 året av min bachelor. Jeg fikk ikke tatt praksisen pga jeg hadde et risikosvangerskap. Syntes ikke det var noe stort tap å ta permisjon fra skolen et år for å være hjemme med jenta vår. Hadde et veldig fint friår, og var klar for siste året da jeg startet opp igjen året etterpå. Jeg opplevde at jeg ble mer strukturert og brukte tiden mye bedre etter at jeg fikk barn, og syntes det gikk veldig fint å studere med barn. Nå er jeg ferdig utdannet, og pappaen er begynt på videreutdanning mens jeg jobber, og dette synes vi går veldig fint. I våre studier var det ikke slik at vi måtte møte til alle forelesninger, og derfor kunne vi fint ta fri en dag i blant, og heller være sammen med jenta vår, og da lese til kvelden. Lykke til med valget. Er bare dere 2 som kan vurdere om dere er klare for barn

[Tulle]

Eg har erfaring frå det. Vart mor fyrste gong i ein alder av 21 år. No sitt eg her i ein alder av snart 30, og følar eg har eit dypare perspektiv på livet. Min lille prins kunne eg ikkje vore foruten, så ikkje misforstå meg. Men forhaldet endrar seg utruleg raskt når det kjem eit born inn i bilete. Me føla oss klar for born då, men vart tatt på senga fleire gong. Kva med barneoppdragelse og verdiar? Eg ynsja å vere ein liberal forelder til sonen min der tilknytning var i fokus, men eksen ynsja å vere autoritær. Eg rakk heller ikkje å gjere ferdig utdanninga mi, og det er TUNGT og vanskeleg å studera med små born. Så må me ikkje vere naive, for barna veks og krevar meir pengar. Barnehage, SFO, fritidsyslar, kostbart utstyr og meir.

Eg ynskjer at me ikkje hadde det travelt. For no er eg singel, og har vore det ei god stund. Nyt livet, du lev berre ein gong!

[Gjest anonym]

hei

Jeg ble mamma da jeg var 26,og er veldig glad for at jeg ikke ble mamma noe tidligere.

å få barn er mye ansvar og jobb_selfølgelig mye kos også.MEN

vent heller litt og nyt friheten noen år til er mitt råd:)