Iril skal bli mamma

[Gjest Iril]

Jeg tror det er sånn at 40+2 er det "offesielle" i Norge, men at flere og flere sykehus bytter til 40+3 fordi St. Olavs i Trondheim eller noe gjorde det. Men det varierer, ja..

40+2 hadde vært bedre for meg, for da hadde terminen vært 19. Jeg liker alt som minsker sjansen for å få 2011-barn. Da vi begynte å prøve, og det tok tid, sa vi at vi i hvert fall skulle ha 2009-barn (kunne klart 2008 også, siden vi begynte i juni 07, om alt hadde vært normalt). Og når det ikke gikk, skulle vi ha 2010-barn. Blir litt skuffa om jeg blir snytt for det nå altså..

Nå er vi i 3. trimester, ja. Bare 12 uker igjen! :dåne:

Jeg har veid meg i dag, og nå har jeg gått opp 0,9 kg (0,3 denne uka). Totalt -15,1. Skjønner ikke helt at jeg klarer å gå opp mindre i uka enn babyen gjør (og nå er hun jo målt til å være litt større enn gjennomsnittet også), jeg spiser godt og gjør jo aldri noen fysisk aktivitet, så jeg skjønner ikke hva som skjer..

Men, men - jeg skal vel ikke klage. Jeg er glad jeg slipper å ende på +30 kg uansett nå, da må jeg i så fall legge på meg 45 kg på 12 uker, og det hadde vært festlig å få til.

God helg til alle som er innom!

Endret 24. september 2010 av Iril

[Tinio]

Siden du ikke har hørt noe enda så satser vi på at du ikke har noe sv.dia. Jøss, høres ut som om den babyen din spiser deg opp jo stakkar!

Ha en riktig god helg!

[Dine]

Så heldig du er... hehe Jeg har lagt på meg 7.5 kg allerede...

Håper det ikke går like fort fremover - for jeg har litt vanskelig å gå ned i vekt, men sånn er det når man er gravid..

Håper du får en strålende helg Iril

[Gjest Iril]

Så heldig du er... hehe Jeg har lagt på meg 7.5 kg allerede...

Føler meg ikke voldsomt heldig som har spydd opp det aller meste jeg har prøvd å spise til ganske langt ut i svangerskapet. Men som sagt er jeg glad jeg slipper å ende opp med en veldig høy plussvekt, selv om jeg sikkert ikke burde bekymre meg så mye for det. Jeg hadde forventet at når jeg sluttet å kaste opp så mye, skulle vekten øke voldsomt, men det har ikke skjedd, og det bekymrer meg egentlig litt. Lurer på hva som skjer, spesielt mtp at sf-målet mitt hoppet opp og jm dermed tror babyen har lagt på seg litt mer enn før.. :klø:

Var tilfeldigvis innom en nettside (babyverden eller noe), og tittet så vidt inn i desember 2010-forumet der. Fikk litt bakoversveis da jeg så at ei med termin 17. har født en frisk og levende, men selvsagt liten, unge. Slo meg at vi er kommet så langt at vi kan føde, selv om vi helst vil slippe selvsagt. Jeg er ikke klar!

Ellers vurderer jeg å slutte å skrive i denne dagboka, for jeg har omtrent aldri noe positivt å komme med uansett. Føler meg særdeles mislykket som ikke klarer å være en stormende lykkelig gravid. Jeg er så redd at jeg omtrent ikke klarer å glede meg ordentlig over at det nærmer seg slutten heller, det aller meste er bare kaos og jeg føler jeg faller inn i kategorien "sytete førstegangsgravid som bare ligger på sofaen". Og hvis jeg skal late som om alt er så bra, kan jeg likegodt la være å skrive..

[Pupsilure]

Du, vet du hva, i dagboken sin kan man skrive akkurat hva man vil Ingen krav om at alt må være positivt, og det er absolutt ikke alle som er stormende lykkelige gravide Klart det blir mye syting når man er i dårlig form. Jeg var sengeliggende i noen måneder midt i svangerskapet, og vet godt hvordan det er

[Becky1]

Ellers vurderer jeg å slutte å skrive i denne dagboka, for jeg har omtrent aldri noe positivt å komme med uansett. Føler meg særdeles mislykket som ikke klarer å være en stormende lykkelig gravid. Jeg er så redd at jeg omtrent ikke klarer å glede meg ordentlig over at det nærmer seg slutten heller, det aller meste er bare kaos og jeg føler jeg faller inn i kategorien "sytete førstegangsgravid som bare ligger på sofaen". Og hvis jeg skal late som om alt er så bra, kan jeg likegodt la være å skrive..

Du, gi deg a! Mislykket? Neineinei. Iril da. Håper du vet at dette sitter i hodet ditt. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Du er faktisk ganske positiv . Du merker det bare ikke selv, siden du er så opptatt å ikke virke negativ. Tror du virkelig det er vanlig at man synes hver dag er fantastisk med plagene du har hatt? Neineinei. Nå får du gi deg Og du får ikke lov til å slutte å skrive her av den grunn

[Småkjekset]

Iril da

I dagboken din her er det lov til å skrive akkurat det en føler og mener, og om det blir litt mer negativt en dag enn den andre så går det helt fint

Det er ikke bre bare å skulle låne ut kroppen sin til et lite vesen i 9 måneder, så da er det jo veldig greit å ha et sted å kunne få ut ting.

Håper virkelik ikke at du slutter å skrive, for jeg synes det er så koselig å høre fra deg uansett hva det er du skriver

[Gjest Iril]

Mannen min fikk et anfal av for mye frustrasjon, og sa: "Du griner alltid du! Først prøvde vi å lage denne ungen i mange år, og du bare grein og det var så grusomt. Og så fikk vi det endelig til, og da bare fortsetter du den jævla grininga. Det er jo deg, og ikke omstendighetene, det er noe galt med da!" og så smalt han igjen soveromsdøra og gikk.

Han har bedt om unnskyldning i hele dag, og sier han ikke mente det, men jeg føler likevel at han har rett. Jeg griner omtrent hver eneste dag, og min redsel for å gå over termin har utviklet seg til skikkelig angst, så nå griner jeg for det også. Jeg tror ikke noen vil sette meg igang før termin bare pga. det, men akkurat nå er frykten for å måtte gå sånn som dette (med denne angsten, griningen, vondt i bekkenet og følelsen av å ikke få puste fordi ungen klemmer på lungene mine med føttene) hele jula så ille at jeg nesten angrer på hele graviditeten. Og det kan jeg jo ikke si, kan ikke forklare hvordan jeg har det til noen.

Jeg tør ikke ta dette opp med jordmoren, for jeg er så redd hun skal tro jeg er bare en av de dumme gravide som ikke gidder å gå til termin fordi det ikke er noe kult.

Jeg vet ikke jeg altså. Da jeg prøvde, trodde jeg at når jeg bare ble gravid, skulle jeg være så lykkelig og takknemlig at jeg aldri klaget et eneste ord, også ender jeg opp sånn som dette. Mannen min må jo ha rett i at det er noe galt med meg..

[Gjest Iril]

Og tenk på alle de som prøver og prøver og ikke får det til. Skulle ønske jeg kunne gi graviditeten min til dem, for jeg fortjener den ikke.

[Jesse]

Huff..aller først vil jeg bare gi deg en kjempestor

Det må være vondt å sitte med den følelsen du har nå. Men alle har vi dårlige dager hvor ting bare blir for mye, og det var nok det mannen din plutselig fikk. Skjønner at du ble fryktelig lei deg, for det er ikke noe hyggelig å få høre noe sånn, men jeg tror nok at han skjønner deg veldig godt, og mest av alt føler seg litt hjelpesløs som må se på at du har det så vondt. (og mannfolka er jo som regel ikke så veldig gode til å uttrykke seg..)

Du har all grunn til å være lei deg og sliten, for du har et fryktelig tøft svangerskap! Jeg føler at jeg skal krepere til tider, men jeg har på langt nær de samme smertene som deg, og jeg slutta å være kvalm for mange uker siden. Så jeg syns du er supersterk!! Hadde jeg vært i dine sko hadde jeg sikkert fått syti meg til å bli innlagt på sykehus for lenge siden..

Du fortjener denne graviditeten like mye som alle oss andre her, om ikke mere!! Og nå er det under 3 mnd igjen, og det kommer til å gå kjempebra!!

Men jeg syns du skal snakke med jordmor om dette, det er det de er her for! De merker forskjell på de som bare ikke "gidder" å gå frem til termin, og de som faktisk har reell angst! De vet nok hvilke spørsmål de skal stille for å få frem sannheten om akkurat det

Og ikke tenk på at du føler at du klager for mye her inne. De som ikke vil hører på det, lar bare vær å lese. Og vi som virkelig vil lese her syns ikke det blir for mye! Du har all rett til å skrive akkurat hva du føler her, og det er godt å få det ut!

Endret 26. september 2010 av Jesse

[Pupsilure]

Skjønner godt at han har bedt om unnskyldning i hele dag, for det der var ikke greit å si! Men det er nok frustrasjon over at han ikke får fikset problemene dine som førte til utbruddet. Du vet, menn vil helst fikse ting de vet du, og han vil nok gjerne gjøre noe som løser alt, men så er det ikke så lett. Kanskje han føler seg utilstrekkelig?

Det er ikke bare bare å være gravid, det er mye hormoner i sving, og du har jo hatt ekstra mye plager også. Jeg angret på graviditeten til tider jeg også, når det var som verst. Du fortjener den absolutt allikevel :jepp:

Har du svangerskapsdeperesjon kanskje?

Jeg var også VELDIG redd for å gå over termin. Vet ikke din årsak, men min var at jeg var redd for skader. Jeg jobber med multifunksjonshemmede barn, og har sett flere tilfeller som har skremt meg. Men når det nærmet seg termin klarte jeg å finne roen allikevel.

[Gjest Ruccola]

Og tenk på alle de som prøver og prøver og ikke får det til. Skulle ønske jeg kunne gi graviditeten min til dem, for jeg fortjener den ikke.

Klart vi er mange her som gjerne hadde tatt imot samme vondter som du har, men jammen om vi vil ta dem FRA deg kjære Iril!

Klart du fortjener å fortsatt vere gravid!

Du må bare holde ut og gjøre det beste ut av det - for plutselig så står du der med verdens flotteste premie for de tøffe mnd du har måttet lide deg gjennom!

Graviditet skal vere rosenrødt, sukkersøtt og overveldende flott, fint og deilig....det er ihvertfall det vi er opplært til!

Men sånn er det ikke for alle, og du er virkelig langt nede på skalaen der dessverre

Har ei venninne også slet seg gjennom 9 mnd, og i tilleg fikk 9-10 dager på overtid.

Hun har i tillegg fått et kolikkbarn, men hun hadde ikke byttet bort det site året for alt i verden alikevel!

Det er fort glemt når du har en liten verdensborger som er totalt avhengig av deg og din kjærlighet :rødme:

Gjør alt du kan for å gjøre det beste av dagene, og snakk for all del med jordmoren din! Du er ikke alene, og de er vandt med å håndtere slike situasjoner!

Du kan ende opp med kraftige depresjoner når barne kommer om du ike gjør noe med det, så hvorfor ikke bruke graviditeten til å bearbeide det, når du alikevel ikke får gjort så mye annet?

Sender deg en stooooooor og ønsker deg god bedring og bedre dager!

[DDuck]

Det er lov å føle at det er pyton!

Ikke alle er skapt for å være gravide, deriblant jeg også, så jeg skjønner så inderlig godt hvordan du føler det

[Becky1]

Kan ikke annet enn å føye meg til det de andre har skrevet. Det er nok lurt å snakke med jordmor eller andre om dette. Du er for øvrig ikke alene om å tvile på om graviteten var det rette valget. Tror vi alle har vært der, mer eller mindre. Jeg sier støtt og stadig "nei, dette gidder jeg ikke mange ganger. Bare sådet er sagt" . Og mannen må ta myyyyye hensyn. Han må dessuten høre på både grining, bekymringer og annet støtt og stadig :dåne: . Det måtte han da vi prøvde og. Vel, har han egentlig alltid måttet, når jeg tenker meg om .

Du ønsker nok babyen, innerst inne. Tror du har mest skyldfølelse over at du synes dette er vanskelig og slitsomt. Kanskje føler du deg ikke klar heller, men hvem gjør vel det? Dessuten så er du så sliten, både fysisk og psykisk, at du nok ikke har noe særlig overskudd tilå glede deg om dagen. Ikke bland disse følelsene med ønske om barn. Du vet at du egentlig ønsker det. Dette gjelder og når barnet kommer. Jeg har hørt at det kan være så slitsomt at man til tider omtrent vil kaste babyen ut vinduet :dåne: . Da er det viktig å minne seg selv på akkurat det samme. Det er bare til å være forberedt på at sånne tanker/tider kan komme. Det er ihvertfall jeg. Det betyr ikke at det ikke komemr til å bli lei meg over at jeg tenker slik.

Husk at det er ikke slik at "alle andre" har det bra og er lykkelige hele tiden. De fleste sliter med sitt og er både lei seg og har bekymringer. Føler du likevel at det plager deg betraktlig i det daglige, vil nok det beste være å få snakket og jobbet med dette

Masse klemmer fra meg :klem: :klem:

[Småkjekset]

Jeg føyer meg inn i rekken etter det alle andre har sagt før meg; du fortjener dette like mye om alle andre!

At du har fått så mye motgang gjennom svangerskapet sålangt er noe en ikke kan vite om på forhånd, og jeg håper at du får snakket ut med jordmor eller en annen fagperson. For jo fortere du får snakket ut om disse følelsene dine, jo lettere blir det å forholde seg til barnet når det kommer.

Det er ihvertfall ikke bra at du må gå gjennom alt dette alene, og jeg håper du og mannen snakker ut om dette, slik at han skjønner at det ikke er så lett for deg å forholde deg til alt dette, slik at han an være der å støtte deg.

[Pupsilure]

Må si meg enig i det Becky sier om at det kan føles slik etter at babyen har kommet også! Det kan være forferdelig slitsomt i starten, og bli mye grining og tvil på om dette var det rette å gjøre Det er selvsagt verdt det, men greit å være forberedt på at det kanskje ikke slutter så fort svangerskapet er over heller.

[Dine]

Vil bare gi deg en god og si at jeg skjønner at du føler deg helt fortvilet over hva mannen din sa og hele situasjonen. Allikevel må jeg føye til at du fortjener svangerskapet og babyen like mye som alle andre!

Det kan være godt å prate med jordmor om dette kanskje..? Det er det de er til for og jeg tror nok de kan se forskjell på en med virkelig angst og en som ikke gidder gå over termin. Personlig synes jeg alltid det er best å få ut problemene med èn gang, enn at de går og gnager på tankene og følelsene.. Da blir man ekstra sliten og akkurat nå bør du fokusere på deg selv og babyen.

Jeg vet dette ikke er helt det samme, men forrige uke hadde jeg to dager jeg var skikkelig nedfor og bare gråt. Mannen var litt forvilt over at han ikke klarte å gjøre noe for at det skulle bli bedre, og jeg skjønte det ikke helt selv heller, men jeg har forstått at det er hormonene som styrer ofte selv om vi har det kjempe bra og utrolig lykkelige over omstendighetene ved å bli mor.

Så få det ut her inne, så skal vi prøve å støtte deg så godt som mulig Ha en flott dag Iril!!!!!

[Gjest Iril]

til dere alle, takk for fine ord!

[Gjest Iril]

Jeg hadde sikkert savnet dere så veldig om jeg sluttet å skrive, at jeg ikke hadde holdt ut lenge uansett. Og dere har jo rett i at de som ikke vil kan la være å lese.

Mannen er fremdeles veldig lei seg, ber om unnskyldning hele tiden og sier at det var en veldig dum ting å si. Jeg skjønner ham jo godt, han har vært helt fantastisk gjennom alt dette, så det er ikke rart det rant over for han også. Nå er han så lei seg for det han sa at han ikke vet hva han skal gjøre engang.

Fikk krykker hos manuellterapauten i dag, så får vi se om det hjelper. Ellers har jeg bare sovet hele dagen, er så sinnsykt trøtt for tiden. Også har jeg sprengt et svært blodkar i øyet, så jeg ser helt psyko ut.. :dåne:

[Sequax]

Hei, kjære Iril!!

Etter hva jeg har lest, har du det ikke så helt lett for tiden, så her kommer en kjempe- til deg!! Syns det er merkelig å være gravid selv...men jeg er heldigvis ikke så veldig plaget med overveldende følelser! ( bare litt av og til ). Kjære deg, om det føles naturlig for deg å gråte for å lette på trykket, så gjør du det!! Du skal ikke forandre deg...Dette går seg til!!! Kan ikke si jeg gleder meg til fødselsprosessen jeg heller, men den er heller ikke noe jeg gruer meg til. MEN: jeg skulle ønske jeg var ferdig med svangerskapet litt fortere enn jeg er !!

Klem