Ensom

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er utrolig ensom.. Jeg har en del venner, men etter at jeg flyttet langt unna alle mine tidligere venner for omtrent 3 og 1/2 år siden, så har jeg ingen som er helt "mine" om dere skjønner. Ingen jeg kommer veldig godt overens med. Jeg hadde en periode en kjæreste der jeg mistet meg selv helt, og uansett hvor rart det høres ut: dette har hjulpet meg veldig å komme videre. Jeg lærte utrolig mye om meg selv, på godt og vondt. Jeg har innsett at jeg må gjøre noe for å få det bra med meg selv. Spørsmålet er bare hva..

Jeg er veldig redd for at jeg har dystymi. Jeg har ikke følt meg ordentlig bra i lange perioder så lenge jeg kan huske. Jeg er ung, kun 17 år, og har gått gjennom mye i min barndom. Jeg føler jeg mangler noe sosial kunnskap, for jeg har litt problemer med å småsnakke og også å konversere med folk jeg ikke liker veldig godt. Jeg tror også kroppsspråket mitt får meg til å virke veldig innesluttet. Jeg tror folk er litt redde for meg fordi jeg er så vanskelig å komme innpå. Jeg er også mye bekymret og føler en del håpløshet i perioder. Jeg har utrolig dårlig selvtillit, men samtidig har jeg tro på meg selv - men den varer som oftest kort. Jeg vet hva jeg er god for, men jeg vet også at jeg ikke har kapasitet til å jobbe slik at jeg yter mitt beste. Det er utrolig slitsomt å leve sånn som dette. Jeg har også konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør alt jeg burde. Får også dårlig samvittighet for mye.

Nå har jeg i tillegg flyttet for meg selv, og jeg er redd - tross for at familiesituasjonen min aldri var noe særlig bra - at jeg kommer til å bli mer ensom. Nå bor jeg sentralt, så det eneste som stopper folk fra å orke å være med meg er at de ikke liker meg. Før kunne jeg i det minste skylde på avstanden. Der jeg bodde før kom jeg mye bedre overens med folk, men her liker folk meg rett og slett ikke.. Og jeg har prøvd mye å snakke med folk, tulle og le og generelt være sosial, men jeg kommer ikke ordentlig overens med folk.

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer, men jeg det er jo bare tankesurr. Jeg har så lyst til å komme ut av denne situasjonen, men jeg aner ikke hvordan. Føler meg utrolig hjelpeløs.. Aner ikke hvorfor jeg poster dette heller, for jeg har en følelse og er veldig redd for at det er sånn som dette jeg er.

[Steinar40]

Hvorfor ikke prøve å prate litt med en psykolog om det?

Vet ikke hvor lett det er å få noen time, men det er bare en måte å finne det ut på.

Og ingenting er som å gå på skole for å knytte nye bekjentskaper.

Kombinasjonen av å prate om problemene dine og treffe nye mennesker via videregående skole etc., tror jeg vil være bra og utviklende for deg.

[Gjest Håpløs]

Jeg har det sånn som deg, men jeg er nesten ti år eldre. Jeg går alltid rundt og tenker at folk ikke liker meg, kanskje fordi jeg er vandt til at folk ikke gjør det, og at jeg har blitt stengt mye ute tidligere i ungdommen. I dag har jeg noen få venner som jeg føler at liker meg, men jeg er mye ensom og jeg savner å ha bedre kontakt med noen. Hvis du vil kan du sende meg PM.

[Gjest Håpløs]

Jeg har det sånn som deg, men jeg er nesten ti år eldre. Jeg går alltid rundt og tenker at folk ikke liker meg, kanskje fordi jeg er vandt til at folk ikke gjør det, og at jeg har blitt stengt mye ute tidligere i ungdommen. I dag har jeg noen få venner som jeg føler at liker meg, men jeg er mye ensom og jeg savner å ha bedre kontakt med noen. Hvis du vil kan du sende meg PM.

Jeg er forresten jente, og tenkte bare på PM for å slippe å utlevere for mange detaljer åpent i forumet, Bare så du ikke mistforstår.

[Gjest navnelapp]

Det er mange måtar å kome i kontakt med folk på, og som ein seier over her, skule og arbeid er nok det vanlegaste. Kan du finne deg ein jobb etter skuletid? Det kan vere alt mulig, frå ein butikk til eit lager, ofte er det lett å kome i prat med å få vennar der ein jobbar.

Prøv å tenke deg om det er noko du interesserer deg for, og finn ein organisasjon, ei forening eller eit lag som held på med dette. Det kan vere ein stor terskel å ta kontakt for første gong, men mange har nettsider og mail, og du kan ta kontakt på den måten først. Lykke til!

[Ella_Grey]

Først vil jeg bare si at du er veldig ung, og som 17 trenger du ikke å ha dårlig samvittighet for at du ikke får gjort alt du burde.

Så sier du at der du bodde før kom du overens med folk, men der du bor nå liker folk deg ikke. Det kan jo komme av at det er vanskelig å komme inn i miljøet på den nye plassen, at det er vanskelig å bli inkludert. Og det trenger derfor ikke å si noe om deg.

Du har veldig lyst til å komme ut av situasjonen, men vet ikke hvordan. Da bør du oppsøke noen som vet. F.eks en psykolog, sånn som er nevt før her. En psykolog kan hjelpe deg med å bryte det negative tankemønstret ditt (kognitiv terapi), sånn at du fokuserer mer på hva du er god for og klarer å beholde troen på deg selv. En psykolog kan også gi deg redskap og tips for sosiale situasjoner.

Jeg tror kanskje også at du hadde hatt godt av å ta noen massasjetimer, for å slappe av og for å bli mer bevisst kroppen din. Evt fysioterapi eller noe lignende.

Og trening er også lurt, og kan være en plass å bli kjent med andre.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for så mange svar.

Jeg vet jeg er altfor ung til å ha det så tungt som jeg har det og har hatt det altfor lenge. Det er jo nå jeg skal flyte og bare ha det bra, og så får bekymringene komme senere, men sånn er det ikke dessverre.

Jeg går jo på skole og bruker mye tid på å småsnakke med folk, og jeg tar jo kontakt med folk. Det som er litt problematisk er at jeg er i samme gjeng som eksen(i en gjeng med 30 stykker som sitter i samme område), og dette hemmer meg også litt, for jeg ønsker ikke å ha noe kontakt med han, og derfor er det litt ubehagelig i friminuttene. Det er kun 1 mnd siden det ble slutt. Det er ikke det at jeg ikke snakker med folk, men heller det at jeg ikke kommer godt overens med noen. Det er på en måte en annen kultur her i forhold til hva jeg er vokst opp i. Annen humor, annen drikkekultur.. rett og slett andre mennesker. Og spesielt dette med drikkekulturen er vanskelig. Jeg liker ikke flatfyll, noe de fleste her synes er greit. Jeg blir nervøs av å se vennene mine forandre seg når de drikker, og unngår derfor, så langt det lar seg gjøre, fyllefester.

Jeg er heldig og har en del gode venninner fra mitt tidligere bosted. Har jevn kontakt med bestevenninnen min, men hun har en vanskelig tid nå, og er derfor vanskelig å få kontakt med. Snakker som oftest en kort samtale med henne i uka og er veldig takknemlig for henne - og når jeg snakker med henne så ler jeg ordentlig igjen.

Når det gjelder jobb, så holder jeg på å søke på sommerjobb nå, og håper jeg får meg en jobb i sommer i det minste. Har søkt jobb tidligere, men når man er under 18 så er det veldig vanskelig å få jobb. Det er kun de som er heldige å foreldre som kjenner noen som får jobb som oftest.

Skal snakke med en psykiatrisk sykepleier i morgen, men kjenner jeg meg selv rett så er jeg kanskje i godt humør i morgen, og da fremstår jeg som ganske greit fornøyd. Jeg er dessverre veldig i øyeblikket, og flink til å kanskje lage problemene mindre enn de er når jeg snakker med andre. Gikk til BUP en periode, og da fikk jeg spørsmål om jeg trodde jeg trengte å møte psykologen mer. Jeg hadde det jo "greit" i min forstand - altså ganske dårlig, men ikke krise - og derfor framstod jeg som om jeg hadde lite problemer. Og jeg virker også veldig reflektert, og viser god innsikt, og kan virke løsningsorientert, og derfor tror jeg mange tror jeg har det greit.

Jeg har masse dårlig samvittighet. F.eks når jeg var hjemme så hadde jeg i oppgave å vaske badet, men jeg fikk meg sjeldent til å gjøre det. Dette fikk jeg da høre mye om, og var tynget av dårlig samvittighet hele tiden. Man kan kanskje spørre hvorfor jeg ikke bare vasket badet? Vel, jeg hadde jo tusen ting jeg burde gjøre, og klarte aldri å gjøre noen ting. Derfor gikk jeg med forferdelig dårlig samvittighet konstant. Nå har jeg mye dårlig samvittighet på grunn av lekser.

Jeg bor på landet, og det er derfor minimalt med tilbud her. Jeg elsker å danse, men det finnes ikke dansetilbud her. Jeg tror fotografering kunne vært noe for meg, men det er dyrt med kamera foreløpig. Jeg elsker å reise, men det har jeg heller ikke råd til nå som jeg nettopp har flyttet. Jeg har ikke råd til å trene på treningssenter, da det er dyr månedpris her.

Jeg har prøvd å trene litt i det siste, i tillegg til å spise sunt, og når jeg får det til får jeg en mestringsfølelse jeg tror jeg har veldig godt av. Nå vil jeg bare se resultater, og det tror jeg kan gi meg litt tro på meg selv. Har i perioder vært besatt av kosthold og sånn, men det er kanskje to år siden nå.

Karakterene mine er for det meste 5'ere og noen få 6'ere, men i fag der jeg virkelig må jobbe - som fransk og matte - så får jeg 3... Jeg har også litt angst når det gjelder å møte motstand i teoretiske fag og får en forferdelig følelse når jeg ikke får til ting. Jeg blir kvalm og svimmel og får tårer i øynene. Og jeg vet selv, og alle andre har fortalt meg, at jeg er smart nok til å få til akkurat det jeg vil... Det er så tungt og ikke leve opp til potensialet..

Jeg har også problemer med tillit, noe som kan være en avgjørende faktor. Dette på grunn av barndom og relasjoner gjennom hele tiden. Er det dette som kalles relasjonsskader kanskje?

Jeg synes alt jeg skriver er så utrolig surrete.. Klarer liksom ikke å uttrykke følelsene mine som jeg ønsker. Jeg er jo helt fortvilet, og gråter daglig, men føler at når jeg leser det jeg skriver så virker det egentlig ikke så ille. Har så utrolig lyst til å ha det bra.. Er så redd for at jeg må ha det sånn her hele livet. Jeg har jo hatt det sånn her så lenge jeg kan huske, i en eller annen grad. Å ha kjæreste hjalp meg fordi jeg hadde en hele tiden, men det var nok feil person. Han sa selv at han ikke hadde empati og jeg opplevde flere ganger at han nærmest bare ba meg skjerpe meg. Han var også utro både i første uken av forholdet og siste uken av forholdet. Det var nok derfor denne havnet på singelforumet, for det var når jeg kom ut av forholdet jeg fant ut at jeg ønsket å snu tilværelsen.. Uff, dette ble tungt å skrive..

Hvis noen har lest alt dette, så ære være dere! Jeg er utrolig glad for at noen tok seg tid til å svare, det var ingen selvfølge for meg. Det at totalt fremmede skal bry seg nok til å gi råd er utrolig fint å vite. Jeg er glad det finnes sånne mennesker, og kunne ønske man så mer av det i samfunnet. Kunne ønske folk brydde seg mer om hverandre.

[Steinar40]

Ekser man er nødt til å forholde seg til er noe dritt, ja.

Men skal du få noe utbytte av en psykolog, så må du nok påregne å gå der i en lengre periode. Kanskje over flere år. Nytter ikke å si du har det greit. Da oppnår du ingenting.

Når det gjelder fyll - hvorfor ikke prøve å se om du kan få bedre kontakt med noen som ikke drikker.

[Gjest *smak*]

Takk for så mange svar.

Jeg vet jeg er altfor ung til å ha det så tungt som jeg har det og har hatt det altfor lenge. Det er jo nå jeg skal flyte og bare ha det bra, og så får bekymringene komme senere, men sånn er det ikke dessverre.

Jeg går jo på skole og bruker mye tid på å småsnakke med folk, og jeg tar jo kontakt med folk. Det som er litt problematisk er at jeg er i samme gjeng som eksen(i en gjeng med 30 stykker som sitter i samme område), og dette hemmer meg også litt, for jeg ønsker ikke å ha noe kontakt med han, og derfor er det litt ubehagelig i friminuttene. Det er kun 1 mnd siden det ble slutt. Det er ikke det at jeg ikke snakker med folk, men heller det at jeg ikke kommer godt overens med noen. Det er på en måte en annen kultur her i forhold til hva jeg er vokst opp i. Annen humor, annen drikkekultur.. rett og slett andre mennesker. Og spesielt dette med drikkekulturen er vanskelig. Jeg liker ikke flatfyll, noe de fleste her synes er greit. Jeg blir nervøs av å se vennene mine forandre seg når de drikker, og unngår derfor, så langt det lar seg gjøre, fyllefester.

Jeg er heldig og har en del gode venninner fra mitt tidligere bosted. Har jevn kontakt med bestevenninnen min, men hun har en vanskelig tid nå, og er derfor vanskelig å få kontakt med. Snakker som oftest en kort samtale med henne i uka og er veldig takknemlig for henne - og når jeg snakker med henne så ler jeg ordentlig igjen.

Når det gjelder jobb, så holder jeg på å søke på sommerjobb nå, og håper jeg får meg en jobb i sommer i det minste. Har søkt jobb tidligere, men når man er under 18 så er det veldig vanskelig å få jobb. Det er kun de som er heldige å foreldre som kjenner noen som får jobb som oftest.

Skal snakke med en psykiatrisk sykepleier i morgen, men kjenner jeg meg selv rett så er jeg kanskje i godt humør i morgen, og da fremstår jeg som ganske greit fornøyd. Jeg er dessverre veldig i øyeblikket, og flink til å kanskje lage problemene mindre enn de er når jeg snakker med andre. Gikk til BUP en periode, og da fikk jeg spørsmål om jeg trodde jeg trengte å møte psykologen mer. Jeg hadde det jo "greit" i min forstand - altså ganske dårlig, men ikke krise - og derfor framstod jeg som om jeg hadde lite problemer. Og jeg virker også veldig reflektert, og viser god innsikt, og kan virke løsningsorientert, og derfor tror jeg mange tror jeg har det greit.

Jeg har masse dårlig samvittighet. F.eks når jeg var hjemme så hadde jeg i oppgave å vaske badet, men jeg fikk meg sjeldent til å gjøre det. Dette fikk jeg da høre mye om, og var tynget av dårlig samvittighet hele tiden. Man kan kanskje spørre hvorfor jeg ikke bare vasket badet? Vel, jeg hadde jo tusen ting jeg burde gjøre, og klarte aldri å gjøre noen ting. Derfor gikk jeg med forferdelig dårlig samvittighet konstant. Nå har jeg mye dårlig samvittighet på grunn av lekser.

Jeg bor på landet, og det er derfor minimalt med tilbud her. Jeg elsker å danse, men det finnes ikke dansetilbud her. Jeg tror fotografering kunne vært noe for meg, men det er dyrt med kamera foreløpig. Jeg elsker å reise, men det har jeg heller ikke råd til nå som jeg nettopp har flyttet. Jeg har ikke råd til å trene på treningssenter, da det er dyr månedpris her.

Jeg har prøvd å trene litt i det siste, i tillegg til å spise sunt, og når jeg får det til får jeg en mestringsfølelse jeg tror jeg har veldig godt av. Nå vil jeg bare se resultater, og det tror jeg kan gi meg litt tro på meg selv. Har i perioder vært besatt av kosthold og sånn, men det er kanskje to år siden nå.

Karakterene mine er for det meste 5'ere og noen få 6'ere, men i fag der jeg virkelig må jobbe - som fransk og matte - så får jeg 3... Jeg har også litt angst når det gjelder å møte motstand i teoretiske fag og får en forferdelig følelse når jeg ikke får til ting. Jeg blir kvalm og svimmel og får tårer i øynene. Og jeg vet selv, og alle andre har fortalt meg, at jeg er smart nok til å få til akkurat det jeg vil... Det er så tungt og ikke leve opp til potensialet..

Jeg har også problemer med tillit, noe som kan være en avgjørende faktor. Dette på grunn av barndom og relasjoner gjennom hele tiden. Er det dette som kalles relasjonsskader kanskje?

Jeg synes alt jeg skriver er så utrolig surrete.. Klarer liksom ikke å uttrykke følelsene mine som jeg ønsker. Jeg er jo helt fortvilet, og gråter daglig, men føler at når jeg leser det jeg skriver så virker det egentlig ikke så ille. Har så utrolig lyst til å ha det bra.. Er så redd for at jeg må ha det sånn her hele livet. Jeg har jo hatt det sånn her så lenge jeg kan huske, i en eller annen grad. Å ha kjæreste hjalp meg fordi jeg hadde en hele tiden, men det var nok feil person. Han sa selv at han ikke hadde empati og jeg opplevde flere ganger at han nærmest bare ba meg skjerpe meg. Han var også utro både i første uken av forholdet og siste uken av forholdet. Det var nok derfor denne havnet på singelforumet, for det var når jeg kom ut av forholdet jeg fant ut at jeg ønsket å snu tilværelsen.. Uff, dette ble tungt å skrive..

Hvis noen har lest alt dette, så ære være dere! Jeg er utrolig glad for at noen tok seg tid til å svare, det var ingen selvfølge for meg. Det at totalt fremmede skal bry seg nok til å gi råd er utrolig fint å vite. Jeg er glad det finnes sånne mennesker, og kunne ønske man så mer av det i samfunnet. Kunne ønske folk brydde seg mer om hverandre.

Synes du bruker mye plass på å svartmale din situasjon. Hva med å snu tankene å tenke på alle mulighetene du har. Du vil bli overrasket over hvor mye positivt du kommer på. Jeg har f.eks i dag vært i storform fordi vi har fått nye lekre gardiner på kjøkkenet. Det er viktig å ikke ta alt for gitt. Norge er et godt sted å bo, vi har mat, et sted å bo og varme når det er kaldt. Tenk positivt og etterhvert vil hele tilværelsen din bli gledesfylt. Å ta alt for gitt, er kanskje den største feilen mange gjør..

Endret 24. mars 2010 av *smak*

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kunne ønske jeg overdrev, men alle på min alder drikker. Jeg vet om et par unntak, men det er det. Og jeg har ikke noe i mot drikking generelt, jeg har noe i mot fylla. Jeg synes det er utrolig koselig å drikker litt vin med venninne. Det er forskjell på det og "bra fest i helga, jeg husker ingenting!".

Ja, og det er klart jeg kan gå og være i hundre fordi jeg har kjøpt meg en ny kjole. Jeg kan være superfornøyd fordi jeg har snakket med venninnen min i tjue minutter. Jeg kan være kjempestolt av meg selv som har trent. Jeg kan smile en hel dag fordi jeg har fått en grei karakter. Jeg har faktisk en liten bok der jeg skriver opp små positive ting, enten ting jeg ønsker meg, ting som er fine eller noe annet positivt. Jeg har blitt flinkere til å sette pris på de små ting her i livet, men samtidig er det de store tingene som gjelder når alt kommer til alt. Hva hjelper det å ha mye småting, når man ikke har noen å dele med? Selvfølgelig hjelper det litt, men jeg får det ikke bra med meg selv av den grunn. Og jeg hadde ikke skrevet her hvis jeg ikke trodde jeg hadde et problem. Jeg vet at det er bare meg som kan gjøre noe med min egen tilværelse, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe med det. Jeg blir litt lei meg når du sier det sånn, at jeg bare skal tenke positivt. Tenker da(og jeg vet det er dumt å dømme folk) at du sannsynligvis har hatt en trygg og god barndom, har hatt trygge rammer, har hatt folk som har støttet deg, er lite ensom og generelt har møtt lite motstand i livet. Kanskje er det motsatt: at du er heldig og har kommet deg ut av en situasjon som min. Jeg vet ikke, men jeg tviler på at du noen gang har stått i ensomheten og følt at ingen setter pris på deg. Jeg trenger hjelp, jeg får ikke til dette alene. Jeg skulle fått hjelp for mange år siden. Jeg ønsker jo meg ut av det, jeg sitter ikke bare og synes synd på meg. Jeg prøver å gjøre noe med det. Snakker med folk, trener og står opp om morgenen. Det er det ikke alle som gjør etter å ha hatt en oppvekst som min.

[Becka]

Til TS: Det at noen har evnen til å tenke positivt betyr ikke at dems liv har vært sorgfri eller at de har hatt en trygg oppvekst osv. Tvert i mot. Det sa du også selv, man kan ha vært i en situasjon i livet som man har kommet ut av. Man har kanskje blitt sterkere. Det er lett å si " tenk positivt" når alt er mørkt. Det vet jeg mye om. Jeg sliter ofte med det. Det er faktisk pokkers vanskelig, men det er mulig, spes i dine tilfeller. Fordi, når jeg leser innleggene dine, så er det kun mye negative tanker om deg selv. Du har kanskje litt for høye krav til deg selv? Du skriver at du går konstant med dårlig samvittighet. En liten ting du kan gjøre for akkurat det, er å skrive en liste med ting du skulle ha gjort. Og så krysser du av når de er gjort. Når de er gjort kan du gi deg selv en belønning. Og det føles veldig mye bedre etterpå. Det virker som du er litt på søken. Men husk på at du har god tid til å ennå finne ut av ting. Jeg er 26 å vet forsatt ikke helt hva jeg vil... Jeg sliter ennå litt med det. Men så tenker jeg, herregud, jeg bruker mer tid på å plage meg selv med hva jeg skal gjøre next liksom, at jeg nyter overhodet ikke livet og det som er nå. Jeg grubler bekymrer meg altfor mye. Og det samme gjør du. Du er så ung, og du har så mange muligheter, men ikke stress med dem. Mange ting kommer av seg selv også. Jeg tror absolutt du burde snakke med noen ja, ikke fordi, du virker veldig smart og oppegående. Men du trenger en veileder. Og selvom du føler deg fin den dagen du går til psykologen, så gjør det ingenting. Veldig lurt å derfor skrive ned når du har det kjipt, hvilke tanker du har da. Så tar du det med når du har samtale. Jeg følte meg også alltid i fin form når jeg skulle til psykologen. Så jeg måtte skrive ned da jeg var i en kjip situasjon.

Kanskje den gjengen du sier du har ( som du sier ikke liker deg ) ikke er gjengen for deg? Du sier jo selv at du ikke er som dem. Det betyr ikke at ingen ikke liker deg. Og er du foressten sikker på at det er tilfellet?

[Ella_Grey]

Skal snakke med en psykiatrisk sykepleier i morgen, men kjenner jeg meg selv rett så er jeg kanskje i godt humør i morgen, og da fremstår jeg som ganske greit fornøyd. Jeg er dessverre veldig i øyeblikket, og flink til å kanskje lage problemene mindre enn de er når jeg snakker med andre.

Hvis det er mulig syns jeg at du skal skrive ut det du har skrevet her og ta med deg. Det er ofte lettere å forklare ting skriftlig. Når man sitter ansikt til ansikt med noen er det fort gjort å si at ting går bra, selv om det ikke nødvendigvis er sånn.

[Gjest Airi Chikako]

Hvis det er mulig syns jeg at du skal skrive ut det du har skrevet her og ta med deg. Det er ofte lettere å forklare ting skriftlig. Når man sitter ansikt til ansikt med noen er det fort gjort å si at ting går bra, selv om det ikke nødvendigvis er sånn.

God idé, Ella

TS, jeg kjenner meg veldig igjen fra da jeg var 16-17. De som påstår at livet er sorgløst når du er ung, har bare glemt sin egen ungdom; det er den perioden du er mest sårbar og har lett for å føle deg alene. Jeg synes absolutt ikke det er en dårlig idé å ta kontakt med fagfolk. Jeg, for min del, dro på utveksling, og det ble min redning, da jeg av alle ting havnet i samme hus som en veldig kapabel psykolog, som jobbet med ungdomspsykiatri. Han så tegnene med det samme, og hadde det ikke vært for mitt opphold i utlandet, som hjalp meg på mange måter, ville jeg kanskje fremdeles hatt det vanskelig. Et lykketreff, med andre ord, og jeg har senere tenkt at jeg burde søkt hjelp selv. Det er ingenting galt i å søke hjelp, og du er ikke alene om å føle at dine sosiale ferdigheter ikke strekker til og at du sliter med å oppnå kontakt. Siden det stort sett bare er hobbypsykologer her på KG, anbefaler jeg deg å prate med noen mer profesjonelle heller enn å gi deg flere råd selv, lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Airi Chikako: Så fint det var å høre at du har kommet deg ut av det. Og du har rett i at det ikke er galt å søke hjelp.

Jeg har nok hatt noen sperrer for å søke hjelp av flere grunner. Kanskje mye fordi en periode så ønsket alle at jeg skulle til psykolog, i tillegg til min far som sa jeg burde fordi jeg var like syk som min mor og bestemor(som har slitt med depresjoner og bipolar lidelse gjennom hele livet). Og når jeg sist snakket med noen, så fungerte det ikke så bra. Da synes han at jeg var så bra at han lurte på om det var nødvendig å snakke mer med meg. Skjønner ikke hvordan jeg klarte å "lure" han, men det hadde jeg gjort.

Hun jeg snakket med i dag var en meget flink dame, føler jeg. Godt å merke at noen bryr seg. Hun sa hun kunne være en person jeg kunne snakke med, siden jeg ikke har noen andre å snakke med, og det føles godt. Ellers viste hun forståelse, noe som er ganske godt etter at jeg har følt meg misforstått så mye. Hun sa hun ville starte med kognitiv behandling, og fortalte meg litt om det. Og ellers så sa hun at hun så at jeg hadde det vondt, og uansett hvor rart det høres ut, så var det godt at hun så meg på en måte. Jeg håper dette kan være en utvei for meg, for jeg ønsker ikke å ha det sånn som dette resten av livet.

Tusen takk for alle svar! Det var godt å få litt utløp for følelsene mine i går.

[Steinar40]

Airi Chikako: Så fint det var å høre at du har kommet deg ut av det. Og du har rett i at det ikke er galt å søke hjelp.

Jeg har nok hatt noen sperrer for å søke hjelp av flere grunner. Kanskje mye fordi en periode så ønsket alle at jeg skulle til psykolog, i tillegg til min far som sa jeg burde fordi jeg var like syk som min mor og bestemor(som har slitt med depresjoner og bipolar lidelse gjennom hele livet). Og når jeg sist snakket med noen, så fungerte det ikke så bra. Da synes han at jeg var så bra at han lurte på om det var nødvendig å snakke mer med meg. Skjønner ikke hvordan jeg klarte å "lure" han, men det hadde jeg gjort.

Hun jeg snakket med i dag var en meget flink dame, føler jeg. Godt å merke at noen bryr seg. Hun sa hun kunne være en person jeg kunne snakke med, siden jeg ikke har noen andre å snakke med, og det føles godt. Ellers viste hun forståelse, noe som er ganske godt etter at jeg har følt meg misforstått så mye. Hun sa hun ville starte med kognitiv behandling, og fortalte meg litt om det. Og ellers så sa hun at hun så at jeg hadde det vondt, og uansett hvor rart det høres ut, så var det godt at hun så meg på en måte. Jeg håper dette kan være en utvei for meg, for jeg ønsker ikke å ha det sånn som dette resten av livet.

Tusen takk for alle svar! Det var godt å få litt utløp for følelsene mine i går.

Du virker vel reflektert. Det er positivt!

Leste forøvrig akkurat denne artikkelen om depresjon og hvordan grovmotorisk aktivitet som jogging, sykling og svømming kan hjelpe:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=166957

[Pokahonta]

Jeg er forresten jente, og tenkte bare på PM for å slippe å utlevere for mange detaljer åpent i forumet, Bare så du ikke mistforstår.

En liten start for deg kan være å endre nicket ditt. Å kalle deg selv håpløs gir da fryktelig lite håp, og gjenspeiler hvordan du ser på deg selv..(gjelder kanskje TS også!!)

Foreslår at du kaller deg "eisomharbestemtsegforatdetskalgåbradette" eller

"eisomskalstartemedåelskemegselvidag"

Hm, mulig det ble litt lange navn, , men regner med at du ser tegninen..

Man MÅ starte med å akseptere seg selv, elske seg selv og stå for den man er. Det betyr ikke at man ikke skal forbedre seg til stadighet, men ikke forandre seg selv. VÆRE den BESTE utgaven av seg selv er det viktigste!!!

[Ella_Grey]

Så bra det gikk fint i går!

God idé, Ella

...

Takk

[Gjest Håpløs]

En liten start for deg kan være å endre nicket ditt. Å kalle deg selv håpløs gir da fryktelig lite håp, og gjenspeiler hvordan du ser på deg selv..(gjelder kanskje TS også!!)

Foreslår at du kaller deg "eisomharbestemtsegforatdetskalgåbradette" eller

"eisomskalstartemedåelskemegselvidag"

Hm, mulig det ble litt lange navn, , men regner med at du ser tegninen..

Man MÅ starte med å akseptere seg selv, elske seg selv og stå for den man er. Det betyr ikke at man ikke skal forbedre seg til stadighet, men ikke forandre seg selv. VÆRE den BESTE utgaven av seg selv er det viktigste!!!

Det du sier der er bare tomprat. Ingenting som kan omdannes til noe fornuftig i praksis. Tror ikke du helt vet hva det dreier seg om. Jeg elsker allerede meg selv om jeg er stolt av ting jeg gjør, og jeg står for den jeg er. MEN jeg har en del problemer som gjør livet vanskelig, og som gjør at jeg ikke har det sånn andre har det eller som jeg skulle ønsker jeg hadde det, og DET er vanskelig å forandre på.

[Pokahonta]

Det du sier der er bare tomprat. Ingenting som kan omdannes til noe fornuftig i praksis. Tror ikke du helt vet hva det dreier seg om. Jeg elsker allerede meg selv om jeg er stolt av ting jeg gjør, og jeg står for den jeg er. MEN jeg har en del problemer som gjør livet vanskelig, og som gjør at jeg ikke har det sånn andre har det eller som jeg skulle ønsker jeg hadde det, og DET er vanskelig å forandre på.

Jeg beklager mye at det var helt skivebom. Du har helt rett, det er ikke sikkert jeg vet hva dette handler om!

Det jeg bare reagerte på var å kalle seg selv håpløs (selv på et nick).. Det ga meg en følelse av at du var så pessimistisk.

Jeg vet ikke hvilke problemer du har og vet ikke heller løsningen på dem. Vi lever utfordrende liv de fleste av oss, men om det ER en ting jeg har lært, så er det at livet har fremdeles en tendens til å overraske.. som gjør at det kommer bedre tider etter tunge perioder!!

Lykke til, og igjen, beklager om innlegget var usensitivt!

Endret 27. mars 2010 av Pokahonta

[Gjest Håpløs]

Jeg beklager mye at det var helt skivebom. Du har helt rett, det er ikke sikkert jeg vet hva dette handler om!

Det jeg bare reagerte på var å kalle seg selv håpløs (selv på et nick).. Det ga meg en følelse av at du var så pessimistisk.

Jeg vet ikke hvilke problemer du har og vet ikke heller løsningen på dem. Vi lever utfordrende liv de fleste av oss, men om det ER en ting jeg har lært, så er det at livet har fremdeles en tendens til å overraske.. som gjør at det kommer bedre tider etter tunge perioder!!

Lykke til, og igjen, beklager om innlegget var usensitivt!

Jeg har lært det motsatte. Vonde ting kommer når man minst venter det, mens det gode må man jobbe hardt og lenge for.