En venninne som gjør meg bekymret

[Gjest HC]

Hei folkens =)

Jeg må få ut noe frustrasjon her. Jeg håper at noen av dere gir meg noen gode råd, for jeg har kommet til punktet hvor jeg er bekymret og kan ikke stå og se på dette skje.

Jeg har en venninne, som har vært min nærmeste. Jeg liker ikke betegnelsen "bestevenninne", for hun er mer som en søster for meg. Søsteren jeg aldri fikk. Vi har kjent hverandre i 6 år, og hun har vært den som jeg har grått med, ledd med, snakka med, kjeftet på, reist med, feiret med osv. Jeg har mange bekjente, noen venner og få nærme venner. Hun er veldig viktig for meg. Jeg er en måned eldre enn henne, men har alltid følt meg som en storesøster.

De første 4-5 årene av vennskapet, var hun søt, snill som et lam, uskyldig som et barn, pålitelig, lojal, morsom, smart. Da folk ble kjent med oss to, var jeg alltid skyene og hun var sola. Jeg var den onde, hun var den snille. Drøyt sagt, men det er ikke vondt ment. Det har bare vært sånn at jeg har hatt den mer bestemte og harde personligheten, mens hun har vært mild og søt. Vi har utfylt hverandre på mange måter.

Snillheten hennes har både vært en fordel og ulempe for henne. Mange har utnyttet henne, brukt henne, kødda med henne, lekt med henne. Spesielt gutter. Dere har lest nok innlegg her inne til å vite hva guttene kan ha gjort mot henne. Alt fra utroskap til lureri. Der har min rolle som "storesøster" kommet inn, jeg har vært veldig beskyttende. Snakket mye med henne om å lese situasjoner og lese kroppsspråk, stille spørsmål, finne ut hva en persons hensikter er osv. Det var en periode jeg var så in her face med alt dette, at hun krevde en pause. Ikke en pause fra meg direkte, men hun trenger pusterom, at jeg ikke var på henne hele tiden og lot henne se situasjoner selv. Jeg forsto det behovet, jeg var selv sliten av å hele tiden passe på henne og trakk meg tilbake. Dvs, jeg var fortsatt venninna hennes, men jeg ropte ikke ut "han bruker deg bare!!" med en gang hun sa at hun møtte en gutt. Det skal sies at jeg aldri sa slik uten videre, jeg fikk alltid rett.

Det var altså for ca 2 år siden at jeg begynte å trekke meg tilbake. Sto mer på sidelinjen til hun kom og ba om hjelp. Men fordi jeg hadde "lært" henne så mye, så begynte hun å tenke at hun visste alt. Hun trenger ikke mer hjelp nå, hun klarte seg selv. Kjempefint, tenkte jeg! Jeg var så stolt av henne og gledet meg til å fokusere mer på mine egne problemer.

Men, da begynte jeg å se at hun forandret seg, men ikke til det bedre. Hun datet gutt etter gutt, hoppet inn i forhold som endte like fort som de startet. Samtidig som hun slet med gutter, så har alt i livet hennes snudd opp ned.

3 av årene vi var venner, bodde vi sammen. Vi gjorde ALT sammen. Vi gikk aldri for oss selv, ble sett som 1 person. Så ifjor, måtte hun flytte ut. Det er naturlig at vi ikke skulle tilbringe like mye tid sammen, men det var godt for oss, tenkte vi. Da hun flytta ut, begynte hun å slite økonomisk. Hun har null forståelse for penger og ansvar. Hun slet så å si med hver eneste husleie siden hun flytta ut, og kranglet nesten hver dag med de hun bodde med.

Hun kunne bestille en reise med meg flere måneder før avreise, for så å si at hun likevel ikke kan reise, noen dager før avreise fordi hun ikke har penger. Hun hadde flere jobber på èn gang, men var likevel alltid blakk. Vi som er rundt henne, måtte hele tiden spandere ting på henne. Hadde det ikke vært for romkamerater så hadde hun antakeligvis sultet og levd i dritt og møkk lenge om gangen.

Nå har det seg sånn at hun, det siste året, har hatt så mye kaos og drama i livet sitt, at hun har blitt en sint og bitter person. Og det går utover venner og familie. Hun krangler med familien hele tiden. Hun snakker stygt om venner bak deres rygg, og til andre venner. Hun er ikke støttende, slik hun var før. Hun er innesluttet og lever i sin egen verden. Hun tar ikke kontakt slik hun pleide, jeg må finne ut av ting lenge etterpå. Før pleide hun å sende meldinger med små-oppdaternger om ting eller lengre meldinger på Facebook. Hun ringer ikke for å snakke eller finne ut hva som skjer i livet mitt, hvordan det går osv.

Jeg har fått meg en kjæreste. Min første. Hun vet hvor viktig det er for meg, fordi hun har hjulpet meg gjennom en vond periode. Det har ikke virket som om hun er glad for meg. Kjæresten min har hjulpet henne og vært utrolig snill mot henne. Likevel har hun utnyttet hans godhet og vært utrolig frekk og uhøflig. Hun snakker om han, til andre folk som igjen snakker med oss om det. Jeg føler at hun ikke liker han, når han egentlig bare er herlig og god mot henne.

Jeg skjønner ikke hva som skjer med henne. Og hva jeg skal gjøre for å få tilbake den gamle venninna mi igjen. Alle sier at jeg bare må la henne leve sitt liv på sin måte, uansett hvor ille det er. Men jeg klarer det ikke. Jeg kan ikke bare se på at venninna mi ødelegger livet sitt på denne måten. Gutter utnytter henne fortsatt, økonomien er fortsatt på trynet. Hun klarer ikke å være ærlig mot seg selv, eller meg om hva som skjer. Jeg føler at hun lyver om situasjoner. Hvis en gutt har kutta henne ut, så sier hun det aldri slik. Hun sier alltid at det er HUN som har kommet seg videre fra han her og han der. Men så fort de tar kontakt med henne igjen, så har hun en forklaring på hvorfor hun dater dem igjen.

Hva kan jeg egentlig gjøre for å få henne til se seg selv slik hun egentlig har blitt??

[Gjest AnonymBruker]

Hei folkens =)

Jeg må få ut noe frustrasjon her. Jeg håper at noen av dere gir meg noen gode råd, for jeg har kommet til punktet hvor jeg er bekymret og kan ikke stå og se på dette skje.

Jeg har en venninne, som har vært min nærmeste. Jeg liker ikke betegnelsen "bestevenninne", for hun er mer som en søster for meg. Søsteren jeg aldri fikk. Vi har kjent hverandre i 6 år, og hun har vært den som jeg har grått med, ledd med, snakka med, kjeftet på, reist med, feiret med osv. Jeg har mange bekjente, noen venner og få nærme venner. Hun er veldig viktig for meg. Jeg er en måned eldre enn henne, men har alltid følt meg som en storesøster.

De første 4-5 årene av vennskapet, var hun søt, snill som et lam, uskyldig som et barn, pålitelig, lojal, morsom, smart. Da folk ble kjent med oss to, var jeg alltid skyene og hun var sola. Jeg var den onde, hun var den snille. Drøyt sagt, men det er ikke vondt ment. Det har bare vært sånn at jeg har hatt den mer bestemte og harde personligheten, mens hun har vært mild og søt. Vi har utfylt hverandre på mange måter.

Snillheten hennes har både vært en fordel og ulempe for henne. Mange har utnyttet henne, brukt henne, kødda med henne, lekt med henne. Spesielt gutter. Dere har lest nok innlegg her inne til å vite hva guttene kan ha gjort mot henne. Alt fra utroskap til lureri. Der har min rolle som "storesøster" kommet inn, jeg har vært veldig beskyttende. Snakket mye med henne om å lese situasjoner og lese kroppsspråk, stille spørsmål, finne ut hva en persons hensikter er osv. Det var en periode jeg var så in her face med alt dette, at hun krevde en pause. Ikke en pause fra meg direkte, men hun trenger pusterom, at jeg ikke var på henne hele tiden og lot henne se situasjoner selv. Jeg forsto det behovet, jeg var selv sliten av å hele tiden passe på henne og trakk meg tilbake. Dvs, jeg var fortsatt venninna hennes, men jeg ropte ikke ut "han bruker deg bare!!" med en gang hun sa at hun møtte en gutt. Det skal sies at jeg aldri sa slik uten videre, jeg fikk alltid rett.

Det var altså for ca 2 år siden at jeg begynte å trekke meg tilbake. Sto mer på sidelinjen til hun kom og ba om hjelp. Men fordi jeg hadde "lært" henne så mye, så begynte hun å tenke at hun visste alt. Hun trenger ikke mer hjelp nå, hun klarte seg selv. Kjempefint, tenkte jeg! Jeg var så stolt av henne og gledet meg til å fokusere mer på mine egne problemer.

Men, da begynte jeg å se at hun forandret seg, men ikke til det bedre. Hun datet gutt etter gutt, hoppet inn i forhold som endte like fort som de startet. Samtidig som hun slet med gutter, så har alt i livet hennes snudd opp ned.

3 av årene vi var venner, bodde vi sammen. Vi gjorde ALT sammen. Vi gikk aldri for oss selv, ble sett som 1 person. Så ifjor, måtte hun flytte ut. Det er naturlig at vi ikke skulle tilbringe like mye tid sammen, men det var godt for oss, tenkte vi. Da hun flytta ut, begynte hun å slite økonomisk. Hun har null forståelse for penger og ansvar. Hun slet så å si med hver eneste husleie siden hun flytta ut, og kranglet nesten hver dag med de hun bodde med.

Hun kunne bestille en reise med meg flere måneder før avreise, for så å si at hun likevel ikke kan reise, noen dager før avreise fordi hun ikke har penger. Hun hadde flere jobber på èn gang, men var likevel alltid blakk. Vi som er rundt henne, måtte hele tiden spandere ting på henne. Hadde det ikke vært for romkamerater så hadde hun antakeligvis sultet og levd i dritt og møkk lenge om gangen.

Nå har det seg sånn at hun, det siste året, har hatt så mye kaos og drama i livet sitt, at hun har blitt en sint og bitter person. Og det går utover venner og familie. Hun krangler med familien hele tiden. Hun snakker stygt om venner bak deres rygg, og til andre venner. Hun er ikke støttende, slik hun var før. Hun er innesluttet og lever i sin egen verden. Hun tar ikke kontakt slik hun pleide, jeg må finne ut av ting lenge etterpå. Før pleide hun å sende meldinger med små-oppdaternger om ting eller lengre meldinger på Facebook. Hun ringer ikke for å snakke eller finne ut hva som skjer i livet mitt, hvordan det går osv.

Jeg har fått meg en kjæreste. Min første. Hun vet hvor viktig det er for meg, fordi hun har hjulpet meg gjennom en vond periode. Det har ikke virket som om hun er glad for meg. Kjæresten min har hjulpet henne og vært utrolig snill mot henne. Likevel har hun utnyttet hans godhet og vært utrolig frekk og uhøflig. Hun snakker om han, til andre folk som igjen snakker med oss om det. Jeg føler at hun ikke liker han, når han egentlig bare er herlig og god mot henne.

Jeg skjønner ikke hva som skjer med henne. Og hva jeg skal gjøre for å få tilbake den gamle venninna mi igjen. Alle sier at jeg bare må la henne leve sitt liv på sin måte, uansett hvor ille det er. Men jeg klarer det ikke. Jeg kan ikke bare se på at venninna mi ødelegger livet sitt på denne måten. Gutter utnytter henne fortsatt, økonomien er fortsatt på trynet. Hun klarer ikke å være ærlig mot seg selv, eller meg om hva som skjer. Jeg føler at hun lyver om situasjoner. Hvis en gutt har kutta henne ut, så sier hun det aldri slik. Hun sier alltid at det er HUN som har kommet seg videre fra han her og han der. Men så fort de tar kontakt med henne igjen, så har hun en forklaring på hvorfor hun dater dem igjen.

Hva kan jeg egentlig gjøre for å få henne til se seg selv slik hun egentlig har blitt??

Høres ikke ut som en altfor enkel situasjon. Jeg opplever noe av det samme, med en venninne som er på kjøret på de aller fleste måter. Vi er ikke såå gode venner som dere er, men kjent hverandre i mange år og er en av mine nærmeste. Jeg syns det er vanskelig å se henne slite så fælt, og jeg tror hun har alvorlige problemer, som hun begraver i et falskt ytre. Oppriktig talt så tror jeg hun trener profesjonell hjelp, og det gjør kanskje venninna di og?

Jeg vurderte å si til henne at hun burde oppsøke hjelp, men har ikke klart å si det. Hun har lett for å bli veldig sint om jeg påpeker "feil" ved henne. Er veldig vanskelig å ta opp saker med henne og redd for at det kan ende opp i en avsluttende krangel. Men det virker som om dere kanskje er nærme nok til at du kan anbefale det for henne? På en forsiktig måte da..

Jeg vurderer å snakke med foreldrene til venninnen min om det, kjenner de sånn litt gjennom oppveksten. Så hun kan få støtte fra de til å oppsøke hjelp. Hva syns du om å gjøre det?

Vanskelig situasjon, men bedre å gjøre det føler jeg, enn å la henne falle helt utpå...

[Gjest HC]

Høres ikke ut som en altfor enkel situasjon. Jeg opplever noe av det samme, med en venninne som er på kjøret på de aller fleste måter. Vi er ikke såå gode venner som dere er, men kjent hverandre i mange år og er en av mine nærmeste. Jeg syns det er vanskelig å se henne slite så fælt, og jeg tror hun har alvorlige problemer, som hun begraver i et falskt ytre. Oppriktig talt så tror jeg hun trener profesjonell hjelp, og det gjør kanskje venninna di og?

Jeg vurderte å si til henne at hun burde oppsøke hjelp, men har ikke klart å si det. Hun har lett for å bli veldig sint om jeg påpeker "feil" ved henne. Er veldig vanskelig å ta opp saker med henne og redd for at det kan ende opp i en avsluttende krangel. Men det virker som om dere kanskje er nærme nok til at du kan anbefale det for henne? På en forsiktig måte da..

Jeg vurderer å snakke med foreldrene til venninnen min om det, kjenner de sånn litt gjennom oppveksten. Så hun kan få støtte fra de til å oppsøke hjelp. Hva syns du om å gjøre det?

Vanskelig situasjon, men bedre å gjøre det føler jeg, enn å la henne falle helt utpå...

Det er veldig vanskelig, og det er sårende!

Det er også slik jeg ser min venninne nå, at hun begraver seg i et falskt ytre.

Slik hun var tidligere, kunne jeg lett foreslått at hun prater med en psykolog eller noe. Slik hun er nå, vet jeg at det ikke hadde blitt motatt. Hun blir, som du sier, lett sint hvis jeg påpeker enda flere "feil" ved henne. Mange tenker sikkert "er det ikke verdt det da?". Jo, hvis jeg føler at hun hadde hørt på meg, så hadde jeg gjort det. Men hun ville antakeligvis bare vært sint og ikke gjort noe mer med det. Jeg er ikke redd for å gjøre henne sint. Jeg har tatt opp dette med psykolog før, litt forsiktig for å se hvordan hun tenker om saken, men det ble ikke godt tatt imot.

Foreldrene hennes er ikke her, og jeg har ikke noe sånt forhold til dem.

Men tusen takk for at du leste innlegget og kom med tips

[Havbris]

Jeg skjønner at situasjonen er vanskelig og det høres ut som at det å snakke med henne blir vanskelig. hun vil sannsynligvis gå i forsvar før du får fullført første setning. Fordi hun får råd - og har ikke bedt om det. Da hører hun ikke det som blir sagt.

Det beste er jo å kunne snakke med henne ansikt-til-ansikt men når det ikke går kan du kanskje vurdere den nest-beste løsningen, nemlig å skrive til henne. Da kan du formulere deg på en måte som er trygg for deg, du kan tenke igjennom formuleringene, du kan legge an en tone som synliggjør at hun betyr noe for deg og du kan formidle at du er bekynmret og vil henne vel. Ingen angrep.

Hun, på sin side, kan lese det du skriver i fred og ro, hun kan lese det flere ganger og sannsynligvis vil det feste seg i bevisstheten hennes på en eller annen måte.

[Gjest Mysticgirl]

Kanskje hun bare trenger litt støtte fra sine nærmeste, slik hun har støttet deg gjennom alle de årene?

Kanskje hun har tatt på seg for mye av andres sorg?

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke du skal påpeke det negative for henne. Hun er nok fullstendig klar over sine dårlige sider selv, og er sikkert veldig sårbar. Prøv heller å gjøre noe morsomt med henne, bare dere to. Dra på konsert sammen, på tivoli eller på spa-weekend. Ikke snakk om "problemer" eller menn. Og når det gjelder den uhøfligheten hun viser overfor kjæresten din, er det nok bare fordi det er sårt for henne å se at du har en så bra kjæreste, mens hun aldri har hatt det. Bare overse det. Fokusere på hennes gode sider. Ros henne og prøv å gi henne tro på seg selv. For hun føler seg sikkert veldig mislykket. Når det gjelder psykolog, kan du jo ta en liten hvit løgn om at du selv har gått til psykolog en periode og at det var til stor hjelp.

[~white lady~]

Råder deg til ikke å trekke deg unna, er hun som meg er det nå hun trenger deg mest. Ta kontakt!

[Gjest HC]

Hei igjen folkens, tusen takk for alle svar så langt!

Havbris:

Det er godt å lese at jeg blir forstått av andre! Har følt meg alene en stund. Jeg har skrevet lange meldinger å facebook til henne. Jeg har sagt at dette ikke er for å belære eller noen ting. Jeg ville bare få ut noen ting. Og hun leste dem og svarte med en setning for hver melding. "Ok, jeg skal begynne med det" eller "Ok takk for meldingene". Og etter de meldingene, så har jeg sett at det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg håper virkelig at hun VET hva problemet er, og at hun tar de meldingene til bruk noen ganger når hun trenger litt perspektiv.

Mystic Girl:

Hun har vært der for meg gjennom veldig mye, men hvis jeg skal "fordele" det mellom oss, så har jeg vært der for henne 65-70% mot hennes 35-30%. Ikke det at jeg går rundt og tenker sånn, men det er bare for å illustrere at jeg har vært der for henne gjennom alt hun har opplevd siden første dagen vi ble kjent med hverandre. Jeg gjør det klart, med jevne mellomrom, at jeg er her hvis det er noe hun trenger å snakke om. Senest for 2 uker siden, satte jeg meg ned med henne for å beklage om hun har følt at jeg har vært fraværende og samtidig forsikret henne om at selvom jeg har en kjæreste jeg er mye med, så er jeg alltid tilgjengelig for henne. Og det vet hun, fordi jeg ringer og sjekker hvordan ting går med henne ofte, og jeg inviterer henne stadig på ting.

Gjest innlegg 6:

Det som bekymrer meg mest, er om hun faktisk er klar over sine dårlige sider? Hun tar på seg et falskt ytre og klarer aldri å innrømme feil eller nederlag. Hun pynter heller på en situasjon og snur den om "det er ikke min skyld at pengene aldri kom frem, jeg betalte". Også viser det seg at hun betalte lenge over en frist, og langt mindre enn beløpet som var krevd. "Jeg kutta han ut, jeg orka ikke å bruke tid på en idiot. Jeg er bedre enn det". Også viser det seg at han kutta henne ut. Osv.

Vi er forresten ofte ut på ting, når JEG inviterer. Sjeldent omvendt.

White Lady:

Jeg er i livet hennes, og jeg blir ignorert. Jeg føler at hun snakker om meg sekundet jeg går fra henne. Hun snakker hvertfall ikke pent om kjæresten min, som har hjulpet henne med masse.

[Gjest Tone]

Huff da..Det høres ut som et slit.

Slik jeg ser situasjonen, så er venninna di i en tid hvor hun ikke kjenner seg selv overhodet, og dermed er selvdestruktiv. Hun tar dumme valg, og når disse viser seg å være dumme slik du antakeligvis fortalte henne at de var, så tar hun fortsatt ikke ansvar og kommer heller med bortforklaringer om hvorfor ting ble slik de ble.

Hun er totalt uærlig mot seg selv, og hennes omgivelser. De som kjenner henne best, vet at hun er ute og kjøre, mens de som ikke kjenner henne like godt eller ikke omgås med henne like ofte, ikke ser dette. Stemmer det?

Jeg har et spørsmål:

Er hun hyggelig mot bekjente hun møter på? Er hun sosial? Hvis du setter deg ned med alle andre enn de næremste, vil de ha et helt annet syn på henne?

[Gjest HC]

Huff da..Det høres ut som et slit.

Slik jeg ser situasjonen, så er venninna di i en tid hvor hun ikke kjenner seg selv overhodet, og dermed er selvdestruktiv. Hun tar dumme valg, og når disse viser seg å være dumme slik du antakeligvis fortalte henne at de var, så tar hun fortsatt ikke ansvar og kommer heller med bortforklaringer om hvorfor ting ble slik de ble.

Hun er totalt uærlig mot seg selv, og hennes omgivelser. De som kjenner henne best, vet at hun er ute og kjøre, mens de som ikke kjenner henne like godt eller ikke omgås med henne like ofte, ikke ser dette. Stemmer det?

Jeg har et spørsmål:

Er hun hyggelig mot bekjente hun møter på? Er hun sosial? Hvis du setter deg ned med alle andre enn de næremste, vil de ha et helt annet syn på henne?

Alt du sier er riktig! Det er akkurat det. Hun innrømmer aldri, hverken for seg selv eller for andre, at de valgene hun tar, ødelegger for henne. Det er en viktig del av selvinnsikten å kunne innrømme egne feil, både for seg selv og for andre. Hun kan fint si "jaja du har jo rett" når jeg påpeker noe, men jeg vet ikke om hun virkelig tror på det. Jeg føler at hun sier det hun tror at jeg vil høre, for at jeg skal la henne være i fred. Men alt, og da mener jeg ALT, utenom ordene hun sier, beviser noe annet. Alle valg hun tar, handlingene hennes, problemene hennes osv, beviser at hun IKKE tror på det.

Men hva gjør JEG?

Jeg har tatt kontakt med ei felles venninne. Hun har sagt at hun ser det samme. Jeg skal snakke med ei anna felles venninne, som jeg vet mener det samme også. Det er også et par andre venninner som jeg vet at jeg kan snakke med, men de er ikke like nær henne.

Jeg vet ikke hva planen min er. Jeg føler at jeg må snakke med de fleste rundt henne, for å samle "alle mot henne", på en måte. Hvis alle tenker det samme, men ingen sier noe, så fortsetter hun bare. Men jeg har ikke bestemt meg for å fullføre dette enda. Jeg må tenke på om det kan ha noen stygge utfall først.. Hva syns dere?