Fortjener hun meg?

[Gjest Frustrert gutt]

Hepp!

Kort fortalt: Gutt mot midten av 20 årene, går 2.året på en bachelor utdannelse og frustrert over livet hvordan det har blitt.

Jeg møtte dama mi for 6 år siden. Jeg har alltid vært litt feig, men alltid hatt en drøm om å dra til US og utdanne meg til pilot. Det at jeg fikk en dame som gråt og klagde på at vi alltid var fra hverandre gjorde ikke situasjonen enklere for meg. Ble skolelei, jobbet etter VGS, og ventet med glede på å bli innkalt i forsvaret. Mens pilotdrømmen fløy av sted (hehe..) våknet drømmen om å dra til utlandet for å utdanne meg til å bli lege. Hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge, men jeg vet jeg hadde klart utdannelsen i utlandet.

Igjen; Dama gråter og klager, truer med å forsvinne, osv.osv. Kort fortalt ender det med at jeg etter forsvaret feiger ut fra alt, tar damas meninger veldig til meg, og begynner på utdannelsen her i Norge.

Vi bor ikke sammen. Hver eneste dag er det klaging og syting over telefonen. Om hvorfor vi ikke bor sammen, at vi må flytte sammen, at vi må reise sammen en gang, at jeg må bli med henne ut med venninna hennes, sånne ting. Men mest det med at vi ikke bor sammen. Jeg ønsker å bo hjemme for å slippe studielån, med tanke på at utdannelsen min ikke akkurat vil gjøre meg "rik" med tiden.

Er så vondt tenke på at jeg kaster bort mulighet etter mulighet og drøm etter drøm, bare for å jobbe her, spare meg for lån og for å glede henne den dagen vi kan flytte inn i en råtten toroms i sentrum et sted.

Joda folkens, har snakket med henne om alt dette. Enden på de visene er at hun begynner grine, sier hun aldri har ment å holde meg igjen, at jeg baaaare må reise for det er jo heeelt i orden for hun og det har det jo ALLTID vært............. Da reagerer jeg med sinne, for slik er det jo ikke. Også er krangelen i gang. Igjen. Slik den har vært i seks år.

Så, er det bare jeg som har vært en svak idiot, og brukt hennes følelser som unnskyldninger for at ikke jeg har fulgt drømmene mine? Jeg tror det delvis. Men er det rettferdig uansett? Jeg føler hun er bunnen i alt sammen, egentlig. I at jeg har det helt miserabelt i dag.

I dag satt jeg på facebooken og kikket på profilene til gamle klassekamerater som følger drømmene mine, og utdanner seg i samtlige universiteter jeg ønsker å gå på. De har ett og to år igjen, så er de leger og tannleger. Så sitter jeg her da. Blir full av sjalusi og følelser og sender dama på dør.

Er dette galt av meg? Har jeg rett til å være sint på hun? Jeg er jo ene og alene ansvarlig for meg sjøl, men man utvikler jo følelser for andre mennesker selv om man krangler støtt og stadig. Følelser som bidrar til å holde en igjen.

Poff.. Deilig med en liten utblåsning. Akkurat nå har jeg mest lyst til å be dama pelle seg vekk og finne seg en dust som ønsker å leve det rosa a4 livet hun ønsker seg, og bare dra til et universitet i sentral-europa og følge drømmen min. Eller er det fryktelig stygt gjort mot henne, med tanke på hvor lenge hun har ventet på å få flytte sammen med meg?

Tror aldri jeg har skrevet noe så uoversiktelig og rotete før i mitt liv...

[Filter]

Jeg føler hun er bunnen i alt sammen, egentlig. I at jeg har det helt miserabelt i dag.

Hun er selvfølgelig ikke grunnen til at du føler at du har det miserabelt akkurat nå. Du tar dine egne valg, og et av dem var å holde deg hjemme med kjæresten din. Jeg skjønner at du gjerne skulle ha opplevd mer, og jeg syns du bare skal dra og gjøre det! Hvis forholdet er sterkt nok, så holder det, og hvis ikke, så kan begge to finne noen andre som er bedre for dere. Uansett så er det ikke en god løsning å fortsette å angre på ting og tenke at det er hennes feil.

[Anglofil]

Men er du glad i henne? Det må jo være en grunn til at du faktisk er sammen med henne? Virker som du egentlig er mer sammen med henne for hennes del og ikke din egen.

Jeg forstår dere begge. Jeg vet nemlig veldig godt hvor vondt det er å bo fra hverandre og ha et avstandsforhold. For vår del gikk det bra, men for min del så valgte jeg å flytte ned til kjæresten min, framfor å bli værende der jeg var, da jeg ikke orket avstandsforhjoldet lenger.

Allikevel, jeg synes ikke du skal gi opp drømmene dine. Det virker som damen din er veldig redd for å miste deg, og jeg synes deres skal snakke sammen. Ordentlig. Ikke komme med beskyldninger, men si det som det er, du ønsker dette og vil gjennomføre dette. Om du vil ha en framtid med henne, så foreslå et avstandsforhold eller prøve å komme til en slags enighet, eller så får du avslutte forholdet.

Mvh Yvonne

[The Kitten]

Spørsmålet er ikke om hun fortjener deg. Spørmålet er hva som veier tyngst, din lykke og dine ønsker eller henne?

[Gjest Asim]

Hepp!

Kort fortalt: Gutt mot midten av 20 årene, går 2.året på en bachelor utdannelse og frustrert over livet hvordan det har blitt.

Jeg møtte dama mi for 6 år siden.

Har du alltid vært sammen med hun? Aldri hatt noen annen dame?

Du må slutte å planlegge livet ditt etter damen sin ide, da.

Syns oxo at damen din har noen issues.

Hvis det skal være dere sammen bestandig, for at du faktisk fant den rette damen da du var 16, så blir det ikke slutt når du tar en skole som du liker og skal jobbe med.

Hun kan vel bli med til legeskolen i Polen når det er så viktig at hun bor sammens med deg? Det er utdanning for hun på samme sted oxo, hvis hun leter litt rundt på skolene.

Forsvaret i US, og utdanning til pilot er uoppnåerlig drøm, da. Er du statsborger der og kan bli drafted, liksom?

Men det er befalskole i Norge.

Det er pilotudanning og, til rutefly. Du kan ta flysertifikat.

Jeg trodde at folk ble skilt av og til i Norge. Gamske ofte, faktisk.

Skal du legge opp livet til en dame som du blir skilt fra etterpå- og ikke ha flysertifikat eller legelisens?

Hva skal du gjøre da? Spise Prozac pga du ødela livet ditt med å ikke gjør som du ville da du var 20?

[Gjest Iril]

Bli voksen, ta deg sammen og ta ansvar for ditt eget liv. Så enkelt er det faktisk!

[x303]

Vet du hva, du har vært sammen med denne damen i seks år. Så noe er det jo tydeligvis. Men som noen påpeker her oppe er forholdet sterkt så holder det.

Jeg synes i allefall det er ganske dårlig å klage over at hun begynner å gråte osv, selvsagt gjør hun det. Dersom hun ikke vil du skal reise, og gjerne vil ha deg her blir hun jo lei seg.

Men det er nå du må gå i deg selv, tenke etter, tror du at hun er en dame du kan tenke deg å leve livet ditt med, og tenker hun det samme. Da er det selvsagt kjipt å dra til statene, men er det ment til å vare og dere faktisk gidder å jobber for det istedet for å krangle hvems skyld det er, så kan det nok funke.

Dersom dette er en livslang drøm du har, og det går å tærer på deg så synes jeg helt ærlig du bør følge den hvis du har muligheten, det kan koste mye og det er bare du som kan finne ut om det er verdt det.

Det å sitte på Facebook å dagdrømme om hva du KUNNE vært nå, det hjelper verken deg eller noen andre. Det er også mest sannsynlig mulig for deg, man da må du gå grundig i deg selv å finne ut hva du egentlig ikke vil, å slutte å bruke dama som en unnskyldning.

[ExMuslimAtheist]

Hepp!

Kort fortalt: Gutt mot midten av 20 årene, går 2.året på en bachelor utdannelse og frustrert over livet hvordan det har blitt.

Jeg møtte dama mi for 6 år siden. Jeg har alltid vært litt feig, men alltid hatt en drøm om å dra til US og utdanne meg til pilot. Det at jeg fikk en dame som gråt og klagde på at vi alltid var fra hverandre gjorde ikke situasjonen enklere for meg. Ble skolelei, jobbet etter VGS, og ventet med glede på å bli innkalt i forsvaret. Mens pilotdrømmen fløy av sted (hehe..) våknet drømmen om å dra til utlandet for å utdanne meg til å bli lege. Hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge, men jeg vet jeg hadde klart utdannelsen i utlandet.

Igjen; Dama gråter og klager, truer med å forsvinne, osv.osv. Kort fortalt ender det med at jeg etter forsvaret feiger ut fra alt, tar damas meninger veldig til meg, og begynner på utdannelsen her i Norge.

Vi bor ikke sammen. Hver eneste dag er det klaging og syting over telefonen. Om hvorfor vi ikke bor sammen, at vi må flytte sammen, at vi må reise sammen en gang, at jeg må bli med henne ut med venninna hennes, sånne ting. Men mest det med at vi ikke bor sammen. Jeg ønsker å bo hjemme for å slippe studielån, med tanke på at utdannelsen min ikke akkurat vil gjøre meg "rik" med tiden.

Er så vondt tenke på at jeg kaster bort mulighet etter mulighet og drøm etter drøm, bare for å jobbe her, spare meg for lån og for å glede henne den dagen vi kan flytte inn i en råtten toroms i sentrum et sted.

Joda folkens, har snakket med henne om alt dette. Enden på de visene er at hun begynner grine, sier hun aldri har ment å holde meg igjen, at jeg baaaare må reise for det er jo heeelt i orden for hun og det har det jo ALLTID vært............. Da reagerer jeg med sinne, for slik er det jo ikke. Også er krangelen i gang. Igjen. Slik den har vært i seks år.

Så, er det bare jeg som har vært en svak idiot, og brukt hennes følelser som unnskyldninger for at ikke jeg har fulgt drømmene mine? Jeg tror det delvis. Men er det rettferdig uansett? Jeg føler hun er bunnen i alt sammen, egentlig. I at jeg har det helt miserabelt i dag.

I dag satt jeg på facebooken og kikket på profilene til gamle klassekamerater som følger drømmene mine, og utdanner seg i samtlige universiteter jeg ønsker å gå på. De har ett og to år igjen, så er de leger og tannleger. Så sitter jeg her da. Blir full av sjalusi og følelser og sender dama på dør.

Er dette galt av meg? Har jeg rett til å være sint på hun? Jeg er jo ene og alene ansvarlig for meg sjøl, men man utvikler jo følelser for andre mennesker selv om man krangler støtt og stadig. Følelser som bidrar til å holde en igjen.

Poff.. Deilig med en liten utblåsning. Akkurat nå har jeg mest lyst til å be dama pelle seg vekk og finne seg en dust som ønsker å leve det rosa a4 livet hun ønsker seg, og bare dra til et universitet i sentral-europa og følge drømmen min. Eller er det fryktelig stygt gjort mot henne, med tanke på hvor lenge hun har ventet på å få flytte sammen med meg?

Tror aldri jeg har skrevet noe så uoversiktelig og rotete før i mitt liv...

Hvis du føler det slik nå, ja, hva med senere når dere kanskje bor sammen, hun er gravid, hvor mye kommer du til å hate livet ditt da? enda mere ansvar mindre økonomisk frihet, osv…

Det er leit at du ikke bestemte deg tidligere, men så lærer du jo også mye av dette, du burdet følge drømmen, det som gjør deg lykkelig, du har bare ett liv, sett deg ned med henne, fortell henne det du skrev til oss, og følg drømmen din, ja du er eldre, men det er ikke for sent.

det kan hende at hun forstår din side, gir deg tid for deg selv, og når du er ferdig med utdannelsen så venter hun på deg..

Om hun fortjener deg er jeg ikke sikker på, men du har jo latt henne styre deg, hun ønsker vell at du skal bli med henne og du sa alltid ja, hvis du tilatter at folk skal bestemme over deg så vill de gjøre det, du må bare si nei...

[Endlessly]

Så, er det bare jeg som har vært en svak idiot, og brukt hennes følelser som unnskyldninger for at ikke jeg har fulgt drømmene mine?

(...)

Er dette galt av meg? Har jeg rett til å være sint på hun? Jeg er jo ene og alene ansvarlig for meg sjøl, men man utvikler jo følelser for andre mennesker selv om man krangler støtt og stadig. Følelser som bidrar til å holde en igjen.

Ja, jeg tror du har brukt hennes følelser som unnskyldning. Nei du har ikke rett til å være sint på henne. Jeg ser at du skriver at du har annsvaret for deg selv men gjetter at du ikke helt har skjønt hva dette innebærer.

Du kan da ikke skylde på kjæresten for at du ikke har oppnådd den utdannelsen du ønsker deg.

[Jade]

Om hun fortjener deg?? Hva gjør deg bedre enn alle andre? Du sitter på r¤%&n med drømmer du ikke greier/gidder å følge. Og istedet for å ta ansvaret for det selv, så legger du skylden på dama di! Lærte ikke foreldrene dine å ikke gjøre som alle andre? At det var greitt å si nei, og gjøre det DU vil? Dama di griner? Hva slags mannfolk er det som "avlyser" hele livet sitt fordi jenta griner? Godtar alt hver gang det blir litt vanskelig å gå imot? Og klager bittert på et kvinneforum for at ting ikke gikk din vei, når du ikke engang gidder å kjempe for livet du ønsker å ha? Det er DITT ansvar! Få litt ryggrad og gjør noe med det.

Sorry "hardt" innlegg, men nå må du våkne gutt!

[Gjest Asim]

Hvis du føler det slik nå, ja, hva med senere når dere kanskje bor sammen, hun er gravid, hvor mye kommer du til å hate livet ditt da? enda mere ansvar mindre økonomisk frihet, osv…

ja du er eldre, men det er ikke for sent.

Han er jo ikke eldre. Han sa at han bikker snart 25. Det er ikke eldre. Og dem vennene han har bruker vel litt tid på å bli ferdig leger, dem oxo?

Han har masse tid.

Jeg er enig med deg om at hvis han føler det sånn nå, sammens med hun. Hva da med seinere? Når dem har huslån, billån, har bygd huset på tomta til hennes foreldrer go masse sånt. Og han fortsatt ikka har blitt flyver...

Hvorfor blir folk skilt, egentlig? Jeg trodde det var for sånne ting?Men jeg veit ikke.

Men jeg tok feil om at han ville i forsvaret i USA og bli pilot. Det var en misforståelse. Han ville bare bli pilot.

Men han kan fortsatt dra til US og bli flyver og ta med hun, da.

Hvor vanskelig kan det vær for hun å komme på en skole der, liksom. Eller jobbe. Hun kan vel engelsk?

Han bor hjemme og sparer penger til seinere- og det syns jeg hun burte vært glad for.

Jeg syns seriøst at han må gjøre noe med prioriteringen sin.

[Hetheru]

Jeg synes du skal følge drømmene dine. Ta en utdanning du har lyst på og vent med å flytte sammen og starte familie.

Personlig synes jeg det nesten virker som om dama di bruker tårene for å kontrollere deg. Du er gjrne en som lett lar seg overkjøre? Det er vanskelig å bryte ut av noe sånt, men jeg synes hun skal respektere at det ikke bare dreier seg om hva hun har lyst til.

Det at du blir irritert på henne og sier du har lyst til å be henne finne seg en annen er en reaksjon jeg forstår, og jeg hadde nok tenkt det samme selv.

Si til dama di at du vil dette, hvis hun vil vente på deg så kan hun det. Kanskje dere kan ordne det sånn at hun kan bli med og studere noe samme sted som deg? Hvis hun bare griner og ikke vil forstå deg synes jeg du skal gjøre det slutt med henne. Ikke finn deg i å bli overkjørt.

[fink]

" fortjener hun meg ? "

.. hva f**n?

[Britt Banditt]

Om hun fortjener deg?? Hva gjør deg bedre enn alle andre? Du sitter på r¤%&n med drømmer du ikke greier/gidder å følge. Og istedet for å ta ansvaret for det selv, så legger du skylden på dama di! Lærte ikke foreldrene dine å ikke gjøre som alle andre? At det var greitt å si nei, og gjøre det DU vil? Dama di griner? Hva slags mannfolk er det som "avlyser" hele livet sitt fordi jenta griner? Godtar alt hver gang det blir litt vanskelig å gå imot? Og klager bittert på et kvinneforum for at ting ikke gikk din vei, når du ikke engang gidder å kjempe for livet du ønsker å ha? Det er DITT ansvar! Få litt ryggrad og gjør noe med det.

Sorry "hardt" innlegg, men nå må du våkne gutt!

Dette er jeg faktisk helt enig i. Du skriver masse dritt om kjæresten din og legger skylda over på henne. Kanskje du skal ta ansvar for ditt eget liv?

[Gjest brutal_mann]

Nei, hun fortjener deg ikke. Hun fortjener langt bedre!

[Gjest mann]

Hva med å snakke sammen? Å ta det opp med henne? Og husk, mange av problemene kommer nok av at dere ikke har snakket sammen om problemene tidligere. Og vet du hva? Av og til når man tar opp problemer i parforholdet, så fører det til at forholdet tar slutt, men andre ganger fører det til at forholdet blir mye, mye bedre. Pass bare på å ikke bebreide henne. Fortell hvordan du føler det, altså hvordan du er skrudd sammen, uten å fordele skyld.

[Gjest Gjest]

Det du studerer per i dag, kan du ikke se for deg at du kan få en jobb du kan trives i med den utdannelsen?

Har du gjort noe for å undersøke om du kommer inn på de studiene du drømmer om da? Undersøk hvilke REELLE muligheter du har og send noen søknader davel.

Til sist; Merker meg at de drømmene du har/hadde innbar å flytte til utlandet. Ganske klassisk at man ønsker å endre på omgivelse og tro at livet skal bli så mye bedre når det er innvendig at endringen må skje.

[Vanya]

Hei!

Sånn jeg leser innlegget ditt virker det som om du ikke er fornøyd med tilværelsen slik den er per dags dato. Du føler at du gir avkall på drøm etter drøm, blir boende et sted du ikke ønsker å være, og kanskje også blir presset i retninger du ikke føler deg komfortabel med?

Du skriver at du alltid har vært litt feig. Etter å ha lest alt du skriver, er det to ting som slår meg.

1: Du har tydeligvis ofret mye for å være sammen med denne jenta, men er det det du vil? Eller bruker du henne, som du selv sier, som en unnskyldning for å ikke følge dine egne drømmer? Jeg tenker at når du spør deg selv om dama virkelig fortjener deg, så tyder det kanskje på at alt ikke er som det skal være.

2: Du sier videre at du håper hun finner en fyr som kan gi henne "det rosa a4-livet hun drømmer om." Det kan tyde på at dere har ulikt verdivalg her i livet, og at situasjonen muligens ikke vil bedre seg selv når du er ferdig med studiene?

Jeg skjønner at å flytte til en rotten 2-romsleilighet, sammen med ei dame som du føler ikke forstår og oppmuntrer deg til å følge drømmene dine, kan være vanskelig. Selv om hun sier at du kan dra, er det vel sånn at du føler innerst inne at hun ikke synes det er greit.

Spørsmålet er; hva ønsker du ut av livet? Ønsker du å bli værende i Norge, fortsette utdannelsen som ikke gir deg den lønna du helst vil ha, for så å flytte i et område du ikke liker? Dette er litt satt på spissen, men det er kanskje det jeg reagerer mest på ved innlegget ditt. En ting hadde vært om du følte at alt var håpløst her og nå, men det virker ikke som om du ser noe håp eller forandringer i fremtida, heller. Og det er ingen god følelse! Du er fremdeles i tjueåra. Ja, du har holdt sammen med dama i 6 år, og du bør selvfølgelig ta hensyn til hva du føler for henne når du velger hva du vil gjøre videre. Men jeg synes du bør være egoistisk nok til å ta valg basert på hva du vil, ikke hva du tror hun blir såret av.

Sånn situasjonen er i dag virker det ikke som om noen av dere blir helt lykkelige av å være sammen. Hun maser på at du skal gi henne et liv du ikke ønsker, du er bitter for at kameratene dine følger drømmene sine, mens du er stuck sammen med henne. Jeg tror at om forholdet fortsetter på denne måten, så vil den negative spiralen vokse seg større, og dere vil ende opp som bitre på hverandre fordi ingen får det de vil ha. For meg virker det som om utdannelsen er så viktig for deg at det er noe du iallfall bør vurdere.

Du skriver også at du alltid har vært litt feig, men at det også er hensynet til henne som har holdt deg tilbake. Se for deg følgende; hvis det ikke var for henne, hadde du da dratt? Og hvis du blir værende, kommer du da alltid til å tenke på det du ikke gjorde? Hva angår din egen feighet, så ser du hvor den har brakt deg. Ja, det er vanskelig å følge drømmene sine, det er derfor så få tør å gjøre det. Spørsmålet er hvor viktig drømmene dine er for deg. Er de viktige nok gir du blaffen i alt som kan gå galt, og gir det et forsøk. Du vet hva de sier, de feilene man angrer mest på, er de man aldri har begått.

Jeg synes også det blir feil å spørre om dama di fortjener deg. Sånn situasjonen er nå, lurer jeg på om du fortjener henne, for jeg tar meg i å undre på om du virkelig vil være sammen med henne.

Lykke til!

[Gjest TS]

Hei!

Sånn jeg leser innlegget ditt virker det som om du ikke er fornøyd med tilværelsen slik den er per dags dato. Du føler at du gir avkall på drøm etter drøm, blir boende et sted du ikke ønsker å være, og kanskje også blir presset i retninger du ikke føler deg komfortabel med?

Du skriver at du alltid har vært litt feig. Etter å ha lest alt du skriver, er det to ting som slår meg.

1: Du har tydeligvis ofret mye for å være sammen med denne jenta, men er det det du vil? Eller bruker du henne, som du selv sier, som en unnskyldning for å ikke følge dine egne drømmer? Jeg tenker at når du spør deg selv om dama virkelig fortjener deg, så tyder det kanskje på at alt ikke er som det skal være.

2: Du sier videre at du håper hun finner en fyr som kan gi henne "det rosa a4-livet hun drømmer om." Det kan tyde på at dere har ulikt verdivalg her i livet, og at situasjonen muligens ikke vil bedre seg selv når du er ferdig med studiene?

Jeg skjønner at å flytte til en rotten 2-romsleilighet, sammen med ei dame som du føler ikke forstår og oppmuntrer deg til å følge drømmene dine, kan være vanskelig. Selv om hun sier at du kan dra, er det vel sånn at du føler innerst inne at hun ikke synes det er greit.

Spørsmålet er; hva ønsker du ut av livet? Ønsker du å bli værende i Norge, fortsette utdannelsen som ikke gir deg den lønna du helst vil ha, for så å flytte i et område du ikke liker? Dette er litt satt på spissen, men det er kanskje det jeg reagerer mest på ved innlegget ditt. En ting hadde vært om du følte at alt var håpløst her og nå, men det virker ikke som om du ser noe håp eller forandringer i fremtida, heller. Og det er ingen god følelse! Du er fremdeles i tjueåra. Ja, du har holdt sammen med dama i 6 år, og du bør selvfølgelig ta hensyn til hva du føler for henne når du velger hva du vil gjøre videre. Men jeg synes du bør være egoistisk nok til å ta valg basert på hva du vil, ikke hva du tror hun blir såret av.

Sånn situasjonen er i dag virker det ikke som om noen av dere blir helt lykkelige av å være sammen. Hun maser på at du skal gi henne et liv du ikke ønsker, du er bitter for at kameratene dine følger drømmene sine, mens du er stuck sammen med henne. Jeg tror at om forholdet fortsetter på denne måten, så vil den negative spiralen vokse seg større, og dere vil ende opp som bitre på hverandre fordi ingen får det de vil ha. For meg virker det som om utdannelsen er så viktig for deg at det er noe du iallfall bør vurdere.

Du skriver også at du alltid har vært litt feig, men at det også er hensynet til henne som har holdt deg tilbake. Se for deg følgende; hvis det ikke var for henne, hadde du da dratt? Og hvis du blir værende, kommer du da alltid til å tenke på det du ikke gjorde? Hva angår din egen feighet, så ser du hvor den har brakt deg. Ja, det er vanskelig å følge drømmene sine, det er derfor så få tør å gjøre det. Spørsmålet er hvor viktig drømmene dine er for deg. Er de viktige nok gir du blaffen i alt som kan gå galt, og gir det et forsøk. Du vet hva de sier, de feilene man angrer mest på, er de man aldri har begått.

Jeg synes også det blir feil å spørre om dama di fortjener deg. Sånn situasjonen er nå, lurer jeg på om du fortjener henne, for jeg tar meg i å undre på om du virkelig vil være sammen med henne.

Lykke til!

Hei!

Takk for endelig et konstruktivt innspill!

Først: Har vært mye fokus på overskriften min? Gikk kanskje litt fort. Spørsmålet er vel egentlig ikke om hun FORTJENER meg, men om jeg skal bryte ut av forholdet eller ikke. Dårlig valg av overskrift, så bare la det ligge.

I går kom hun tilbake og vi snakket igjen om at jeg ønsker å reise. For det er nemmelig som du sier Vanya. Utdannelsen min har gnaget på meg hele tiden. DET er noe jeg VIL. Jeg er blitt eldre og modigere. Føler meg litt sent ute, da jeg tenker at utlandsstudier er noe 19 åringer gjør, menmen.. Jeg føler at det er enten NÅ eller aldri. Og jeg VIL.

Samtidig så er det igjen som du sier. Jeg klarer ikke gi slipp på henne. Seks år med hun har satt sterke følelser i bånn. Jeg elsker henne jo, elsker alt ved henne. Blir glad når vi er sammen og ikke krangler. Samtidig så har vi som du sier, forskjellige mål i livet. Jeg ønsker vel helt ærlig å ikke leve det livet. Jeg vil utdanne meg, jobbe litt og reise. Se noe mer enn svigers og venninnene hennes i helgene.

Jeg var feigere som yngre, men HADDE LYST. Du spør om jeg hadde tatt en sjanse og reist om hun ikke var inne i bildet. JA, det hadde jeg. Det ble bare så VELDIG mye enklere for meg å unnskylde meg med å ikke gå etter at jeg fikk hun i livet mitt.

Jeg føler jeg egentlig vet at vi ikke vil det samme, samtidig som jeg elsker henne høyt, og setter henne veldig høyt i livet mitt. Jeg føler at hun holder meg igjen. Også spør jeg meg selv, som dere spør meg; Hva om det skjærer seg når jeg blir eldre da? Da sitter jeg der med en 'møkkautdannelse', eldre og med lån som garantert vil forhindre meg å gjøre det jeg vil.

Jeg snakket med henne i går om at jeg skal søke meg ut. Reaksjonen når hun fant ut at det var alvor var at "ja men da kan jo jeg søke på en utdannelse i samme by så kan vi bo der". Min "drøm" er å være for meg sjøl litt, vokse personlig, ta medisinutdannelsen som (jeg har hørt) krever enorm innsats og gir en lite fritid i helgene. Så kommer hun selvfølgelig med beskyldninger om at det eneste jeg vil er å ligge med andre jenter osv. Noe som overhodet ikke er tilfellet og som aldri har vært et tema i mitt hode.

BLir så utrolig sliiiiten... Føler jeg bare 'svinner hen' og gjør alle fornøyd ved å være her. Men nå klarer jeg ikke mer. Skal ut og bort og langt langt langt vekk fra alt. Gjøre det jeg vil.

Mye rare svar jeg fikk her inne gitt, men tar det jo til meg. I går sendte jeg mail til skoler om søknadskjemaer o.l. Nå skal jeg friske opp i fysikken så går nok opptaksprøvene i juni bra. Takk Vanya

[Anglofil]

Jeg klarer ikke helt å skjønne meg på deg ts. Først snakker du ganske nedlatende om kjæresten din, og det høres ut som hun stopper dine drømmer. Så viser det seg at du elsker "alt" ved henne, og når du da på en måte får det som du vil ift studiene og det virker som hun er på glid, så skal hun ikke få lov til å flytte med om hun vil?

Altså, jeg forstår at du ønsker å studere det du vil, men du kan ikke få i pose og sekk: du kan ikke få både et ungkarsliv, som det virker som du ønsker her, og en kjæreste. Personlig synes jeg det du som er litt for storforlangende her. Å være i et forhold handler om å gi og ta. Å flytte til et annet kontinent er en ganske stor greie, så det er ikke akkurat noe du kan ta så lett på. Hun vil være nærmere deg, og jeg klarer ærlig talt ikke å skjønne hvorfor det er så ille om hun flytter etter. Dere må jo ikke nødvendigvis bo sammen, men å treffes én eller to ganger i året kan jeg godt skjønne ikke er så fristende for henne. Dere bor ikke sammen nå, og hun ser tydeligvis for seg en framtid med deg, men det virker egentlig ikke som du gjør det med henne?

Mvh Yvonne