Senreaksjon på skilsmisse?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 år som de siste månedene har fått en slags senreaksjon på min oppvekst som skilsmissebarn. Jeg har liksom alltid trodd og hørt at jeg var et av de skilsmissebarna som tar det så bra, og plutselig nå, som jeg har flyttet hjemmefra, har jeg fått en helt ufattelig trist følelse som stadig vender tilbake, og jeg tar veldig lett til tårene.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var fire, fordi mamma ikke hadde romantiske følelser for pappa lenger. Jeg vokste opp med å bo med mamma, og var hos pappa ca tredje/fjerde hver helg (mamma og jeg flyttet litt rundt, så vi bodde ikke i samme by som pappa). Pappa giftet seg igjen etter noen år og fikk en datter. Mamma giftet seg også på nytt, fikk to barn, og skilte seg igjen. Etter det har hun hatt noen forhold, men ingen som har bodd sammen med oss.

Jeg var et veldig veslevoksent og intelligent barn, så jeg vet at moren min tenkte at jeg ikke tok noen skade av skilsmissen, og jeg ga sjelden uttrykk for at jeg syntes det var vanskelig. Jeg reiste f.eks alene de fire timene til pappa fra ganske ung alder. Men nå, som jeg er blitt "voksen", har plutselig en veldig vond reaksjon kommet til overflaten. Det er som om alle årene med savn etter faren min ligger som en klo om hjertet, og jeg føler jeg har tapt så mye av forholdet jeg kunne hatt til ham. Siden vi har tilbrakt så liten tid sammen, har vi et veldig "stivt" forhold. Vi snakker aldri om noe mer personlig enn vær og vind. Jeg vet at faren min elsker meg, han ringte f.eks hver dag i hele oppveksten min og har alltid stilt opp, og jeg føler at vi kunne vært så mye nærmere hverandre. Nå føles det som om det er for sent, i og med at vi bor på hver sin kant av landet og sikkert kommer til å gjøre det i årevis. Jeg sliter også med en veldig sår skyldfølelse overfor pappa som fikk ta så lite del i barndommen min. Det er en setning som ofte snurrer rundt i hodet mitt, og det er noe pappa sa når jeg var liten og skulle reise tilbake til mamma: Det tristeste jeg vet er når du drar.

Hva kan jeg gjøre, egentlig? Jeg har ikke lyst å ha denne følelsen, den kjennes ufattelig sår. Det er som om jeg er blitt en liten pike igjen. Er det vanlig med slike senreaksjoner på skilsmisse? Er det noen andre som har følt det slik, og hvor lang tid tok det før du kom over det?

[Eliisa]

Kan ikke si at jeg har opplevd det samme.. Det kan være at det først er nå du tenker over alt du har gått glipp av med faren din. Hvordan det kunne ha vært.

Men, dere er jo ikke i graven enda. Ingenting er forsent Prøv å forklar dette til faren din, kanskje ta en ferie på besøk hos hverandre? Du er kjempeheldig som har en far som var så engasjert, selv om dere var så langt unna hverandre. Tror nok han også synes det er synd at dere ikke er så nærme hverandre..

[Phaedra]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Phaedra,mod

[Gjest Supermimz]

Hei TS,

Du er 20, og da er det vanlig å streve litt med vanskelige minner og tanker fra barndommen. Vi har nok alle våre sår, og det er nå som vi har blitt voksne at vi kan se med modne øyner på vår oppdragelse og vår barndom. Kansje ser man hva man selv skulle ønsket for sine fremtidige barn, og kjenner et savn når man føler at noe har manglet i barndommen.

Det er lov å bli trist og bitter, men husk at dine foreldre gjorde det beste de kunne, så ikke la de triste følelsene merke deg så veldig. Tenk med logikk; Om de hadde fortsatt å bo sammen, kansje hadde det blitt mye krangling og mye dramatikk for en liten jente som behøvde ro i hjemmet?

Det er ikke forsent å være en datter da, vet du. Og kansje det vil hjelpe å snakke ut med noen?

Endret 19. mars 2010 av Supermimz

[Gjest AnonymBruker]

Hei TS,

Du er 20, og da er det vanlig å streve litt med vanskelige minner og tanker fra barndommen. Vi har nok alle våre sår, og det er nå som vi har blitt voksne at vi kan se med modne øyner på vår oppdragelse og vår barndom. Kansje ser man hva man selv skulle ønsket for sine fremtidige barn, og kjenner et savn når man føler at noe har manglet i barndommen.

Det er lov å bli trist og bitter, men husk at dine foreldre gjorde det beste de kunne, så ikke la de triste følelsene merke deg så veldig. Tenk med logikk; Om de hadde fortsatt å bo sammen, kansje hadde det blitt mye krangling og mye dramatikk for en liten jente som behøvde ro i hjemmet?

Det er ikke forsent å være en datter da, vet du. Og kansje det vil hjelpe å snakke ut med noen?

Hei

Interessant at du skulle ta opp dette med at man nå er voksen og ser barndommen sin med voksne øyne. Av ren nysgjerrighet lurte jeg på om du har studert psykologi eller lignende? Synes bare dette stemte utrolig bra med hvordan jeg selv har det nå, og jeg har også fylt 20 for ikke så lenge siden.

[Sissan]

Tror som supermimz at vi ofte gjør opp litt status ved noen veiskiller. 20 år er det første store, men dette skjer nok også ved 30 år (tipper de fleste da tar en status på hva man har oppnådd som voksen og om man er der man trodde), 40 år (her begynner man å føle seg VELDIG voksen, og mange får midtlivskrise), 50 år (reflektere over at man definitivt har levd mer enn halve livet) osv.

Ved 20 år er det ganske naturlig å gjøre opp status over barne og ungdomsårene. Og du har jo et ganske stort sår der, siden du har vokst opp uten pappan din som du er glad i.

Det er sikkert lurt som mange sier å forsøke å ta opp tråden med pappan din. Det er måter å være nær på uten å være fysisk nær. Om du åpner deg litt om tankene dine - kanskje i brevs form først? - kan du bli overrasket over at han kommer deg i møte.

Jeg tror det du opplever er en sorgreaksjon. En sorg over en barndom du ikke fikk, en pappa som ikke var der hver dag. Det er en helt grei reaksjon, en du ikke evnet å se når du var mindre. Syns du skal gråte tårene over det og tillate deg å synes synd på barnet du var, og pappaen din som savnet deg. Det er ikke illojalt mot moren din å gjøre det, og du trenger ikke føle bitterhet mot henne selv om du sørger over en tapt relasjon.

Det er også lov å gråte litt over at du var så veslevoksen (måtte være det?) og over at du måtte reise så langt alene så ung. Det er trist og det var kanskje feil. Det er ikke noe du kan gjøre med det nå, men du kan tillate deg å slippe ut følelsene, så kommer du kanskje lettere videre etterpå.

[Gjest Cupcakes]

Hei ts.

jeg har hatt det litt sånn som du sier de siste årene. mine fpreldre skilte seg når jeg skulle begynne på u.skolen. pappa flyttet en halvtimes kjøretur unna, og jeg og ene broren min ble boende hos mamma og hos pappa annen hver helg og en dag i uka.

npr jeg gikk på u.skolen og vgs. så jeg alltid på meg selv som den av oss barna som taklet skilsmissen best, trodde det avr jeg som snakket om hvordan jeg hadde det oppi det og hva jeg følte/tenkte. og at han ene broren min ikke snakket om slikt og bare stengte det inni seg.

men i løpet av de siste årene, fra rundt da jeg ble 18 og frem til nå(fyller 22 i år) begynte en del følelser å komme som jeg aldri hadde hatt eller kjent på før, og jeg er akkurat som deg, tar veldig fort til tårene! begynte etterhvert å inse at mye av dette henger sammen med skilsmissen, for jeg innså at det faktisk var jeg som stengte alle følelser inni meg, som ikke snakket om hvordan jeg hadde det. og ser tilbake på tiden som egentlig ganske vanskelig, særlig på det at jeg mistet så mye kontalt med pappa, nå hadde du enda mindre enn det jeg hadde, men en føler at en har gått glipp av veldig mye, og sitter å tenker på at om, hvis atte osv.

de to siste årene har jeg hvert veldig bevist på detet, og at mye følelser og tanker og ting jeg har strevd med følelsesmessig kommer fra denne tiden som ung og skilsmisse barn. det jeg har gjort for å prøve å få bukt med det er å skrive dagbok her inne, om alt mulig, og den bruker jeg otfe til å få tømt meg når jeg sliter med noe jeg ikke helt klarer å få sagt til noen, også er jeg blitt veldig åpen på det - det at jeg faktisk ikke viste følelsene men holdt alt inni meg, og det er de siste årene jeg har snakket masse med mamma og pappa om skilsmissen og årene etter det, og det at jeg slet veldig med det å føle at jeg måtte være hos en av de for å ikke såre de. å det har hjulpet meg masse å snakke åpenhjertig med mamma og pappa om dette. jeg og pappa dro også på en helge tur bare oss to, og det var utrolig koselig og vi fikk tilbake litt av dette far-datter forholdet.

tenker også på å kanskje rett og slett gå til en psykolog for å få tømt alt av tanker rundt sånne ting, men har ikke somlet meg til det enda.

dette ble ganske langt og vet ikke om det kan være til noen hjelp for deg. men du skal vite at du ikke er alene om å få sånne følelser og tanker for skilsmissen som hendte for mange år siden så sent. hos meg kom alt frem da jeg ble myndig og voksen.

sender en god for jeg vet at dette kan være tungt å sitte inne med alene!

Endret 30. mars 2010 av Cupcakes

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 år som de siste månedene har fått en slags senreaksjon på min oppvekst som skilsmissebarn. Jeg har liksom alltid trodd og hørt at jeg var et av de skilsmissebarna som tar det så bra, og plutselig nå, som jeg har flyttet hjemmefra, har jeg fått en helt ufattelig trist følelse som stadig vender tilbake, og jeg tar veldig lett til tårene.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var fire, fordi mamma ikke hadde romantiske følelser for pappa lenger. Jeg vokste opp med å bo med mamma, og var hos pappa ca tredje/fjerde hver helg (mamma og jeg flyttet litt rundt, så vi bodde ikke i samme by som pappa). Pappa giftet seg igjen etter noen år og fikk en datter. Mamma giftet seg også på nytt, fikk to barn, og skilte seg igjen. Etter det har hun hatt noen forhold, men ingen som har bodd sammen med oss.

Jeg var et veldig veslevoksent og intelligent barn, så jeg vet at moren min tenkte at jeg ikke tok noen skade av skilsmissen, og jeg ga sjelden uttrykk for at jeg syntes det var vanskelig. Jeg reiste f.eks alene de fire timene til pappa fra ganske ung alder. Men nå, som jeg er blitt "voksen", har plutselig en veldig vond reaksjon kommet til overflaten. Det er som om alle årene med savn etter faren min ligger som en klo om hjertet, og jeg føler jeg har tapt så mye av forholdet jeg kunne hatt til ham. Siden vi har tilbrakt så liten tid sammen, har vi et veldig "stivt" forhold. Vi snakker aldri om noe mer personlig enn vær og vind. Jeg vet at faren min elsker meg, han ringte f.eks hver dag i hele oppveksten min og har alltid stilt opp, og jeg føler at vi kunne vært så mye nærmere hverandre. Nå føles det som om det er for sent, i og med at vi bor på hver sin kant av landet og sikkert kommer til å gjøre det i årevis. Jeg sliter også med en veldig sår skyldfølelse overfor pappa som fikk ta så lite del i barndommen min. Det er en setning som ofte snurrer rundt i hodet mitt, og det er noe pappa sa når jeg var liten og skulle reise tilbake til mamma: Det tristeste jeg vet er når du drar.

Hva kan jeg gjøre, egentlig? Jeg har ikke lyst å ha denne følelsen, den kjennes ufattelig sår. Det er som om jeg er blitt en liten pike igjen. Er det vanlig med slike senreaksjoner på skilsmisse? Er det noen andre som har følt det slik, og hvor lang tid tok det før du kom over det?

jeg ser jo dette som en reaksjon på manglende kontakt med far mer enn skilsimissen i seg selv.

det er nokså vanlig å få reaksjoner på ting som ikke fungerte i barndommen når man blir voksen nok til å forstå kompleksiteten i det.

tror mye av det handler om at man selv begynner å kjenne på voksentilværelsen, og man da ser at endel dårlige valg som ble tatt av voksne faktisk ikke kan forsvares.

jeg hadde selv et slikt oppgjør med mine følelser ifht oppvekst med narkomane foreldre. hadde jo alltid hatt vanskeligheter med det, men på slutten av vgs og i starten av tyveår brukte jeg mye tid og energi på å bearbeide følelser rundt det.

jeg hadde jo da begynt å leve mitt eget liv, og avstanden fra tidligere livet ble så ekstra tydelig.

man kan kanksje si at når jeg først fikk det bra så strømmet alle de vonde følelsene på non-stop.

det jeg tenker du kan gjøre er å opprette ny kontakt med din far, bestemme deg for å innlede et forhold til ham nå selv om det ikke har vært der før.

du kommer nok til å bruke litt tid på disse følelsene, men etterhvert vil du forhåpentlivis innse at man må komme seg videre følelsesmessig og starte på nytt i de relasjonene man har problemer i.

man kan ikke alltid det, men da må man uansett akseptere det og komme seg videre.

jeg var lenge bitter på min mor spesielt, men idag er jeg mer aksepterende til at jeg ikke kan endre på noe, og at skjedd er skjedd.

[~white lady~]

Velkommen i klubben, nær sagt! Jeg tror det er sunt for deg at disse følelsene og tankene dine dukket opp, så får du en mulighet til å bearbeide dem.

Jeg begynte også å reflektere veldig mye over barndommen og tenåra da jeg bikket 20 år, på den tida modnes man mye og klarer å se en sak fra flere sider.

Uten å røpe for mye så har jeg opplevd veldig mye negativt, (også skilsmisser) og har nok endt opp som en bitter, ung kvinne. Men til gjengjeld har jeg fått mye livserfaring, jeg tåler det meste og det skal mer til enn en bagatell for å vippe meg av pinnen.

Prøv å snu det negative til noe positivt, hva har du lært av dette som du kan ta med deg videre?

Og helt til slutt, de aller aller fleste av oss kommer ikke helskinnet gjennom livet. Det er like greit å lære seg det først som sist.

[Gjest Nino]

Jeg tenker det samme som de som påpeker at noe skjer med oss i 20-årsalderen.

Jeg ble deprimert på den alderen og gikk til psykolog. Jeg skjønte ikke selv hvorfor jeg ble deprimert, for det var jo egentlig ikke noe spesielt som plaget meg, annet enn at jeg begynte å tenke tilbake på ting som hadde skjedd flere år tilbake i tid. Psykologen fortalte meg at det var relativt vanlig med en "20-årskrise", selv om det ikke er noe som blir snakket særlig om. Som de andre her nevner så handler det om veiskiller i livet.

Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å tillate deg selv å tenke over og analysere ting som skjedde i oppveksten. Tillat deg selv å være sint, såret, skuffet osv. Men så på et punkt bør du prøve å akseptere at det som har skjedd har skjedd. Du kan ikke endre fortiden, den er en del av deg på godt og vondt. Prøv å dra så mye positivt ut av det som mulig. Det vonde lærer man også mye nyttig av. Jeg ble mobbet som barn, og jeg velger å fokusere på at dette har gjort meg sterkere enn de fleste, og jeg har et godt grunnlag for å forstå barn i samme situasjon i dag. Og prøv å huske at foreldrene dine er bare mennesker de også. Det er vel kanskje den største innsikten man opplever når man blir voksen: Man får en annerledes forståelse for foreldrenes dårlige valg, fordi man ser at man selv som voksen heller ikke bare gjør gode valg.

[Gjest Gjest]

jeg ser jo dette som en reaksjon på manglende kontakt med far mer enn skilsimissen i seg selv.

det er nokså vanlig å få reaksjoner på ting som ikke fungerte i barndommen når man blir voksen nok til å forstå kompleksiteten i det.

tror mye av det handler om at man selv begynner å kjenne på voksentilværelsen, og man da ser at endel dårlige valg som ble tatt av voksne faktisk ikke kan forsvares.

...

...

jeg var lenge bitter på min mor spesielt, men idag er jeg mer aksepterende til at jeg ikke kan endre på noe, og at skjedd er skjedd.

Jeg tror du har mye rett i dette. Jeg ser fra mine nærmeste venner at de ofte føler det på samme måten om de har hatt lite kontakt med sin far. Reaksjonene kan imidlertid være forskjellige.

Noen ønsker mer kontakt men tør ikke fordi de selv påtar seg skylda får at de hadde så liten kontakt.

Andre angriper moren og gir henne skylde for lite kontakt.

Noen kritiserer fedrene og gir de skylda for det som skjedde.

Det er mao mange måter å reagere på. Det viktigste er at TS nå får opprettet den kontakten hun føler hun har behov for ettersom mer kontakt sansynligvis er den enkleste og beste måten å løse de følelsesmessige problemene på over tid.