Dysleksi

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har forstått at dysleksi er et svært vanlig handikap, og at mellom 2-5 % av befolkningen er rammet. Og at dette innebærer skrive og lesevansker - men det jeg lurer på er om dette er noe som kan "kureres"? Er problemet løst dersom mann lærer å skrive og lese?

Kjenner selv 2-3 stykker med dysleksi i alvorlig grad. 2 av disse skriver og leser idag minst like bra som meg (som ikke har dysleksi), og fremstår for en utenforstående som "kurert". Begge disse har fått veldig god oppfølging fra foreldre, og har gjort en meget stor innsats for å komme dit de er idag. De har aldri brukt dysleksien som en unnskyldnig. Begge har fullført mastergrad på sitt fagområde.

Den tredje personen jeg kjenner er idag nesten 30, og skriver/leser omtrent på nivå som min kusine på 8 år. Han har ikke hatt noen særlig oppfølging hjemmefra - foreldrene var flittig til å bruke dysleksien som en unnskyldining, og det var ikke behov for å jobbe noe ekstre siden han uansett ville komme inn på den videregående skolen han ville pga. spesialkvote. Han fullførte aldri vidergående.

Dette er 3 mennesker som av fagfolk ble ansett å ha like alvorlig grad av dysleksi. Idag, flere år senere kan en si at 2 av dem har klart seg bra og 1 ikke. Og som en utenforstående synes forskjellen å være foreldrenes engasjement + holdningen til dysleksi. Er løsningen så "enkel"?

Og er dysleksi i for stor grad brukt som unnskyldning?

[Gjest *Twinklestar*]

jeg tror at dysleksi til en viss grad kan kureres ja. jeg har selv en god venn som slet mye med dysleksi før og har forbedret seg kraftig de siste årene fordi han har fokusert på det selv og tatt tak i det. dysleksi er jo tross alt ikke en fysisk hindring som at du mangler noe. det er betyr bare at du har vanskeligere enn andre for å lære å skrive å lese. men det er nok mange som bruker det som en unskyldning, både foreldre og personer med diagnosen.

[Gjest Tipo]

Nei, det kan ikke kureres.

Dysleksi gjør det vanskelig å lære å lese og skrive, men ikke umulig, de med dyskleksi er ofte over normalt intelligente. Vi lærer å kompensere for det som hoss andre kommer normalt med øvelse og anstrengelse, men det betyr ikke at hjernen vår har fysisk forandret seg og at vi er kurert.

[Gjest AnonymBruker]

Nei dysleksi kan ikke kureres, men dyslektikere har ulik grad av andre resurser som kan dekke opp for vanskene. Dysleksi er også ulik innad. Selv om man har ulik grad av dysleksi så kan man ha ulik hjerne likevel som ligger bak vanskene men som gjør at symtomene likevel blir like sterke. Derfor avhenger hvor godt man klarer seg veldig av hvilken type dysleksi man har og hvordan disse vanskene passer overens med hjernens fungering på andre områder. Det er altså veldig veldig individuellt hvordan man klarer seg med vanskene.

En del kan oppleve forbedring, ved at man ellers har sterke intelligente resurser, eller har en personlighet som gjør at man er villig til å legge ned enorme mengder arbeid i sin lesing, skriving og skolegang, og/ellerhar en tro på seg selv som gjør at man ikke opplever seg selv som misslykket og dum (noe som er veldig vanlig blandt barn med dysleksi, som gjør at mange gir opp lett) og at man derfor tåler og feile gang på gang på gang.

Studier av voksne har vist at voksne som ikke lenger slår ut på dysleksi ved lese og skrivetester (altså at de har lært seg å håndtere vanskene sine og benytte seg av andre strategier) likevel har en redusert lesehastighet og mer finmålte tester kan finne frem til subtile forskjeller. Dette betyr altså at selv dem som klarer seg veldig godt, og får en høy utdannelse etc. vil likevel bære med seg mange av symptomene men de klarer å bruke andre strategier fordi de er så helgige at de var av den typen dyslektikere som hadde vasker som gjorde at akkurat deres hjerne hadde andre ressurser som kunne støtte opp og hjelpe mye underveis.

Dysleksi er en måte som hjernen fungerer på som er medfødt og som ikke forandrer seg. Vanskene vil man ha med seg hele livet og det å da si at mange barn eller foreldre bruker dette som en unskyldning eller en hvilepute gjør meg veldig fortvilet. For mange er en diagnose og en slik forklaringsmodell viktig for å kunne forklare ting som en selv aldri har klart å mestre og ting man har følt seg skikkelig dum for at man ikke klarer. Det er vansker man uansett må lære seg å leve med, og lære seg å kompansere for men det er vansker man aldri blir kvitt. Dysleksikere er som folk flest, de har sin særegne personlighet, noen har en fighter personllighet som gjør at de klarer å ikke gi opp, klarer å tvinge seg selv til å sette seg ned og lære selv når dette tar ti ganger lengre tid enn hos andre barn. MEN hvor mange barn er egentlig slik? Hvordan skal vi kreve og forvente at en større andel dyslektiske barn er slik enn andre barn? Det er helt normalt at mange ikke liker skolen og skolearbeid, dyslektikere eller ikke, så jeg skjønner godt at mange ikke orker å legge ned det enorme arbeidet som kreves for å lære andre strategier og mestre på samme nivå som gjevnaldrende. Det krever jo da også at man i tilleg skal ha den sterke intelektuelle kapasiteten for å klare dette, og det er det heller ikke alle som har.

Dysleksi er en mangel i hjernen, det er en annerledes måte som flere områder i hjernen fungerer på. Dette forandrer seg ikke og er ikke noe man vokser av seg. Studier av hjernen til voksne med dysleksi, selv dem som fungerer godt i arbeidsliv etc. viser at det forekommer annerledes fungering ned på nervenivå i hjernen. Ønsker du å lese mer om dette kan du søke på "temporal fungering hos voksne dyslektikere" feks. eller "abnormal hjerneaktiviering hos dyslektikere". Det å kalle dysleksi en hvilepute eller noe mange bruker som en unskyldning er det samme som å si at noen som er født svaksynte bruker dette som en unskyldning for å ikke mestre ting like godt som andre.

Det at man møter holdninger om at man bruker det som en unskyldning og at det er noe man kan vokse av seg om man bare arbeider hardt nok er også holdninger som er med på å gjøre hverdagen vanskeligere for mange dyslektikere. Mange dyslektikere sliter med dårlig selvbilde og får ofte tillegsproblematik som emosjonelle eller atferdsproblemer senere i tenårene fordi vanskene er av en slik grunnleggende karakter at den forstyrrer en så stor del av fungeringen og gjør det vanskelig å tilpasse seg, og man kjenner seg dum, får tilbakemeldinger fra medelever på at man er dum, får lite forståelse fra foreldre og skole for de store vanskene man faktisk har og kjenner seg altså på mange måter annerledes og dummere enn andre. Dysleksi handler altså om langt mer enn bare problemer med å lese og skrive, det handler ofte om problemer med å konsentrere seg, problemer om å huske ord og ikke minst problemer som man møter på i livet når man ikke kan mestre ting som man ser at yngre barn mestrer uten problemer feks og de vansker man møter på når folk ikke forstår og man sitter igjen og føler seg dum.

[Gjest AnonymBruker]

jeg har selv en god venn som slet mye med dysleksi før og har forbedret seg kraftig de siste årene fordi han har fokusert på det selv og tatt tak i det. dysleksi er jo tross alt ikke en fysisk hindring som at du mangler noe.

Dyseksi er en fysisk mangel i hjernen. Du bør være forsiktig med hvilke holdninger du er med på å spre og oppredtholde ved slike opplysninger som ikke har rot i forskning.

Vennen din er heldig som har pågangsmot nok til å klare og ta tak i vanskene og klare å legge ned den mengden arbeid som må til for å lære dette. Ofte forbedrer vanskene seg litt når man blir eldre, fordi man da har opparbeidet seg kunnskap nok om språket til at man kalarer å kompansere en del for vanskene sine og man klarer å benytte denne kunnskapen for å forstå de feilene man ofte gjør. Men det å generalisere til alle dyslektikere på grunnlag av en venn som har klart seg fint blir feil. Det blir litt som å si at når man har kjennt en svaksynt som har mestret noe man ikke trodde svaksynte kunne mestre så skal dette gjelde alle svaksynte.

Dyslekstikere har like store individuelle forskjeller som alle andre mennesker. Det finnes vinnere og tapere bandt andre mennesker og dette gjelder også for dem med dysleksi. Noen dyslektikere har ikke det som trengs for å kompansere for vanskene rent hjernemessig, ikke fordi dem er dumme, men fordi vanskene til akkurat den personen er av en slik karakter at det er vanskeligere å kompansere for dem feks. En del dyslektikere, som alle andre i befolkningen, har feks gode visuelle strategier som de kan benytte seg av når de skal lære og kan bruke mer visuelle strategier for husking etc. Men på lik linje med resten av befolkningen er det også mange dyslktikere som ikke har gode evner her og dem er det da vanskeligere å kompansere for, for å nevne et eksempel på forskjeller i ressurser som gjør at det er forksjeller innen hvor godt man kan kompansere ved å bruke andre strategier.

Det er lett, feks for noen lærere, som ser at noen elever med dysleksi klarer seg godt å da tro at det er mer latskap eller dumhet som ligger bak at noen av de andre elevene ikke klarer seg like godt. Ofte har slike forskeller mer med personlighetsmessige forskjeller å gjøre (og ikke IQ eller latskap), som hvor sterk lærelyst man har, hvor godt man tåler å ikke få ting til feks, men ikke minst har det sammenheng med nøyaktig hvilken type dysleksi man har og hvordan resten av hjernen er sammenskrudd for akkrurat den dyslektikeren. Med andre ord har det med hvilken type dysleksi og hvilke andre områder man har som er sterke som man kan bruke for å kompansere.

[Gjest AnonymBruker]

Var ikke TS lenger interessert i å diskutere dette?

[Gjest Tipo]

Jeg er ganske sliten etter å ha lest alle de lange innleggene, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg har sluttet å fortelle folk at jeg er dyslektisk med mindre jeg kjenner dem, fordi jeg i dag leser og skriver bedre enn forventet av en med dysleksi og om jeg nevner vanskene jeg har blir det ofte sett på som om jeg bare fisker etter sympati.

Jeg begynte i ung alder å lese bøker både på norsk og engelsk, senere skled jeg mer over til engelsk literatur og har i dag lettere for å forstå engelske tekster enn norske. Når jeg leser tykke bøker er jeg i en sone hvor nesten ingenting kan fortyrre meg, men når jeg blir gitt et ark i handen kan jeg stirre på det i et halvt minutt uten å oppfatte den enkle teksten som står der. Spesielt om folk venter blir det et press som nesten blokkerer forståelsesevnen for det skrevne ord.

Dette er ting jeg må leve meg og jeg forsøker å skjule det fordi jeg føler dysleksi blir sett på mer som en unskyldning enn en forklaring i dagens klima.

Det de færreste forstår er hvor vanskelig jeg hadde for å lære ukedagene, hvordan jeg må tenke etter for å huske rekkefølgen på månedene, år flyter inn i hverandre og klokka er et evig mysterium som bare tikker videre mens jeg stirrer forgjeves for å huske om det er fem på eller fem over. De problemene jeg har tror jeg de færreste assosierer med lese/skrive vansker.

[Gjest AnonymBruker]

Så mye bra informasjon om dysleksi! Helt klart ett emne der jeg (og sikkert mange andre) har en del for seg selv vedtatte sannheter om. Dette burde vært allmennkunnskap! Har igjen lært noe nytt og nyttig på KG:)

Må bare si at Tipo, du imponerer!

Har ett lite oppfølgingsspørsmål - er det noen som vet hva falsk dysleksi er? Mens jeg leste gjennom tråden kom jeg på at en skolekamerat hadde denne diagnosen, men jeg har aldri hørt om det siden. Og finner ingenting når jeg googler.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er gjesten som skrev det første lange innlegget.

Jeg jobber mye med barn som har dysleksi for å legge til rette for oppfølging på skolen og bedre forståelse for lærere og foreldre som ofte kan bli litt oppgitte etter å ha pugga 30 ganger sammen med barnet så er ordene glemt dagen etter.

Særlig det med at det er så mange tillegsvansker ved dysleksi som ikke mange kjenner til et en utfordring. Konsentrasjonsvansker, vansker med å finne ord, vansker med å huske navn er veldig typisk. Særlig for dem som har dårlige visuelle evner ( i likhet med mange i den normale befolkningen) kan det være vanskelig med alt det som Tipo beskriver over. Disse vanskene er det mange som ikke er klar over.

Jeg har lest det meste av literatren som finnes om dysleksi og har aldri hørt diagnosen falsk dysleksi, ikke i faglitteraturen og ikke på "folkemunne" heller. Det kan hende at de har tenkt på at det er en "undertype" dysleksi eller at det er lese- og skrivevansker som er forrsaket av annet en ren dysleksi. Lavt evnenivå kan feks utarte seg ved mange av de samme symptomene, men da er det også mange tillegsvansker som forståelsesproblemer av muntlig språk etc også. Kanskje var det en annen utviklingsforstyrrelse som fororsaket hans lese og skrivevansker. Diagnosen høres i alle fall merkelig ut, fordi vansker av en hvilken som helst grad aldri er "falske" vansker uansett årsak og opphav. Så grunnen til at du ikke finner noe om det er nok fordi dette var en beskrivelse de brukte på noe som egentlig var noe helt annet.

Det er kjekkt å se at innleggene var nyttige. Jeg møter så mange holdninger om dette med at dysleksi brukes som "unskyldning" blandt lærere, og det har en massiv innvirkning på barnets selvbilde. Jg møter også mange foreldre som presser barna for hardt og gjerne bruker 2-3 timer på leksene med dem på barneskolen hvor de bare pugger samme tekst om og om igjen. Da er det ikke rart at en del dyslektikere føler seg dumme.

Jeg kunne skrevet i år og dag om dette. Jeg beklager for dem med dysleksi som leser dette, fordi jeg ikke er flink til å fatte meg i korthet. Det viktigste poenget jeg vil få frem er at dette handler om abnormaliteter i hjernen og at ting er organisert på en annen måte. I tidligere samfunn var ikke dette et problem, fordi det da ikke var så sterke krav til lesing, skriving og utdanning. I dag blir dette massive problemer for dem det gjelder nettopp fordi så stor del av dagens samfunn handler om informasjonsutveksling. Det å lese avisen, søke på ting på nettet, tørre å skrive på internettforum, lese tekst på tv, reise og klare å lese av skilt mens man kjører etc. etc. Og ikke minst kommer da tillegsvanskene med fordomer, at dette er vansker man kan vokse av seg etc. Man kan ikke vokse av seg avvik på nervebasis i hjernen, så enkelt er det. Men man kan til en viss grad klare å lære seg å leve med dem.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er gjesten som skrev det første lange innlegget.

Takk for godt svar!

[Gjest Tipo]

Selv i dag er det deilig å få høre at de tingen jeg strir med faktisk stammer fra dysleksien, det er jo ikke noe jeg har i bakhodet til enhver tid og jeg kjenner ofte jeg henger etter andre på vanlige oppgaver.

De som har et barn med dysleksi må huske på å ikke legge for mye press på barnet, jeg kan selv i dag huske følelsen jeg hadde på vei til skolen de dagene jeg ikke husket leseleksen utenat. Tanken på at jeg aldri kom til å lære å lese avisen var av en eller annen grund det som gjorde meg mest opprørt.

Det høres kanskje underlig ut, men jeg har langt flere ord liggende i blyanten enn på tastaturet, når jeg har skrevet ordet mange ganger kan jeg noenganger komme forbi blokkeringene ved å koble ut og bare skrive automatisk. Noenganger blir det mer riktig enn om jeg skulle stokke meg gjennom bokstavene i tastaturet. Jeg tror derfor at det er viktig å lære barn løkkeskrift for å hjelpe dem i å se ord som en helhet og ikke bare bokstavsuppe.

Dette virker ikke på alle ord selvfølgelig, det er der et godt ordforåd kommer inn, når jeg ikke husker hvordan ett ord staves pleier jeg å tenke meg fram til et synonym.

Det er også viktig slik jeg ser det at foreldre skaper interessen for literatur med å ta seg tid til å lese for barna, og siden tar de med til biblioteket og hjelper dem å finne bøker de faktisk ønsker å lese. Om det så er tegneserier, så lenge de leser.

Når vi først diskuterer emnet kom jeg over et underlig ord i et engelsk forum. En av debatantene hevdet å ha både Dysleksi og "Dysgraphy" (?), to begreper som omtrent deler dysleksi på midten i lese vansker og skrive vansker. Er dette begrepet brukt i Norge?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ville forresten også legge til at det å få en dysleksidiagnose krever grundig testing. I jobben min er det mange barn som sliter med lesing og skriving men som likevel ikke har en ren dysleksiproblematikk og disse får heller ikke diagnosen. Skal man få diagnose dysleksi skal man oppfylle ganske mange kriterier, befinne seg veldig langt ned på hvor dårlig man leser og skriver og vanskene skal være av en spesifikk karakter.

I mange tilfeller skule jeg ønsket at noen av barna jeg jobbet med kunne fått diagnosen selv om de ikke oppfølger alle vilkår, fordi dette utløser en del rettigheter og hjelp. Men slik er det faktisk ikke. De som diagnostiserer er dyktige mennesker som holder seg til rettningslinjene sine. I de tilfellene hvor barna ikke kommer ut med en klar diagnose ser jeg også alltid i min videre utredning at det da er annerledes problematikk enn hos dem som har en klar diagnose.

Poenget mitt er igjen at når man først har en diagnose så skal man oppfylle vilkråene til denne annerledes tenkemåten, og testene henger nært sammen med den annerledes måten hjernen fungerer på vist i forskningen. Igjen blir det altså vanskelig å si at dette brukes som en unskyldning, fordi det ikke er mulig å si at en annerledes fungering i hjernen som gjør det vanskelg å tilpasse seg dagens samfunn er en unskyldning.

Det er kjempeinteressant at forskningen i dag med alle disse teknikkene for å lage bilder av hjernens fungering kan vise det teoretikerne innen dysleksi har hatt misstanke om hele tiden. Avvikene forekommer ikke bare når det kommer til bokstaver, men ved andre tillegsområder også. Jeg tror at denne type forskning har vært med på å føre til at dysleksiproblematikken har blitt tatt mer seriøst. Kanskje jeg rett og slett skal begynne ta med bilder av en normal hjerne og en avvikende hjerne når jeg snakker med folk for å illustrere forskjellen?

[Gjest AnonymBruker]

Når vi først diskuterer emnet kom jeg over et underlig ord i et engelsk forum. En av debatantene hevdet å ha både Dysleksi og "Dysgraphy" (?), to begreper som omtrent deler dysleksi på midten i lese vansker og skrive vansker. Er dette begrepet brukt i Norge?

På engelsk er det vaneligere å dele inn i mer spesifikke undergrupper av dysleksi, akkurat som du sier en som omhanlder lesing og en som omhandler skriving. Det er ofte vanlig at problematikken er sterkere på ett av ormådene, men likevel er det vanskelig å si at at det kan skilles. Jeg har i alle fall aldri sett et barn som bare har en av delene, men at en del kan være sterkere rammet enn en annet. Dyskalkuli forekommer også oftere blandt dyslektikere, men det er naturilg at noen mattevansker også forekommer hos de fleste dyslektikere feks i forhold til vansker med hoderegning, vansker med tekstoppgaver eller vansker med det matematiske oppsettet.

Som jeg sa tidligere forekommer det forskjellige typer dysleksi, noen har mest vansker med å gjøre bokstaver om til lyder og lyder om til bokstavene i et ord. Andre har mest vansker med hukommelsesfunksjon (altså at det blir vanskelig å dra ut mening av teksten, fordi hele hukommlesen er brukt opp på bokstavene og ordene, vanske rmed å huske ord, lagre ord og hente dem oppigjen fra hukommelsen), andre har mer vansker med hastighet disse gjør mer rett innen skriving og lesing men det går utrolig treigt og blir derfor lite hensiktsmessig i forhold til kravene om hurtighet (feks det å lese 40 ord i minuttet når å lese tekst på tv krever 80-90 ord i minuttet). Andre har vansker av en mer visuelle karakter og det er det å få bokstavene i rett rekkefølge til å danne sammenhengende ord feks som er mer vansken. Disse forskjellige formene leder til forskjellige vankser men likevel mener jeg og mange med meg at det ikke er mulig å skille lesevansker og skrivevansker fra hverandre kanskje. Jeg har sett at det forekommer eksempler på dette i amerikansk litteratur, men det må være noen skjeldne og spesifikke tilfeller. Jeg har aldri sett dette forekomme selv.

Den engelske tradisjonen er alltid slik at de differansierer mer i mer spesifike underdiagnoser enn det vi europeere gjør. Dette finner man også ved ADHD, ved bipolar lidelselse og flere andre diagnoser. Det amerikanske systemet er mer detaljert til tross for at våre diagnoser snakker om akkurat det samme som deres.

[Gjest Tipo]

Det er syndtrådstarteren forsvant, jeg hadde likt å vite om h*n har fått en noe bedre forståelse av problemet vennene sine strir med. Jeg håper også at den tredje dysektiske vennen ts beskrev vet at dysleksi ikke er synonymt med dum, at h*n har noen som viser litt sympati uten å virke nedlatende i hverdagen.

[Vera Vinge]

Nei, det kan ikke kureres.

Dysleksi gjør det vanskelig å lære å lese og skrive, men ikke umulig, de med dyskleksi er ofte over normalt intelligente. Vi lærer å kompensere for det som hoss andre kommer normalt med øvelse og anstrengelse, men det betyr ikke at hjernen vår har fysisk forandret seg og at vi er kurert.

Mye interessant å lese i denne tråden, men jeg stusser over det du skriver her. Hvor har du det fra at de med dysleksi ofte er mer enn gjennomsnittlig intelligente? Det ser vel heller ut til at dysleksi opptrer uavhengig av intelligens - at dyslektikere i snitt verken er dummere eller smartere enn andre. Men at ett enkelt individ med dysleksi da nødvendigivis vil kunne være mer intelligent enn en annen tilfeldig person uten dysleksi.

Men jeg vil tro at variasjonene man ser hos personer med dysleksi, ofte har sammenheng med intelligens og oppfølging hjemme/fra skole/PPT. I tillegg til alvorlighetsgrad, selvsagt.

[Gjest Tipo]

Det er noe jeg har holdt fast ved i alle år fordi jeg ble fortalt det av en lærer, jeg hadde ingen grund til å tvile på det etter at det ble utført en iqtest på meg av en psykolog som del av dysleksi testene.

[Vera Vinge]

Det er noe jeg har holdt fast ved i alle år fordi jeg ble fortalt det av en lærer, jeg hadde ingen grund til å tvile på det etter at det ble utført en iqtest på meg av en psykolog som del av dysleksi testene.

Men jeg sier jo ingenting på at du godt kan være over gjennomsnittet intelligent. Jeg reagerte mer på at du omtalte dyslektikere som gruppe som ofte mer intelligente enn snittet. Det er to ganske forskjellige ting.

[Gjest AnonymBruker]

Gjesten med de lange svarene igjen her.

Nei, dyslektikere er ikke ofte over gjennomsnittet intelligente. De har gjenomsnittlig intelligens på lik linje med de andre i befolkningen. Men det kan tenkes at det tidligere ble trodd at dyslektikere hadde høy intelligens fordi diagnosen ofte bare ble gitt til dem med normal til høy intelligens, fordi man trodde at intelligens ikke forekom blandt de med lavere evnenivåer.

I dag gjør man ikke skille på dette. Man kan finne dysleksi hos barn med evnenivå på rundt 80 feks. Det gjør man med å se at spesifikke tester skiller seg særskillt ut i forhold til de resterende evnene. Når evnenivået kommer ned på rundt 70 derimot kan det bli vanskelig å skille om vanskene har opphav i dysleksi eller om vanskene har opphav i det generelle evnenivået. Det er sikkert mulig at det forekommer spesifikke eksempler på at dette er mulg, men jeg har i alle fall ikke klart å se så spesifikke vansker av dysleksi blandt elever med lavt evnenivå. Da blir det hele langt vanskeligere å skille fra hverandre. Tilreteleggingen måtte da også uansett gjøres på en annen måte i forhold til evnenivå, så det blir da egentlig litt irrelevant å snakke om det forekommer dysleksi i tilleg eller ikke.

[Gjest Tipo]

Men jeg sier jo ingenting på at du godt kan være over gjennomsnittet intelligent. Jeg reagerte mer på at du omtalte dyslektikere som gruppe som ofte mer intelligente enn snittet. Det er to ganske forskjellige ting.

Les hva jeg skriver, du spør hvor jeg har det fra et dyslektikere er over normalt intelligente og jeg svarer at det er noe jeg ble fortalt av en lærer. Siden jeg på den tiden ble testet for dysleksi og en av testene var en iqtest tok jeg dette som fakta.

Det innlegget jeg skrev først var rett og slett skrevet ut ifra iritasjon over at noen starter en tråd om dysleksi som unskyldning for latskap på et sted hvor folk sterkt rammet av dysleksi er midre sansynelig å komme over det og ofte ikke kunne formulere seg godt om de begynte å argumentere på dette forumet. Det er etter min mening som å gå med en t-skjorte med en slik fargeflekk test hvor det står "Fuck the colorblind", uten å tenke over de forkjellige gradene av fargeblindhet eller ikke bry seg om hvem man tilfeldigvis fornærmer.

[Gjest AnonymBruker]

Les hva jeg skriver, du spør hvor jeg har det fra et dyslektikere er over normalt intelligente og jeg svarer at det er noe jeg ble fortalt av en lærer. Siden jeg på den tiden ble testet for dysleksi og en av testene var en iqtest tok jeg dette som fakta.

Dysleksi er nok lettere å legge merke til blandt dem med høy eller gjenomsnittlg intelligens, fordi lese og skrivevanskene skiller seg så lett ut som spesifikke vansker fordi det ikke forekommer forståelsesvansker ved muntlig språk feks. Derfor har kanskje en del lærere trodd at dette er tilfellet. Dysleksi er langt vanskeligere for lærere og fagfolk å oppdage balandt elever med evnenivå i nedre del av normalområdet. Jeg tror det har vært en normal oppfattning tidligere, at dyslektikere har normal til god IQ (100+), nettopp (som jeg sa tidliger) fordi man da ikke satte denne diagnosen på den med lavere evnenivå (selv innen normalområdet dvs i dette tilfellet rundt 90-70 i iq som mange normale barn også har)

Du ble testet med en IQ test fordi dette er normalt å gjøre når man skal se om det er spesifike eller generelle lærevansker. Ved lese og skrivevansker er dette ofte nødvendig å kartlegge. Man tester da ikke for å teste intelligens, men for å se om det kan forekomme andre vansker som kan forklare problemene enn ren dysleksi.