Er så glad i han men orker snart ikke mer

[alltidusikker]

Er nesten utslitt følelsesmessig nå, og gråter for ingenting nesten hver dag. Vi har vært sammen i ett halvt år, og det begynte og "rote seg til" etter 4 mnd. Da tok jeg opp at jeg var sjalu og syns det var vanskelig at han hadde gått på fest til en veninne uten å spørre om jeg ville være m. Temaet ble igjen tatt opp da han var på kino med en veninne. Når han er borte på fest/kino etc med veninnner sitter jeg hjemme og er helt dårlig.

Vi bor ikke sammen, jeg har barn mens han har ikke. Jeg har sagt at jeg syns han er for lite hos meg, ca 30% av fritiden sin, men dette vil han ikke møte meg på. Han krever sin alenetid. Når han er alene er han, såvidt jeg vet, bare hjemme. Han bruker en masse med tid på FB, der han har bøttevis med single veninner, og jeg sitter og grubler fælt på hvem han chatter med.

Han har sagt at han ikke flørter med noen på FB, og det kan jeg forsåvidt slå meg til ro med. Det jeg ikke klarer å slå meg til ro er at han ikke har lyst til å være mer hos meg enn det han er. Hvorfor dette enorme behovet for alenetid? For meg føles det som han vil ha i pose og sekk; kjekt og ha meg "på lur". Eller så er han veldig privat, forteller aldri om han har hatt besøk eller har gått på besøk. For alt jeg vet kan det hende at dette aldri skjer, men det føles bare rart. Jeg er åpen og forteller hvem jeg har snakket med på telefon, har jeg vært på fest forteller jeg om kvelden, får jeg en melding når vi er sammen forteller jeg hvem det er fra...alt fordi dette føles naturlig for meg. På denne måten blir en jo litt bedre kjent også.

Jeg har sagt til han at jeg må finne ut om jeg kan leve med det han er villig til å bruke av tid på meg. Han har sagt at han ikke firer på sin alenetid. Skrekkelig vanskelig..

[Gjest AnonymBruker]

dette kjære deg høres veldig veldig ut som en jeg kan sammenligne med en gammel eks.

det blir ikke bedre fordi han er ikke er klar for å slippe taket på frilivet, han er sikkert en ånkli flørtepus som har bøtter å spann med jenter,. er ikke noe galt i det du gjør hvertfall for er jo helt normalt i ett forhold å spørre hva den andre har gjort/gjør, hvor han skal, hva han skal. å det er egentlig fordi vi bryr oss å vet vi hvor dem er så er det lettere å slippe en del av bekymringene. det ble aldri noe bedre med min eks, å til slutt når jeg spurte tok han det som "gnål" å kastet meg ut.

mannfolka er mer hårsåre enn oss fordi dem ikke tåler konfrontasjoner a ting,. jeg vile IKKE HATT DET SÅNN IGJEN. å tror du vet hva som er best for deg også?:O

[nybegynneren]

Noen er bare sånn att man må ha mye alenetid.Jeg er en av dem ,så kan forstå han.Tror jeg da.Har ingenting med att man flørter med andre eller att "man gjør noe galt".

Man trenger bare den roen som alenetid gir, hvis ikke blir man passe utidig og sur skal jeg love deg.

At han ikke forteller alt han gjør, har den enkle forklaring att igjen..Han gjør inget galt, og det han gjør er jo kun hverdagslige ting som egentlig ikke er så mye og fortelle om.

Da tenker jeg på hvem han sms med eller har besøkt osv.

Jeg er sambo, og får jeg en mld forteller jeg aldri hvem jeg prater med hvis det ikke er noe som relaterer og prate med han om.hvis han da ikke spør hvem det er jeg prater med.

Jeg har ingenting og skjule,så inget problem med og fortelle,men det slår meg faktisk ikke og fortelle hvem jeg prater med og hva jeg gjør hele tiden.

Vet ikke om dette kommer av att jeg har vært aleine i mange år eller at jeg mener at vær enkelt skal ha sitt (privat)liv selv om man finner seg en partner.

Jeg kaller det frihet under ansvar.

Man skal gjøre som man vil, men beholde buksa på.

Utroskap er ikke tillatt.

Gjør man det er det rett ut uten spørsmål.

Vil du være sammen med han tror jeg nok du bare må stole på han og godta han som han er.

Begynner du og pushe på dette dytter du han ifra deg.

Kan du ikke godta dette tror jeg nok du skal gå videre og finne deg en annen..

[Gjest petre]

Jeg også trenger mye alenetid, noe kjæresten min sliter med. På en annen side har jeg ingen mannevenner jeg treffer eller flørter med, og med barn har jeg sjelden tid til å farte ute. Skjønner godt at du reagerer på den biten. Må være forferdelig slitsomt sånn som du har det. Kan ikke skjønne at du orker. Bedre å gå selv nå, enn at han får nok av sjalusien din. For å ha sagt det ville jeg vært like sjalu som deg i denne situasjonen. Gjør deg selv den tjenesten å gå videre.

[Havbris]

Mennesker er forskjellige, har forskjellige behov og har ulike forståelser for hva som "er normalt når man er i et forhold". Når behovene er veldig forskjellige og kanskje uforenelige kan det kræsje. Når de ikke er ytterpunkter på en akse så kan de forhandles om. Men det krever at man legger vekk begrepet "normalt" - eller "det gjør andre". I tillegg må man forlate seg selv som modell for hvilke behov som er riktige.

Slik jeg forstår det du skriver så vil du at han skal ha et behov for å møtes som er mer likt ditt. Det har han vist deg at han ikke har. Og det er ikke ugler i mosen. Han har behov for alene-tid. Rett og slett bare det. Det betyr ikke at han velger deg bort, eller setter hensynet til seg selv foran deg, er egoistisk etc. Ingen grunn til å mistenkeliggjøre dette behovet. Fordi han får dekket dette behovet så kan han være 100% tilstede for deg når han er det.

Snakk med ham, fortell hvordan du føler deg men forsøk å formidle dette uten anklager. Kanskje er det større rom for forhandlinger enn du tror. Og ikke bruk "hva som er normalt" som argument. Det kommer garantert til å prelle av.

[MissStiles]

Jeg er også en av de som er glad i alene-tid, samme om jeg har kjæreste eller ikke. Eksen min skjønte heller ikke hvorfor jeg likte eller ville være alene, hvis han hadde tid.

Jeg ville også snakket med han om det. For de som ikke har behov for alene-tid, så er det ikke lett å skjønne. Men jeg ser heller ikke noen grunn til at det er noe å bekymre seg for at det er noe galt. Bare snakk med han! Håper det ordner seg!