Hva skal jeg gjøre?

[Gjest AnonymBruker]

Veldig langt innlegg, men håper virkelig at noen tar seg tid til å lese dette og svarer meg.. Trenger virkelig hjelp. Forteller først litt om forholdet, sånn dere kan få se og forstå bedre..

(Jeg er 19 år og han er 22 år, og vi er forlova. Forlova oss i desember..2009)

Jeg traff en gutt sist år på match.com.. Traff han i slutten av August2009 der og vi begynnte å snakke på msn... Vi snakket leeenge, hver eneste dag og ut på natta.. Vi begge merket da at vi var VELDIG like, både personlighet og interessert og følte at dette kunne bli noe. Vi avtalte mange ganger og treffes, men da han sa han skulle komme, så kom han aldri. Jeg satt og ventet, sendte meldinger, ringte, men han kom aldri.. Det skjedde mange helger.... Til slutt begynnte jeg og gi faen i han, sendte aldri meldinger til han, og ringe han aldri. (Det gjorde jeg 24/7 før), jeg begynnte og bli hard to get, å mer care... Etterhvert begynnte han å sende melding og ringe hele tiden. Flørta med meg osv.. Ble mer gal etter meg kan du si...

Til slutt traff vi hverandre, og alt bare matcha helt. Vi så 3 filmer første ganga jeg var med han, og så på hverandre, smilte å koste oss.. Etterpå gikk vi og la oss, siden klokka var så sent så sov han over.. Da holdt vi i handa, også sovna vi.. Han angra også VELDIG etter sånn han hadde behandla meg..

Etter det forsatte vi å treffes.. Vi tok ting sakte.. Kysste ikke før vel 3-4 ganga vi traff hverandre, og hadde heller ikke sex før en stund etter.. Vi ble sammen 23. Oktober. 2009.. Jeg har også en sønn, og de gikk kjempe bra sammen og det gjør de forsatt.. Han behandler han som sin egen.. Han er forresten 14 mnd nå.

Etter vi ble sammen, 2 dager etter så merka eksen det at han hadde fått seg dame. Og sendte meldinger, og ringte heile veien. Veninnene hennes gjorde det og. Hun sendte også meldinger til meg også å det gjorde veninnene og.. De skjellte meg ut, å sånn noe HELT vanvittig. Sånn man blir sjokka, og de orda de brukte kan såre noen så mye at de detter helt ned i bakken for å si det mildt. Dette forsatte lenge, å de bare plagte, prøvde å få meg sjalu å prøvde å ødelegge forholdet. Hun sendte også melding til moren hans og plagte hun også... Til slutt måtte vi anmelde henne..Dette ødela masse, og vi sleit skikkelig pga alle prøvde jo å ødelegge..Mest meg, pga han tørrte aldri si noe til de... Så det sårte jo meg vanvittig.

Vel, utenom dette var alt helt fantastisk. Vi bodde så og si sammen fra 17. November hjemme hos foreldrene mine... Å vi skulle flytte i leilighet i Desember.. Så når vi flytta der fikk vi masse problemer, pga 2 dager etter vi hadde flytta inn, så låste de vi leide hos seg inn i leiligheten mens vi var hjemme. Vi hadde ikke komt ut tidlgiere pga vi lå og sov å da mente de at de hadde lov å låse seg inn... De lov å snakka drit høyt når de kom inn, sånn hadde sønnen min vært der så hadde han våkna uten tvil.. Vi ringte og spurte hva i all verden de gjorde her, men da svarte de ikke.. Så sa de senere at de trodde vi dopa oss... Pga vi ikke hadde komt ut, å typen min var dårlig da så da lurte de jo på hvorfor han var det liksom.. Om det kunne vær pga dopet. WTF liksom. Hadde liksom sønnen min der og vi hadde bodd der i 2 dager og ikke gitt det et minste ting som kunne trodd at vi gjorde noe sånt..... Vi har aldri prøvd det og kommer aldri til å gjøre det heller.

Vi flytta vel etter 2 uker der pga vi gadd ikke mer, følte oss ikke trygge osv.. Etter hvert flytta vi til en leilighet der det var kortids leie, bare fordi vi ikke fant noe anna og det var det billig..

Såå nå i det siste for litt siden, når vi bodde der så begynnte vi å krangle, å ting gikk skikkelig galt pga jeg sliter med depresjoner som utløser kraftig adhd, og det gikk skikkelig utover han.. Sa stygge ting til han, fikk han sjalu å gjorde han lei.... (Jeg har alltid hatt gutter som har fått det de ville ha og derreter dumpa meg, så var liksom på en måte godt å ha en som virkelig viste han eksa meg, om dere skjønner:( Så utnytta det litt pga det fikk meg bedre... Da jeg virkelig visste hva jeg betydde)

Dette har ødelagd masse, pga jeg sa om han kunne flytte til faren litt.. 1 mnd.., sånn jeg fikk tid for meg selv osv.. Å vi klarte å ordna opp sånn det ikke skjedde. Men så fikk jeg utbrydda mine med depresjonen og det, å det var alvorlige også, da alt var skikkelig galt... Så ble det for mye for han også. Sånn han flytta jo tinga hjem da, sånn jeg ville.. Ville jo innerst inne ikke dette og hadde aldri trodd det skjedde, men han tenkte på meg og gjorde det til slutt...

Så skjedde det mer med depresjonen min at vi krangla som faen og jeg var helt nede.. Sa stygge ting til han og alt gikk utover han.. Sånn han ville ha pause osv.. (Vil bare si en ting, og det er at når alt dette har skjedd, så har ikke sønnen min vært til stede, han har vært hos besteforeldrene sine)

Etter noen dager da han hadde sovet der annen hver dag så bestemte vi oss for å flytte fra leiligheten pga det hadde skjedd for mye der og vi ville begge bort. Krangla bare og ble irriterte som faen når vi var der.. Så ville han ha tid, at han bodde der oppe og jeg hjemme.. Så jeg flytta hjem alle tinga... Han slo egentlig opp en kveld da alt gikk til helvete og vi krangla.. Så hadde vi en skikkelig krangel hjemme hos foreldrene mine å han reiste til slutt hjem. Jeg gråt noe helt forjævlig, aldri grått så mye før.. Følte hele fremtiden min var borte å alt var over.. Men vi sendte meldinger og snakka i tlf og ble enige litt..

Så skulle jeg overraske han en fredag, og komme opp med taco og godteri å kose oss. Jeg skulle lage middag. Da var han med en kompis der, så var han care som bare det.. Ville ikke snakke, skulle ikke stå nærmere meg eller snakke alene. Måtte legge meg skikkelig flat for han.. Holdt på å gråte mens jeg var sammen med de.. (Han har villt bodd for seg selv tidligere også da vi krangla om dette her, å da klarte jeg alltid legge meg helt flatt og be han om å være der, å vi ble glade igjen)

Såå var jeg jo der den helga da og ting gikk endelig bedre.. Men nå HELDIGHVIS, er ALT over, og forholdet er helt fantastisk. Ting er bra, og vi har det helt så fint, som vi hadde det før.. Gjennom alt dette.. (Varte vel i 3-4 uker til sammen), så har vi blitt SÅ mye sterkere. Ser nå at vi kom gjennom dette her helvete, og nå kan vi tåle alt.. Dette satt forholdet skikkelig på prøve, men vi kjempa oss gjennom det og nå er ting så mye sterkere og bedre... Vi klarer ikke å være fra hverandre... Innså ikke hva vi hadde før vi "mista det"..

Han har alltid vært fantastisk mot meg. Behandler meg som en prinsesse uansett hvor vi er, om vi så er hjemme alene vi begge to, med foreldrene mine, eller hans, eller kompiser.. Eller ute offentlig så er han akkuratt lik, han forandrer seg aldri.. Sier hele tida hvor mye han elsker meg og hvor mye jeg betyr. Behandler også sønnen min for sin egen.. Han er virkelig pappa for han!

Han er også livredd for å miste meg! Alltid gjort alt for meg uansett hvor jævlig jeg har vært og satt stygge ting osv... Han har vært den drømmemannen.. Han jeg har drømt om hele livet, både utseende messig og personlighet..

Han er så hyggelig og omtenksom for alle. Sånn en gammel mann som gikk rundt et vann her han bodde før, han gikk uten refleks vest, og ingen så han.. Gikk rett ved veien. Så en dag han kjørte forbi, så tok han å ga en refleks vest til han gamle mannen og sa han måtte ta på den, sånn vi kunne se han bedre. Å det gjorde han... Noe så omtenksomt eller hva? Sjarmerer meg i senk han! Han er så god. Fortalte også foreldrene med engang vi hadde truffet hverandre, hvor forelska han var og la ikke noe som helst skjul på at jeg hadde en sønn .. Han var kjempe glad for det, så var foreldrene.

Men så har det seg sånn, etter alt som har skjedd, av og på, flytte hjem, slå opp, trenge tid for seg selv osv.. Har fått meg til å ikke stole på han mer.. Men egentlig så har jeg jo ikke noe som helst grunn til å ikke stole på han...?

KAN TENKE SÅNN SOM DETTE:

Når vi er i butikken osv, så kan jeg tenke når det er jenter der, om han ser ekstra godt på de og synes de er pene, så jeg passer ekstra godt på han. Ellers på facebook og når jenter lagrer han, så blir jeg redd og spør hvem det er osv.. Sjekker også facebook profilen hans, mailen og mobilen hans.. Jeg er redd hver gang han får melding på tlf, eller et nr som han ikke har har sendt melding til han.. Å sjekker alltid opp nr. Livredd når kompiser sender melding, om de spør om han vil være med ut eller noe... Det gjorde jeg ALDRI før.. Er livredd han skal i butikken eller noe, være borte fra meg Sender han 124502 meldinger.. Han elsker jo jeg sender melding, men blir jo for mye i lengden da synes jeg, stakkars han liksom.. Tenker også på de han har holdt på med før og eksene og blir drit sur og lei meg hver gang.. Det sårer meg veldig :/ Eksen prøvde jo å ødelegge forholdet våres også tidligere med engang vi ble sammen, men aldri om det skulle få ødelegge oss.. Så hater hun ekstra for det også , da hun sa så mange ord, som kan ødelegge en person skikkelig... Anmelte henne til slutt. Kallte også sønnen min for løsunge.. Sa til meg at det var bedre å være hun og ikke meg, fordi da hadde hun blitt minnt på hvor løs jeg var som har en løsunge... Sårte meg noe helt jævlig det der..

Jeg har ALDRI vært så sjalu før, han alltid stolt på han, men så er det alt som har skjedd som har ødelagd så masse. Jeg har alltid fortalt han hvordan jeg føler det uansett hva det er, å samme med han. Så han vet godt jeg er så sjalu, men han sier jo hele tiden hvor mye han elsker meg og at han bare vil ha meg.. Å at jeg kan stole på han.. Så det er jo forsåvidt greit.

Spørsmålet mitt er, HVORDAN BLIR JEG KVITT SJALUSIEN? Jeg hater det så sinnsykt mye... Jeg vil ikke ha det sånn som dette.. Men hva skal jeg gjøre? Har jo ingenting å være sjalu for i det hele tatt, for vet hvor mye jeg betyr for han og hvor mye han elsker meg..... Han snakker heller ikke med ekser av noe vis.. Han snakker aldri med jenter..

Tror dere at dette kommer til å gå over, eller bare bli verre...?? Er ikke lenge siden dette her drittet skjedde, så kan jo være det tar litt tid før jeg stoler på han igjen..?

Har noen noe som helst tips å råd til hva jeg/vi kan gjøre for at jeg skal klare stole på han igjen? Bare redd for ting skal bli sånn igjen...

Noen som har vært i en sånn situasjon..? HJELP MEG! Men spar meg for negative komentarer.

[Gjest AnonymBruker]

Ble litt rotette. Men håper VIRKELIG noen tar seg tid til og lese å svare. Hadde betydd veldig mye for meg...

[I Grosny]

Jeg tror trygghet er det beste middelet mot sjalusi. Du vet at han elsker deg, og andre damer er ikke interessant, så slapp av.

Men du lager jo utrygghet. Når du klikker så hardt at han stikker av, så kan det virke fristende å bytte deg ut med ei roligere dame. Men han gjør ikke det. Han er så vill etter deg at han kommer tilbake uansett.

Jeg tror du må lære deg aggresjonsteknikker. Måter å få det ut på uten å ta det ut på typen din. Jeg er ikke god i dette , men kommer med ett amatørmessig forslag. Si at du er sint. Ta på treningsklærne og løp ut. Kjør beinhard fysisk anstrengelse, og kom hjem sliten og litt roligere.

[Facepainter]

Noen som har vært i en sånn situasjon..? HJELP MEG! Men spar meg for negative komentarer.

Fantastisk utgangspunkt for debatt. Hva er det du vil høre? Tenkte skrive at ingen av dere er voksne nok for noe samboerskap, men det vil du jo ikke høre.

Stå på, dette går nok bra.

[Glynis]

Dette var altfor mye ukjent mas jeg ikke kan forholde meg til, men dette er i hvert fall helt klart:

1. Det er ikke meningen at han skal behandle deg som en prinsesse. Jeg forstår at du liker det, men det kan ikke forventes og er ikke sunt. Du er ingen prinsesse. Du er ei sjalu kranglekjerring med issues som må tåle å bli behandlet som et vanlig menneske.

2. Du har ikke rett til å sjekke mobil/Facebook. Ta ansvar for deg selv og be ham gjøre det mindre tilgjengelig for deg.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror trygghet er det beste middelet mot sjalusi. Du vet at han elsker deg, og andre damer er ikke interessant, så slapp av.

Men du lager jo utrygghet. Når du klikker så hardt at han stikker av, så kan det virke fristende å bytte deg ut med ei roligere dame. Men han gjør ikke det. Han er så vill etter deg at han kommer tilbake uansett.

Jeg tror du må lære deg aggresjonsteknikker. Måter å få det ut på uten å ta det ut på typen din. Jeg er ikke god i dette , men kommer med ett amatørmessig forslag. Si at du er sint. Ta på treningsklærne og løp ut. Kjør beinhard fysisk anstrengelse, og kom hjem sliten og litt roligere.

Ja du har kanskje rett. Vet jo han elsker meg av hele sitt hjerte! Så sånn sett har jeg ingenting å være usikker på..

Når det gjelder aggresjonen osv, så er det også over, men jeg skal få medisiner nå snart da, så kommer til å hjelpe masse det og! Men det er bare det at jeg ikke klarer og stole på han... Selv om jeg egentlig klarer det også, er så vanskelig og forklare. Bare usikker etter alt som har skjedd... Men går vel over når det har gått litt tid, satser jeg på. Blir hvertfall mer og mer sikker for hver dag, men er ikke alltid like lett..

Kanskje lurt det også, neste gang jeg er sur, komme meg ut å løpe.. Den var ikke dum!

Tusen takk for du tok deg tid til å lese, og ikke minst svare.

[Gjest AnonymBruker]

Fantastisk utgangspunkt for debatt. Hva er det du vil høre? Tenkte skrive at ingen av dere er voksne nok for noe samboerskap, men det vil du jo ikke høre.

Stå på, dette går nok bra.

Kan du utdype det mer? Hva får deg til å tro at vi ikke er voksne nok for samboerskap? Vi er da det, bare ting som har skjedd, som får meg usikker på ting og tang... Er ikke noe med at vi ikke er voksne nok for det, fordi det er vi. Bare en del ting som har skjedd i det siste som kan skje alle forhold.

Men hvordan mener du at vi ikke er voksne nok?

Ikke sånn ment.. Var bare jeg ville ha råd og tips til hvordan jeg kan fikse sjalusien min, om det er noen bra tips eller råd som kan hjelpe meg litt på vei...

[Gjest AnonymBruker]

Dette var altfor mye ukjent mas jeg ikke kan forholde meg til, men dette er i hvert fall helt klart:

1. Det er ikke meningen at han skal behandle deg som en prinsesse. Jeg forstår at du liker det, men det kan ikke forventes og er ikke sunt. Du er ingen prinsesse. Du er ei sjalu kranglekjerring med issues som må tåle å bli behandlet som et vanlig menneske.

2. Du har ikke rett til å sjekke mobil/Facebook. Ta ansvar for deg selv og be ham gjøre det mindre tilgjengelig for deg.

1. Jeg vet det ikke er meningen at han skal behandle meg som en prinsesse, men det gjør han, og er vel ikke min feil at han bare er så god mot meg å vil vise det mye? Tåler da å bli behandlet som et vanlig menneske, fordi det er det jeg er. Men er vel ikke min feil at typen er sånn... Jeg er akkuratt lik mot han også.. Vi er bare oss selv, ferdig med den saken.

2. Jeg har ikke rett til å sjekke mobil/facebook osv.. Det vet jeg godt, men han har heller ingenting i mot det, å pleier aldri å gjøre det. Bare nå når jeg har vært så usikker, og ALT dette vet han godt om...Han har også passord til alt mitt, da jeg har likt passord på alt jeg også.. Vi er jo bare åpne for hverandre, og skjuler ingenting, selvom vi også har et privatliv, fordi det har vi!

Var heller ikke dette jeg vil ha svar på. Ville ha svar på hvordan jeg kunne fikse min sjalusi! Tips og råd, ikke alt anna enn det!!