Hva får man ut av å se på skrekkfilmer?

[ExMuslimAtheist]

Hvorfor sitte gjennom en film som bare er skummel og forstyrrende, klarer ikke se på dem og forstår ikke hvordan noen som helst kunne tenkt seg å se på slike filmer?

Hva får dere ut av det, dere som liker disse filmene, etter filmen står man vell bare igjen med negative tanker og frykt, jeg klarer ikke se på noe som ikke har en positiv virkning på meg senere, enten det er drama komedie eller ”whatever”, jeg får noe ut av filmen I det minste, enten det er en livs lekse eller at jeg sympatiserer med historien.

[Antlers]

Smak og behag Selv får jeg ingenting ut av å se en romantisk komedie, mens en god skrekkfilm (ja, det finnes mange dårlige) er både spennende og interessant å diskutere etterpå. Redd har jeg aldri blitt, men det hender jeg skvetter iløpet av filmen. Husk på at det er veldig mange forskjellige sjangre under samlebegrepet "skrekkfilm", så det jeg forbinder med skrekkfilm er kanskje ikke det første du tenker på når du hører ordet. Blir du redd av en type film så gjør du helt rett i å holde deg borte fra den, og jeg forstår godt at folk ikke er fan av det selv om det er min favorittsjanger.

[Gjest Bianca26]

Hvorfor sitte gjennom en film som bare er skummel og forstyrrende, klarer ikke se på dem og forstår ikke hvordan noen som helst kunne tenkt seg å se på slike filmer?

Hva får dere ut av det, dere som liker disse filmene, etter filmen står man vell bare igjen med negative tanker og frykt, jeg klarer ikke se på noe som ikke har en positiv virkning på meg senere, enten det er drama komedie eller ”whatever”, jeg får noe ut av filmen I det minste, enten det er en livs lekse eller at jeg sympatiserer med historien.

For min del liker jeg skrekkfilmer fordi de gir meg et slags adrenalinkick, nærmest som om jeg skulle kjørt berg og dalbane på en måte. Men liker ikke alle skrekkfilmer. Takler ikke grove torturscener ala de Saw filmene. Ble bare sint og på grinern av å¨se saw. Klarte ikke se hele.

[Gjest Miam]

Jeg sier som Bianca, jeg ser på sånne filmer fordi man blir veldig gira og "spent", selv om du kanskje sitter med hendene foran øynene halvparten av filmen. Slik som når jeg så The Ring helt alene på et mørkt loft, og ikke fikk sove etterpå fordi jeg så for meg de skjeve fjesa hele tiden Kjempespennende, men samtidig helt grusomt :gjeiper:

[ExMuslimAtheist]

Ok, så dere liker å bli skremt altså?

kan jo skjønne hvorfor dere ser på hvis filmen er en blanding av andre gode sjangere, en god historie som er mer en bare skrekk og drap...

Jeg tror jeg hadde blitt seriøst deprimert hvis jeg tvang meg selv til å sitte gjennom en skrekk film.

vanskelig for meg å forstå :klø:

[Gjest Bianca26]

Ok, så dere liker å bli skremt altså?

kan jo skjønne hvorfor dere ser på hvis filmen er en blanding av andre gode sjangere, en god historie som er mer en bare skrekk og drap...

Jeg tror jeg hadde blitt seriøst deprimert hvis jeg tvang meg selv til å sitte gjennom en skrekk film.

vanskelig for meg å forstå :klø:

Liker bare skrekkfilmer med en god story. Slike filmer som fritt vilt er bare meningsløs dreping. Er meningsløst å se slike filmer.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg liker spøkelsesfilmer og filmer som har mye spenning i seg, som Haloween, noen zombiefilmer et. Jeg takler ikke groteske filmer som er laget i hovedsak for å vise mest mulig blod og gørr og skrekken i filmen kun er basert på tortur.

Filmene jeg liker skal helst ha noe overnaturlig over seg eller filmer hvor man ikke vet hva som er det "store skumle" før mot slutten av filmen. Disse filmene gir meg et adrenalinkikk slik som de andre her beskriver. De skal være skremmende slik at det går litt inn i ryggmagen og gir frysninger på kroppen. Torturfilmer er bare jævlige og jeg har vanskelig for å se underholdningsverdien i disse. Jeg har en tendens til å leve meg veldig inn i filmene jeg ser så slike filmer blir veldig vonde.

Jeg sier alltid at skrekkfilmer en min form for ekstremsport, men jeg slipper å utsette meg for risikoen av å bli skadet. Kanskje er det dette med at jeg klarer å leve meg så godt inn i filmene som gjør at de gir et så sterk skrekkblandet fryd.

[Gjest Bianca26]

Jeg liker spøkelsesfilmer og filmer som har mye spenning i seg, som Haloween, noen zombiefilmer et. Jeg takler ikke groteske filmer som er laget i hovedsak for å vise mest mulig blod og gørr og skrekken i filmen kun er basert på tortur.

Filmene jeg liker skal helst ha noe overnaturlig over seg eller filmer hvor man ikke vet hva som er det "store skumle" før mot slutten av filmen. Disse filmene gir meg et adrenalinkikk slik som de andre her beskriver. De skal være skremmende slik at det går litt inn i ryggmagen og gir frysninger på kroppen. Torturfilmer er bare jævlige og jeg har vanskelig for å se underholdningsverdien i disse. Jeg har en tendens til å leve meg veldig inn i filmene jeg ser så slike filmer blir veldig vonde.

Jeg sier alltid at skrekkfilmer en min form for ekstremsport, men jeg slipper å utsette meg for risikoen av å bli skadet. Kanskje er det dette med at jeg klarer å leve meg så godt inn i filmene som gjør at de gir et så sterk skrekkblandet fryd.

Enig med deg. Men liker ikke alle overnaturlige ting. Hvis aliens kommer inn i bildet ødelegger det for meg. Da er det ikke skummelt lengre. Liker filmer med spøkelser og mystikk og nervepirrende scener.

[Leanne]

Hvis man ikke hadde skrekkfilmer, hvordan skulle man da få lurt seg inn i armkroken til gutten man liker?? :gjeiper:

[Gjest Bianca26]

Hvis man ikke hadde skrekkfilmer, hvordan skulle man da få lurt seg inn i armkroken til gutten man liker?? :gjeiper:

signerer:)

[Gjest Miam]

Hvis man ikke hadde skrekkfilmer, hvordan skulle man da få lurt seg inn i armkroken til gutten man liker?? :gjeiper:

Hear hear!

Jeg har litt sånn blandet følelse for disse Saw-filmene for eksempel. Synes de par første var ganske bra, men etter de ble det baaare gørr, sprøytebasseng og gud vet hva. Hostel var også oppskrytt syntes jeg. Helt jævlig ja, men det var jo også kun det. Men det er ganske festlig å se sånne filmer sammen med flere, for da kan man håne og peke ut feil og sånn

Følte nesten for å se en skrekkfilm jeg nå altså! Helt inspirert

[Gjest Miam]

Når vi snakker om skrekkfilmer, er det noen som har sett The Fourth Kind? Det handler om alienbortføringer og sånt, og en del av filmen skal være "ekte film"! Så helt utrolig creepy ut

[ihearttom]

Jeg har blandede følelser over skrekkfilmer, og er meget kresen på hvilke filmer jeg ønsker og ikke ønsker å utsette meg selv for å se.

Saw filmene og Hostel gidder jeg ikke å se traileren på engang. Siden alle sier at de er så groteske og at man mister matlysten og omtrent spyr når man ser den, så får jeg ikke særlig lyst å se dem.

Mens filmer som The Ring, The Grudge osv som spiller mer på lydeffekter og 'bø-effekter' enn groteske drap, er spennende å sitte å se på sammen med veninner eller med kjæresten.

Men bunn i grunn så foretrekker jeg psykologisk thriller, når jeg skal se noe skummelt.

[Gjest Miam]

Jeg har blandede følelser over skrekkfilmer, og er meget kresen på hvilke filmer jeg ønsker og ikke ønsker å utsette meg selv for å se.

Saw filmene og Hostel gidder jeg ikke å se traileren på engang. Siden alle sier at de er så groteske og at man mister matlysten og omtrent spyr når man ser den, så får jeg ikke særlig lyst å se dem.

Mens filmer som The Ring, The Grudge osv som spiller mer på lydeffekter og 'bø-effekter' enn groteske drap, er spennende å sitte å se på sammen med veninner eller med kjæresten.

Men bunn i grunn så foretrekker jeg psykologisk thriller, når jeg skal se noe skummelt.

Et eksempel på en ganske psykotisk srekkfilm er jo klassikeren The Shining! Noe så totalt sært!

[Gjest Violently Happy]

Et eksempel på en ganske psykotisk srekkfilm er jo klassikeren The Shining! Noe så totalt sært!

Jeg liker å analysere de filmene jeg ser på. Det pleier noen ganger å være symboler i filmene. Blandt annet er det sykt mange i Alien-filmene.

Kaller man en film for sær, skjønner man ikke filmen.

The Shining er bare helt rå.

Filmen har flere underliggende budskap og handlingsplan, og mens filmen i utgangspunktet kan minne om lite annet enn en A4-skrekkfilm med tydelige plothull, skjuler det seg en gjennomtenkt forklaring bak hver minste detalj, som ikke kan sees uten å virkelig lese filmen mellom linjene.

Filmen starter med en nokså lang introsekvens med helikopterbilder hvor vi på avstand følger etter en gul Volkswagen Boble kjørende oppoverlangs en slyngete fjellvei i mektige Rocky Mountains. Etter lydsporet å dømme kan vi allerede forvente noe av hva som vil skje framover, og Kubrick’s valg av vidvinkellinse gjør de omringende fjellkjedene ekstra store og gir en følelse av ensomhet. På mange måter er denne sekvensen såpass spenningsbyggende allerede at den nærmest fungerer som et anslag i seg selv, men så snart vi ankommer bilens destinasjon, det tilsynelatende skumle høyfjellshotellet Overlook Hotel, begynner filmens første scene med familiefaren Jack Torrance på jobbintervju for stillingen som vaktmester på hotellet i vintersesongen.

Etter å ha blitt åpnet av den første av filmens tekstplakater (noe som jo er uvanlig i en film) – «The Interview» – er stemningen relativt rolig og hyggelig inntill Jack blir informert om tragedien på hotellet noen år i forkant hvor en tidligere vintervaktmester ble såpass gal av isoleringen på fjellet at han myrdet familien sin med en øks før han tok sitt eget liv med en hagle. Dette markerer selve begynnelsen på anslaget, som når sitt klimaks når vi like etter møter Jacks sønn, Danny Torrance, hjemme på badet i deres hus flere timer unna. Vi får raskt vite at Danny har en spesiell gave som gjør at han kan se ting andre ikke kan, og at han kommuniserer med disse «synene» gjennom sin egen lillefinger, bestevennen «Tony». Tony forteller at hotellet skjuler en mørk hemmelighet, og lar Danny (og publikum) for første gang se den ikoniske heisscenen som også dukker opp gjentatte ganger utover. Bildene viser en tom foajé med to rødmalte heisdører langs den borterste veggen, hvorpå den ene åpner seg og litervis med rødt blod flommer ut og fyller hele rommet. Den skumle stemingen som skapes gjør at dette blir det første stedet i filmen vi skjønner hva som kan komme til å skje over vinteren på hotellet, og det markerer derfor første vendepunkt.

Wendy – Jacks kone, og Dannys mor – tilkaller en doktor for å finne ut hva som er i veien med hennes sønn, men de klarer ikke å finne noe galt. Deretter får vi høre gjennom en samtale med doktoren at Jack, som forøvrig også takket ja til hotelljobben til tross for tragedien tidligere, er en tørrlagt alkoholiker og at han ønsker å benytte tiden på hotellet til å fullføre en bok han skriver.

Etter omtrent 17 minutter, skjer det et stort tidshopp som markeres av tekstplakaten «Closing Day», og dette er selve begynnelsen på filmen, etter en drøyt kvarter med bakgrunnsinformasjon. Scenen viser familien på tre i bilen på vei opp mot hotellet igjen, og på flere måter virker det som om forholdet mellom Jack og Wendy er litt anspent. Videre får familien (og oss som seere) en omvisning på hotellet av direktøren før han drar for høsten, og vi møter for første gang kjøkkensjef Dick Halloran, som etter litt viser seg å ha samme evne til å se syner som Danny. Dette kan også diskuteres å være filmens første vendepunkt, ettersom Danny først nå forstår at han ikke er alene om denne evnen, og at Halloran forteller at hans mormor kalte dette for «shining», som jo er filmens tittel, og vil få en vesentlig rolle framover i handlingen. Underveis i samtalen skjønner Danny at Dick vet alt om hotellets hemmelighet, og nevner spesielt rommet 237, hvorpå Dick svarer:

“There ain’t nothing in room 237, but you ain’t got no business going in there anyway, so stay out!”

«A month later» markerer innledningen til neste akt, hvor vi ser familien i sine daglige rutiner, og de første minuttene brukes til å tydeliggjøre hvor ensomme de er på hotellet, spesielt gjennom et av filmens langvarige og revolusjonerende steadicam-klipp hvor vi følger etter Danny syklende på sin trehjulssykkel gjennom hotellets store «Colorado Lounge» og inn i den dunkle sidekorridoren. Foreløpig er alt som det skal, men det bygges opp et lite spenningsmoment med parallellklipping mellom Wendy og Danny som utforsker hotellhagens hekklabyrint, og Jack som sliter med inspirasjonen og får tiden til å gå ved å kaste en tennisball i veggen. Musikken som følger i bakgrunnen, samt den neste scenen hvor Danny nesten går inn på rom 237 og Jack blir irritert på Wendy som gjentakende forstyrrer han i hans arbeid, markerer begynnelsen på en bratt stigende spenningskurve. Like etter begynner snøen å falle gjennom en snøstorm, og mens musikken igjen når et skrikende høydepunkt får vi vårt første signal på at Jack er i ferd med å bli gal ved at han står frysende stille med et uttrykk få har sett maken til. Ny tekstplakat markerer neste akt; «Saturday».

Videre i filmen får Danny flere såkalte «shinings», og alle refererer til blod og tragedier. Mens han leker med noen biler i en av hotellets korridorer dukker det plutselig opp en ball som tilsynelatende har kommet trillende mot han fra rom 237 som av en ukjent grunn plutselig står åpen. Trukket av nysjerrigheten følger vi Danny inn på rommet. Samtidig har Jack et mareritt om at han myrder familien, ved skrivepulten sin i Colorado Lounge, men Wendy forsikrer han om at alt vil gå bra. Like etter kommer en mørbanket Danny inn i salen, og Wendy skylder umiddelbart på Jack.

Omtrent midtveis i filmen følger vi Jack inn i hotellets ballsal; the Gold Room, hvor han for første gang kommuniserer med noe overnaturlig – spøkelsesbartender Lloyd, etter å tilby sjelen sin for en drink. Til bartenderen (som publikum oppfatter som illusjon) forteller han om hvor strevsomt liv han lever med kona som alltid klager og hvor umulig Danny er. Scenen blir dermed avbrutt av Wendy som kommer løpende inn og sier at Danny ble skadet av en gammel dame i rom 237. Jack blir beordret til å sjekke det ut, og går derfor relativt motvillig inn på rommet. Samtidig, på et helt annet sted, merker Dick Halloran at noe er fullstendig galt, og gjennom en av filmens desidert mest forstyrrende scener blir Jack først ekstatisk av å se en naken dame på badet i rom 237, men livredd når hennes kropp umiddelbart forråtnes og den vakre damen forvandles til et monster. Halloran mislykkes i å oppnå kontakt med hotellet, og bestemmer seg for å dra ut dit selv, til tross for den herjende snøstormen. Tilbake på hotellet benekter Jack for Wendy at det var noe i rom 237, og mens de prater om hva som kan ha skjedd med Danny ligger han på naborommet og har et mareritt hvor han vi igjen får se blant annet heisscenen.

Frustrert går Jack gjennom korridorene før han kommer til ballsalen hvor alt er duket for fest. Vi som seere skjønner at dette ikke nødvendigvis er virkelig, og gjennom den følgende scenen møter Jack igjen på bartenderen, så vel som en klumsete butler som presenterer seg som Delbert Grady – Grady værende samme navn som personen som massakrerte sin familie flere år tidligere. I ballsalens sterile toalettfasiliteter utspiller deretter nok en av filmhistoriens omdiskuterte scener hvor butleren indirekte overbeviser Jack at han må drepe sin familie. Dette kan diskuteres å være filmens vendepunkt.

Etter et lite tidshopp befinner vi oss på familiens rom, hvor Wendy forsøker å overbevise Danny om at alt er bra, likevel tør hun ikke forlate rommet uten å låse døren og medbringe et balltre. Den neste scenen markerer etter min mening filmens «point of no return», hvor Wendy går mot Jacks tomme skrivepult og får omsider øye på hans førsteutkast bestående av flere hundre sider med gjentakende setninger (merk også det velkjente filmsitatet):

«All work and no play makes Jack a dull boy».

Så snart hun skjønner hvor gal ektemannen har blitt overrasker han henne bakfra så hun skvetter. Jack er nå tydelig en helt forandret person, og selv med balltre i hånden er han ikke det minste redd for Wendy, mens han tvinger henne til å rygge opp salongtrappen. Til slutt når det et punkt hvor Wendy slår Jack så hardt i hodet at han baklengs faller ned trappen i ubevissthet, og på gråten låser hun han inne på matlageret. Jack er likevel i stand til å knuse alle håp om å rømme fra hotellet ettersom han på forhånd har ødelagt både radioen og snøscooteren i garagen.

På relativt uforklarlig vis klarer likevel Jack å rømme fra lageret, tilsynelatende etter at Grady låser opp døren fra utsiden (noe som kan forsvares blant annet ettersom vi aldri ser Wendy låse døren fysisk, og at vi på dette tidspunktet i filmen har kommet såpass langt og sett såpass mye overnaturlig at stort sett alt vi ser må betviles. Kanskje hun til og med kom tilbake og åpnet døren for han i en slags uforklarlig psykisk tilstand), og Wendy blir vekket av Danny som står med en kjøkkenkniv og gjentar ordet (også et kjent sitat) «redrum», noe han også har skrevet i rødt på baderomsdøra. Wendy forstår først alvoret når hun ser bokstavene i speilet, og vi kan lese teksten speilvendt; «murder». Samtidig hamrer Jack seg gjennom inngangsdøra med en øks, så de må søke tilflukt på badet hvor Danny klarer å presse seg gjennom et lite vindu. Wendy på sin side er for stor, og blir livredd etterhvert som Jack økser i stykker også baderomsdøra, stikker hodet gjennom hullet og danner filmens signaturbilde mens han sier;

«Heeeeere’s Johnny»

Publikum forstår at vi nærmer oss klimaks, og på mirakuløst vis klarer Wendy å unnslippe ettersom Jack blir distrahert av lyden av Halloran som ankommer i snøbilen sin. Halloran kommer imidlertid ikke lenger enn lobbyen før Jack møter han og setter øksen i kroppen hans. Nå er vi inne i filmens siste fase, og alle de tre karakterene gjennomgår nå hver sine handlingsløp. Jack, bestemt på å ta livet av de andre løper ut for å finne Danny, som rømmer inn i snølabyrinten. Samtidig, inne på hotellet, bevitner Wendy den ene uforklarlige hendelsen etter den andre, hvor hun både ser spøkelser, skjeletter og ikke minst blodet som strømmer ut av heisen. Filmen når sitt klimaks når Danny klarer å unnslippe Jack i labyrinten ved å tråkke tilbake i sine fotspor slik at Jack mister orienteringen, og fortsatt skadet etter slaget i hodet tidligere faller han sammen i snøen og fryser i hjel, parallellt med at filmen når sitt klimaks. Danny og Wendy finner hverandre så på utsiden, og rømmer i Hallorans snøbil.

I filmens siste bilde befinner vi oss igjen inne i hotellet, hvor kameraet rolig kjører mot en vegg dekket av gamle fotografier, og med bakgrunnsmusikken «Midnight with the stars and you» av Jimmy Campbell. Omsider kommer vi helt inntill et av bildene, hvor vi tydelig kan se Jack Torrance stående i midten av en folkemengde, med påskriften «Overlook Hotel – July 4th Ball – 1921». I kjent Kubrick-stil er dette det eneste hintet for at vi som seere skal kunne forstå hva som virkelig har foregått på dette hotellet, og at Jacks syndrom skyldes mer enn vanlig «hyttefeber».

På flere måter var dette en nyskapende film, spesielt med tanke på bruken av det revolusjonerende steadicam og vidvinkellinser. Musikken er gjennomgående ekkel og langdrøyd, noe som også går bra sammen med de lange klippene gjennom filmen. Men noe av det mest fascinerende med The Shining er hva du ikke har lagt merke til, selv om det foregår rett foran deg på skjermen. Filmer har blitt laget opp gjennom årene hvor regissøren har etterlatt gåter og spor mellom filmens linjer for at vi som seere skal kunne gjette oss fram til filmens mening og dette er også tilfellet i denne filmen, men opprinnelig var det likevel ingen som kunne tenke seg dette. Mange teorier om hva Kubrick ønsker å fortelle har blitt opparbeidet.

For å ta det enkle først; Bildet på slutten av filmen datert 4. juli 1921, indikerer at Jack Torrance har vært på dette stedet før (Ettersom denne filmens handling utspiller seg på 80-tallet). Denne teorien har også blitt styrket før av Jacks replikk til Wendy; «It was as though I had been here before», samt Gradys i toalettene; «You have always been the caretaker…». En mulig teori for hva Kubrick kan ha ment å hinte til oss er at Jack Torrance relativt uvitende også har evnen til å «shine», og at butleren Delbert Grady kun er et produkt av hans fantasi. Delberts dobbeltgjenger, Charles Grady derimot, var den virkelige personen som slaktet sin familie, i likhet med hva Jack forsøkte. Den Jack vi ser på bildet i sluttscenen kan være et produkt av han selv i likhet med Delbert, som han produserer i det øyeblikket han dør i labyrinten, og altså «shines» seg på bildet fra ballet i 1921 etter å ha overbevist seg selv gjennom Delbert at han er en del av hotellets historie. Når Delbert slipper Jack ut fra matlageret er det i realiteten muligens Jack som telepatisk åpner døren og igjen bruker Delbert som et redskap. En annen teori kan basere seg på at bildet viser at Jack har vært i hotellet tidligere, og at personen vi møter i filmen er en gjenfødelse av en tidligere Jack. Etter Kubricks egne ord:

«I hope the audience has a good fright, has believed the film while they were watching it and retains some sence of it. The ballroom photograph at the end suggests the reincarnation of Jack».

Skal vi gå så langt som å virkelig finne en bestemt mening med denne filmen, må vi gå et par steg dypere. Det blir forklart tidlig i filmen at hotellet opprinnelig var bygd på en gammel indiansk gravplass. Dette danner grunnlag for en veldig sterk teori om filmens tema, nemlig undertrykkelsen av de innfødte amerikanerne da den «hvite mann» kom til landet under grunnleggelsen av USA. Ser man godt etter, kan man legge merke til utrolig mange indianer-referanser gjennom filmen. Alt fra veggdekor i hotellets saler og på hermetikkbokser i matlageret til undertrykkelse av svarte i dialoger og ikke minst når Jack prater til bartender Lloyd om «white man’s burden», en referanse til et dikt om undertrykkelse av Rudyard Kipling. Hør for eksempel spesielt på lydsporet i midten av den vedlagte åpningssekvensen, og legg merke til svake indianerhyl og varselsignaler flettet inn i musikken. Dette hører vi igjen i de musikalske høydepunktene som oppstår mot slutten av filmen når Wendy ser spøkelser, og har et tydelig innfødt-preg over seg.

Forklaringen av heisscenen kan også knyttes til indianerteorien, ettersom heissjakter er dype, hule tårn som bores ned i bakken og rører ved den blodige historien til indianerstammene begravd under. Og tvillinger, slik som de døde døtrene til Grady, er et viktig symbol for indianere ettersom tvillinger, i henhold til Navajo-legenden, representerer enheten mellom «fader himmel og moder jord». Mot slutten av filmen kan vi også se at Wendys antrekk og hår begynner å minne mer om innfødte kvinner, og Jack har alltid på røde, hvite og blå klær, altså patriotisk amerikansk. Dette er spesielt symbolsk ettersom han konstant er ute etter Wendy, slik som den hvite mann i virkeligheten var mot de innfødte. Tanken er uansett at det er gjemt mange hint i filmen for å forklare at all ondskapen som foregår på hotellet skyldes en slags hevn for at de hvite menn respektløst bygde hotellet over indianerenes gravplass. En enkel forklaring kan altså være at Kubrick ønsker å gjøre publikum oppmerksom på noen av de urettferdigheter vi har utrettet opp gjennom årene.

Det er mange andre elementer i filmen som gjennomfører en solid kontinuitet, og som kan bidra til en bedre forklaring. For eksempel er det tydelig at speil spiller en vesentlig rolle, for nesten hver gang noe overnaturlig skjer eller er i ferd med å skje, er det et speil i bildet. Jack reagerer også etterhvert veldig spesielt i nærheten av speil, for eksempel når han går nedover korridoren til Gold Room og møter Lloyd for første gang, lager han en spesiell aggresjonsbevegelse hver gang han passerer et av de fire speilene i korridoren. Han ser også unaturlig mye i bakspeilet når han og familien kjører opp til hotellet for første gang, relativt tidlig i filmen. Fargene gul og rød er også representert sterkt, i tillegg til labyrinter, som forøvrig også fascinerte indianerene på deres tid. I tillegg til den faktiske labyrinten i hotellets hage er hotellet også på mange måter en ubeskrivelig labyrint i seg selv, og Kubrick har spesielt gjennomtenkt hvordan han skal kunne gjøre settet så forvirrende og klaustrofobisk som mulig. Se for eksempel på dette kartet over resepsjonsområdet til Overlook hotel, og sammenlign posisjonen av hotelldirektør Ullmans kontor i forhold til resten av bygningen. Hvordan kan kontoret ha et stort vindu når det er blokkert av vegger på alle sider? Kubrick leker med sansene våre. Og hør på lyden av Danny når han sykler på sin trehjulssykkel inne i Colorado Lounge for første gang i filmen, måten lyden blir vekselvis sterk og svak når han skifter mellom sykling på teppet og sykling på gulvet. Denne lyden er mistenkelig lik musikken når han løper fra Jack i labyrinten i slutten av filmen, og mønsteret på gulvteppet i en av korridorene minner om de svingete veiene Jack kjørte på i begynnelsen av filmen. Listen her er også evig lang.

12, 24 – apokalypse

De to overnevnte tallene er nøkler for å tyde filmens budskap, og ser man etter dem vil de dukke opp ved ufattelig mange anledninger i filmen. Her er noen av de tydeligste (og det finnes mange flere):

- Rom 237 har en tverrsum på 12

- Hotellets radio-kallesignal er KDK 12 - «KDK 12 calling KDK 1»

- Blodheisene har stoppet i etasjen 1 og 2

- To tekstplakater i filmen viser klokkeslett, 8am og 4pm, som tilsammen blir 12

- Avslutningssangen over rulleteksten er «Midnight, the stars and you»

- Tverrsummen av tallene på datoen 4/7/1921 er 24

- Det er totalt 24 trinn i trappen i Colorado Lounge

- Dannys første «shining» av heisene varer i nøyaktig 24 sekunder

- 24 er det dobbelte av 12

Så hva betyr disse tallene? Det er to hint til hvordan vi skal kunne finne det ut, plantet godt i filmen og integrert så vi skal kunne legge merke til det, og begge har blitt nevnt tidligere. Den ene er speil. Hvis vi først speilvender begge de overnevnte tallene får vi to nye, 21 og 42, og begge har også tydelige referanser i filmen i likhet med de andre to, for eksempel ved at det henger 21 bilder på veggen i det siste klippet, og at Danny har tallet 42 på sin pysjamas hvor han først snakker med Tony, og alle de fire tallene er også godt representert i filmens tidskoder (som for eksempel flere scener som varer nøyaktig 42 sekunder og 12 frames etc), uten at det er nødvendig å henge seg opp i.

Det andre hintet dreier seg om indianerene, og en eldgammel Mayaindiansk spådomsmyte om når vi kan forvente verdens undergang, forøvrig ikke så mange år foran oss. Stanley ønsker muligens å få oss til å tenke over datoen på det siste bildet mens han egentlig har lagt mange hint til når han tror vi kan forvente apokalypse. Kanskje er filmen en metafor for «slutten av alt», og den blir presentert på det beste tidspunkt, nemlig slutten av filmen. For å finne datoen, må vi først ta speilbildet av antallet bilder på veggen i det siste bildet, altså 12, hvilket er måneden. Deretter, for å få dagen, må vi trekke sammen tallene i den fiktive datoen i filmen, 4/7/1921, altså 24, og for å få året må vi telle de 20 personene i det nest siste close up-utsnittet av bildet på slutten av filmen, og legge ved siden tallet 11, som vi får gjennom et tredje hint ved at Danny har på en Apollo 11-genser når han går inn på rom 237, i tillegg til at det er en referanse til identiske tvillinger (1+1).

Så, med andre ord kan vi, så sant denne teorien stemmer, forvente oss enden på jorda 24/12/2011, altså julaften 2011. Tanken er altså at alle hintene i filmen; referanser til indianere, kraftig bruk av speil og tallene 12 og 24 skal peke til dette, men på den andre siden har dette aldri blitt bekreftet av andre enn fans, så noen sikkerhet er det overhode ikke. Personlig mener jeg Kubrick kan ha gått så langt som å la filmens budskap dreie seg om indianerundertrykkelse, ikke noe mer, men det skal sies at de nevnte tallene dukker opp langt oftere enn vanlige tilfeldigheter. Det som er sikkert er at Kubricks filmer aldri har vært enkle å tolke, og at han røper så lite som mulig slik at vi skal kunne gjøre opp våre egne meninger, dog har han alltid svaret på hva som er den virkelige sannhet selv.

[Gjest Miam]

Så fordi jeg ikke gikk inn i en sykt detaljert "review" av filmen, og fordi jeg kalte den sær, så har jeg altså ikke skjønt den mener du? Jeg sa jo absolutt ingenting om handlingen, jeg sa den var sær, og det mener jeg fortsatt! Mulig du legge noe annet i "sær", men den er jo ganske spesiell og merkelig, selv om den er spennende og med et interessant innhold... Det er MIN personlige mening. Smak og behag kan ikke diskuteres!

[Darkannie]

Jeg liker spøkelsesfilmer og filmer som har mye spenning i seg, som Haloween, noen zombiefilmer et. Jeg takler ikke groteske filmer som er laget i hovedsak for å vise mest mulig blod og gørr og skrekken i filmen kun er basert på tortur.

Filmene jeg liker skal helst ha noe overnaturlig over seg eller filmer hvor man ikke vet hva som er det "store skumle" før mot slutten av filmen. Disse filmene gir meg et adrenalinkikk slik som de andre her beskriver. De skal være skremmende slik at det går litt inn i ryggmagen og gir frysninger på kroppen. Torturfilmer er bare jævlige og jeg har vanskelig for å se underholdningsverdien i disse. Jeg har en tendens til å leve meg veldig inn i filmene jeg ser så slike filmer blir veldig vonde.

Jeg sier alltid at skrekkfilmer en min form for ekstremsport, men jeg slipper å utsette meg for risikoen av å bli skadet. Kanskje er det dette med at jeg klarer å leve meg så godt inn i filmene som gjør at de gir et så sterk skrekkblandet fryd.

Som om jeg skulle skrevet det selv!!!

[Gjest Violently Happy]

men den er jo ganske spesiell og merkelig, selv om den er spennende og med et interessant innhold...

Ja, men som jeg sa til slutt, så har Kubricks filmer aldri har vært enkle å tolke.

Alien 4 har for eksempel mange kristne symboler. Fritt Vilt synes jeg egentlig var litt trist, selv om det var masse blod og gørr.

[Teriyaki]

Jeg synes "the orfhen" var bra. Skrives det sånn? Foreldreløs på norsk i alle fall..Hadde en sånn ubehagelig følelse i kroppen nesten hele filmen! The Ring var også bra. Og de brae zombiefilmene som "resident evil", "28 days later (?)" og "The last legend".

Endret 22. mars 2010 av Teriyaki

[Tabris]

Jeg liker enkelte skrekkfilmer veldig godt, men jeg er også svært kresen. Jeg har veldig lav terskel for å se vold og gørr på film, så dermed utgårfilmer som Saw med høye kneløft. Jeg har også liten interesse av filmer med "bø-effekter" som noen så treffende sa, hvor jeg sitter og skvetter. Det blir for meg et billig triks. Klisjèer om en gruppe mennesker som blir drept èn etter èn av noe ukjent har jeg heller ikke sansen for (ofte også fordi de inneholder elementer av de to første tingene jeg nevnte).

Men filmer som har en gjennomsyrende atmosfære, som har uventet slutt uten å ty til blod eller bø-effekter, og som lar meg bli sittende igjen med frysninger nedover ryggen av grøss - det er for meg en god skrekkfilm. Det beste eksempelet jeg kan komme på her er The Others.