Stress, angst og depresjon

[Gjest youngatheart]

Jeg har "slitt" en del med angst de siste årene. Jeg føler aldri at det har vart så lenge, men at det gjerne har kommet en del dager hvor jeg har slitt, så kan jeg begynne å føle meg glad igjen en stund, så bang, en ny uke hvor jeg er langt nede. Da er det ofte studierelaterte og sosiale problemer (har få venner, ingen der jeg bor nå) som jeg føler tærer mest på meg. Det er naturligvis normalt å stresse litt med studier og slikt, men jeg klarer ikke la være å stille ekstremt høye krav til meg selv, noe som fører til at om jeg f.eks. får en B i stedet for en A, så er jeg langt nede i etterkant, og på en måte sitter med tanker som at jeg aldri vil lykkes i livet om jeg ikke en gang kan gjøre det bra på en prøve eller oppgave.

I tillegg føler jeg at en stor del av problemene mine gjerne stemmer ned i at jeg er ganske "dårlig" på sosiale ting - de to-tre "virkelige" vennene mine (som er ganske nære) har jeg hatt i over 10 år, og når jeg da flyttet et lite stykke vekk for å ta til med studiene, klarte jeg på en måte aldri å hente meg inn igjen å skape en sosial tilhørlighet noe sted. Det fører igjen til at jeg oppfører meg litt sånn "bryr meg ikke uansett" om slikt, rett og slett fordi jeg synes det er pinlig å ikke klare å få venner. Jeg er ikke kald eller arrogant, men tror andre gjerne oppfatter meg som en sånn sjenert stakkar de sier hei til av og til for å være hyggelig, men som ikke er noe "ordentlig" venne-materiale. Selv prøver jeg også å tvinge meg selv til å ta kontakt eller slå av en prat her og der, men da hender det jeg bare føler at jeg vil ikke - dette var ikke noe gøy allikevel liksom, jeg foretrekker å være alene, eller at jeg føler meg uvelkommen. Når det er sagt, så er jeg selv klar over at jeg overtolker enkle ting som interaksjon med andre som enten mye mer vennlig eller fiendtlig enn det egentlig er.

Det er kanskje også verdt å nevne at jeg har skapt relasjoner til andre, men med en gang jeg føler vi begynner å få et vennskap, så får jeg helt panikk og begynner å dytte dem unna. Av og til kan jeg også bli ganske irriterte på dem, og jeg føler meg skikkelig råtten som er såpass av en drittsekk mot dem, men jeg bare freaker ut og føler jeg må bryte vekk fra dem.

Den siste tiden har jeg også prestert å utvikle følelser, en liten forelskelse, på en person som jeg aldri kommer til å kunne "få", og som det egentlig er ganske upassende at jeg har slike følelser for. I tillegg er denne personen egentlig ikke noe særlig snill eller varm, men jeg ser liksom én fin ting blant 99 dårlige, og klarer ikke hindre meg selv i å føle det jeg føler. Så jeg føler på en måte at jeg aldri kan bli lykkelig uten denne personen, selv om jeg vet at jeg har følt slikt før. Jeg tror på en måte dette har gjort at jeg har følt med enda lengre nede enn normalt den siste tiden.

Jeg har tenkt på at det kanskje hadde vært lurt å søke hjelp for å kunne overkomme disse følelsene og problemene, men slår det vekk så fort tanken slår meg. SElv føler jeg at jeg kan tenke og se ting i et rasjonelt nok lys til å se at jeg sliter med enkelte ting som igjen gjør at jeg føler meg for det meste trist og lei, og så kommer det enkelte perioder hvor jeg føler jeg er direkte redd for å måtte stå opp å møte dagen. Når jeg på en måte har gjort alt jeg skal (ofte evigheter før det må gjøres fordi jeg ikke "klarer" å vente med det), og endelig har fri til å slappe av, er jeg drittlei etter en time og klarer ikke nyte tiden.

Jeg blir utrolig oppgitt og nedstemt av dette, fordi jeg føler jeg driter vekk livet mitt på å stresse, være nedfor og kjede meg. Noen som sliter med lignende som har tips til hvordan jeg kan prøve å snu skuta?

[Rumohra]

Hei!

Kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt. Og sliter med stort sett det samme som deg. Det er utrolig slitsomt, og tapper masse energi hele tiden. Jeg tror også vi er omtrent like gamle (ihvertfall i samme fase i livet).

Det hadde vært hyggelig å kanskje prate mer med deg, kanskje vi kan hjelpe hverandre litt? Hvis du lager deg en bruker her kan du kanskje sende meg en mail her (hvis det fortsatt er mulig, skjønner ikke helt det nye forumet..).

Ellers kan jeg vel egentlig bare anbefale deg å ta kontakt med en profesjonell. Jeg går ukentlig i terapi, noe som har hjulpet meg veldig mye. Det er dyrt, men en verdifull investering i eget liv.

*Klem*