Erfaringer/tanker/råd?

[Gjest Linemor]

Hei..

Har over et års tid vært i et forhold med en mann som er litt "spesiell.."

Han er i trettiårene og jeg er i trettiårene, vi møttes over internett (ja jeg vet at DET ikke alltid er det aller smarteste, men men)I løpet av dette forholdet har vi brukt litt over et år på å bli kjent med hverandre osv.. Vært hos hverandre i helger/ferier, hygget oss og kost oss mye, klart der er alltid oppturer og nedturer, men slik er det for alle..

Så.. etter som tiden gikk begynte han vise sider av seg som jeg ikke satte SÅ stor pris på.. han "tenner lett" blir hissig for ingenting, ut av det blå, og liker ikke at han ikke alltid kan få viljen sin.. Jeg kan tulle lett eller spøke om ett eller annet, og gjør dette han flau eller forlegen på noen måte kan han si ting som "kutt ut med det der, ellers vet du hva som skjer.." -Jeg har sett når han blir det JEG kaller sint f.eks.. han kaster gjerne en ting bortover gulvet, eller sparker noe osv, brøler litt ut også PLUTSELIG er han helt rolig, og da skal det være glemt..

Jeg har sagt flere ganger at oppførsel som dette er noe jeg ikke liker, jeg blir nervøs, urolig og i begynnelsen fikk jeg vondt i magen og visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere.. Etterhvert ble jeg mere vant, og bestemte meg for å legge "breisia" til å ikke bry meg med det hele, men samtidig gjøre det klart at jeg ikke godtok akkurat slik oppførsel, hver gang beklaget han osv, og sa "jeg er ikke sint, bare frustrert" jeg spurte jo da selvfølgelig, "men hvis dette er frustrasjon, hvordan blir du da når du blir sint??" Nei det visste han ikke, og hadde ikke svaret på..

Nå er forholdet vårt kommet så langt at vi faktisk står på terskelen til å skal bli samboere, men jeg kan ikke hjelpe for det, noe inni meg protesterer, og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle eller hvordan tenke om alle disse tingene..

- "Du vet hva som skjer, hvis ikke.." osv osv...

For ett par dager siden kom det frem noe jeg aldri har opplevd før.. Vi var begge i tullehumør, satt og spøkte, og plutselig slo han helt om slik han gjør innimellom, jeg fortsatte le, for jeg trodde han tullet, men så sa han "jeg er seriøs nå" og da skjønte jeg.. Så sier han enda engang, "du slutter med det der nå, vi er ferdige med den spøken, den er ikke morsom lenger, så kutt ut, ellers vet du hva som skjer!"

Jeg ble faktisk forbanna, men sa ikke så mye, jeg er lei av å føle at han styrer "showet slik" Han merket selvsagt at jeg reagerte, og etter å ha studert meg en liten "kunstpause" snur han hele situasjonen rundt og sier noe slikt som "Det er da merkelig at DU hver gang rett før jeg skal legge meg klarer å lage en situasjon som dette, også blir du slik du er nå" Han la litt mere enn det til, men jeg klarer ikke huske alt, uansett, det endte med at jeg smilte alt vekk, men følte senere for meg selv at denne mannen hadde fått meg til å føle at hele situasjonen var min feil, at stemningen var blitt slik var min feil.. At han "truet" meg slik, var min egen feil, for jeg hadde tydeligvis gjort ett eller annet galt...

La meg legge til at jeg HAR svart han når han sier "du vet hva som skjer da" jeg sa: "nei i alle dager, fortell meg, hva skjer da??" Og det eneste jeg får til svar er noen sekunder med et blikk, også slår han HELT om, og sier noe slikt som "Neeei, glem det da, ikke bry deg om når jeg blir slik, jeg mener ikke noe med det, bare overse det..."

Unnskyld meg, men det klarer jeg faktisk ikke helt tenker jeg, og sier her... For dette føles ikke rett..

-det er mye jeg kunne fortalt, for dette har pågått en stund, men jeg orker ikke skrive alt, og ingen orker lese alt, men er det noen som gjør seg tanker her? Har erfaringer, noen råd kanskje?

Vil si på slutten at "mesteparten" av tiden er han som en engel, snill og omtenksom, (han har kanskje et slikt utbrudd 1-2 ganger i uka, kanskje 3) men det er stort sett alltid ut av det blå, når man aller minst aner det, også varer det bare en kort stund, før jeg ser at han virkelig legger bånd på seg.. Jeg har sagt at jeg missliker denne siden ved han sterkt, og jeg ser veldig ofte at han blir merkelig i blikket, og da skjønner jeg at nå holder han tilbake... Samtidig som han er veldig opptatt av at alle "utenfor" også skal ha et flott inntrykk av han, det er bare det at jeg føler som om noe er i ferd med å slå sprekker her..

For en tid tilbake siden holdt jeg på å gi opp alt.. Han skjønte dette og begynte "lovprise meg" i det høyeste, noe han vanligvis aldri gjør, normalt må man nesten dra litt slikt ut av han, men så ordnet det seg igjen mellom oss (jeg ville ikke gi opp) og da stoppet all ros og fine ord utenom det "vanlige", over natten som om man slår av en lyspære...

Noen tanker her?

[Floranda]

Det jeg tenker er: at han er en person som har lett for å få raseri utbrudd. Han kan plutselig ta seg nær av ting som er ment som en spøk, og det går aldri an å forutsi hvilke spøker han vil bli fornærmet av. Du vil etter hvert prøve å unngå slike situasjoner der han får utbrudd, og du vil sitte med en vond følelse i magen. Det blir liggende bak i underbevisstheten din og til slutt slutter du å spøke med disse tingene. Dette går og gnager på deg, og du blir anspennt. Når kommer neste utbrudd? Det er jo klart det er ubehagelig og stressende. Det er rett og slett ikke normal oppførsel. Og du må nok gi tydelig beskjed om at dette ikke er akseptabelt.

Det er ett par ting jeg vil si. Det ene er at det ikke går an å endre folk. Selv hvor mye du ønsker og vil, så er og forblir dette en del av han. Det andre er at elsker du noen, må du elske både de positive og negative sidene. Det tredje er at det er lurt å høre på magefølelsen.

[Cannavaro]

Ok det er tydelig at du provoserer han såpass mye da at han "sprekker" på denne måten. Gjennom det du skriver så er det noen ting som slår meg :

-spøk og humor : skal det omtales på hans premisser ?

-psykologi og trusler : føler du at hans utsagn om "du vet hva som skjer da ?" er truende for deg, eller er det et psykologisk spill han prøver på ? Det må du kjenne på litt selv. Du er jo litt urolig skjønner jeg siden du vil ha ytringer herfra. Personlig stoler jeg ofte på kvinnelig intuisjon, og det er jo definitivt mulig du har noe å uroe deg for her.

-ansikt utad : du sier han vil helst fremstå positivt overfor andre, men hva med oppførsel overfor deg da ??? Jeg synes det er viktigere å stå frem med gode egenskaper overfor den man elsker, enn andre ellers.

Jeg synes du må markere klarere at hans oppførsel er uakseptabel og at det kan sette forholdet i fare, at du ikke vil ha det sånn.

Han er tildels fysisk når han også kaster ting, eller sparker vekk ting også i raseritilfellene. Det lover ikke helt bra.

Har du også tenkt gjennom situasjon med felles barn eventuelt ? Hva da ? Vil du stole på ham ?

Definitivt flere ting som skurrer her som du bør klare opp i før du eventuelt gjør deg til samboer. Det er mitt råd ihvertfall.

[Gjest gjest]

Hei.

Jeg har litt erfaring med en sånn hissig type. Han kunne også hisse seg voldsomt opp for bagateller, og alt var selvsagt min feil. Jeg fikk han til å tenne, og jeg lagde krangler og diskusjoner. Eneste jeg gjorde var å ikke alltid være enig med han. Denne mannen var også ekstremt opptatt av å fremstå perfekt. Når han ble sint brølte han mot meg, skrek stygge ord, og kunne slå i veggen. Kunne også fint finne på å kaste meg ut av leiligheten midt på natten, for det var hans leilighet. Jeg sa at dette var uakeseptabelt, men da skyldte han jo på at han reagerte som han gjorde pga min oppførsel. Jeg hadde også en dårlig magefølelse rundt dette forholdet, og klarte heldigvis å skjønne at det skal ikke være sånn. Enig med svaret over - det går ikke an å endre noens personlighet, så slik kommer han nok alltid til å være. Du må spørre deg selv - orker du å leve med det?

Lykke til.

[jogular]

For meg høres dette ut som å sitte på en bombe der lunten er tent. Dersom du opplever mannen som såpass truende at du endrer din adferd,vurderer hva du kan og ikke kan si og føler deg utrygg, så er dette faktisk en form for vold. Og vi vet vel alle at vold skal man ikke godta. Dersom du vil satse på denne personen, så må du faktisk få han i terapi og kreve at han gjennomfører denne. Hvis ikke må du gå fra ham, en dag kommer han ikke til å være i stand til å besinne seg og dette vet du vel egentlig allerede, innerst inne.

Du har selv ansvar for din egen lykke og velvære. Så du burde kreve at han starter med terapi for at du i det hele tatt skal gjennomføre planen om å flytte sammen. Om han ikke er villig til dette, enten det nå er fordi han ikke tror det hjelper eller ikke ser at han problem, må du komme deg ut av forholdet.

[I Grosny]

Glem samboerskap. Du trenger ditt eget sted der du kan være deg selv fullt og helt, og der du kan slappe av. Et sted der du kan fleipe uten frykt.

Du vil neppe få det bedre med typen din om dere bor sammen enn om dere bor hver for dere. Om du vil fortsette med han eller ikke er en sak, men å dele bolig med en som skaper utrygghet er rimelig drøyt.

[Satyr]

..

Nå er forholdet vårt kommet så langt at vi faktisk står på terskelen til å skal bli samboere, men jeg kan ikke hjelpe for det, noe inni meg protesterer, og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle eller hvordan tenke om alle disse tingene..

- "Du vet hva som skjer, hvis ikke.." osv osv...

...

Noen tanker her?

Jeg synes du trenger mer info om denne personen. Er han følelsesmessig ustabil og er han det en kan kalle "relasjonsskadet"? Har han hatt lange forhold tidligere? Har han venner han har hatt lenge. I det hele tatt, hva vet du om hans relasjoner til andre mennesker.

S

[Havbris]

Glem samboerskap. Du trenger ditt eget sted der du kan være deg selv fullt og helt, og der du kan slappe av. Et sted der du kan fleipe uten frykt.

Du vil neppe få det bedre med typen din om dere bor sammen enn om dere bor hver for dere. Om du vil fortsette med han eller ikke er en sak, men å dele bolig med en som skaper utrygghet er rimelig drøyt.

Veldig enig med I Grosny her. Hvis du ikke føler deg trygg når dere bor fra hverandre kan du ikke regne med å bli mere trygg ved å flytte sammen med ham. Jeg har lest tråder her på KG der det er kvinner som har skrevet om at de har flyttet sammen med en mann som plutselig har avslørt sider ved seg selv som har skapt store vanskeligheter. Slik du beskriver atferdsmønsteret hans så fremstår han som en mann som ikke har lært å takle sine egne følelser, som bruker trusler og sinneutbrudd når han ikke takler at du har egne grenser og ikke er som han. Sannsynligvis er dette ganske "symptomatisk" for hans måte å forholde seg til nære relasjoner, selv om han tilsynelatende takler andre relasjoner bedre. dette atferdsmønsteret kommer du til å møte gang på gang og kan fort bli fanget i et samboerskap.

Jeg synes du skal tenke deg nøye om før du hopper inn i noe samboerskap. Kanskje er det nettopp det du tenker selv men som du trenger støtte for.

Endret 18. mars 2010 av Havbris

[Gjest Linemor]

Hei igjen

Tusen hjertelig takk for alle svar og tanker!

Jeg beklager at jeg ikke har svart tilbake før, men jeg valgte å bruke denne dagen til å tenke skikkelig igjennom dette, på en måte jeg ikke har gjort før..

Jeg tok også et skikkelig oppgjør med han om dette idag, og sa fra at det faktis ER uakseptabelt, at jeg ikke vil akseptere dette i fremtiden, for jeg vil ikke ha et slikt liv rett og slett, og jeg fortjener det ikke..

Jeg sa også fra om at jeg ikke setter like stor pris på at han alltid skal sette rammene rundt når noe er morsomt og ikke, dette er ikke det eneste han "styrer" men svært mye annet i vårt forhold også, noe jeg heller ikke aksepterer, det skal være likt mellom oss, og rettferdig..

-Jeg er i utgangspunktet en ganske selvstendig person av meg, og reflektert, men grunnen til at jeg skrev her, er fordi jeg rett og slett for engangsskyld følte at jeg trengte snakke med folk som er anonyme, og ikke kjenner meg, og som jeg ikke kjenner, få et objektivt syn på hva som foregår osv..

ALT dere alle skriver er absolutt ting jeg selv har tenkt, og følt, og ikke minst er enig i, og jeg vil legge til at jeg er overhodet ikke sammen med denne mannen fordi jeg er redd for å være alene, eller er ensom, eller føler jeg MÅ ha en mann, for jeg er selvstendig, og skal jeg være sammen med en mann, skal det ikke være fordi jeg "trenger han" -men fordi jeg er glad i han, og fordi han er glad i meg, pluss alt det som følger med på lasset av dette... MEN jeg er veldig klar på at dette er heller ikke noe jeg gjør for enhver pris, uansett hvor sterk kjærligheten er.. Erfaring har lært meg, at man skal sørge for å ha det godt med seg selv først, deretter leve med et menneske og ha det bra i det forholdet. (Selvfølgelig sørge for at sin partner også har det bra, og vica versa)

Tiltross for dette, trenger og trengte jeg deres meninger og tanker

Jeg så det var en del spørsmål, og jeg føler at det er ikke riktig av meg og "utlevere" han for mye, men det jeg kan si, er at ja, han er en smule "følelsemessig ustabil" han er ikke "relasjonsskadet" MEN, han har svært få venner, han er ganske stille av seg på jobb, og litt "veik" der kanskje.. Missforstå meg rett, når jeg sier "veik" mener jeg at han ofte ikke tørr si det han mener i jobbsammenheng, og klager heller sin nød til alle kollegaer f.eks hvis han er missfornøyd med noe, og til meg, enn å faktisk snakke med overordnede/leder..

Utrygghet er jeg ikke interresert i, det har jeg levd med før, og aldri igjen..

Etter at vi snakket om dette idag:

Jeg føler selv at dette er en "bombe med tent lunte" og det har jeg sagt, jeg har også sagt at han BØR få behandling for dette, noe han skal, men ikke med fokus på denne problematikken, han mener det er andre ting som er viktigere, og synes ikke hans "problem er alvorlig nok til at det er nødvendig å be om hjelp for akkurat dette.."

Han motsier seg selv også mye, ved å si "at han ikke vet hvorfor han sier slike ting, han vet ikke om at han sier det før etterpå, og da føler han seg bare idiot.. Men vil aldri skade meg fysisk på noen måte," da spør jeg meg selv og han, hvis han ikke vet hva han sier, hvordan skal han da vite hva han gjør om det "flyter over"... "Nei det har han full kontroll på sier han," for han er ikke laget slik.... Akkurat det skurrer for meg, for det er en selvmotsigelse der jeg ikke er helt med på... Og svaret på "Hva som skjer" får jeg ikke, han sier bare at "han ikke vet.. Jeg må ikke bry meg, det betyr ingenting..."

Det er en vesentlig forskjell på å være "kjærester" og det å leve sammen, noe han aldri har gjort med noen før, og jeg tviler egentlig veldig sterkt på at han ville klare å holde sitt temperament under kontroll til syvende og sist, når han ikke klarer det nå... Han skylder på at han har så lite tålmodighet osv.. men...

Dette å kaste ting i veggen eller sparke noe bortover gulvet mener han er en helt "grei" måte å få utløp for ting på, men legger samtidig til at det er jo heller ikke riktig, men bedre enn å slå f.eks...

Jeg så det var et spørsmål her om jeg trodde dette en trussel ovenfor meg eller psykologisk, og jeg tror det er en lett blanding dessverre..

JA, jeg har allerede opplevd at jeg har ved FLERE anledninger at jeg unngår emner, holder tilbake og tråkker litt på "eggeskall" innimellom, for å beholde "husfreden" -dette er i utgangspunktet ikke meg av natur, og jeg er langt fra komfortabel med det, men det er lettere slik... Jeg er ikke direkte redd han fysisk (tror jeg) men over tid under samme tak, hvis dette fortsetter utvikle seg, tror jeg at jeg kan være en person som kan bli psykisk nedbrutt av dette, og vil da bukke under på den måten, og kan lett se for meg at han da vil få et mentalt overtak, som kan utvikle seg videre til fysisk, fordi han ikke ville ha mere psykisk å ta kontroll på hos meg, da jeg allerede ville være i frø på det området....

Samboerskap... Vel, jeg har etter å ha tenkt gjennom dette idag og lenge før, men spesielt idag, og vil komme til å si til han at dette ønsker jeg ikke foreløbig, ikke før jeg ser en videre utvikling her, og at han begynner i noen form for behandling.. Som sagt jeg er glad i han, men ikke for enhver pris.. Jeg har hatt en del "tøffe" forhold bak meg, og jeg vil ha det fint og trygt nå, jeg vil leve, ha det gøy å få blomstre litt, gjerne sammen med han, men ikke under samme tak per. idag.. Livet er for kort til å bruke opp på å restituere seg selv hele tiden etter et dårlig forhold..

Vel, det var da en oppdatering foreløbig på tråden

Kom gjerne med flere meninger og tanker her, jeg satte stor pris på alle svar dere har skrevet så langt

*klem i kvelden *

[Gjest Linemor]

Legger til min siste post her, bare for å gi et bedre innblikk i situajonen...

- Når vi snakker om eller diskuterer et tema, så fungerer det slik at når han er ferdig, eller føler seg ferdig med emnet, da mister han interessen, og avslutter diskusjonen, og hvis jeg fortsetter å snakke da, fordi jeg ikke er ferdig, da ender det ofte i at han mister tålmodigheten, og reagerer med "sinne" og reaksjoner som beskrevet ovenfor i de to andre postene mine..

- Når han synes spøken eller hva det er, ikke er morsom eller ikke er morsom lenger, da reagerer han med dette sinnet sitt..

- Når han ikke får ting til som han vil, eller han plages med noe, tar det bare minutter før han "eksploderer", det kan være noe så enkelt som at han plages med en innstilling på mobiltelefonen sin..

- Hvis jeg har en litt lei stund eller trist, hva enn, hvis hans oppmuntring ikke fungerer etter de 2-3 første forslagene hans, reagerer han med utålmodighet og sinne...

Listen er egentlig lang, men dette gir et lett innblikk i min situasjon..

- Vil si at jeg er langt fra perfekt, jeg har mine "nykker" det har vi alle, men aldri på denne måten.. jeg ville aldri behandle et annet menneske slik..

[Gjest strykebrett]

JA, jeg har allerede opplevd at jeg har ved FLERE anledninger at jeg unngår emner, holder tilbake og tråkker litt på "eggeskall" innimellom, for å beholde "husfreden" -dette er i utgangspunktet ikke meg av natur, og jeg er langt fra komfortabel med det, men det er lettere slik... Jeg er ikke direkte redd han fysisk (tror jeg) men over tid under samme tak, hvis dette fortsetter utvikle seg, tror jeg at jeg kan være en person som kan bli psykisk nedbrutt av dette, og vil da bukke under på den måten, og kan lett se for meg at han da vil få et mentalt overtak, som kan utvikle seg videre til fysisk, fordi han ikke ville ha mere psykisk å ta kontroll på hos meg, da jeg allerede ville være i frø på det området....

*klem i kvelden *

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver her. Jeg var heller ikke redd for kjæresten sånn fysisk, men veldig ofte orket jeg ikke å si meningen min fordi jeg visste det kom til å bli styr og dårlig stemning av det (han reagerte gså veldig voldsomt på små ting). Det som skjedde etterhvert var at jeg merket at han brukte dette til å styre meg og til og alltid få ting på sin måte.

Je er glad for at du skriver at du har bestemt deg for å ikke bli samboer med han, i alle fall ikke enda. Det høres ut som du er veldig gjennomtenkt, og det er jo ikke alltid like lett når man er forelsket, så all honnør til deg for det

Dersom du føler noe skurrer: ikke gjør det. Stol på deg selv!

[Gjest Linemor]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver her. Jeg var heller ikke redd for kjæresten sånn fysisk, men veldig ofte orket jeg ikke å si meningen min fordi jeg visste det kom til å bli styr og dårlig stemning av det (han reagerte gså veldig voldsomt på små ting). Det som skjedde etterhvert var at jeg merket at han brukte dette til å styre meg og til og alltid få ting på sin måte.

Je er glad for at du skriver at du har bestemt deg for å ikke bli samboer med han, i alle fall ikke enda. Det høres ut som du er veldig gjennomtenkt, og det er jo ikke alltid like lett når man er forelsket, så all honnør til deg for det

Dersom du føler noe skurrer: ikke gjør det. Stol på deg selv!

Tusen takk for svar

Nei jeg har vel lært over tid at er det noe som skurrer så skal man stole på seg selv..

-jeg skal også legge til at jeg har litt dårlig samvittighet for å ha tatt opp dette temaet her, for han har mange gode sider også, og det er derfor jeg ER glad i han, for han er snill og god på mange områder... (en venninne av meg sier ofte til meg at jeg har en missforstått oppfattning av hva snill er fornoe når det kommer til menn, fordi jeg "krever" så lite av en mann, og godtar så mye...) -Jeg vet ikke jeg.. Mulig hun har rett i det, men denne gangen er jeg bestemt på å "gjødsle" meg selv først... Håper bare ikke jeg høres "ego" ut her...

Gode sider er flott, men jeg vet ikke om dem veier opp for alt det nevnte i de øvrige postene...

[Gjest hattifnatt]

Kom gjerne med flere meninger og tanker her, jeg satte stor pris på alle svar dere har skrevet så langt

*klem i kvelden *

Vil du ha noen kjappe tanker fra en som har "vært sånn" som denne fyren her?

Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv- og denne fyren gjentar mest sannsynlig et mønster han ble oppdratt med, men som han ikke er bevisst på sjøl at han er blitt skadet av...

Alle de "hvis ikke vet du hva som skjer!" han kommer med er et ekko fra fortida- da han ble truet uten å vite hva som skulle skje han heller...

Typen din er emosjonellt ustabil- og trenger nok terapi, vil jeg tro.

Stol på instingter du får som sier at "dette er ikke bra"- for en dag kommer det som han betegner som "ellers..."ut i livet. Og da slår han plutselig rundt seg, uten sjøl å fatte helt hvorfor...

Jeg sier det fordi jeg har vært sånn selv, og fordi det har gått ut over de nærmeste rundt meg. Jeg trengte terapi over lang tid (år)for først å huske barndommen som var fortrengt, så for å skjønne når jeg "repeterte mønstere" lært fra en ødeleggende forelder, og deretter for å få kontroll på megselv når følelsene mine kom i opprør.

Jeg blir aldri den stabile typen, og det er jeg lei meg for.

Men OBS! Ikke gå i fella å byn å tenke at "Stakkar, da må jeg jo stille opp for han." Det funker ikke sånn. Han må stille opp for seg sjøl i sitt eget liv, og krangle seg igjennom alt dette her med terapeutene sine- og jeg kan love at de blir utslitt av sånne som vårs...

Hvis jeg har rett, da. Og det mistenker jeg at jeg har.

For det er som å høre meg sjøl når du forteller at han blir sint ut av det blå og spenner til ting- uten å se hvor aggressiv han er. Og at han truer med "ellers vet du hva som skjer"... En psykisk ustabil forelder sa det til han når han var litten, og han har lært seg å repetere det, tenker jeg...

Mitt råd er :Pass på deg sjøl. Det er lov å velge "minste motstands vei" og finne en annen kjærste.

Så får han heller banke meg for å si det- og det tror jeg gjerne han hadde gjort om han hadde lest dette

[Gjest Linemor]

Vil du ha noen kjappe tanker fra en som har "vært sånn" som denne fyren her?

Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv- og denne fyren gjentar mest sannsynlig et mønster han ble oppdratt med, men som han ikke er bevisst på sjøl at han er blitt skadet av...

Alle de "hvis ikke vet du hva som skjer!" han kommer med er et ekko fra fortida- da han ble truet uten å vite hva som skulle skje han heller...

Typen din er emosjonellt ustabil- og trenger nok terapi, vil jeg tro.

Stol på instingter du får som sier at "dette er ikke bra"- for en dag kommer det som han betegner som "ellers..."ut i livet. Og da slår han plutselig rundt seg, uten sjøl å fatte helt hvorfor...

Jeg sier det fordi jeg har vært sånn selv, og fordi det har gått ut over de nærmeste rundt meg. Jeg trengte terapi over lang tid (år)for først å huske barndommen som var fortrengt, så for å skjønne når jeg "repeterte mønstere" lært fra en ødeleggende forelder, og deretter for å få kontroll på megselv når følelsene mine kom i opprør.

Jeg blir aldri den stabile typen, og det er jeg lei meg for.

Men OBS! Ikke gå i fella å byn å tenke at "Stakkar, da må jeg jo stille opp for han." Det funker ikke sånn. Han må stille opp for seg sjøl i sitt eget liv, og krangle seg igjennom alt dette her med terapeutene sine- og jeg kan love at de blir utslitt av sånne som vårs...

Hvis jeg har rett, da. Og det mistenker jeg at jeg har.

For det er som å høre meg sjøl når du forteller at han blir sint ut av det blå og spenner til ting- uten å se hvor aggressiv han er. Og at han truer med "ellers vet du hva som skjer"... En psykisk ustabil forelder sa det til han når han var litten, og han har lært seg å repetere det, tenker jeg...

Mitt råd er :Pass på deg sjøl. Det er lov å velge "minste motstands vei" og finne en annen kjærste.

Så får han heller banke meg for å si det- og det tror jeg gjerne han hadde gjort om han hadde lest dette

Takk for svar fra deg også

Utifra det du sier og forteller her om deg selv, føler jeg vel at jeg kanskje kan si litt mer ang han...

Han HAR hatt en tøff barndom, den ene forelderen drev med fysisk og psykisk mishandling i perioder.. dessverre.. Og han har slitt med dette, mye, det har resultert i at han er mye tilbakeholden, stille og innesluttet, og han har fortalt at hans sinne var verre før, men blitt mye bedre...

Jeg har vært, og er oppmerksom på at dette nok er en faktor som spiller inn i STOR grad.. men jeg har spurt han om dette han sier "du vet hva som skjer" er noe han opplevde i sin oppvekst, og han sier blankt nei til det.. Enda han er svært åpen om det som har skjedd han tidligere...

Det som pusler meg i denne situasjonen, og som også gjør at jeg ikke er villig til å "gå" enda, bortsett fra at jeg er glad i han, er at han innrømmer jo selv at han har et problem, og han "hater det" han sier han blir sint på seg selv for å reagere slik, men klarer ikke styre det heller slik han vil..

Når jeg reagerer på hans fremtoning i disse situasjonene forteller han meg at han blir ikke sint på meg når det flyter over" men det er seg selv han egentlig blir sint på... Jeg vet ikke hvor vidt dette egentlig stemmer når han sier det, men kan heller ikke forestille meg at jeg er grobunn for slik "frustrasjon"/sinne hos han, så kanskje det han sier der er tilfelle..

Så.. han ER oppmerksom selv på dette, som fortalt oppe i de andre postene, men mener altså at jeg ikke skal bry meg med det, for han ville aldri gjøre noe fysisk, samtidig mener han selv at disse problemene ikke er "alvorlige nok" til at han trenger terapi direkte for akkurat dette.. Han mener det vil gå over av seg selv, siden han er blitt så bra blant annet etter at han traff meg... (som sagt, JEG er usikker på om han VIRKELIG har den kontrollen han tror han har og sier han har, hvis han ikke klarer kontrollere hva han sier til meg engang).. -men han sier selv han har det...

Jeg er ikke der hvor jeg tenker "stakar, jeg må redde han" - Men jeg vet han er redd for å miste meg, han har aldri før meg klart å få noe til sammen med en jente/dame, og det siste jeg vil er å såre han, eller forlate han til "ensomheten" igjen heller.. Jeg er for glad i han til det, samtidig som sagt over her... Kjærlighet, JA, men ikke til enhver pris...

[Gjest Linemor]

Vil gjerne si en ting til jeg glemte legge til her som jeg har merket ved noen få anledninger tidligere, og spesielt nå idag etter jeg tok den lange praten med han...

Han "testet" meg... Jeg fortalte å sa alt rett ut slik jeg følte det, og la ikke skjul på noe, hverken med tanke på fremtid, følelser eller noen ting, OG sa til han at jeg ikke var avhengig av en mann, osv osv.. At jeg var sammen med han fordi jeg var glad i han..

Da etter dette testet han meg "psykologisk" for å se om jeg "reagerte".. -Jeg kan ikke gå i detaljer på hvordan han gjorde dette, men jeg merket å skjønte jo det.. Han ville teste meg for å se om jeg ER "avhengig" av han, om jeg er så "tøff" som jeg ga inntrykk av utfra det jeg sa og forklarte han... Det følte jeg var en smule ubehagelig, for jeg merket umidelbart at dette var en test for å se om han hadde "overtaket" på meg følelsesmessig...

Uff føler meg kjip som sier disse tingene, men samtidig vil jeg ha "alle kort på bordet"...

[Gjest hattifnatt]

Så.. han ER oppmerksom selv på dette, som fortalt oppe i de andre postene, men mener altså at jeg ikke skal bry meg med det, for han ville aldri gjøre noe fysisk, samtidig mener han selv at disse problemene ikke er "alvorlige nok" til at han trenger terapi direkte for akkurat dette.. Han mener det vil gå over av seg selv, siden han er blitt så bra blant annet etter at han traff meg... (som sagt, JEG er usikker på om han VIRKELIG har den kontrollen han tror han har og sier han har, hvis han ikke klarer kontrollere hva han sier til meg engang).. -men han sier selv han har det...

Hei, igjen.

Jeg leser det du skriver og først så tenker jeg- ok da skjønte jeg rett.

Så leser jeg videre og da blir reasjonen på det som han sier til deg: Nei, nei nei...

Denne fyren har ikke sånn kontroll på seg som han tenker sjøl- for han spenner til ting, snur i neste øyeblikk, reagerer impulsivt og ser ikke sjøl at han reagerer for intenst på ting.

Sånn var jeg og for fire år siden...

Han sier også til deg at ingen har sagt noe sånt til han som "ellers vet du hav som skjer!" Det kaller jeg fortrengnig og bortforklaringer, og fortrengning er grunnen til nettopp at det kan skje.

Det tok meg år å huske at jeg hadde hørt sånne ting sjøl. Og det slo ned i meg en gang faren min trua sønnen til søstera mi i en ferie. "Der var det! Han gjorde det!Han gjør f---imeg det fortsatt, og jeg har lært å si det!"

Jeg skjønte at jeg gjentok som ei papegøye...

Han sier at det ikke er alvorlig og at han ikke trenger behandling for akkerat dette- fortrengning igjen. Og pluss at det er vondt å innrømme dette her, vondt å byne å gjøre noe med det, og vondt å vite at det er et problem for andre.

Det tar tid å akseptere.

Og du behøver kanskje ikke å slite deg ut i prosessen? (Det var et retorisk spørsmål. Jeg syns ikke du skal slite deg ut i prosessen. Jeg slet ut en dame- og det var ikke bra.)

Dette er kompliserte greier- og det tar tid. Og går ikke over av seg sjøl.

Jeg vet jo som sakt ikke at han er akkurat lik meg, men jeg ville i hvertfall ikke bynt å være samboer før du vet om han engang takler å være i terapi.

Du sier at han mener det ikke er deg han blir sint på men seg sjøl, og at sinnet hans var værre før: Dette er en unnskyldnig for å mildne deg. Jeg har og sagt sånn, for jeg mangla selvinnsikt.

Og jeg vil påstå at har er ikke sint på seg sjøl- han reagerer for sterkt på ting uten faktisk grunn, og han kan ikke styre det.Husk oxo at det er aldri deg som trigger han- det er alltid ting som ble plotta inn i han fra han var liten.

(Og da mener jeg ikke ni-ti og ellve år og at man kan huske alt. Jeg snakker fra man var ett-to-tre år gammal og oppover- og foreldre som ikke klarer å være foreldre på skikkelig måte, sånn at ungen blir utrygg og vettaskremt med jevne mellomrom, uten at noen gir forståelse og "hjelp"/trøst når det skjer..)

Jeg trengte å få medisiner, og jeg hata legen. Jeg skylte på dama og psykologen og jeg knuste inventar før ting ble bedre.

I dag ser jeg annerledes på ting- men det er hardt å komme dit. Tenk på det før du blir sammen med han.

Les også om bordeline diagnose, emosjonellt usatbil forstyrrelse, bipolar lidelse og sånne ting. For det kan gjelde han å ha en sånn diagnose.

Ønsker deg lykke til, da

[Gjest Ingrid]

Dette var veldig interessant lesning, flott å se innlegg fra mennesker som klarer å analysere situasjoner på en relativt objektiv måte.

Takk og lykke til til Linemor og hattifnatt.

[Gjest Tine Marthe]

Legger til min siste post her, bare for å gi et bedre innblikk i situajonen...

- Når vi snakker om eller diskuterer et tema, så fungerer det slik at når han er ferdig, eller føler seg ferdig med emnet, da mister han interessen, og avslutter diskusjonen, og hvis jeg fortsetter å snakke da, fordi jeg ikke er ferdig, da ender det ofte i at han mister tålmodigheten, og reagerer med "sinne" og reaksjoner som beskrevet ovenfor i de to andre postene mine..

- Når han synes spøken eller hva det er, ikke er morsom eller ikke er morsom lenger, da reagerer han med dette sinnet sitt..

- Når han ikke får ting til som han vil, eller han plages med noe, tar det bare minutter før han "eksploderer", det kan være noe så enkelt som at han plages med en innstilling på mobiltelefonen sin..

- Hvis jeg har en litt lei stund eller trist, hva enn, hvis hans oppmuntring ikke fungerer etter de 2-3 første forslagene hans, reagerer han med utålmodighet og sinne...

Listen er egentlig lang, men dette gir et lett innblikk i min situasjon..

- Vil si at jeg er langt fra perfekt, jeg har mine "nykker" det har vi alle, men aldri på denne måten.. jeg ville aldri behandle et annet menneske slik..

Er det mannen min du refererer til her? Han er akkurat likedan.han akkurat lagd en tråd om han !