Vår historie

[Gjest Forlatt]

Av en eller annen grunn fikk jeg trangen til å dele historien om meg og min samboer, det er gjerne noen her inne som kjenner meg igjen men det betyr så lite. Samtidig vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg ikke skriver dette for å få sympati men for å få utløp for tanker å følelser, sette litt ord på ting.

Nå er jeg 29, snart 30. De siste ti årene, helt siden russetiden har jeg vært forelsket i samme mann, mer og mer for hver en dag, selv om livet til tider har vært ett sant helvete. Men den ene gode dagen har veid opp for de 100 dårlige.

Min vakre mann møtte jeg, han var ett år eldre enn meg å fungerte som sjåfør for russebussen jeg var med på. Forøvrig var han broren til ei av russevenninene mine. Det gikk litt rykter om denne karen, at han var litt merkelig, ikke helt med, drev på med egne saker og ting.

Vi fant tonen med en gang, og jeg forsto fort at jeg var mer enn tenåringsforelsket i denne fantastiske mannen. Han vegret seg for å ha noe særlig kontakt med meg, han var på mange måter unnvikende. Men etter hvert greide jeg i alle fall å få han med på en fisketur. Det gikk egentlig veldig bra men jeg hørte ikke noe mer fra han på noen uker, før jeg igjen tok kontakt. Han fortalte meg egentlig ganske raskt at han var diagnostisert med schizofreni, som utartet seg med at han slet mye med tvangstanker i forhold til at f.eks mat og drikke var forgiftet og at han så ting som ikke stemte.

Selvsagt blir man skremt, man blir fryktlig skremt. Men likevel greide jeg ikke gi slipp på han, selv om "alle" advarte meg, tilogmed han selv. Vi ble etthvert sammen, og det tok noen måneder før jeg fikk se schizofrenien i full blomst, det var hjemme hos han. Da jeg kom på besøk lå han på gulvet i fosterstilling, med ett vannglas knust i biter rundt seg og noen pizzastykker slengt vegg imellom mens han egentlig bare rallet på noe uforståelig. Av en eller annen grunn ble jeg ikke skremt, jeg fikk bare lyst å trykke han inntil meg. Og slik ble det, hele den natten satt jeg å strøk han over håret og vugget han som ett lite barn. Denne vakre mannen som var så god.

Etter ca 2 år sammen flyttet vi sammen i hans leilighet, fortsatt var advarselene mange og sterke, tilogmed til psykologen hans ble jeg dratt med for å få forklart hvordan dette kunne utarte seg, og det var selvsagt skremmende og sårt. Men likevel, kunne jeg fortsatt ikke gi slipp.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har holdt han inntil meg å bare ventet. Jeg har også fulgt han, og hentet han på psykiatrisk akuttmottak når sykdommen har tatt helt overhånd. Men jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger han har holdt rundt meg, når karakteren på eksamen ble litt dårligere enn jeg håpte, når jeg mistet bestemor, når jeg bare har vært lei. Hvordan hans myke ord om kjærlighet og viktigere ting enn karakterer og annet har lindret smerten. Hvor mange ganger har ikke han hentet meg på jobb, eller stått å ventet på meg på togstasjonen bare for å gå hånd i hånd sammen som verdens mest problemfrie kjærestepar.

For noen år siden ble det så mye verre, hyppigere paranoia perioder og lenger vei tilbake. Arbeidsgiveren hans, som har vært verdens mest fantastiske ordnet det slik at han fikk komme på jobb når han følte for det, aldri noe press, aldri noe mas, men alltid en plass der han fikk føle seg som alle andre kollegaer.

Livet har vært turbulent, men aldri la han en hånd på meg, eller sa ett vondt ord. Jeg har sagt til min store fortvilelse; "skjer deg", jeg har kalt han mange stygge ting, og jeg har ikke alltid vært like snill. Men likevel har vi alltid funnet tilbake der vi var, den vakre mannen som har elsket meg uten betingelser, som har støttet meg og som tross sykdommen har delt livet sitt med meg på godt og vondt.

For noen uker siden valgte kjæresten min bort livet. Han tok beslutningen om at han ikke lenger kunne leve dette jordiske livet sammen med meg. Likevel er jeg ikke sint. Jeg forstår så inderlig godt at han ikke kunne leve livet for andre når det var så vanskelig å være glad i seg selv.

Jeg savner han, hver gang jeg sitter ved kjøkkenbordet savner jeg den klukkende latteren, eller det skjeve smilet og den falske kommentaren om at lapskausen var god. Jeg savner at han holder rundt meg når jeg skal sove, at han bare la seg ved siden av meg, for å stå opp igjen når jeg hadde sovnet. Men jeg forstår.

Jeg velger å tro at selv om livet og forholdet til tider var mer enn hva jeg trodde jeg kunne bære, så var dette kjærligheten. Nå sitter jeg forlatt og ensom tilbake, men har noen fantastiske minner å se tilbake på. Jeg sier til mine venner og min familie, at jeg ville aldri byttet bort disse årene for 10 smertefrie år med verdens mest perfekte mann, fordi for meg var han perfekt og jeg er like nyforelska den dag i dag!

[Jesse]

Kjempefint å lese historien din..Takk for at du delte den! Masse lykke til videre! Du er heldig som har fått oppleve den store kjærligheten, uansett hvor vanskelig det har vært!

Endret 17. mars 2010 av Jesse

[cyanid]

frysninger og tårer i øynene her jeg sitter..

[lunalynx]

Sitter her med fuktige øyekroker.

Takk for at du delte historien deres!

[Gjest mann]

Ekte kjærlighet

[Blackpuma]

utrolig trist, men allikevel: så utrolig vakkert kjærlighet kan være. Takk for at du delte deres historie.

[Mons]

Sterk historie. På en besynderlig måte kan det være sunnere å begrave et menneske enn å sitte der, fremdeles forelsket etter mange år, og lure på om man tok det rette valget....jeg mener, man hørte på alle de kloke som bare sa: kom deg vekk. OG jeg tenker videre, hva er egentlig sunn fornuft...

[Antoinette]

Dette var vakkert og innsiktsfullt å lese. Tusen takk for at du ville dele dette med oss.

[SymfoniBlomst]

Beunderer din styrke til å holde ut. Jeg kan tenke meg du har hatt veldig mange tunge dager! Håper du finner lykken igjen og en mann som fortjener deg!

[Gjest Neferet]

Tusen takk for en nydelig historie!!! :rødme:

[Gjest grina]

Jeg felte tårer første gangen jeg las denne. Og jeg måtte finne den igjen og lese den enda en gang, og blir like rørt. Flott rørende historie, og virkelig flott skrevet. Takk for at du delte den med oss.

[Gjest knøttet]

Utrolig rørende historie. Sitter her tårevåt og med en stor klump i halsen. Jeg valgte nemlig bort min, etter over åtte år sammen. Jeg maktet det ikke lenger, hele berg- og dalbanen etc. Lurer jo på i ettertid hva som hadde skjedd om jeg ble værende. Men all ære til deg! Nok en gang: rørende historie

[Gjest renate]

For et fantastisk menneske du er! Ingen tvil om at dette var ekte kjærlighet. Sender varme tanker til deg

[Gjest yojo]

Du er en fantastisk person!!

[Wildy]

Det går ann. Mot alle odds.

takk for at du delte din historie, det var sterk lesning.

[Gjest AnonymBruker]

Det skal mye til for å få meg til å gråte...

Nå sitter jeg her med tårene svirrende kinnene!

Også har jeg lyst til å gi deg en varm og god klem for at du deler historien med oss! Du er en av de i verden som har fått oppleve hvordan kjærlighet føles:)

[Gjest Rebecca]

For noen uker siden valgte kjæresten min bort livet. Han tok beslutningen om at han ikke lenger kunne leve dette jordiske livet sammen med meg. Likevel er jeg ikke sint. Jeg forstår så inderlig godt at han ikke kunne leve livet for andre når det var så vanskelig å være glad i seg selv.

Jeg savner han, hver gang jeg sitter ved kjøkkenbordet savner jeg den klukkende latteren, eller det skjeve smilet og den falske kommentaren om at lapskausen var god. Jeg savner at han holder rundt meg når jeg skal sove, at han bare la seg ved siden av meg, for å stå opp igjen når jeg hadde sovnet. Men jeg forstår.

Kjære forlatt.

Jeg skulle så gjerne ha sagt noe for å trøste deg i sorgen. Men jeg finner ingen ord som jeg tror vil hjelpe...

Ja, jeg tror det var kjærligheten. Og jeg er så lei for at han måtte ha denne sykdommen som gjorde det så vanskelig for ham at han ikke greide å fortsette livet.

Jeg beundrer deg som stod i alt dette og greide å se mennesket bak sykdommen. Det er det ikke alle som gjør.

Kanskje kan det være en trøst når du tenker tilbake på de vonde gangene å tenke på at alt du gjorde, gjorde du ut av kjærlighet til denne mannen. Alt du gjennomgikk var motivert av kjærlighet.

Og det er et aldelsmerke på deg.Det du gjorde var noe rikt og fint som er betydningsfullt i denne verden.

Jeg er ikke i tvil om at han elsket deg av hele sitt hjerte, og at du må ha vært det beste i livet hans. Selv om han ikke orket sykdommen lengre.

Mange varme klemmer til deg.

[Shamira]

Kjære deg.

Jeg vil først av alt gi deg en stor takk for at du delte dette med oss, vi trenger alle slike historier en gang i baldt. Litt for å lære om hvordan dette er, men også se at det finnes mennesker som tør å satse på kjærligheten til en annen som ikke er noe typisk A4 person.

Det er desverre slik at det er trist at man velger vekk livet, og at du sitter igjen, men det er en moden forståelse av dette som du viser.

Tusen takk for at jeg fikk lese dette, jeg kjenner at jeg fikk gåsehud og at tårene kommer fremn her