Jeg tåler ikke å bli kjeftet på

[Gjest Gjest]

Jeg kommer fra en familie hvor det var mye stygg krangling. Det fantes ingen grenser for hva man kunne tillate seg.

Jeg har hatet denne måten å håndtere konflikter på siden jeg var liten, men det er klart, når man vokser opp med det, er det likevel noe som siver inn.

Jeg har i voksen alder tatt en skikkelig oppvask, og har lært meg å løse problemer på en konstruktiv måte. I løpet av den jobbingen har jeg også blitt mer og mer sensitiv i forhold til krangling, kjefting og krasse stemmer. Jeg har blitt mye flinkere til å håndtere dette også, og har noen verktøy som jeg tyr til når det blir vanskelig. Jeg har også flere teknikker for å løfte meg ut av det, dersom jeg allerede har blitt lei meg fordi noen har kjeftet.

Nå er det ikke akkurat som om det er ofte at det hverken er krangling, kjefting eller krasse stemmer, poenget er bare å illustrere at jeg klarer å takle det på en god måte per i dag, og jeg kan ikke huske sist noen gikk over grensen.

Men Nå har jeg hatt en ordentlig ubehagelig og vanskelig opplevelse med søsteren min. Hun sliter med angst og var borderline som ungdom, altså en veldig vanskelig person å vokse opp med/ leve med. Jeg er veldig glad i henne, selvfølgelig, men hun er komplisert å forholde seg til.

Vanligvis lar jeg bare ting gli unna, fordi jeg orker ikke å ta en kamp med henne. Men i går trådde hun over en grense. Hun lagde drama og stakk avgårde, noe som ikke er ukjent adferd, men jeg merket bare at dette orker jeg ikke lenger.

Jeg tok kontakt med henne etter en stund og sa at jeg syntes det som skjedde var vanskelig, og at det til en annen gang er bedre om hun kan gi et forvarsel eller avlyse avtalen vår dersom hun føler seg stresset eller anspent. Jeg sørget for å ikke anklage eller angripe, da jeg vet at dette ikke fører noe steds hen.

Og det var å åpne pandoras eske. Gallen bare rant ut i store doser, og det fantes ingen grenser for hva hun fikk seg til å si. Virkelig stygge ting, rettet mot meg og min personlighet. I dag fikk jeg melding om at hun mente alt det hun hadde sagt om meg i går og tilføyde en del andre skikkelig vonde ting.

Ikke på noe tidspunkt gikk jeg inn i den diskusjonen eller sa stygge ting tilbake. Enden på visa er at jeg velger å trekke meg unna og ha avstand til henne en god stund. Jeg orker bare ikke mer.

Men jeg er bare knust. Det er så inmari vondt å bli snakket til på den måten, og jeg klarer ikke å riste det av meg denne gangen. Det blir bare hengende ved. Jeg har prøvd alle teknikkene jeg har, men jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg gråter ikke sammenhengende, men plutselig kommer det liksom over meg igjen. Jeg er ikke vant med å bli snakket til på den måten lenger, og jeg føler meg helt maktesløs.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen her inne som har lignende erfaringer? Hvordan takler dere det?

[Havbris]

Hei TS

Jeg har ikke opplevd noe helt tilsvarende det du beskriver men det er absolutt i nærheten. Jeg vet ikke om jeg har gode råd å gi deg men kan ihvertfall dele noen av tankene mine.

Først, jeg blir imponert over måten du har klart å finne redskaper for din egen del som gjør at du har tålt det du ikke orker (kjefting og andre uhensiktsmessige måter å kommunisere på). Du har sett at du ikke kan endre andre mennesker men du kan gjøre noe med din egen måte å tenke på. Og det har hjulpet deg. Helt til nå. Nå mistet du grepet om deg selv fordi søsteren din stakk hull på sin egen verkebyll. Du skriver at hun har slitt mye tidligere, var et boarderline-case etc. Det vil med andre ord si at det har vært mye patologi inne i bildet. Men jeg får ikke helt tak i om det er slik fremdeles?

Av en eller annen grunn vil ikke de teknikkene og redskapene som tidligere har fungert - virke på samme måte nå. Og du har mistet kontrollen på deg selv og latt deg påvirke av alle de vonde tingene hun har slengt mot deg. Mange vonde ting på samme tid.

Jeg vet jo ikke hvilke forventninger du har hatt til søsteren din, men kanskje du har tenkt at hun var frisk, men du fikk erfare det motsatte nå. Hvis det er tilfelle - så er det kanskje den "syke" delen av henne du har opplevd nå? Hvis det er slik, så er det sannsynligvis ingen god ide og tenke at du skal snakke med henne om dette i første omgang. Hun har sannsynligvis ikke forutsetninger for å ta ditt perspektiv akkurat nå. Mest sannsynligvis er hun mest opptatt av sine egne følelser, og behov for å kaste det mot noen. Og det ble deg som ble mottageren. Jeg vet for lite om dere, men det kan være at hennes sinne etc ikke egentlig er rettet mot deg, men blir slik fordi du var tilgjengelig?

Er du skuffet? Over henne? Over deg selv fordi du lar det gå inn på deg? Kanskje du kan forsøke å rydde litt i egne tanker og følelser slik at det blir lettere å plassere disse der de hører hjemme. Hvis hun er syk fremdeles så vil du sannsyligvis få ekstra behov for å ta i bruk tankeredskaper som virker, fordi angrepene hennes mest sannsynligvis ikke handler om deg?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg så igjen... det er nok at noen ANDRE begynner å nebbe til hverandre i samme rom, så begynner jeg å grine!

Jeg tror du bare må skrive dette på kontoen for psykisk sykdom, og forsøke å fokusere på deg selv og ditt liv.

[Gjest AnonymBruker]

Huff, føler med deg!

Jeg vokste også opp i en familie der det var mye kjefting og roping en stund; jeg blir helt skjelven hvis noen hever stemmen nå..

Du sier at søsteren din hadde borderline i ungdommen; er det noe som tilsier at hun ikke har det fortsatt? Man blir vanligvis ikke frisk av seg selv, man trenger ganske intensiv behandling.

Jeg har diagnosen borderline selv, så vet hvor ufattelig vanskelige personer med diagnosen kan være å ha med å gjøre.

Det var veldig riktig av deg å si i fra, og du må absolutt ikke akseptere denne type oppførsel!

(Forøvrig så kan det fortsatt hende at hun ikke mente noe av det, på mitt verste har jeg vært så rasende for ingenting at jeg har brukt flere dager på å roe meg ned.)

Hva om du skriver et brev der du skriver hvordan hun fikk deg til å føle deg? Du trenger ikke nødvendigvis å sende det (selv om hun sikkert hadde hatt godt av å få vite det; borderlinere forstår ikke alltid hvor giftige ordene deres er).

Skriv det hovedsaklig for din egen del, det kan ofte hjelpe å få ting ned på et papir.

Og prøv å distrahere deg med noe hyggelig hver gang du kommer på episoden; med tiden vil minnet blekne og det vil ikke gjøre fullt så vondt.

Lykke til!

[I Grosny]

Hva sa din søster EGENTLIG.

Jeg gjetter hva hun sa:

Hun trakk fram all mulig dritt hun kunne finne på om deg. Alt mulig som kan gi deg dårlig følelse.

Dette var nødvendig fordi hun føler at hun er slemmere og eklere enn deg, og det var det som trengtes for å få litt balanse i regnskapet. Du brukte mykere ord, men antydet at hun var dårlig. Hun måtte derfor bruke ett ekstremt voldelig språk for å jekke deg ned, for å få deg til å forstå at selv om hun er en dritt, så er du mye dårligere.

Du er ikke noe dårligere, men din søster har behov for å være mindre dårlig enn deg.

Hun sa rett og slett det som var nødvendig for å få deg til å forstå att du er ett null, og at du er skikkelig dårlig.

Hun sa også det hun trengte å si for å såre deg så hardt hun bare kunne. Og jeg skal love deg at ingen andre enn en sjalu lillsøster kan grave frem så mye smådritt om deg. Hun er nok best i verden til å såre deg. Husk at du er vakker og vellykket, mens hun er mislykket og ustabil. Det skal tøffe tiltak til for å dumpe deg så hardt at hun virkerlig føler at hun er bedre enn deg.

Min tolkning av det hun sa : "Jeg vil at du skal føle at du er ett dårligere menneske enn meg. Du har antydet at jeg er slitsom. Derfor må jeg knuse deg litt."

[I Grosny]

Hvordan takle det:

Jeg foreslår at du skal fortelle mannen din at din søster kjeftet så hardt på deg at du føler deg dårlig. Og så skal du si til han at han kan ta bort denne følelsen med blomster, komplimenter og massasje. Si at han ikke skal si noe til din søster, fordi hun ikke kan noe for det, og fordi det bare vil gjøre vondt verre.

Etterpå kan du lese Emil fra Lønneberget.

Endret 18. mars 2010 av I Grosny

[Gjest AnonymBruker]

Hei dere, takk for fine svar.

Veldig godt å bli møtt med så mye forståelse. Søsteren min drev med mye selvskading da hun var ung, men det gjør hun ikke lenger. Hun styrer andre veldig, og alle skal liksom alltid danse etter hennes pipe. Sånn er det fortsatt. Jeg vet av erfaring hvor ille det blir dersom man forsøker å snakke med henne, så derfor gjør jeg det aldri. Det var faktisk første gang i livet mitt jeg satte en grense for henne. Og selv om det var en ubehagelig erfaring, så føles det litt som et gjennombrudd for min egen del.

Det som blir så vanskelig med henne er at hun nekter å snakke sammen. Det er ingen som er perfekte, og noen ganger tråkker mennesker hverandre på tærne. Det gjør vondt, men jeg mener jo det at hvis man skværer opp etterpå, og prøver å gjøre det litt bedre neste gang, så er det ikke så ille at det ikke er godt for noe. Selv om man aldri lærer. Bare man har den lille gjensidige annerkjennelsen når ting har roet seg ned igjen. Men hun nekter å snakke. Og da blir hun så vanskelig å forholde seg til. Derfor har hun aldri gjennomført behandlingsterapier som hun har startet på. Det er noe galt med alle, og hun kan jo bare ikke gå i terapi hos en som... hva det nå enn måtte være.

Jeg har jo akseptert at det er sånn hun er, og at hun selv må stri med det hun strir med. Jeg vet at hun ikke klarer å ta mitt eller noen andres perspektiv. Jeg tror heller ikke hun egentlig er sint på meg, men at jeg var tilgjengelig. Men det er litt problemet. At hun tar det ut på meg. Ikke bare fordi jeg ikke tåler det. Men fordi jeg ikke vil bli behandlet på den måten.

Jeg er skuffet over at jeg lar meg bli så lei meg som det jeg har blitt. Jeg er fortsatt både lei meg og skjelven. Ikke like mye som i går selvfølgelig, men det føles vondt at jeg blir så satt ut. At ingenting virker.

Det vonde ved det hun sa, var ikke at hun sa ting som jeg har gjort eller ting som er åpenbart ved meg, men hun sa mye om hvordan hun *egentlig* ser på meg. Og det var det hun bekreftet igjen at hun mente. Og det var fryktelig stygt. Det gjør meg lei meg at hun ser den personen hun skisserte i meg. Den rasjonelle siden av meg sier jo ganske enkelt at da kjenner hun meg ikke, men den følelsesmessige siden blir lei seg og får dårlig selvtillit.

Jeg har allerede begynt på et brev, som hun aldri skal få, hvor jeg har skrevet litt om hvordan jeg følte det som skjedde. Prøvd med distraksjoner, og trening - som er det jeg synes virker best. Men det siver igjennom. Jeg skjønner at dette var så vondt at det tydeligvis må ta litt lenger tid, men jeg føler meg så maktesløs i forhold til henne.

Føler ikke at jeg er i stand til å stoppe henne i å innvadere meg.

[I Grosny]

Dessverre så er din søster såpass plaget at det kreves faglig profesjonell psykologhjelp for å komme videre.

Jeg synes det ser ut som om hun er enda mer følsom enn deg for kritikk og ubehagelige ord, og at hun forsvarer seg med voldsomme angrep.

Disse angrepene bør du se på som bare hennes selvforsvar. De har ikke noe med deg å gjøre, men er rettet mot hvem som helst som tråkker innenfor hennes grenser. Og det gjør vondt, fordi hun tar i.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, hun er hypersensitiv. Hvis vi går forbi folk når vi går tur kan hun snakke i lang tid etterpå om hvor dårlig energi de hadde. Hun snur i døra i butikker hvis hun føler at det er dårlig energi der inne. Selv hvis det er folk som går alene for seg selv, kan hun legge ut om hvor dårlig energi de har, og at hun kunne føle akkurat hva de tenkte. Det gjør selvfølgelig at hun hele tiden er "high strung", og blir veldig vanskelig å forholde seg til. Mesteparten av tiden vi er sammen føler jeg er brannslukking.

Jeg føler at det mangler en logikk inni der. Man skaper liksom disse tingene litt selv. Og det er så lett å unngå, ved å si i fra på en ok måte i tide. Men hun må jo selvfølgelig finne sin egen løsning på det der.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre når hun tar det ut på meg. Hun stopper ikke og bryr seg ikke om hva hun bryter ned eller hvordan. Jeg tror også det er selvforsvar, men jeg føler meg litt blank på hvordan jeg skal ivareta meg selv og mine følelser når det står på og i kjølvannet av det. Fordi det får ta for mye av meg, og det er her jeg kan gjøre en endring.

Forøvrig er det j eg som er lillesøsteren

[Havbris]

Hei igjen!

Veldig lurt av deg å skrive ut frustrasjonen din i et tenkt brev til henne. Det er en metode jeg har brukt mye i perioder med høy temperatur i livet mitt. Du analyserer dette klokt, klarer å se hva som er henne og hva som er deg. Hun er grenseløs, er derfor invaderende og har ikke lært noe annet. Det må hun få hjelp til å lære. Men ikke av deg.

Hun lot deg få gjennomgå fordi du var tilgengelig - men kanskje også fordi hun ville prøve deg, se hvor langt hun kan tøye deg før du også blir så liten som hun føler seg. Jeg har selv opplevd et familiemedlem som har vært psykisk ustabil (nærmere patologi) og gjenkjenner mønsteret - og også følelsene dine. Det å prøve andre sine grenser - se hvor langt man kan gå - er et vanlig mønster. Når man har strukket grensen så langt at den andre bryter sammen, blir sint etc - så er tilfredsheten der. Og bekreftelsene på at alle andre er vanskelige og like små som en selv.

Det eneste du kan gjøre er å selv regulere nærhet og avstand og selv bestemme om hun skal kunne tråkke inn på ditt område. Det er snakk om å beskytte seg selv, ikke stille seg til rådighet for kanoner, plassere det som ligger bak angrepet hos den som angriper og ikke ha forhåpninger om at ting skal endre seg i første omgang.

[I Grosny]

Den vondeste kritikken man kan få er den som er berettiget. Mange som får berettiget kritikk reagerer aggresivt. Noen av de kjøler seg ned i løpet av noen måneder, og tar faktisk med seg kritikken for å forbedre seg.

[Gjest AnonymBruker]

Veldig fine ting du sier Havbris. Tror det er mye riktig der, og det gjør det lettere å ha medfølelse i forhold til reaksjonene hennes.

Jeg merker også selv at avstand er det riktige nå. Jeg klarer ikke helt å opprettholde grensene mine ovenfor henne, hun er mye mer på mitt område enn jeg er komfortabel med. Jeg er redd for reaksjonene hennes, og jeg blir sliten av dem. Så jeg har alltid bare latt det gå. Men det vil jeg ikke mer.

På mange måter er jeg også litt stolt av meg selv, for hun er den skumleste personen i verden jeg vet om når det kommer til å si i fra om ting. Og nå har jeg altså gjort det!

Merker at denne tråden også har hjulpet meg mye. Kjenner en større ro og trygghet på at dette ordner seg, og at jeg kommer til å kunne stå stødig i grensene mine ovenfor henne på et eller annet tidspunkt. Og at jeg nå trenger den tiden som ligger foran meg

[Gjest AnonymBruker]

Tror jeg også er riktig I Grosny. Stemmer i hvertfall for min egen del

[Gjest AnonymBruker]

Tror jeg også er riktig I Grosny. Stemmer i hvertfall for min egen del

At jeg tar det til meg altså, ikke at jeg reagerer aggressivt

[Havbris]

Veldig fine ting du sier Havbris. Tror det er mye riktig der, og det gjør det lettere å ha medfølelse i forhold til reaksjonene hennes.

Jeg merker også selv at avstand er det riktige nå. Jeg klarer ikke helt å opprettholde grensene mine ovenfor henne, hun er mye mer på mitt område enn jeg er komfortabel med. Jeg er redd for reaksjonene hennes, og jeg blir sliten av dem. Så jeg har alltid bare latt det gå. Men det vil jeg ikke mer.

På mange måter er jeg også litt stolt av meg selv, for hun er den skumleste personen i verden jeg vet om når det kommer til å si i fra om ting. Og nå har jeg altså gjort det!

Merker at denne tråden også har hjulpet meg mye. Kjenner en større ro og trygghet på at dette ordner seg, og at jeg kommer til å kunne stå stødig i grensene mine ovenfor henne på et eller annet tidspunkt. Og at jeg nå trenger den tiden som ligger foran meg

Takk TS. Som sagt er dette noe jeg kjenner meg igjen i. Det å sette grenser for folk i familien, særlig søsken og foreldre, utfordrer oss mye mer enn tilsvarende i relasjoner til venner. Det utfordrer samvittigheten, etikk og moral, egne verdier knyttet til omsorg etc. Og ikke minst de delene av felles historie som har hatt positive fortegn. Selv har jeg i perioder i livet mitt tidligere overvurdert meg selv mht å kunne ta ansvar for et annet menneske som trengte profesjonell hjelp. Og endte nesten med å brekke nakken. Det utsletter egne grenser og tilfører bare mer smerte. En blir tatt med i raset.

Å sette grenser for egen del er enklest ved å lage avstand. Det er ikke sikkert søsteren din ser denne grensen men den kan være tydelig for deg selv og du kan sørge for å opprettholde den. Dette har du mye kunnskap om, slik jeg leser innleggene dine. Du vet hvordan du skal ta vare på deg selv og ikke la henne invadere deg.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om jeg får til dette jeg..

Nå er det tredje dagen, og jeg er fortsatt lei meg, jeg har vondt i hodet og er utslitt etter å ha hatt mareritt om henne i natt. Jeg er sint og såret over at hun har satt i gang så store følelser i meg, og jeg er skuffet over at jeg ikke klarer å riste det av meg.

Jeg merker at jeg har lyst til å formidle hvor vondt hun gjør meg, men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor ingenting virker? Hvorfor det ikke bare kan slippe! Dette sitter så inmari hardt fast.

[Havbris]

Jeg vet ikke helt om jeg får til dette jeg..

Nå er det tredje dagen, og jeg er fortsatt lei meg, jeg har vondt i hodet og er utslitt etter å ha hatt mareritt om henne i natt. Jeg er sint og såret over at hun har satt i gang så store følelser i meg, og jeg er skuffet over at jeg ikke klarer å riste det av meg.

Jeg merker at jeg har lyst til å formidle hvor vondt hun gjør meg, men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor ingenting virker? Hvorfor det ikke bare kan slippe! Dette sitter så inmari hardt fast.

Hei igjen TS!

Jeg vet jo ikke i hvilken sammenheng du tilegnet deg teknikker og redskaper - men det er ikke sikkert at noen teknikker i en kontekst virker i andre. F. eks hvis du har lært å mestre utfordringer knyttet til relasjoner til venner eller en kjæreste så kan det hende at de ikke er tilstrekkelige i relasjonen til søsteren din. Som jeg skrev tidligere, så er relasjoner til foreldre og søsken spesielt sårbare, og vonde ting som skjer blir ekstra smertefulle. I ditt tilfelle fordi du er søsteren, vi tenker jo ofte at det i søskenrelasjoner ligger noen uskrevne "kontrakter" om å ta vare på hverandre, tåle en del, beskytte hverandre, være tilstede og ikke ha noe ønske om å skade hverandre. Denne uskrevne kontrakten ligger kanskje i det vi lærer fra kulturen vi lever i. Søsteren din har pga sin sykdom kanskje ikke tatt opp i seg dette.

Derfor skjer det som har såret deg så veldig nå. Og du kan ikke utøve den rollen som søster som du under normale betingelser ville ha "utøvd". Hvis hun graver i gammel dritt så kan det hende at hun har truffet deg på en eller annen måte, men med gammelt stoff som hører hjemme i en gitt kontekst og ikke har noen verdi idag.

Jeg har også latt meg såre og bli helt satt ut av slikt - i familien. Fordi jeg ikke i det hele tatt kunne forstå at et menneske i den relajonen kunne påføre meg så mye verbalt dritt. Det såret hundre ganger mer enn om det hadde vært fra en venninne. Dessuten - hadde det vært en venninne så kunne jeg snakket om det og blitt ferdig. Det samme med deg - hadde det vært en av venninnenene dine så hadde du kunnet snakke om det og rydde etterpå. Det kan du ikke i den situasjonen du er i nå - slik at all dritten hun har spydd ut får på en måte stå.

Håper det roer seg hos deg etterhvert. jeg vet hvordan du har det!

Endret 19. mars 2010 av Havbris

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk

Ja, det er akkurat det du sier, at jeg ikke helt forstår at hun kan påføre meg så mye vondt. Og at vi ikke kan snakke om det. Det blir liksom ikke ferdig. Og det føles urettferdig at hun i tillegg til å gjøre meg vondt, også skal ta fra meg muligheten til å rydde opp i det. Føler meg sjakk matt.

Og ja, de teknikkene er ikke laget for situasjoner som denne. Jeg har liksom ikke vært i en sånn situasjon på så lange tider, at det har ikke vært nødvendig. Jeg vokste jo opp på den måten, men i dag synes jeg bare det er helt ubegripelig at det går an å tillate seg å snakke sånn.

Jeg har på en måte ikke lyst til å ha teknikker for sånne situasjoner heller. Jeg merker at jeg har det vanskelig med å skulle forholde meg til henne igjen. Jeg holder avstand nå, selvfølgelig. Men tanken på det. I fremtiden. Jeg vet ikke om jeg klarer å ha en relasjon til noen som er så reaktive, når jeg vet at jeg ikke blir hørt om jeg trenger å si i fra.

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig..

Trist å høre at du har vært gjennom noe av det samme Havbris, men jeg setter veldig stor pris på at du deler av erfaringene dine. Det føles godt at noen vet hvordan det føles

[Havbris]

Tusen takk

Ja, det er akkurat det du sier, at jeg ikke helt forstår at hun kan påføre meg så mye vondt. Og at vi ikke kan snakke om det. Det blir liksom ikke ferdig. Og det føles urettferdig at hun i tillegg til å gjøre meg vondt, også skal ta fra meg muligheten til å rydde opp i det. Føler meg sjakk matt.

Og ja, de teknikkene er ikke laget for situasjoner som denne. Jeg har liksom ikke vært i en sånn situasjon på så lange tider, at det har ikke vært nødvendig. Jeg vokste jo opp på den måten, men i dag synes jeg bare det er helt ubegripelig at det går an å tillate seg å snakke sånn.

Jeg har på en måte ikke lyst til å ha teknikker for sånne situasjoner heller. Jeg merker at jeg har det vanskelig med å skulle forholde meg til henne igjen. Jeg holder avstand nå, selvfølgelig. Men tanken på det. I fremtiden. Jeg vet ikke om jeg klarer å ha en relasjon til noen som er så reaktive, når jeg vet at jeg ikke blir hørt om jeg trenger å si i fra.

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig..

Trist å høre at du har vært gjennom noe av det samme Havbris, men jeg setter veldig stor pris på at du deler av erfaringene dine. Det føles godt at noen vet hvordan det føles

Ja - du er sjakk matt - og det vet hun kanskje. Du er sjanseløs og kan ikke gjøre annet enn å forsøke å komme deg på bena, plassere vanskelighetene der de hører hjemme og holde avstand. Du kan ikke regne med noe hjelp fra henne mht å bli ferdig. Hardt og brutalt. Dette er ikke slike betingelser som åpner for kommunikasjon. Det hjelper ikke å svare med samme forbannelser.

Du kan bare holde avstand slik at hun ikke får grepet på deg, og det er du som må regulere avstand og nærhet siden hun ikke kan det!

Hjelp må hun søke selv og det er det åpenbart at hun trenger.

Dere er ikke barn

Jeg har heldigvis ikke opplevd noe slikt med søsken men vil tro at det gjør minst like vondt som i relasjoner til andre familiemedlemmer.

Ønsker deg alt det beste!

[Gjest delia]

Jeg har ikke en fullt så fæl søster som du har. Men jeg lurer på en ting: De gangene søsteren din har blitt sint på deg tidligere, hvordan finner dere da tilbake til hverandre igjen. Er det hun eller du som har tatt kontakt igjen?

Jeg har selv ikke hatt kontakt med søsteren på ett år etter at jeg ble veldig skuffet over hennes oppførsel. Til tross for at hun ikke ba om unnskyldning, tok jeg kontakt med henne etter et halvår, for å prøve å normalisere forholdet litt. Men hun avslo å møtes. Jeg synes det er ganske unaturlig med en slik isfront i en familie, spesielt ettersom jeg er den "uskyldige" part. Føler meg veldig urettferdig behandlet. Uff, familie er ikke noe man velger, altså.