Jeg er lei av livet

[frøken_øst]

Vår partner kan aldri være formålet eller meningen med livet vårt.

Ville kommentere dette utsagnet, synes det var godt formulert :happy:

Synes denne erkjennelsen er enormt viktig, du må finne verdi i deg selv, ikke søke til andre for å "frelse" deg i forhold til livet. En livslang og vanskelig, men nødvendig oppgave

[Gjest Elijah]

Vår partner kan aldri være formålet eller meningen med livet vårt.

Ville kommentere dette utsagnet, synes det var godt formulert :happy:

Synes denne erkjennelsen er enormt viktig, du må finne verdi i deg selv, ikke søke til andre for å "frelse" deg i forhold til livet. En livslang og vanskelig, men nødvendig oppgave

Hva skal du i kveld?

[Gjest AnonymBruker]

Nå er det vel egentlig ikke sånn at jeg har en depresjon, men jeg synes livet er tris kjedelig og ensomt og blir deprimert av det. Jeg har lyst til å finne på ting og blir med hver gang jeg blir spurt, men veldig sjelden folk ringer meg og de alle fleste er opptatt med seg og sitt. Jeg har prøvd å trene litt, men jeg mister folk motivasjonen. Jeg føler det jeg gjør aldri blir belønnet. Om jeg har gjort en kjempeinnsats på f.eks trening kommer jeg likevel hjem til tomt hus, og det er ingen som skryter av at jeg har vært flink osv. Jeg har tenkt til å komme meg til psykolog. Jeg har gått til psykolog tidligere og det hjalp en del. Likevel tror jeg vel innerst inne at jeg aldri kommer til å få det bra. Det blir lenger og lenger mellom hver gang jeg opplever noe hyggelig og gøy.

Det høres ikke ut som om du er så lei av selve livet, men at du ønsker noen å leve sammen med? Dette er jo bare du selv som kan gjøre noe med, det er sjeldent at ting skjer av seg selv, dessverre! Du sier at de vennene du har ofte er opptatte med sitt, hva med å bli kjent med nye folk å kanskje få noen fler gode venner? Har du prøvd sånne dating-sider på nett? Har et par venninner som har funnet sine kjærester gjennom nettet, og jeg tror ikke dette er så uvanlig i dag!

[Gjest AnonymBruker]

Det høres ikke ut som om du er så lei av selve livet, men at du ønsker noen å leve sammen med? Dette er jo bare du selv som kan gjøre noe med, det er sjeldent at ting skjer av seg selv, dessverre! Du sier at de vennene du har ofte er opptatte med sitt, hva med å bli kjent med nye folk å kanskje få noen fler gode venner? Har du prøvd sånne dating-sider på nett? Har et par venninner som har funnet sine kjærester gjennom nettet, og jeg tror ikke dette er så uvanlig i dag!

TS her. Jeg har prøvdt datingsider på nett, og datet er par stykker fra hver side omtrent. Jeg går ut på byen når jeg har sjansen og dater gutter derfra hvis jeg møter noen. Jeg blir med hver gang jobben går ut på noe, og er i det hele tatt generellt kontaktsøkende. Likevel får jeg det ikke til. Jeg har også meldt på på minst en håndfull ulike kurs i forskjellige sjangere. Jeg gjør alt, jeg er kjempeaktiv, men jeg får det bare ikke til. Jeg savner noen å bo sammen med, jeg savner flere gode venner, og jeg savner en kjæreste! Jeg får det ikke til!

[waco]

Kanskje du må begynne å slappa av litt

[Gjest Elijah]

TS her. Jeg har prøvdt datingsider på nett, og datet er par stykker fra hver side omtrent. Jeg går ut på byen når jeg har sjansen og dater gutter derfra hvis jeg møter noen. Jeg blir med hver gang jobben går ut på noe, og er i det hele tatt generellt kontaktsøkende. Likevel får jeg det ikke til. Jeg har også meldt på på minst en håndfull ulike kurs i forskjellige sjangere. Jeg gjør alt, jeg er kjempeaktiv, men jeg får det bare ikke til. Jeg savner noen å bo sammen med, jeg savner flere gode venner, og jeg savner en kjæreste! Jeg får det ikke til!

Kanskje om du fortsetter med dette, men slutter å prøve aktivt å oppnå et spesifikt resultat, så vil ting falle på plass etter hvert

Å være sosial slik du nå er, er vel noe du kan tenke deg å være for din egen del uansett?

I slike situasjoner kan det være lurt å huske på historien om den gamle gullgraveren. Etter årevis med leting etter den store gullåren, uten annet enn svette, frustrasjon og et par sporadiske glimt av gull å vise til var han lei av å kaste vekk livet sitt på falske håp. Han solgte gruven nesten gratis til neste lykkejeger i rekken.

Den nye eieren av gullgruven fant en enorm gullåre kun en halv meter lenger fremme i tunellen og for pengene kjøpte han en liten øy i karibien hvor han lever det gode liv i et åpent forhold med 10 bikinimodeller fra Victorias Secret

Slik er det ofte med mange av oss tror jeg. Vi legger ned en god innsats, men så gir vi opp like før vi finner skatten.

Jeg har selv gått gjennom mange mørke perioder i livet mitt, men så plutselig skjer det noe fantastisk som forandrer alt.

Fortsett slik du gjør, søk din egen lykke og gjør ting for din egen del, så skal du se at før eller senere vil dine drømmer også gå i oppfyllelse.

[Becka]

Kanskje du må begynne å slappa av litt

Eller kanskje TS må begynne å tenker litt mer positivt.

Jada, man har sikkert hørt det før. Og jeg har selv vanskelig med å tenke positivt, men jeg vet at det i allefall ikke hjelper å si til seg " Jeg får aldri kjæreste " ingen vil være med meg " " jeg får det ikke til " om og om igjen.

Hvorfor snur du når du først er kommet deg på ski? Jeg er ganske sikker på hadde du gått videre, så hadde du følt det bedre etterpå, om ikke annet.

Noen personer har lettere for å være alene enn andre, og sånn er det bare! Men selvom du ikke liker å være alene, så er det slik akkurat nå, og da må man gjøre det beste ut av det. Prøve å lære seg å trives i eget selskap. Så man aldri miste håpet på at det en dag vil dukke opp noen man kan dele ting med igjen. Jeg hater å være alene, spes etter at jeg fikk angst. Men jeg prøver å være med på ting så godt som mulig. Jeg prøver å reise til nye steder så ofte jeg kan. Det er min lille lidenskap som er noe annet enn det hverdagslige.

Jeg sier ikke at jeg er all positive, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg tror lykken på livet er en mening med livet. Jeg har ikke helt funnet den. Jeg er forsatt på søken. Og det kan til tider være litt tungt. Du har kanskje heller ikke helt funnet den. Du kjeder deg sier du. Du vil kanskje oppleve noe mer spennende i livet enn de samme rutinene dag ut og dag inn.. ? Slik er i allefall jeg.

Jeg håper du finner ut av det.

[phronima]

Mitt beste råd er å oppsøke en psykolog. Man kan si mye om å være mer positiv og å få seg hobbyer og oppleve nye ting, men det hjelper ikke om det stikker dypere enn så. Jeg har hatt det på akkurat samme måte, og sliter fremdeles litt med dette. Jeg har venner, jeg har hobbyer, jeg har skoler, jeg har ting jeg kan gjøre. Likevel føler jeg meg utrolig ensom, og at det jeg gjør er uten verdi og nytte. Snakk med en psykolog. Ikke for å få medisiner, da det er siste "utvei", men for å ha en faglig kompetent person som kan hjelpe deg. Den følelsen du har av meningsløshet og kontinuerlig kjedsomhet er ikke noe man bare kan bli kvitt på 1-2-3, og den bør tas nå før den blir enda verre. Dessuten, du nevner jo at du har gått til psykolog før og at det har hjulpet.

Et annet forslag kan jo være å reise vekk til et annet land med en annen kultur, helt alene. Kanskje planleggingen og reisingen kan gi deg litt mer perspektiv? Om ikke kan det i allefall gi deg nyttig informasjon om deg selv.

[Gjest AnonymBruker]

TS her. Jeg har tenkt litt og i hvertfall funnet ut en ting, og det er at det er best å unngå å være alene så mye som mulig. Heller mase litt på folk, eller finne på noe kjedelig enn å være alene. Jeg ser at mange av dere anbefaler å ikke begynne på medisiner, men for min del vil medisiner være kjempebra. Jeg har gått på medisiner tidligere og det hadde kjempeeffekt på humøret. Jeg sluttet etter er år fordi jeg ble slapp og kanskje de ikke hadde like stor effekt lenger, men nå kjenner jeg at det er på tide å begynne igjen. Når er det forresten ikke sånn at jeg liker å være alene. For jeg liker være alene, men ikke hver eneste kveld hele uka.

[phronima]

Problemet med å begynne for tidlig med medisiner er jo avhengigheten man kan få... Medisinene skal jo ikke være en langvarig måte å bli kvitt smertene på, de skal tas i tillegg til eventuell terapi. Uansett må du jo til en kyndig for å få de medisinene du eventuelt trenger, så da kan du jo høre med h*n hva som er best...

Som du sier, det hjelper å ikke være alene for å få tankene på andre ting. Kanskje det hjelper å utvide omgangskretsen litt?

[Gjest AnonymBruker]

Problemet med å begynne for tidlig med medisiner er jo avhengigheten man kan få... Medisinene skal jo ikke være en langvarig måte å bli kvitt smertene på, de skal tas i tillegg til eventuell terapi. Uansett må du jo til en kyndig for å få de medisinene du eventuelt trenger, så da kan du jo høre med h*n hva som er best...

Som du sier, det hjelper å ikke være alene for å få tankene på andre ting. Kanskje det hjelper å utvide omgangskretsen litt?

Det er jo akkuratt det jeg har problemer med jo.

[phronima]

Vel, det blir som regel lettere å stifte nye bekjentskaper når man har det bedre med seg selv.

[Becka]

TS her. Jeg har tenkt litt og i hvertfall funnet ut en ting, og det er at det er best å unngå å være alene så mye som mulig. Heller mase litt på folk, eller finne på noe kjedelig enn å være alene. Jeg ser at mange av dere anbefaler å ikke begynne på medisiner, men for min del vil medisiner være kjempebra. Jeg har gått på medisiner tidligere og det hadde kjempeeffekt på humøret. Jeg sluttet etter er år fordi jeg ble slapp og kanskje de ikke hadde like stor effekt lenger, men nå kjenner jeg at det er på tide å begynne igjen. Når er det forresten ikke sånn at jeg liker å være alene. For jeg liker være alene, men ikke hver eneste kveld hele uka.

Jeg skjønner ikke hvorfor du ønsker å begynne på medisin, når du sier du ikke har en depresjon? Men bare er litt lei livet og kjeder deg? En mild depresjon kan man fint komme ut av uten medisiner. Jeg syntes det er litt synd at man skal ta medisiner så fort ting er litt leit. Ikke fordi, jeg har ingenting i mot det, jeg har selv gått på det for ikke lenge siden. Men da var det behov for det. Jeg sluttet på dem så fort som mulig. Fordi, jeg føler det er falsk lykke. ( og jeg følte heller ikke det hjalp meg, men det vet jeg jo ikke helt, for jeg ble nå bedre, men det fordi jeg jobbet med meg selv tror jeg da. )

Du velger jo selvsagt hva som er best for deg. Men piller gir deg ikke fler venner eller kjæreste.

[krokkeknull]

For å få det avklart så er jeg jente. Problemet er at det ikke er så mange ting i livet jeg har lyst til å gjøre. Jeg har lyst til å leve med masse venner og kjæreste som de fleste andre. Ha noen å slappe av meg på fredager, og ha noen å dra på turer med osv. Jeg har noen få venner, men ofte er de opptatt og mesteparten av tiden er jeg alene. Jeg er veldig flink til å melde meg på kurs og å prøve ut nye ting osv, men det blir liksom aldri noe mere ut av det. Jeg trives i den jobben jeg har nå, så jeg synes det er hyggelig å dra dit hver eneste morgen. Men så kommer jeg hjem også er jeg litt for sliten til å finne på noe, Mistenker at det er psykisk, for hvis jeg har noe konkret å gjøre så går det greit, men må jeg ta initiativ til noe er det vanskelig. Jeg klarer aldri å slappe av med god samvittighet, da irriterer jeg meg bare over at livet er kjedelig og alt for kort til å surre bort, også går det ennå mer tid bort til ingenting. Grunnen til at jeg fortsatt lever er at det er noen få ting i livet som jeg synes er gøy, og at jeg håper ting skal bli bedre en gang.. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha skrevet ned på et papir, jeg kommer liksom ikke på noe...

Jeg kunne skrevet det der, omtrent akkurat slik du har skrevet det.

Så jeg kjenner meg igjen, kan du si.

Jeg er jo mann, men disse tingene ser ut til å være ganske universelle.

Selv sliter jeg med depresjon, og jeg mistenker at du sliter med noe av det samme.

Har selv prøvd psykolog for ca ett år siden, men kuttet ut fordi jeg, som deg, tenkte i de baner at jeg bare "er sånn". Tror disse tankene er forbausende vanlige, egentlig..

Selv starter jeg opp igjen, med psykolog, om ikke lenge. Har ikke noe større tro på det nå enn sist, men jeg innser at jeg bør.

Du skriver at du har jobb. Det er kjempebra! Da kan du gå til psykolog på siden av, samtidig som du får den helsegevinsten det er å stå i jobb. Du kan kanskje også få til en årning med det fryktede ..NAV, om å kanskje gå ned i stilling? (Virker som du kanskje blir sliten/utbrent av jobben?). Du kan også ta opp dette med fastlegen din.

Du har fått noen tips om å gå til fastlege for å få henvisning til psykolog. Det syns jeg du skal gjøre! Det er er alltid en bøyg det der å ta turen innom fastlegen og snakke om "sånne ting", men det må til. Hm.. siden du allerede har vært innom psykolog, har du kanskje allerede hatt en sånn samtale med fastlegen din? Da er det litt lettere!

Forøvrig finner jeg tipsene om "å skaffe seg en kjæreste" noe tåpelig. Det er ikke DER løsningen ligger. By all means, finner du deg en kjæreste, så er det flottings, men ikke stress med det. Fokuser på viktigere ting. (Ja, faktisk)

[krokkeknull]

Problemet med å begynne for tidlig med medisiner er jo avhengigheten man kan få... Medisinene skal jo ikke være en langvarig måte å bli kvitt smertene på, de skal tas i tillegg til eventuell terapi. Uansett må du jo til en kyndig for å få de medisinene du eventuelt trenger, så da kan du jo høre med h*n hva som er best...

Som du sier, det hjelper å ikke være alene for å få tankene på andre ting. Kanskje det hjelper å utvide omgangskretsen litt?

Skulle tro det var hasj du snakket om..

Anti-depressiva (SSRI/SNRI/NDRI) utmerker seg jo nettopp med at de ikke er vanedannende! Jeg er redd sånne oppfatninger du kommer med der, fører til at mennesker som sliter vegrer seg for å søke hjelp, og isteden blir gående i årevis med ubehandlede plager.

Kutt ut våset, please!

[krokkeknull]

men hvis du ønsker å gå på medisiner må du først kontakte en psykolog, og de kan hjelpe deg anbefale deg de beste medisinene osv…

En psykolog har ingen medisinsk kompetanse, og har følgelig ikke lov å skrive ut medisiner. Leger (f.eks fastlegen og psykiatere har den kompetansen, og kan skrive ut. Hvorvidt psykologer har såpass kjennskap til medisiner at de kan anbefale noen konkrete typer, kjenner jeg ikke til, men det blir uansett legen som får ansvaret for å skrive de ut.

[phronima]

Skulle tro det var hasj du snakket om..

Anti-depressiva (SSRI/SNRI/NDRI) utmerker seg jo nettopp med at de ikke er vanedannende! Jeg er redd sånne oppfatninger du kommer med der, fører til at mennesker som sliter vegrer seg for å søke hjelp, og isteden blir gående i årevis med ubehandlede plager.

Kutt ut våset, please!

Først, det var ikke kun anti-depressiva jeg siktet til, men la gå.

Cambridge Dictionary of Psychology beskriver avhengighet slik:

"A dependence on a drug or other substance, especially one in which the person feels pleasure or release from tension in using the substance and anticipates negative future consequences from its use, as in cigarette smoking. Previously the term denoted a physiological dependence in which the person needed increasing doses to reach a given level of reaction (tolerance) and unpleasant and sometimes dangerous consequences when the substance was withdrawn. However, governmental agencies have continuously expanded the use of the term for political purposes so that the term addiction is now used in a much broader sense and people speak of being addicted to chocolate or exercise, which produce high levels of bodily chemicals associated

with pleasurable sensations."

Man kan risikere avhengighet ved hjelp av alle medisiner, selv om den "avhengigheten" rundt anti-depressiva ikke kan sammenlignes med tunge narkotiske stoffer. Man tar det jo ikke for å føle et rush, men for at man føler man må ha medisinene for å virke normalt. Avhengighet utløses jo ikke bare av selve middelet, men av personens psyke... Om vedkommende kun føler seg bedre ved hjelp av medisiner, blir det helt feil grunnlag å begynne med det! Medisinene bør være et supplement til terapien, ikke en substitutt!

"For voksne kan antidepressiva kombineres med psykologisk behandling for å få enda bedre resultat. Medikamenter bør om mulig alltid kombineres med en form for psykologisk behandling." (http://bluepages.anu.edu.au/no/treatments/what_works/medical_treatments/antidepressants)

Jeg er fullt klar over at selve anti-depressiva-medisinen ikke er avhengighetsskapende I SEG SELV da den ikke påvirker hjernen som ulike narkotikum gjør. Jeg skrev jo ikke noe sted at selve medisinene er avhengighetsdannende, eller farlige for den saks skyld, selv om jeg ser at det kunne misforstås slik. For å formulere meg mer nøyaktig, så kan medisinsbruk, uansett hvilke medisiner det dreier seg om, bli en negativ craving om det er det eneste middelet for å skape vei i vellinga. Fordi man i flere tilfeller kun har tiltro til medisinene, og ser på de som eneste utvei til å leve et nogelunde normalt liv, er det best å ikke bare "knaske tabletter".

Jeg skjønner ikke hvordan det jeg sier kan virke avskrekkende på noen for å søke hjelp. Meningen med å oppsøke en fagkyndig er jo ikke bare å få en resept.

Poenget mitt er at det ikke er bra å kun stole på medisiner, men at man bør søke annen behandling i tillegg (gjerne før man begynner på medisinene). Anti-depressiva er ikke avhengighetsskapende alene, men man kan likevel oppleve en avhengighetsfølelse ved at man ikke kan se for seg et liv uten, og at det kan være utrolig vanskelig å slutte. Om man skal si det enkelt, og kanskje ikke helt medisinsk korrekt, er jo anti-depressiva dermed avhengighetsdannede i det form av at man er avhengig av et fysisk middel for å kunne fungere optimalt (selv om de ikke tilfører nye stoffer inn i kroppen, men heller aktiviserer kroppens egne smertestillende). Alle former for medisiner bør tas med varsomhet, og ikke bare svelges ned i håp om at de skal løse alt. I mine øyne er det å KUN ta tabletter, og ingen annen form for behandling, "the easy way out" - hvis kan vise seg å bli lengre og tyngre enn om man supplerer med annen form for behandling. Det er IKKE gøy å leve et liv med anti-depressiva, så det er ikke noe man skal ta lett på. Det er naivt å tro eller si noe annet.

Misforstå meg rett; jeg har ikke noe imot anti-depressiva, da jeg vet det kan være en viktig brikke i å bli bedre. Det jeg er imot er den likegyldige holdningen mange har til lykkepiller, og at det taes uten videre behandling. Det blir liksom for dumt at en lege sier: "Her har du noen piller. Ta disse så blir du bra" på lik linje som ved fysiske smerter. Satt på spissen, men du skjønner pointet.

[/babling]

Endret 22. mars 2010 av phronima

[krokkeknull]

Poenget mitt er at det ikke er bra å kun stole på medisiner, men at man bør søke annen behandling i tillegg (gjerne før man begynner på medisinene).

Man får ikke tak i anti-depressiva uten å ta kontakt med fastlegen sin. Legen har plikt til å følge opp, hvis han setter igang behandling med anti-depressiva. Han skal også vurdere om du trenger terapi, i tillegg til medisinene.

Anti-depressiva er ikke avhengighetsskapende alene, men man kan likevel oppleve en avhengighetsfølelse ved at man ikke kan se for seg et liv uten, og at det kan være utrolig vanskelig å slutte. Om man skal si det enkelt, og kanskje ikke helt medisinsk korrekt, er jo anti-depressiva dermed avhengighetsdannede i det form av at man er avhengig av et fysisk middel for å kunne fungere optimalt (selv om de ikke tilfører nye stoffer inn i kroppen, men heller aktiviserer kroppens egne smertestillende).

Vil du kalle placebo for medisin da? Homoeopater er jo store på slik "behandling", med det er en fordel at medisinen faktisk fungerer også. Spesielt når det gjelder psykiske plager, er det alfa og omega at medisinene har en virkning, uansett om man tror de virker eller ikke!

Alle former for medisiner bør tas med varsomhet, og ikke bare svelges ned i håp om at de skal løse alt. I mine øyne er det å KUN ta tabletter, og ingen annen form for behandling, "the easy way out" - hvis kan vise seg å bli lengre og tyngre enn om man supplerer med annen form for behandling.

Det er jo akkurat det fagfolkene skal vurdere. Det virker som du tror man er "on your own", i dette her. Det er man ikke. En annen virkning av medisinene er at man blir mer mottagelig for terapi, pga høyning av stemningsleiet.

Det er IKKE gøy å leve et liv med anti-depressiva, så det er ikke noe man skal ta lett på. Det er naivt å tro eller si noe annet.

Det er heller ikke det spor gøy å gå rundt med stadig tilbakevendende depresjon, som i verste fall kan føre til at du blir ufør!

Misforstå meg rett; jeg har ikke noe imot anti-depressiva, da jeg vet det kan være en viktig brikke i å bli bedre. Det jeg er imot er den likegyldige holdningen mange har til lykkepiller, og at det taes uten videre behandling. Det blir liksom for dumt at en lege sier: "Her har du noen piller. Ta disse så blir du bra" på lik linje som ved fysiske smerter. Satt på spissen, men du skjønner pointet.

Da er jeg enig i at det er snakk om en ubrukelig doktor. Det er allikevel ikke noe argument for å advare mot avhengighet av "lykkepiller".

[bonafide]

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det. Jeg har det likedan, men jeg vet også hvorfor jeg har det slik da. Jeg har en depresjon i tillegg til at jeg har en lidelse som kalles dystemi. Dette er nedstemthet over lenger tid. Uansett - så vet jeg hvordan det er å være LANGT nede og ikke komme seg opp. Ikke ha lyst til noe, og ikke se gleden i noe. Jeg var totalt "interesseløs", og alt jeg kunne tenke meg var å sove vekk dagene slik at jeg slapp å "være i de".

Det som har hjulpet meg litt er å gå i terapien. Jeg er nå bedre, selv om jeg allikevel har dager (som f.eks i dag) hvor jeg har sovet vekk hele dagen fordi jeg kjeder meg og føler meg utslitt av rett og slett å gjøre ingenting. Jeg har lært meg å tenke på de positive tingene, og å gjøre ting som er bare for meg. det tok lang tid før jeg fant ut hva jeg har lyst til, men nå som jeg har funnet det ut fungerer hverdagen stort sett mye bedre enn det den pleide å gjøre.

Noen av spm jeg ble bedt om å stille meg var:

Hva spesifikt er du misfornøyd med?

Hva er du fornøyd med?

Hvis du var "en annen person enn deg selv" hva vill du misunnet denne personen for?

Hva ønsker du å gjøre med livet ditt? Er du kanskje en person som liker å være mye alene? Eller kanskje du ønsker å være med folk som bare er rundt deg? Kanskje du vil ha noe å gjøre som gir deg mening og er litt anderledes?

Jeg for min del fant etter mye arbeid ut at jeg er utrolig glad i dyr, og skal kjøpe meg hund. Uansett hva andre syns og sier om det. Det er mitt liv, og jeg ønsker å ha et liv med dyr rundt meg. Ting nr 2 som jeg gjorde var at jeg begynte å sjekke rundt etter kurs, og begynte på et male- og tegnekurs. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle begynne, men jeg er sååå glad for at jeg gjorde det. Det gir meg avbrekk, og gir meg en følelse av at jeg har gjort noe den dagen jeg er der. Det er bare èn dag i uken, så det blir heller ikke kjedelig.

Still deg selv spørsmålene, og finn ut hva du vil! Noen liker spill, noen spiller et instrument, noen maler og tegner, noen jobber som frivillige, noen er mye på forskjellige kurs, og noen liker å gå i skog og mark. Tingen er bare å finne ut hva du vil! Se positivt på det! Grunnen til at du kjeder deg er bare at du ikke har funnet din greie enda! Og all den tiden din kan du bruke å utforske hva du ønsker deg å gjøre!

Og husk - når man er langt nede, er det bare èn vei å gå, og det er opp!

[Gjest Håpløs]

Det ble mye svar her nå, så jeg orker ikke å sitere. Jeg ville ikke at dette skal bli noen diskusjon for og i mot medisiner, det jeg spurte om var om noen hadde forslag til medisiner. Det er ikke alltid legen vet best, og min erfaring er at legen er mest til hjelp dersom man vet hva man trenger før man kommer dit.

Når det gjelder jobb er det uaktuellt å gå ned i stillingsprosent. Jobben er det eneste jeg har, og eneste grunnen til at hverdagen er ok, og kunne jeg valgt ville jeg heller valgt å jobbe mer.

Jeg har ikke noen typsik depresjon, jeg mangler ikke tiltaktslyst og jeg ligger ikke bare hjemme og sover. Jeg prøver å få med folk på ting, men det er ingen som vil. Jeg føler jeg må mase meg på folk for å slippe å sitte alene hjemme. Jeg mangler tiltakslyst når det gjelder husarbeid eller å finne på ting alene, men det er fordi det er ensomt. Jeg vil at folk skal ringe meg, og jeg vil bli invitert på ting. Jeg vil ikke komme hjem til tomt hus hver dag!