Gå til innhold

Sorg etter selvmord, går den noen gang over?


Vanya

Anbefalte innlegg

Det begynner nå å bli noen år siden min bestevenninne valgte å avslutte sitt eget liv. Nærmere 5 år når jeg tenker meg om. Da det skjedde fikk jeg høre at det var veldig tungt i begynnelsen, men at det ville "bedre" seg med tiden. Altså, at jeg ville få sorgen på avstand, og klare meg i hverdagen uten henne.

For å ha sagt det først som sist, det er ikke sånn at jeg sitter med Kleenex og gråter over henne daglig, men det siste året har det skjedd en del forandringer på nesten alle plan i livet mitt, og jeg tenker at jeg så gjerne skulle hatt henne her. Det er ikke noe jeg tenker på hver dag, men jeg kjenner ofte at jeg virkelig savner henne. Det føles rart, for det gikk noen år der jeg selvfølgelig tenkte på henne med vemod, men jeg aksepterte på en måte "at sånn var det", og at det ikke var så mye mer å gjøre med det.

Jeg tror ikke det er ubearbeidede følelser som er grunnen, jeg fikk ganske god oppfølging etter at hun forsvant, og har av andre grunner fortsatt å snakke med psykolog i årene som har gått.

Vi stod hverandre nær, veldig nær. Hun er vel den eneste personen som har visst absolutt alt om meg. Når vi snakket sammen, kunne jeg fortelle alt som plaget meg, uten å tenke på at det ville bli for mye for henne, eller at hun ville tro noe rart om meg. Jeg vet at hun følte det på samme måte. Det er vel sånn det blir, når man vokser opp i samme gate og følger hverandre gjennom barne, ungdom- og delvis også videregående skole.

Hun var alvorlig syk i mange år, de 2 siste årene nærmest bodde hun på instutisjon. De fleste der mistet kontakten med vennene sine, men vi hadde aldri stått hverandre nærmere. Med en gang hun kom ut på permisjon ringte hun meg. Det var en del problemer hjemme hos henne, så det hendte ofte at hun tilbrakte de periodene hos meg og mine foreldre. De siste 3 årene tror jeg faktisk hun var oftere hjemme hos meg enn hos sin egen mor.

Da hun valgte å avslutte alt, var jeg inni den tyngste perioden jeg har hatt. Ting ble ikke akkurat bedre da hun forsvant, og jeg har mang en gang spurt meg selv hvorfor hun valgte å dra akkurat da. Jeg er ikke bitter på henne, og jeg skjønner at det ikke er egoisme, jeg vet at hun følte at hun gjorde ting verre for meg. Jeg (og foreldrene mine) prøvde å forklare gang på gang at det gjorde hun ikke, men jeg tror ikke hun forsto det. Jeg har vel alltid følt at jeg burde tatt meg tid til å forklare mer, men jeg skjønner at det er nytteløst å tenke sånn. Hun hadde bestemt seg for å dø, så det var antakeligvis ingenting jeg kunne gjort likevel.

Det som gjør så vondt er at vi hadde planlagt hele livet sammen. Vi skulle studere på samme sted, jobbe i samme medium, gifte oss på samme dag, få barn som vokste opp sammen... Hver gang jeg får ny kjæreste tenker jeg at hun er den første som burde møtt ham. Hun kjente meg på en helt annen måte enn noen andre har gjort, og kommer til å gjøre. Jeg trengte aldri å si at jeg hadde en dårlig dag, bare jeg sa hva jeg skulle, eller hvem jeg skulle møte, så skjønte hun det. Jeg har andre venner, gode venner, og en kjæreste jeg er veldig glad i. Jeg vet at det blir feil av meg å sammenligne på den måten, men jeg føler at alt blir så overfladisk i forhold til det jeg delte med henne. Ja, jeg slipper folk innpå meg, og de blir bedre kjent med meg etter hvert, men jeg kan med sikkerhet si at det vi delte sammen, kommer jeg ikke til å dele med noen igjen. Mennesker jeg møter nå har ikke sett meg i de vanskeligste årene på samme måte som hun gjorde. De har ikke sett alle de rare typene jeg var forelska i, alle de sprø tingene jeg ville gjøre, de små, men likefullt altoppslukende problemstillingene som bekymret livet av meg.

Jeg vet at jeg burde si at historie er historie. Slutte å sammenligne, og glede meg over det jeg har. For jeg har tross alt, iallfall stort sett gode venner som vil meg alt godt. Men det er liksom noe med den følelsen av at det alltid er noen som mangler. Når det skjer noe bra på jobb/skole er det alltid foreldrene mine som får vite det først. Men jeg vet egentlig at det er en annen som burde få vite det aller først. Når jeg opplever "større dager" som for eksempel første dag som student, første date med ny kjæreste etc... føler jeg at hun burde være der, hun burde vite. De dagene som er veldig fine, blir også triste, på en måte. Fordi jeg skulle så gjerne ønske at hun kunne være der og glede seg over det sammen med meg. Hun kjente meg så godt at hun hadde forstått hva de forskjellige tingene -egentlig- betydde. Andre kan tro at de gjør det, men de gjør ikke det.

En annen ting som kanskje spiller inn på dette, er at jeg har mistet så å si all kontakt med de felles vennene våre. Det var egentlig et bevisst valg fra min side, så det er ingen "hard feelings" der. Men jeg merker at jeg savner et menneske å snakke om henne med... Og nei, det blir ikke det samme å prate med noen som aldri har møtt henne. Det vil jeg ikke prøve på en gang, for jeg tenker at samme hva jeg sier, så blir det feil. De har ikke møtt henne, så de kommer aldri til å skjønne hvor fantastisk hun var. Jeg kan selvfølgelig snakke med foreldrene mine, men jeg føler det blir feil. De vil antakeligvis bare bli bekymret, og lure på om jeg egentlig har det bra, og jeg har jo i grunnen det... Jeg har snakket med psykologen min om det også, men jeg føler ikke at hun heller forstår på det planet jeg føler jeg trenger å bli forstått.

Dette ble langt og meningsløst, sikkert. Men jeg synes bare det er så rart at sorgen liksom skal gå over. Jeg føler at jo lenger jeg kommer i livet, og jo mer jeg opplever, jo mer savner jeg henne. Jeg vet at jeg er en helt annen person i dag, og jeg skulle ønske at hun kjente meg som jeg er nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gjest

Det finnes mange gode bøker om dette temaet.Merete Morken Andersen skrev "Hav av tid" som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Leve som står for Landsforeningen for etterlatte ved selvmord tilbyr samtaler for alle etterlatte. På www.leve.no finnes kontaktinformasjon til lokallag.

Du kan også kontakte Mental Helse på www.mentalhelse.no

En finner ingen som kjenner den en har mistet, men de har kjent på samme smerte selv, det hjalp meg mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest brutal_mann

Langt ja, meningsløst, nei. Et av de bedre innlegg jeg noen gang har lest her på KG. Du viser klart og tydelig hva din venninne betydde for deg, og mellom linjene er det skrevet veldig mye kjærlighet.

Du besitter med andre ord evnen til å elske betingelsesløst. Det neste mennesket som blir æret med den handlingen fra deg klarer jeg ikke å sette ord på hvor heldig vedkommende er. Du kan med rette se deg i speilet og si "Jeg er et fantastisk menneske!" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest *Twinklestar*

jeg mistet min far for 4 år siden. han stod meg veldig nær og mange sa at ting kom til å bli bedre om noen år. og at tiden leger alle sår osv osv. konklusjonen min de siste par årene har vært at når du mister en person som er deg så nær og betyr så mye så blir det ett stort sår i hjerte/sjelen(kall det hva du vil). og det såret forsvinner aldri. det leges delvis og etterlater seg ett arr. men forsvinner det gjør det ikke. med andre ord jeg tror aldri at sorgen går helt over. jeg tror vi bare lærer oss å leve med den. sender deg en :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så leit å høre, twinklestar :tristbla:

Du har nok rett i at sorgen kommer til å være der, den kommer nok, som gjest skrev, til å gå over i andre og nye former etter hvert. Vi får vel prøve å se det positive i det, at vi husker dem sånn, viser hvor glad vi var i dem, hvilke unike mennesker de var, og at vi aldri kommer til å glemme dem.

Brutal_mann: Oi, takk for fine ord! Jeg ble litt overrasket av dem, men tusen takk. Det er godt å høre at det ikke ble meningsløst, jeg var, som du sier, veldig glad i henne.

Gjest: Takk for tips! Boka du nevner har jeg faktisk lest, synes den var veldig god. Ellers har jeg også vært i kontakt med LEVE, men jeg følte ikke at det ga meg så mye. Jeg satt og så på noen bilder av henne i går, merker at det hjelper å bare gjøre det. Det handler nok mye om at jeg er redd for å glemme henne også, redd for at hun kommer til å bli glemt. Jeg vet at foreldrene og den nærmeste familien tier om selvmordet, og snakker om henne minst mulig. Det er sånt "man ikke snakker om" i deres øyne, i tillegg har de også dårlig samvittighet, tror jeg. Jeg føler at det er noen som bør huske henne, nevne henne når det passer, sånn at hun lever videre. Til syvende og sist er hun det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har kjent. Hun fantes ikke en tomme egoistisk, så jeg blir regelrett forbanna når jeg hører folk påstå at selvmord er en egoistisk handling. Det viser bare hvor lite de vet om temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest brutal_mann

Angående det å glemme. Jeg tror at folk ofte blander sammen det å "gå videre" med å "glemme". Ofte tror jeg folk får dårlig samvittighet ved å slippe taket i sorgen og savnet for å la andre mennesker ta det rommet den døde en gang hadde.

Jeg vet jo ikke om det er slik for deg :) Det var bare en tanke som ramlet inn i mitt hodet.

Forøvrig veldig enig med deg i at selvmord ikke nødvendigvis er egoistisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er en relevant tanke, brutal_mann, så takk for at du nevner den. :) Jeg har spekulert litt rundt det selv, og det er mulig at det ligger noe ubevisst der som jeg ikke har kontroll over, men generelt tror jeg ikke at jeg har problemer med å "gå videre" i form av at jeg gleder meg over ting, jeg knytter bånd til nære venner etc.

Jeg tror grunnen til jeg stiller spørsmål ved dette, er at vi kanskje ikke snakker så mye om sorg. Som regel får man høre at noen hadde det vanskelig i et par år, også gikk det over. Jeg spør meg selv om det er en bagitalisering av ting, eller om det er sånn det er for de fleste. Jeg har inntrykk av at mange tenker på folk de sørger over på spesielle dager, men for min del er det mer et vedvarende moment som ligger der, og som slår ekstra inn på de dagene. Det kommer kanskje av at vi sto hverandre så nært at vi omtrent kunne lese hverandres tanker. Når jeg står overfor vanskelige valg, hender det ofte at jeg spør meg selv hva hun ville rådet meg til å gjøre, det får meg på en måte til å se ting klarere.

Med dette mener jeg ikke at jeg sørger mer eller bedre enn andre, det er jo individuelt hvor raskt og hvordan man legger ting bak seg. Jeg tror kanskje det er en kombinasjon av litt skyldfølelse (som nevnt i startinnlegget), sorg over å ha mistet henne, men sist, men ikke minst, lengselen etter å ha noen som henne. Det er så utrolig befriende når man har et menneske som man instinkt føler at man kan fortelle absolutt alt til. Det er mange i livet mitt jeg kan snakke med (jeg er heldig, og har mange flotte mennesker der), men det som var så unikt med henne, er at hun hadde den umiddelbare forståelsen, som jeg ikke tror jeg kommer til å finne igjen. Også vil det nok alltid være sånn at når jeg opplever noe bra (som for eksempel ta avsluttende eksamen, flytte sammen med kjærester etc.), tenker jeg at jeg har det utrolig bra, men jeg skulle ønske at hun også fikk oppleve det. At livet kunne gi henne mer enn hun rakk å oppleve.

Det blir løse strøtanker dette, men jeg setter pris på at du leser, og stiller spørsmål iallfall. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror aldri jeg kommer til å komme over det som skjedde med faren min.

Jeg kommer også alltid til å tenke at jeg kunne gjort noe for å forhindret dette.

Jeg vet at det siste er feil, men tankene er der å vil alltid være det.

Kanskje jeg en dag vil se lettere på det, men fram til nå har det blitt værre og værre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Agurkolat

Eksen min tok livet av seg for snart to år sidan og eg slit enda med dårleg samvittegheit, sidan me krangla så mykje den siste tida.. Håper at eg eigentleg berre gløymar alt, for eg orker ikkje sitta med skyldfølelsen og sorga etter å ha mista han.. Sjølv om me opplevde mykje fint og. Men eg trur at uansett, så kjem sånne ting til å sitta i hjartet. Mennesker gløymer ikkje lett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 år senere...

Gammel tråd - men jeg vil bare si hvor mye dette innlegget betyr for meg. TS har satt ord på akkurat det jeg føler, og det er en trøst å lese dette, for jeg føler på det samme. Jeg håper at du i dag har det mye bedre og at sorgen er lettere å håndtere - at du har lært deg å leve med den, noe som jeg fremdeles sliter med, mistet selv min venninne for noen år siden. TS -- du aner ikke hvor mye det har trøstet meg å lese innlegget ditt gang på gang gjennom årene, for det beskriver alt og akkurat det jeg føler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vil alltid være en sorg der men den vil bli lettere å håndtere etterhvert. Er heller ikke uvanlig at folk begynner å sørge årevis etterpå. Mista min far i selvmord i fjor. han var syk og venta vel egentlig bare på å dø. Det gjør fremdeles ubeskrivelig vondt til tider men det hjelper å tenke på at han ikke lider mer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
AnonymBruker

Her har jeg en fot i hver leir. Jeg har selv mistet en nær venn som tok livet sitt og jeg er selv suicidal. Det eneste jeg kan si er at sorgen din trenger ikke gå over. Det er en stor forskjell på det å sørge seg syk, og leve et normalt liv med et minne, med et savn og med en sorg som henger med det savnet.



Anonymous poster hash: 08840...841
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har mistet faren min i selvmord.

Jeg kommer aldri til å bli lykkelig igjen. Men jeg har allikevel lært meg å leve med det, selv om det er dager jeg ikke ønsker å leve.

Jeg har det det på en måte alltid med meg, samtidig som jeg ikke klarer å sette meg ned å tenke på faren min. Det virker som om minnene om han blir svakere og svakere og det skremmer meg litt. Det gjør vondt å tenke på han...jeg husker ikke veldig mye fra da han levde, selv om det bare er 5 år siden han døde.
Men jeg vet bare at jeg var en helt annen person da. Liker ikke hvordan ting er nå...

Om man noen gang kommer over et sånt tap kommer nok an på hvor nær man stod personen og hvilken livssituasjon man befant og befinner seg i. I mitt tilfelle har ting stoppet litt opp og jeg trenger faren min nå. Men sånn sett...da han trengte meg mer enn noen gang var jo ikke jeg der for han heller:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et nært forhold som har en helt spesiell kjemi vil aldri forsvinne. Det vil være helt vilt å tro det. Det går an å leve med det og det er heller ikke så vanskelig. Hemmeligheten er å være takknemlig for det du har fått ta del i. Både på godt og vondt. Da transformerer du det som er vondt til noe som er godt.

Hvor lang tid dette tar og hvor mye fokus som må til spiller ingen rolle. Du vil kjenne på hva som er riktig. Det handler mer om å åpne litt mer opp for det som har vært og se på hva du har lært og hvordan det har formet deg. Si takk høyt for de tingene du er klar over og jobb aktivt med prosessen når du kan. På sikt kan det være en styrke å ha dette med seg fordi det git deg en unik innsikt i en del ting som mange andre kanskje ikke har fått oppleve. Ved å dele dette så ser du at det aldri var noe som ble borte siden alt ligger i deg.

Jeg kunne godt forklart dette enda bedre, men det vil ikke være rett for deg siden din måte å løse dette på er din egen kreasjon.

Sammenfattet vil jeg vel si det igjen da: Vær takknemlig for den erfaringen du har fått.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et nært forhold som har en helt spesiell kjemi vil aldri forsvinne. Det vil være helt vilt å tro det. Det går an å leve med det og det er heller ikke så vanskelig. Hemmeligheten er å være takknemlig for det du har fått ta del i. Både på godt og vondt. Da transformerer du det som er vondt til noe som er godt.

Hvor lang tid dette tar og hvor mye fokus som må til spiller ingen rolle. Du vil kjenne på hva som er riktig. Det handler mer om å åpne litt mer opp for det som har vært og se på hva du har lært og hvordan det har formet deg. Si takk høyt for de tingene du er klar over og jobb aktivt med prosessen når du kan. På sikt kan det være en styrke å ha dette med seg fordi det git deg en unik innsikt i en del ting som mange andre kanskje ikke har fått oppleve. Ved å dele dette så ser du at det aldri var noe som ble borte siden alt ligger i deg.

Jeg kunne godt forklart dette enda bedre, men det vil ikke være rett for deg siden din måte å løse dette på er din egen kreasjon.

Sammenfattet vil jeg vel si det igjen da: Vær takknemlig for den erfaringen du har fått.

Jeg tror dette er det fineste jeg har hørt.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...