Faren min er en idiot

[Gjest ts]

Jeg er litt frustrert/sur/irritert/lei nå...

Har en far som er veldig selvopptatt, alt handler om hvor snill han er, alt han har gjort for meg (oss), og hvor mye han har ofret seg. I tillegg hvor lite jeg (vi) stiller opp for han. Sitat "Alt jeg har gjort for dere i barndommen, men dere kan ikke bli med far på ferie. Andre familier har barn, men jeg har ikke barn lengre". Han mener vi har forlatt han, at vi ikke stiller opp, men han har lagt opp til det selv og vi er voksen så det kjekkeste er ikke å reise med pappa på ferie.

Han har skaffet meg husrom og mat på bordet. Men utenom har jeg klart meg selv stortsett fra jeg var 16 år. I tillegg har jeg ikke hatt noen god oppvekst. Han er deltidsdranker og blir en psykopat når han drikker. Foreldrene mine er skilte, jeg har bodd hos faren fin for jeg syntes synd i han ettersom mine søsken bodde hos min mor. (Ser tydelig nå at han har manipulert meg).

Siden jeg var liten har jeg vokst opp med vold i helgene (ikke mot meg). Jeg har alltid følt det har vært mitt ansvar å passe på, for jeg klarer å roe ned min far når han klikker. Hadde det ikke vært for meg er det godt mulig han hadde drept noen, vet det høres ut som jeg dramatisere, men det er dessverre sant. Pga dette fikk jeg et enormt ansvar som barn, flyttet jeg hjem til min mor viste jeg det kunne gå så langt. Så jeg følte jeg var nødt til å bo der. Han har mange ganger lovet å slutte å drikke, men aldri holdt det. Nå har han ikke banket noen på en stund, men det kommer (han driver å jobber for å få samboeren tilbake). Han drikker heller ikke, dette vet jeg han gjør, men han lyger til de rundt seg (samboeren). Jeg er så dritt lei av han nå. At det eneste han gjør er å lyge, å klage over hvor dårlig jeg behandler han!! I tillegg blir jeg forskjell behandlet i forhold til mine søsken for det er eneste jeg som kjefter på han og konfrontere han. Derfor får ikke jeg goder som gaver, reiser ++

Synes dette er så urettferdig, og er så lei av å ha en sånn far..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Lurer på om noen har noen råd hvordan jeg kan takle han? Er rett og slett dritt lei av han, men vet jeg kan miste han (truer med å flytte til utlandet siden han ikke har "familie" her) så vil ikke kutte kontakten heller.

Vet dette er dårlig formulert, men er et buse ut innlegg. Nettopp snakt med han i tlf og da blir jeg alltid i dårlig humør...

Hvorfor kan ikke jeg ha en normal pappa

[Gjest Gjest]

Velkommen i klubben. Les mer om http://www.vangseter.no/index.php?option=c...4&Itemid=34 og begynn å sette grenser!!!

Han er voksen, han velger selv. Du har ikke noe ansvar for ham eller livet hans. Og DU SKYLDER HAM IKKE EN DRITT!

Du er IKKE slem som står opp for deg selv og stopper hans misbruk av deg! Gå ut i livet ditt og be ham for svarte )("/"#"¤%(/#=? se til )(#Y#¤%& (90 å ta seg sammen og skaffe seg hjelp eller noen andre å suge livet ut av.

*klok av skade*

[Gjest audny]

Jeg vil starte med å gi deg en klem.

Nå er det på tide å tenke på deg selv, og kun deg selv. Du har ikke ansvar for andres liv, det være seg din far eller andres. Husk det!

Så må du også huske at det finnes hjelp å få og at vi er mange som har opplevd det samme som deg.

For å bruke meg selv som eksempel, så har jeg i voksen alder oppsøkt en gruppe under Alanon, som heter Voksne barn av alkoholikere. (VBA)

Dette har gitt meg mange aha-opplevelser og jeg ser tydelig hva som skjer med barn som opplever det som du har opplevd.

Vi vet tilslutt ikke hva som er riktig og fornuftig fordi vi blir så hjernevasket av folk som selv trenger hjelp.

Så jeg vil råde deg i første omgang til å flytte bort for å få ting på avstand. Les alt du kan om temaet og med tid og stunder kan du kontakte en gruppe som består av folk som har opplevd det samme som deg. Det har iallefall hjulpet meg.

http://www.emos.no/index.php?option=com_co...7&Itemid=58

[Gjest audny]

http://www.al-anon.org/norway/probquiz.html

[Gjest ts]

Tusen takk for svar

Har allerede skjøvet han i fra meg og har flyttet til en annen by, noe som er til stor hjelp. Han må ta ansvar for sitt liv vet det. Men jeg er redd for at om noe skjer med han så vil jeg ikke klare å tilgi meg selv for at jeg har hatt så lite kontakt med han. Ligger litt mellom barken og veden føler jeg.

Han er heller ikke en alkoholiker, men han har et rusproblem. Han er nødt til å ruse seg, og smugdrikker. Men den kan gå uker mellom hver gang, og han drikker sjeldent i ukedagene.

Det som er at jeg ikke forstår hvorfor han drikker når han vet hvilke angst vi sitter med, og når han ofte tar å banker opp samboeren når han drikker. Jeg tåler ikke alkohol, da må jeg slutte å drikke. Slik tenker ikke han, klarer ikke helt og følge den tankegangen.

Nå har det seg at faren hans også drev og smugdrakk, så han har det fra en plass.

[Gjest enois]

Da er han en alkoholiker da. Hvis han ikke greier å la være å drikke?

Du må aldri glemme at det faktisk er du som er barnet og han som er den voksne, og måten han behandler deg og andre på en ikke greit.

Du har ikke ansvaret for hans lykke. Du kan hjelpe han på veien og komme innom å spise middag av og til hvis han er rusfri.. Men bortsett fra det er han selv ansvarlig for sitt eget liv.

Han kan ikke komme å kreve at du skal bli med hit og dit og forvente at du skal hoppe når han sier hopp. Det virker ikke som han har gjort noe for å fortjene din respekt eller vennskap, så dårlig samvittighet syns jeg ikke du skal ha selv om det nok er umulig å unngå..

[Gjest Gjest_meg_*]

Vet du hva? Du må bli enda mer lei av faren din. Vet du hvorfor? Min mor var som din far. Og det endte med at jeg kuttet kontakten da jeg var 18. Nå gir jeg faktisk blaffen i om hun flytter til et annet land. Ingenting ville ha brydd meg mindre. Før eller siden kommer man til et slikt punkt. Og nå er det 14 år siden jeg snakket med henne sist. DEILIG!! Mine søsken har heller ikke snakket med henne i løpet av de 6 siste årene.

Derfor er mitt svar til deg: Om din far flytter, fordi han ikke har noen familie. Hva så??? Hva taper du på det? Beklager at jeg kan virke litt hard og krass med dette innlegget. Men jeg mener hvert eneste ord. Og jeg vet godt hvordan du har det.

Fortiden teller ikke for fremtiden din. Men det gjør nåtiden. Du er den som selv velger hvem du vil ha med deg i nåtiden- og dermed også i fremtiden.

Mange varme klemmer.

[Gjest ts]

Takk for enda flere svar

Men det som er at han har positive sider også han er ikke bare en idiot. Og jeg er glad i han. Når jeg var liten tok han alltid oss med på aktiviteter, han sier alltid han er glad i meg, gir meg alltid klemmer. Men blir bara så lei av at når jeg ringer så er det noe alla "hallo, hvem er dette å er det deg lise, lenge siden, du har tid til å ringe meg nå altså?". Men han ringer aldri meg. Jeg har nettopp vært gjennom det tøffeste året i mitt liv (der det ikke er han som har gjort at jeg har det vondt). Ikke en eneste gang har han ringt og spurt hvordan det går, eller jo en gang, så begynte jeg å snakke om det, etter to setninger byttet han samtaleemne til noe som gjaldt han. Så mange timer, dager jeg har hørt om hans problemer og når jeg går igjennom et samlivsbrudd, stiller han ikke opp i det hele tatt. Jeg har så å si vært psykolog for han. Det er greit vi skal hjelpe familien, men føler det er så enveis kjørt. Hver gang jeg snakker med han og om han spør hva jeg driver med og jeg svarer, så hører jeg at han ikke hører etter. Akkurat som å snakke med seg selv, så da bytter jeg samtaleemne til jobben hans eller noe. Da har han mye å si.

Prøver å forstå hvorfor han er slik? Og hvordan kan jeg klare å ha kontakt med han uten at jeg føler at hver gang jeg har vært med han er energien sugd ut av meg? For det er klaging på hvor lite han ser meg, hvor lite jeg ringer (Dette er de første fem minuttene, ikke hele opphold, men jeg er så lei for føler han har sviktet og behandlet meg dårlig gjennom oppveksten. Og det er først nå som jeg er blitt "voksen" jeg ser hvor dårlig han har oppført seg) Jeg kjefter på han da og sier om det skal være slik så går jeg, og at han også kan ringe.

Jeg har aldri hatt noen problemer med å si ifra når han oppfører seg som en idiot. Men det er som han ikke forstår det så begynner han å smile og sier han bare tuller. Hvorfor er han slik? Er den en diagnose på dette som jeg kunne lest meg opp om?

I tillegg får jeg vondt av samboeren for hun tror min far har sluttet å drikke å slå. Jeg vet med sikkerhet at det har han ikke. Han har alltid slått når han drikker...

Hvorfor kunne ikke jeg få en normal pappa... Hadde han bare vært en total drittsekk, men han har gode sider også. Det er som han har mistet helt bakkekontakten.

[Gjest enois]

Veier de gode sidene opp for de dårlige?

Orker du å fortsette å ha kontakt med han selv om han aldri forandrer seg? for mest sannsynlig kommer han ikke til å gjøre det.

[ihearttom]

Pappaen min var akkurat lik. Bare at han var ikke voldelig mot noen i fylla, men prata masse piss som gjorde meg til tider livredd, enkelte ganger. Han drakk ikke bare, han rusa seg også, så det hendte flere ganger at han ble skikkelig paranoid og skapte frykt.

Jeg bodde også alene hos pappa, fordi mamma flyttet fra barndomshjemmet vårt og utenbys, og jeg ville ikke forlate det siden alle vennene mine var der og ungdomsskolen jeg gikk på var der.

Pappa truet også med å selge huset og flytte utenlands. Og for 4 år siden gjorde han det. Han bor nå i Thailand og vi har kun kontakt via mail. Litt trist, men samtidig til det beste. Jeg har det mye bedre uten alt styret med ham. Og har fått et mye tettere bånd til mamma.

Så du er ikke alene

La ham flytte. Det hjelper mer enn du tror. Du mister nødvendigvis ikke pappaen din. Du slipper bare å slite med problemene hans til hverdags.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er litt frustrert/sur/irritert/lei nå...

Har en far som er veldig selvopptatt, alt handler om hvor snill han er, alt han har gjort for meg (oss), og hvor mye han har ofret seg. I tillegg hvor lite jeg (vi) stiller opp for han. Sitat "Alt jeg har gjort for dere i barndommen, men dere kan ikke bli med far på ferie. Andre familier har barn, men jeg har ikke barn lengre". Han mener vi har forlatt han, at vi ikke stiller opp, men han har lagt opp til det selv og vi er voksen så det kjekkeste er ikke å reise med pappa på ferie.

Han har skaffet meg husrom og mat på bordet. Men utenom har jeg klart meg selv stortsett fra jeg var 16 år. I tillegg har jeg ikke hatt noen god oppvekst. Han er deltidsdranker og blir en psykopat når han drikker. Foreldrene mine er skilte, jeg har bodd hos faren fin for jeg syntes synd i han ettersom mine søsken bodde hos min mor. (Ser tydelig nå at han har manipulert meg).

Siden jeg var liten har jeg vokst opp med vold i helgene (ikke mot meg). Jeg har alltid følt det har vært mitt ansvar å passe på, for jeg klarer å roe ned min far når han klikker. Hadde det ikke vært for meg er det godt mulig han hadde drept noen, vet det høres ut som jeg dramatisere, men det er dessverre sant. Pga dette fikk jeg et enormt ansvar som barn, flyttet jeg hjem til min mor viste jeg det kunne gå så langt. Så jeg følte jeg var nødt til å bo der. Han har mange ganger lovet å slutte å drikke, men aldri holdt det. Nå har han ikke banket noen på en stund, men det kommer (han driver å jobber for å få samboeren tilbake). Han drikker heller ikke, dette vet jeg han gjør, men han lyger til de rundt seg (samboeren). Jeg er så dritt lei av han nå. At det eneste han gjør er å lyge, å klage over hvor dårlig jeg behandler han!! I tillegg blir jeg forskjell behandlet i forhold til mine søsken for det er eneste jeg som kjefter på han og konfrontere han. Derfor får ikke jeg goder som gaver, reiser ++

Synes dette er så urettferdig, og er så lei av å ha en sånn far..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Lurer på om noen har noen råd hvordan jeg kan takle han? Er rett og slett dritt lei av han, men vet jeg kan miste han (truer med å flytte til utlandet siden han ikke har "familie" her) så vil ikke kutte kontakten heller.

Vet dette er dårlig formulert, men er et buse ut innlegg. Nettopp snakt med han i tlf og da blir jeg alltid i dårlig humør...

Hvorfor kan ikke jeg ha en normal pappa

vennen, hør her, dropp han.

ja jeg vet det høres helt umulig ut, men kutt ut kontakten med han, bare pass på at du får sagt alt det du egentlig vill si til han før du drar, så det ikke sitter og gnager på deg alt det du ikke fikk sagt, foreldre kan være noe dritt. jeg mistet faren min da jeg var liten og har i senere tid kuttet kontakt med mor, har ingen familie men har det mye bedre...

han er mentalt ustabil det skal være sikkert, du går rundt med for mye skyldfølelse og ja voksne forandrer seg aldri, så ikke kast bort tid og energi

lykke til

[Gjest ts]

Veier de gode sidene opp for de dårlige?

Orker du å fortsette å ha kontakt med han selv om han aldri forandrer seg? for mest sannsynlig kommer han ikke til å gjøre det.

Vet ikke... Synes bare det høres veldig drastisk å kutte han helt ut. Har ikke så mye kontakt med han nå heller. Sliter bare litt med å godta at han ikke kan forandre seg. Får håpe for hans del at han får ting på rett kjør. Han har et godt hjerte og er skadet fra sin egen oppvekst. Får bare ha et slik forhold jeg har til han nå, overfladisk og ikke bry meg så mye om problemene hans. Han styrer sitt eget liv.