Frekkhet og mangel på sosiale antenner

[SPOCA]

I går opplevde jeg, og ikke minst kjæresten, noe veldig spesielt. Jeg sitter vel egentlig igjen med en ganske uggen og rar følelse.

Saken er den at vi skulle innom apoteket, eller kjæresten rettere sagt, hvor han skulle hente en resept. I lang tid har han slitt med depresjoner, og etter at jeg fikk ham til legen, har han endelig begynt med antidepressiva. Jeg har fått en "ny" kjæreste, men de har dessverre sin negative effekt nedentil, noe han da trenger supplementer for. Når man er i 20-årene er ikke akkurat det noe man fronter, og det er nok ekstra sårt for hans del.

Uansett, jeg står da utenfor og venter på at kjæresten skal hente sine supplementer når en kamerat plutselig kommer bort til meg. Dette er altså en kamerat av kjæresten, og vi slår av en prat mens jeg venter. Vi snakker om vær og vind når han omsider spør "Venter på XXXXX ser jeg", og peker mot kjæresten min som står ved disken inne i butikken. Jeg svarer ja, og velger å ikke si noe mer. Men kameraten gir seg ikke "så, XXXX er syk?". Jeg svarer ikke, velger å ignorere spørsmålet, det er da ikke noe han har noe med. Kameraten tar ikke hintet og fortsetter; "hva er galt da?", "håper ikke det er noe alvorlig?" og "har han tatt medisinene lenge?". Han blir mer og mer nysgjerrig hver gang jeg prøver å snakke om noe annet. Jeg kjenner jeg blir rimelig irritert, og sier omsider "det har du ingenting med". Akkurat da kommer kjæresten ut av butikken og kameraten hans utbryter "fy faen så sur dama di er!". Jeg står der rimelig sjokkert og tenker for meg selv at enkelte vet virkelig ikke sin besøkelsestid. Må bare legge til at kjæresten var veldig takknemlig i etterkant for at jeg valgte å avvise spørsmålene, for ham er dette dypt privat.

Ikke at jeg følte meg nevneverdig sur heller, men ja, jeg avviser folk som skal grave i andres liv. Er jeg helt på bærtur? Jeg synes ihvertfall dette er ufattelig frekt og viser en viss mangel på sosiale antenner slik jeg ser det.

Noen som har opplevd det samme?

Endret 16. mars 2010 av SPOCA

[Pingting]

Nei, jeg synes ikke du er på bærtur. Om det var jeg som møtte på kjæresten til en en venn utenfor et apotek kunne jeg kanskje forsiktig sondert terrenget litt ved å si noe sånt som "Håper h*n ikke er veldig syk siden han er her, da" eller noe lignende. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så nysgjerrig, men fordi jeg kanskje ville vært litt bekymret. men aldri i verden om jeg ville fortsatt å mase etter at spørsmålet ble oversett. Mulig jeg ikke hadde spurt i det hele tatt heller - det er litt avhengig av hvem det var.

Hvordan er denne kameraten ellers? Det er jo enkelte mennesker som rett og slett ikke er utstyrt med de samme sosiale antennene som de fleste andre, og da er det på en måte greit. Jeg er selv i nærheten av en slik person veldig ofte - det er av og til ganske slitsomt, men man må bare bite det i seg. Men hvis dette mennesket normalt er sosialt oppegående på alle måter synes jeg det var både drøyt og frekt. Det kan godt hende det var godt ment fordi han var bekymra, men det burde å an å skjønne at ikke alle vil snakke om alt til enhver tid.

[Grace:-)]

Klart mangel på sosiale antenner.

[Gjest Snart Frue]

Han ble bare su fordi nysgjerrigheten hans ikke ble tilfredstilt...og ja, stor mangel på sosiale antenner.

Minner meg om ei på jobb faktisk. Prøver bare å overse henne.

[Gjest Gjest]

Kjæresten din er heldig som har en så lojal og støttende dame! :rødme:

[Gjest Gjest]

Jeg har forståelse for reaksjonen både til TS og kameraten.

Det er klart at han burde forstått at TS ikke ønsker å diskutere sykdommer, men har var vel bare oppriktig bekymret for kameraten sin, og var totalt uforberedt på å bli avspist med et "det har ikke du noe med".

Jeg ville selv ikke fortsatt å mase i en slik situasjon, men det lureste for TS hadde vel vært å fortelle en hvit løgn. "Neida, det er ikke alvorlig" eller si at han fikk vente til kameraten kom ut og kunne forklare selv, om han ville. Et irritert "det har ikke du noe med" er jo ikke særlig hyggelig å bli møtt med, han ville vel bare vise omtanke, om enn på en ganske klønete måte.

[SPOCA]

Altså, kameraten til kjæresten er på alle måter egentlig veldig hyggelig og koselig, sånn til vanlig, og jeg er ofte med kjæresten og kameratgjengen på diverse aktivteter (de spør om jeg vil være med). Så grunnen til at jeg ble litt sjokkert er vel fordi jeg ikke trodde han var "sånn".

Og for all del, jeg forstår veldig godt man blir beskymret, men jeg synes ikke det er opp til meg å fortelle dette til hans kamerat og begynne å legge ut om akkurat det. Jeg ville jo ikke likt om kjæresten begynte å legge ut om mitt sykdomsbilde til mine venninner, med mindre jeg selv hadde bedt om det.

I denne situasjonen synes jeg det var vanskelig, for jeg liker jo ikke å lyve til denne kameraten heller, og jeg synes selv det er ubehagelig å snakke om fordi et gjelder kjæresten min. For min del så følte jeg meg litt presset til å snakke om kjæresten min "bak hans rygg", det var ihvertfall dét det føltes ut som. Jeg ble nok også litt overrumplet, og det var sikkert mange ting jeg kunne sagt og gjort annerledes, men jeg ble såpass perpleks at jeg overhodet ikke visste hva jeg skulle svare. Eneste jeg kunne tenke på var å ikke avsløre kjæresten min, jeg vet nemlig hvor utrolig sensitivt dette er.

Endret 16. mars 2010 av SPOCA

[fink]

For å si det sånn; Jeg møtte en ganske nær venninne på legekontoret, og jeg gravde ikke i hva hun gjorde der. Hun spurte heller ikke om mine ærend der, og det synes jeg er utmerket.

Hadde ikke blitt sur om hun hadde spurt, men jeg hadde forventet at hun hadde tatt et hint dersom jeg ikke hadde ønsket å legge ut om det.

[Gjest Feline.]

Trenger ikke akkurat å være syk for å handle på apoteket heller da... Men man burde ta hintet når man ikke svarer første gangen...

[Gjest Gjest]

Trenger ikke akkurat å være syk for å handle på apoteket heller da... Men man burde ta hintet når man ikke svarer første gangen...

Nei, det er nettopp det man ikke trenger være, så jeg tenker at TS kanskje har gjort vondt verre ved å være så avvisende... Kameraten har selvfølgelig ingenting med det, men ved å være så hemmelighetsfull understreker man bare inntrykket av at det er noe hysj-hysj. Man hisser seg ikke opp over en flaske hostesaft liksom.

Men det er klart, man tenker ikke gjennom alle slags alternativer til hva man skal si der og da.

[SPOCA]

Nei, det er nettopp det man ikke trenger være, så jeg tenker at TS kanskje har gjort vondt verre ved å være så avvisende... Kameraten har selvfølgelig ingenting med det, men ved å være så hemmelighetsfull understreker man bare inntrykket av at det er noe hysj-hysj. Man hisser seg ikke opp over en flaske hostesaft liksom.

Men det er klart, man tenker ikke gjennom alle slags alternativer til hva man skal si der og da.

Nei, det er vel nettopp det, at det er dessverre veldig lett å være etterpåklok. Selvsagt kunne jeg ha sagt at det var noe annet, men for meg som er såpass innpå dette og synes dette er ganske vanskelig å forholde seg til (jeg ønsker ikke på noen måte å støte kjæresten min), var det eneste jeg klarte å tenke på var å holde kjeft, mye fordi jeg er redd for å avsløre kjæresten på noen som helst måte eller si noe feil.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg synes ikke du taklet situasjonen særlig bra. Greit nok at kameraten burde gitt seg med å spørre, men det var vel ikke nødvendig å si på en sur og irritert måte at dette har du ikke noe med. Ikke rart han synes du var en sur kjerring.

Du kunne feks bare sagt at han skulle ha noen småting eller ta en hvit løgn..

[Gjest gjeste]

Jeg synes TS opptrådte flott - du ble presset opp i et hjørne, men var lojal mot kjæresten din! Og du hadde jo helt rett; han "kompisen" hadde jo virkelig ikke noe med det! I mine øyne hadde "kompisen" ingen grunn til å bli sur - eller slenge ut sure karakteristikker om deg!

Skulle ønske jeg var mer som deg jeg, TS. Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg bare blitt stående og rødme av forlegenhet og ikke visst hva jeg skulle sagt til "kompisen"...Det er så irriterende i ettertid!

[Gjesten]

Jeg synes i grunnen det var bra at du svarte litt krasst jeg, og ikke fortalte "en hvit løgn" som en over her foreslo. Jeg tror kameraten til kjæresten din trengte å få en liten oppvekker, han gikk langt over streken

[Marabou]

"Når man er i 20-årene"

"Fy faen så sur dama di er!".

Disse to setningene henger ikke helt på greip. Enten er kompisen mye yngre enn dere, eller så - ja - har han særdeles dårlige sosiale antenner

Kan du ikke bare le av hele situasjonen? Det er jo ikke ditt problem at han har en litt annen oppdragelse enn deg. Notér det bak øret så slipper du å kaste bort tid på å analysere oppførselen hans (og din reaksjon) neste gang dere møtes..

[SPOCA]

Kompisen er like gammel som meg, dvs et par år yngre enn kjæreste min, men vi er alle i 20-årene.

Uansett, jeg er jo ikke sint eller sur, jeg er vel bare mest paff - og overrasket at enkelte faktisk kan få seg til å være såpass nærgående. Mye mulig jeg burde gjort og sagt ting annerledes, men jeg står fremdeles for at dette er ikke noe andre har noe med, hva man gjør på apoteket, legen eller hvor det måtte være har ingen andre noe med. Jeg kan ikke fatte at folk kan få seg til å grave i saker som ikke er deres business.

Kjæresten satte forøvrig kompisen på plass og forsvarte meg, kameraten ble taus og jeg tror egentlig kjæresten bare var glad for at jeg svarte som jeg gjorde. Han var ihvertfall veldig takknemlig da vi kom hjem.

Endret 16. mars 2010 av SPOCA

[Gjest Sommerjenta*]

Hei TS.

Først og fremst. Bra svar!

For det andre: At kameraten utbryter til din kjæreste at du er sur. Ja da har han i allefall tapt. Det er no no regel nr 1. Ikke kritiser dama til kompis. Han var sikkert flau og redd du skulle avsløre at han hadde prøvd å snoke så han prøvde å vri det over til at det var du som var problemet.

[Gjest Gjest]

I tillegg til å være frekk var jo denne kameraten usedvanlig nysgjerrig. Dersom jeg møter en venn på apoteket kunne det ikke bry meg mindre hva vedkommende skal kjøpe der, jeg er da heller opptatt av å prate om andre ting. Han er vel litt slarvete, denne kameraten, tenker jeg, ettersom dette kunne interessere han sånn.

[stjernekyss]

Ærlig talt da, hvor er dine sosiale antenner? Avvise og håpe at han skal ta hintet? Kunne du ikke bare gi beskjed i utgangspunktet at det er et privat ærend, og hvis han vil vite mer, så får han ta kontakt med kjæresten. Du kunne til og med sagt at du syntes det var vanskelig å bli stilt spørsmål som ikke var dine å svare på.

Hva er det med folk som ønsker at folk skal være tankelesere?

[SPOCA]

Men det forsvarer uansett ikke at man graver og spør, det er både frekt og unødvendig. Det er noe man i utgangspunktet ikke har noe med overhodet. Det handler ikke om at man skal være tankeleser, men at man ikke er for nærgående og faktisk respekterer at ikke alle vil legge ut om sykdomshistorie og private affærer. Jeg synes det er undelig at folk kan få seg til å spørre og grave om ting de overhodet ikke har noe med.