Venninne

[Gjest TS]

Jeg har en venninne som er konstant "syk". Hver uke er det noe nytt, influensa, spysyke, bihulebetennelse, lungebetennelse, vondt i ryggen, vondt i hodet og så videre. Jeg synes ikke det er på hypokonder-nivå (ikke i ekstrem grad iallefall..), men det er liksom alltid noe som er galt med henne.

Hun klager ganske mye når hun er "syk", og det er veldig slitsomt å høre på, jeg klarer ikke å synes synd på henne når det er sånn konstant. Jeg tror egentlig at klagingen og alle de såkalte sykdommene skyldes at hun vil ha oppmerksomhet og sympati, tror dere det ligger noe i dette?

Jeg lurer på hvordan jeg kan gå frem for å snakke med henne om dette, eventuelt om jeg bare skal la henne holde på videre.. ? Noen som har erfaringer med somatikere?

[Mermaid Blues]

Vet du om noe av det stemmer? Jeg tror jeg ville vært såpass kritisk at jeg hadde spurt ut om hva legen hennes sier, hva slags behandling hun får tilbud om, etc. Med alle disse sykdommene burde hun jo vært innom både røntgen, luftveisspesialist og kanskje også en fysioterapeut eller kiropraktor. Samt en hel haug med antibiotikakurer, ikke minst.

Hvis hun ikke har noe svar på dette, er det kanskje mest nærliggende å tenke at det er en psykisk tilstand, feks helseangst eller et unormalt behov for sympati og oppmerksomhet. Her er det viktig å ikke virke anklagende eller å beskylde henne for å lyve, men snarere få henne til å forstå at du er oppriktig bekymret for helsen hennes og bare vil at hun skal få best mulig hjelp til å bli frisk og fin igjen Sannsynligvis er det en (eller flere) god grunn til at hun holder på som hun gjør, og for meg kan det fort høres ut som et rop om hjelp. Håper dere finner utav det

[Gjest også "syk"...]

Hei!

Vet du, jeg har lyst til å være litt krass mot deg her, men skal prøve å la det være. Før du vet noe som helst om disse sykdommene er virkelige eller ikke så ville jeg vært meget forsiktig med å anta noe annet enn at hun faktisk er mye syk. Hadde jeg funnet ut at en av mine venninner hadde sånne tanker om meg når jeg er syk, så hadde jeg nok dumpet henne som venninne rimelig kjapt. Jeg vil ikke mene verken det ene eller det andre om din venninnes helsetilstand, men det er jo faktisk slik at det finnes mennesker som er mye syke, noen som smittes veldig lett, andre som har hatt f.eks. kyssesyken som etter det sliter med sykdom etter sykdom i mange år pga lavt immunforsvar. Jeg har flere venninner som faller innunder dette, og jeg ser på det som min plikt å stille opp, støtte dem og høre på klagingen deres når de er syke, uansett hvor ofte det måtte være.

Jeg har selv en kronisk sykdom, en sykdom med symptomer i bøttevis men som ikke nødvendigvis vises på meg. Likevel er det ille nok og i perioder er jeg veldig syk og orker ikke verken å se eller snakke med folk. Når jeg først snakker med folk og de spør hvordan jeg har det så svarer jeg jo ærlig. Likevel stiller mine venninner opp for meg, de er der alltid når jeg er bedre etter noen uker eller mnd, og de klager aldri over at jeg isolerer meg i perioder og således nok kan oppleves som en litt kjip og fraværende venninne. Og misforstå meg rett her, det er ikke sånn at jeg ikke VIL ha kontakt med eller møte venninner når jeg er syk, jeg orker det bare ikke, og tro meg det er ikke noe gøy å sitte hjemme dag etter dag uten å verken snakke med eller møte noen, SELV OM det jo er noe jeg velger selv å gjøre, det er desverre sånn jeg må takle den sykdommen jeg har og som jeg er nødt til å leve med og akseptere, og da forventer jeg også at de rundt meg aksepterer det.

Ser jeg ble litt krass her likevel, det var ikke meningen, men jeg vil bare at du tenker over det jeg har skrevet og ikke antar noe om din venninnes helsetilstand og "dømmer" henne uten å faktisk vite helt sikkert at hun bare er "syk" som du skriver. Jeg vet det finnes folk rundt meg som tenker akkurat det samme som du skriver om meg, og jeg har ikke mye kontakt med de lenger for å si det sånn.

[Gjest Gjest_norah_*]

dersom disse tingene stemmer, så skjønner jeg ikke helt hvorfor du skrive syk i anførselstegn.

de aller fleste klager vanvittig mye bare ved en svak forkjølelse, og dersom hun faktisk hyppig blir smittet av alt som går så er det jo noe ganske galt med immunforsvaret hennes.

i så tilfelle er du ganske kynisk og lite empatisk som latterliggjør det.

husker godt ei venninne som til alle tider kalte meg hypokonder når jeg var veldig dårlig en lengre periode(og det var en svulst.....) - og jeg klarte ikke helt bygge opp tillit til henne igjen.

dersom hun lyver på seg disse sykdommene, så er det jo noe annet bekymingsverdig som skjer med henne.

uansett, du burde støtte henne - og være såinderlig takknemlig for at du slipper å være i hennes sko, uansett hva det er som ligger bak.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en slik venninne. Influensa 6 ganger i året, omgangssjuken annenhver måned, bihulebetennelse et par ganger i året og så videre. Var noen andre syke var hun alltid sykere enn dem, og hun skulle aldri til legen. Skjønte etterhvert at dette var hennes måte å få sympati og medfølelse på, men det må hun få fra noen andre enn oss som var vennenne hennes før. Vi fikk nok.

[Gjest Gjest]

Hei!

Vet du, jeg har lyst til å være litt krass mot deg her, men skal prøve å la det være. Før du vet noe som helst om disse sykdommene er virkelige eller ikke så ville jeg vært meget forsiktig med å anta noe annet enn at hun faktisk er mye syk. Hadde jeg funnet ut at en av mine venninner hadde sånne tanker om meg når jeg er syk, så hadde jeg nok dumpet henne som venninne rimelig kjapt.

Selv om hun faktisk er syk, så må det da vel være mulig å klare å snakke om andre ting innimellom. Eller la være å syte av og til.

Gjelder dette alvorlige (og livstruende) sykdommer så er det forståelig at det nærmest tar over hele livet og alle tankene, og det er kanskje ikke så lett å tenke på andre ting.

Men er det forbigående sykdommer som man nærmest lever med hele tiden, så må det da gå an å snakke om andre ting også, av og til.

Jeg kjenner også noen sånne. Alltid syke og elendige, må alltid klage over hvor fælt de har det, og at de aldri får gjort noe hyggelig pga. av plagene sine. Men de samme folkene er alltid friske og raske når det er noe de har lyst til. Rart også at samtidig som de er sykemeldt fra jobben, så er de alltid å se på shopping, fest eller de reiser på tur eller pusser opp huset...Og de er ikke engang redde for å fortelle det eller vise det til de som sliter ræva av seg for å vikariere for dem når de selv egentlig skulle hatt sin etterlengtede frihelg/fridag.

[Gjest Gjest_maya76_*]

Venniner som ikke klarer å føle empati er ikke noe å samle på! Så for din vennines del håperjeg du bare kutter henne ut, i stedet for å irritere deg og evt begynne å fryse henne ut!

Jeg har nå i 2 år vært alvorlig syk, og ser nå hvem som er mine virkelige venner. Hadde mange venner som jeg trodde var gode venner. Etter hvert som tiden gikk og sykdommen forverret seg forsvant en god del av mine såkalte venniner. Jeg er fullstendig fastlåst i hjemmet, og kan ikke være med på fest, kafeer, konserter, venninekvelder osv....

Nå har jeg en liten håndfull igjen. De ringer meg daglig, stikker innom flere ganger i uken, og de kommer hit med film, vin og snop av og til.

Jeg er så glad og takknemlig, og jeg setter mine virkelige venner høyt! Jeg snakker lite sykdom med de, men de spør og er oppriktig interessert, og det varmer virkelig! Åh, hvor glad jeg er i de!

Så hvis du er lei din syke vennine, selv om hun ikke er alvorlig syk, så bør du være fair mot henne og si akkurat hvordan du føler det; at du er lei sykdomsnakk, og vil heller ha fokus på andre ting. Hvis du bare går lei og ikke tar det opp kan jeg garantere at du mister vennina di.

Og vennskap er ikke alltid like lett å ta opp igjen har det først fått en alvorlig knekk....

[Gjest Gjest]

Noen mennesker blir oftere syke enn andre, dette varierer veldig. Det at de ofte er syke, gjør også at de igjen lettere drar på seg andre sykdommer, siden de i utgangspunktet sliter med å bli frisk fra den opprinnelige sykdommen. Det er en ond sirkel.

Å avslutte vennskap på grunn av at et menneske ofte er syk, synes jeg hører veldig kaldt og ufølsomt ut. I stedet bør man heller være en støtte og en god venn! Det er vel ingenting i veien for å vise andre sympati, selv om man kanskje synes de syter i overkant.

Ingen ekte venner forlater noen på bakgrunn av slikt.

[Gjest Gjest]

Det er slitsomt med slike folk. Jeg blir syk, slik som alle andre ett par ganger i året, og syter sikkert da, men de som er syk hele tiden, og syter hele tiden ER slitsomme.

Jeg har en søster som er slik. Og det er ikke bagateller heller. Hun leter med lys og lykte etter en alvorlig sykdom, for å kunne få uføretrygd. Hun holder ikke på en jobb lenger enn 6 måneder før hun klager seg til sykmelding.Går da sykemeldt til hun må begynne å jobbe igjen. Hun er utredet for det aller meste, og legene finner ingenting til hennes store fortvilelse. Hypokonder ja. Men hun føler seg ikke i form. Aldri.

Vi er bortskjemte. Jeg mener det er på tide at vi lærer oss å kjenne litt på småtterier før vi springer til lege.

[Gjest Gjest_maya76_*]

Det er slitsomt med slike folk. Jeg blir syk, slik som alle andre ett par ganger i året, og syter sikkert da, men de som er syk hele tiden, og syter hele tiden ER slitsomme.

Jeg har en søster som er slik. Og det er ikke bagateller heller. Hun leter med lys og lykte etter en alvorlig sykdom, for å kunne få uføretrygd. Hun holder ikke på en jobb lenger enn 6 måneder før hun klager seg til sykmelding.Går da sykemeldt til hun må begynne å jobbe igjen. Hun er utredet for det aller meste, og legene finner ingenting til hennes store fortvilelse. Hypokonder ja. Men hun føler seg ikke i form. Aldri.

Vi er bortskjemte. Jeg mener det er på tide at vi lærer oss å kjenne litt på småtterier før vi springer til lege.

Det er en vesentlig forskjell på å være forkjølet to ganger i året og på å være virkelig syk da.....

Og det er heller ikke alle syke sånn som søsteren din! Noen er virkelig så syke at de blir uføretrygdet. Dog; det må være aller, aller siste utvei!

Men hvis du synes syke folk er så slitsomme, hvorfor kutter du ikke bare ut syke folk? Du trenger jo ikke høre på å omgåes dem...

Så du mener at en må lære seg å kjenne på småtterier uten å springe til lege.....? Mener du virkelig da at en person med en alvorlig kreftsykdom skal bare "lære seg å kjenne på det"? Det må jeg virkelig si til min vennine som har brystkreft....

Nei; maken til arrogant holdning du viser her i henhold til sykdom håper jeg tilhører sjeldenhetene! Det fremstår at det eneste du er kjent med er en forkjølelse, i verste fall omgangsyke! Det finnes mennesker som er alvorlig syke, og de må jo få lov å snakke om sine berkymringer for fremtiden og smerter, behandlinger de får osv....

Ikke ofte jeg ønsker sykdom på folk, men tror du ville ha hatt godt av å stikke fingeren i jorda og reflektert litt mere..

[felgen]

Jeg har gikt, og etter en runde med kyssesyke for et par år siden mistet jeg mye av immunforsvaret. Det kommer tilbake gradvis, men underveis har jeg rukket å få en del rare sykdommer som jeg merker andre hever øyebrynene over. Barnesykdommer er et eksempel.

På grunn av gikten har jeg mye vondt i ryggen, og i ledd. Kombinert med dårlig immunforsvar betyr det at jeg i praksis alltid feiler noe. Det er ikke noe jeg gidder å mase om, men jeg må jo forklare situasjonen når jeg for eksempel ikke kan være med på hyttetur. det får meg til å føle meg veldig masete, og jeg blir også veldig forlegen hvis noen viser sympati overfor meg. Det er ikke det jeg trenger. Det er ikke det din venninne trenger heller. Dersom hun er småhypokonder, som du kanskje antyder trenger hun at noen viser henne oppmerksomhet og bryr seg, uten at det er en sammenheng mellom oppmerksomheten og det at hun er syk.

Jeg skjønner at det er kjedelig å være sammen med en som alltid klager, og det kan du godt påpeke for henne også. Ellers skjønner hun ikke hvorfor vennene hennes forsvinner.

[Gjest frisk fisk]

Tror vi bør skille mellom de som er virkelige syke her og de som er "syke". Vi kjenner vel alle disse unnasluntrerne som er så slitne, har så vondt i hodet, orker ikke jobbe.. Er blitt forkjølet - andre går på jobb med disse småsykdommene, mens noen holder seg hjemme for ingenting. Og det er vel en slik jente venninnen til TS er.. Hadde blitt lei av en slik venninne jeg også, for skjønner man at det ikke er så ille som hun sier, så er det ikke akkurat noe man har tålmodighet til å høre på klaging for..

Men selvsagt kan vi ikke blande alvorlige sykdommer som kreft og kroniske lidelser inn her sammen med disse som er så "forkjølet". Det er noe helt annet.

[LitaPia]

Jeg er også veldig ofte syk, har noen rundt meg influensa/spysyka el. så kan du banne på at jeg også blir liggende. Dette er noe ikke jeg kan noe for, jeg har et veldig dårlig immunforsvar desverre.

I tillegg så er jeg veldig aktiv og "leken" så det hender også at jeg skader meg iblandt.

Jeg har gått endel sykemeldt pga skader og sykdom, men jeg har aldri lett med lys og lykte etter en grunn til å gå sykemeldt.

[aline]

Klagemessig er nok folk forskjellige, og på hvor mye de har behov for å snakke om sine vondter.

At det er fullt mulig å ha 6 sterke forkjølelser på ett år, er sant, man trenger ikke være hypokonder for å få til det. Og stadig omgangssyke, vel, kanskje det er noe annet en omgangssyke, magerelaterte sykdommer kan oppfør seg som omgangssyke, men være noe mer kronisk.

Selv har jeg Irritert tarm, noe som medfører at i dårlige perioder (som kan være lange eller korte, mange eller få i løpet av ett år), hemmes i å kunne gjøre som jeg vil. I disse periodene har jeg vel alltids hørt ett par "er du syk nå igjen? du var da nettop dårlig!".

Dette kommer ikke fordi jeg klager, men fordi folk ber meg komme på ting, spør om jeg kommer på sosiale ting, hvorpå jeg i disse periodene ofte må svare nei med begrunnelse i "ikke helt i form til det dessverre." Begrunnelsen kommer også fordi jeg føler jeg må ha en grunn til å ikke komme, siden jeg jo ville vært med om jeg ikke var syk, så jeg føler det er litt "forventet" å komme.

Har også hatt noen år der imunforsvaret var lavere en ellers, og der jeg har hatt hovne og betente mandler kanskje 6-8 ganger bare på en vintersesong... det gjør vondt! Uansett om jeg ikke har behov for å snakk om det, så hører jo folk at jeg er syk når jeg har det, det høres og det synes. Noen ganger sier jeg selv at det gjør vondt og stakkars meg, andre ganger spør folk om jeg er syk. Uansett, det blir sikkert nevnt noen ganger.

Det jeg vel prøver å si, er at kanskje hun ikke mener å syte om det? Kanskje ER hun ofte syk, og det kommer opp av egentlig naturlige grunner?

Eller kanskje hun er hypokonder, og da må du jo egentlig velge, vil du støtte henne i den viten at hun har en psykisk greie? eller vil du kutte henne ut pga det?

[Gjest Gjest]

Skjønner hva du mener ts, syns ikke du virker ufølsom her.

Det kan godt være jenta ofte er syk, men noen har så veldig behov for å anonnsere det hver gang og hvor ille de har det.

Har noen gjengangere på facebook bl.a, hvor det til stadighet står at de er dårlig, syk, slapp osv. Og særlig når man er så ofte syk, hvorfor måtte fortelle det til alle sine venner og "venner". Det skurrer hos meg.

[Gjest Gjest]

Og særlig når man er så ofte syk, hvorfor måtte fortelle det til alle sine venner og "venner". Det skurrer hos meg.

De forteller det fordi når du er syk blir du veldig fokusert på nettopp det. Har du influensa eller omgangssyke, orker du ikke så mye mer enn å pleie deg selv til det verste er over. Og det du sliter med i øyeblikket, det snakker du som regel om også.

Kronisk syke er ofte så lei av sykdom at de ikke orker snakke særlig om den. Jeg tror de som prater mest om sykdom, er de som har lettere plager (eller slike skader eller sykdommer som de blir friske av etter en viss tid).

Uansett, det spiller liten rolle for meg om noen legger på litt ekstra for å få litt mer sympati. De kan gjerne få en klem av meg

[Odine]

Har også en venninne som er syk hele tiden, i tillegg til en kronisk sykdom. Det ble så mye til slutt at det eneste vi pratet om til slutt var hennes helse. Det er nok ingen tvil at hun har dårlig immunforsvar, men man må kunne prate om noe annet også.. Sa tilslutt klart i fra hvordan jeg følte det. Hun tok det kjempefint, og vi har et mer harmonisert vennskap den dag i dag. Jeg gleder meg til å treffe henne. Kan være ærlig å si at det gjorde jeg ikke hver gang før.

[Gjest Gjest]

Har også en venninne som er syk hele tiden, i tillegg til en kronisk sykdom. Det ble så mye til slutt at det eneste vi pratet om til slutt var hennes helse. Det er nok ingen tvil at hun har dårlig immunforsvar, men man må kunne prate om noe annet også.. Sa tilslutt klart i fra hvordan jeg følte det. Hun tok det kjempefint, og vi har et mer harmonisert vennskap den dag i dag. Jeg gleder meg til å treffe henne. Kan være ærlig å si at det gjorde jeg ikke hver gang før.

All honnør til deg!

Du snakket med henne, og påpekte noe hun sikkert ikke tenkte over selv. Hun har godt av å få tankene inn på noe annet enn sykdom, selv om hun har det tøft.

Du er en ekte venn, og det setter hun sikkert stor pris på.

[stjernekyss]

Uff, ja, jeg hater dette.

Jeg har også kroniske plager, men det vet jo folk om. Jeg trenger ikke å nevne det i hytt og gevær! Dessuten er jeg fast bestemt på å bli kvitt dem, så jeg utfordrer meg selv hele tiden.

For min del handler det ikke så mye om hva folk klager om, men mer det faktum at de klager, og omfanget av klagingen. ALT er galt. Jeg er ikke dritinteressert i å vite hvor lite penger vedkommende har. I dag. Igjen. Eller om vedkommende ikke kan ringe meg, fordi h*n ikke har penger på telefonen. Og ikke har internett til å fylle opp kreditten på telefonen (hvilke voksne mennesker er det som bruker top up cards på telefonen uansett? Er ikke det et tenåringsfenomen? :klø: ). Hva sjefen har sagt. I dag. Igjen. Etcetcetc.

Jeg snakker om alt med venninnene mine og vice versa, men det er noe med måten dette blir gjort på hos de noen som gjør det på en måte som plager meg. Og nettopp det at det ikke er vice versa med dem. Det er en misnøye de liksom overleverer, "her, ta det du, for jeg vil ikke ha det". Det virker ikke som om disse noen forstår at andre også har ting i livet sitt som er trått. At alle har det. De aller fleste venninnene mine er det ikke noe problem å si i fra til dersom det er noe jeg ikke synes er helt greit. Men disse noen lar seg ikke snakke til.

Det virker som om de ikke forstår at de har et eget ansvar for å ta tak i sine egne problemer og gjøre noe med det.

Det er rett og slett en umoden oppførsel.

Endret 16. mars 2010 av stjernekyss

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er en selvfølge at man skiller mellom alvorlig eller kronisk sykdom, og klaging over alt mulig. Jeg er ærlig talt ikke vant med at folk rundt meg klager hver gang de har vondt i hodet eller ryggen - dette er vanlige småplager som "alle" opplever relativt ofte. At man f eks ikke orker å bli med på ting en dag man er i dårlig form, synes jeg imidlertid det må være helt greit - jeg orker i hvert fall ikke fest eller shopping hvis jeg har vondt i hodet, selv om jeg ikke klager og utbroderer.

Da svigerinnen min fikk kreft, eller når svigermor har migrene, synes jeg det er noe annet, ingen av disse har klagd heller, men det vil jo være samtaleemne og selvsagt noe som påvirker hverdagene. Selvsagt gjelder dette andre mindre smertefulle/hemmende sykdommer også. Men det er ikke interessant å bare snakke om helse altså, over lang tid, nesten uansett hvor alvorlig...

Ellers skal en være forsiktig med å tro at den andres sykdom skyldes bare oppmerksomhetsbehov, det er stor forskjell på immunforsvar og mange faktorer som kan føre til at noen ofte blir småsyke. Jeg har ei venninne med matintoleranser, som kan være ganske utslått i perioder, uten at det er noe "veldig" galt, men da orker hun jo ikke vanlige ting. Det går an å høre om hva legen sier, forøvrig ville jeg prøvd å vri samtalene over på andre temaer dersom det blir mye klaging, evt sagt fra direkte at greit nok at hun er syk/har vondt, men kan man ikke snakke om noe annet...