Din kjærlighetssorg historie..

[Gjest snufs]

Jeg sliter veldig med kjærlighetssorg enda..over 14 mnd siden det ble slutt..Klarer ikke å se for meg selv med noen andre.Tanken på at han skal få en ny tar knekken på meg..vet ikke hva jeg gjør den dagen det skjer.

Føler jeg har gått inn i en depresjon..men samtidig vet jeg faktoren til at jeg har det så vondt..Det er kun fordi jeg har mistet han.På andre punkter i livet har jeg det fint.

Slitsomt å ha det sånn her..og lurer på om det kanskje er sånn at det aldri kommer til å gå over..når det har gått så lang tid..

hadde vært fint å høre litt historier fra andre hvordan dere kom dere igjennom en tung tid...Kuttet dere kontaten,kuttet eksen kontakten..tryglet dere han/hun tilbake?kom han/hun tilbake?..hørte dere mer fra han/hun?

:rødme:

[Gjest kjipt]

kjærlighetssorg er noe driiiit!Best å leve alene!

[Gjest Gjest]

Hadde ENORM kjærlighetsorg. Gikk ned 10 kg på en måned, oppsøkte psykolog uten at jeg følte det hjalp. Ville rett og slett dø, fant ikke lykke i noe, gråt veldig mye.

Tyngste sorgen gikk bort etter 1 års tid, men fortsatte i 6 år til. Møtte han igjen og inså at "min ole" var borte- det var ikke han jeg ble så glad i.

Kjipt ja, har aldri hørt om noen som fikk en så stor sorg som min, eneste mennesket jeg har følt tilhørighet med sjelsmessig.

[I Grosny]

4 dager etter at det var slutt , kastet jeg meg ut på nettet, og innledet kommunikasjon med interessante kvinner. Kjærlighetssorgen raste i bølger og stormkast, med rolige perioder innimellom.

Etter 4 måneder fant jeg(eller ble jeg funnet av) fantastisk dame. Dette ble veldig bra, og sorgen forsvant nesten helt.

For meg hjalp det å rette interessen i en helt annen retning enn bakover.

Det er ikke sikkert du skal rote med nye menn nå, men jeg synes du kan begynne å kommunisere og fleipe litt, om så bare på vennskapelig nivå.

[Gjest Devotion]

Redigert.

Endret 16. mai 2016 av Devotion

[Gjest Gjest]

Nå er jeg gutt da men jeg har også måttet gå gjennom slik kjærlighets sorg og kan bare si det er helt jævlig, jeg følte jeg kom til å dø og gleded meg hver dag til jeg sovnet bare så jeg kunne slippe de vonde følelsene og jeg gruet meg til jeg voknet igjen.

Det har gått et år siden bruddet men jeg tenker fortsatt en del på henne og jeg kjenner at det sitter der enda. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å gå videre.

Jeg hadde også håpet på om vi kanskje senere møttes igjen og fant kontakten igjen men dette skjer så sjeldent og er så usannsynelig at det er ikke verdt tanken selv om det er vanskelig. Man må bare la det gå.

Men det positive er jo at forholdet ditt betydde så mye. Du vil garantert finne en ny sjelevenn en dag som du kan leve lykkelig med og kanskje det blir bedre enn du tror er mulig så da er det jo bra at et forhold betyr mye for deg Det var ikke mulig for meg å tenke slik i starten heller men jeg begynner å se for meg hvor fint jeg kan ha det med en ny jente jeg finner

Senere vil du innse at den personen du ble glad i er borte, det fant jeg ut. Jenta som jeg ble forelsket i kjenner jeg ikke igjen lenger nå.

Du vil nok lide en stund men trøst deg med at det er vanlig og alle går gjennom det og det går over med tid, men det er viktig å fokusere på å finne seg en annen. Bruk det du har lært i forholdet ditt og bruk det til å gjøre ditt neste bedre.

Ønsker deg lyke til

[Gjest Gjest]

Jeg har vert forelsket i den samme gutten siden jeg var 13. Jeg er nå 19. Han var helt perfekt for meg, en skikkelig sjarmør. Elsket han så utrolig mye å det gjør jeg på en måte enda. Kan grine en hel kveld bare av å tenke litt for mye på hva som har skjedd. Han var vekselsvis utro mot meg, med ekstremt mange jenter. Plutselig ville han ikke snakke med meg på en uke, og til slutt endte han opp som narkoman. Og jeg gråter bare ved tanken på at min godgutt sitter en eller annen plass og doper seg. jeg vet jeg burde drite i han! Men jeg elsker han enda, og det kan jeg virkelig ikke bestemme selv. Hadde han kom tilbake til meg hadde jeg kjempet for han, mest sannsynlig.. Det høres veldig dumt ut i og med at jeg bare er 19 år. Men kjærlighet har vel ingen aldersgrense. Håper bare jeg finner en som jeg kan elske like mye en eller aen gang..