Svinger i følelsene for samboer

[Gjest Gjest_Linda_*]

Det er mulig det er jeg som er helt gal og unormal, og at ingen av dere som leser dette har noen som helst erfaring med problemstillingen min. Men jeg er desperat og fortvilet, så jeg prøver likevel.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i fire år, vi er begge i begynnelsen av 30-årene. De siste tre årene (altså størstedelen av forholdet vårt) har jeg slitt med tidvis stor usikkerhet rundt hvorvidt han egentlig er den jeg vil dele resten av livet med. Dette medfører mye spenning og konflikter i forholdet fordi jeg kan bli veldig irritabel og sint på han for ingenting.

Men like hyppig som han "irriterer vettet av meg", har jeg faser der jeg synes han er verdens mest fantastiske mann. Når jeg har disse fasene fatter jeg ikke hva jeg har tenkt på når jeg har vært negativt innstilt til han, jeg føler meg voldsomt lykkelig som har en mann som han, jeg føler behov for å kose og kysse på han hver dag, sender søte meldinger (som jeg vet han setter stor pris på) osv.

Jeg fatter overhode ikke hva som går av meg, og hvordan det er mulig å variere så enormt i følelseslivet. Når jeg føler meg lykkelig i forholdet mitt fokuserer jeg på alt det positive og fine vi har sammen og vi kan sitte i timesvis og planlegge fremtiden sammen med hus, barn, hund osv. Når jeg har "down"-periodene er det totalt motsatt. Jeg føler meg dypt ulykkelig i forholdet, fokuserer kun på alt det negative (de områdene der vi er forskjellige), synes veldig synd på meg selv og føler meg generelt bitter. Da har jeg mest av alt lyst til å gjøre det slutt og begynne et nytt liv for meg selv.

Med andre ord; når jeg er lykkelig i forholdet greier jeg ikke å forestille meg hvordan jeg følte det da jeg var ulykkelig (dvs alt synes uansett veldig positivt, og jeg har en følelse av at sammen kan vi overvinne alt). Mens når jeg er ulykkelig føles alt håpløst, og jeg greier absolutt ikke forestille meg hvordan jeg følte det mens jeg var i den lykkelige perioden.

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på, lurer kanskje litt på om det er noen andre som har opplevd det samme? Jeg går forresten ikke på hormonprevensjon, sluttet med det for to år siden for å se om det ville hjelpe (noe det ikke gjorde).

På forhånd takk for svar, jeg er takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg får

[Serenity88]

Kjenner du noen endringer følelsesmessig på andre områder samtidig/like før du begynner å bli irritert og lei? Hvilke "tilstander" varer lengst? Sier samboeren din i fra, eller sier du i fra når du er slik?

[Gjest Gjest_eva_*]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg vet at det er ting kjæresten gjør som trigger humøret mitt. Jeg har bedt ham om å ta litt hensyn til meg på de områdene, for jeg tar jo hensyn til ham på noen områder også. Men det vil han ikke, for det er jeg som har et problem og ikke han, sier han. Nå har vi en dårlig periode, og når jeg leser det jeg selv skriver så kan jeg ikke annet enn å tro at det blir slutt snart.

Hvorfor du lurer på om han er den du vil dele resten av livet med? Er det noe han gjør eller ikke gjør? Har du noen bevisste tanker om hva det kommer av?

[Gjest Gjest_Mann_*]

Er du følelsesmessig sensitiv av natur? Det kan være ubalanser der, som gjør at du føler deg begrenset i forholdet.

Føler du at din partner forventer ting hos deg? Sliter det på deg? Er det noen behov du føler du ikke har fått dekket tilstrekkelig til vanlig?

Høres ut som om det er en ubalanse i forholdet, og dere kan prøve å finne ut hvorfor denne oppstår. Er dere begge villige til å ta ansvar og undersøke dette litt nærmere, så vil det være en trygghet i seg selv.

Ønsker du og ser du at det finnes en løsning på dette? Det er viktig

[Gjest brutal_mann]

Det ligger på det mentale planet. Det handler om fokus, og å huske i perioder med nedturer at det er veldig gode grunner for at du er sammen med denne mannen.

[Gjest Gjest_eva_*]

Vet ikke om jeg er enig med brutal_mann.

Det kan være at det er mange gode grunner til å være sammen med den mannen.

Det kan også være at det er mange gode grunner til ikke å være sammen med ham også.

Det er slitasjen mellom disse to punktene som gjør at jeg svinger. Kanskje det er slik for TS også?

[Gjest Gjest_Tone_*]

JAAAAH jeg har det også slik!!!..I de lykkelige periodene er jeg så happy og kan ikke tenke meg et liv uten..MEN så begynner konfliktene..Han blir lett irritert over småting og har en tendens til å smålyve for å komme unna... JEG blir eksplosiv da og ser alle hans negative sider på en gang og ser kun en utvei : BRUDD..

men så blir vi enige eller vi har en periode uten konflikter og alt er rosenrødt igjen. JEG irriterer meg grønn pga svigningene mine. Tiltross for at vi har konflikter så står han jo ved min side mens jeg bare vil ut av forholdet...for så i neste øyeblikk å elske han over alt på jord..har lenge fundert på HVORFOR jeg er slik?

[Gjest Gjest_Linda_*]

Kjenner du noen endringer følelsesmessig på andre områder samtidig/like før du begynner å bli irritert og lei? Hvilke "tilstander" varer lengst? Sier samboeren din i fra, eller sier du i fra når du er slik?

Jeg føler meg kanskje også generelt bitter i de periodene jeg er ulykkelig i forholdet, men det er nok samboeren som får svi mest for det. Tror ikke andre (familie, venner, kolleger) opplever meg som like negativ som det han gjør i de periodene.

Tilstandene varer omtrent like lenge tror jeg, ca 1-2 uker hver, de kommer med forholdsvis jevne mellomrom. I tillegg har jeg perioder innimellom der jeg synes alt er "helt greit". Altså at jeg ikke føler på den voldsomme intense forelskelsen (vi har jo uansett også vært sammen noen år), men jeg er heller ikke i nærheten av å hate han og ønske å gjøre det slutt. Da føler jeg meg generelt fornøyd med livet mitt og kjæresten min, og reflekterer ikke noe mer rundt mitt "lykke-nivå".

[Gjest Gjest_Linda_*]

Hvorfor du lurer på om han er den du vil dele resten av livet med? Er det noe han gjør eller ikke gjør? Har du noen bevisste tanker om hva det kommer av?

Når jeg tviler på om jeg vil dele resten av livet med han, så er det fordi jeg fokuserer så voldsomt på de negative sidene, og at de overskygger alt det positive. Når jeg er i godt humør derimot, så virker forskjellene våre totalt ubetydelige, og jeg greier bare å se alle områdene der vi passer så utrolig bra sammen.

Vet ikke hvordan jeg skal greie å forklare det noe bedre, det virker veldig rart, og det er derfor jeg er så fortvilet selv også...

[Gjest Gjest_Linda_*]

Er du følelsesmessig sensitiv av natur? Det kan være ubalanser der, som gjør at du føler deg begrenset i forholdet.

Føler du at din partner forventer ting hos deg? Sliter det på deg? Er det noen behov du føler du ikke har fått dekket tilstrekkelig til vanlig?

Høres ut som om det er en ubalanse i forholdet, og dere kan prøve å finne ut hvorfor denne oppstår. Er dere begge villige til å ta ansvar og undersøke dette litt nærmere, så vil det være en trygghet i seg selv.

Ønsker du og ser du at det finnes en løsning på dette? Det er viktig

Jeg tror nok at det er en ubalanse i forholdet ja. Vi har såvidt begynt å gå i parterapi (har vært til en time, men skal flere ganger), og terapeuten vår konkluderte forsåvidt med det samme.

Men vi fikk en hjemmelekse hver som vi skulle øve oss på til neste gang, og jeg greier ikke se hvordan jeg skal makte å løse den. Min "lekse" var at jeg skal bære over med det to ganger som kjæresten min gjør noe som trigger meg i løpet av de neste to ukene. Forrige uke hadde vi en veldig dårlig periode, og jeg greide overhode ikke skjerpe meg og "bære over" med irritasjonen.

Når jeg er inne i en ulykkelig periode føles det som at det er han som er den urimelige, og at det er han som må skjerpe seg. Jeg greier ikke for mitt bare liv se at det er jeg som er håpløs. Men når den gode perioden kommer, gjerne bare noen dager senere, innser jeg at jeg har vært en komplett idiot, og får i tillegg selvsagt vledig dårlig samvittighet...

[Gjest brutal_mann]

har lenge fundert på HVORFOR jeg er slik?

Det er biologisk. Som kvinne er du programmert til å aldri være fornøyd med en mann.

[Gjest Gjest_Linda_*]

JAAAAH jeg har det også slik!!!..I de lykkelige periodene er jeg så happy og kan ikke tenke meg et liv uten..MEN så begynner konfliktene..Han blir lett irritert over småting og har en tendens til å smålyve for å komme unna... JEG blir eksplosiv da og ser alle hans negative sider på en gang og ser kun en utvei : BRUDD..

men så blir vi enige eller vi har en periode uten konflikter og alt er rosenrødt igjen. JEG irriterer meg grønn pga svigningene mine. Tiltross for at vi har konflikter så står han jo ved min side mens jeg bare vil ut av forholdet...for så i neste øyeblikk å elske han over alt på jord..har lenge fundert på HVORFOR jeg er slik?

Oi for en lettelse å se at det faktisk er noen andre som også føler det på samme måte! Veldig godt å vite at man ikke er alene, og da kanskje jeg ikke er så "gal" som jeg har trodd... (Eventuelt er vi begge gale )

[magic-lulu]

Det er mulig det er jeg som er helt gal og unormal, og at ingen av dere som leser dette har noen som helst erfaring med problemstillingen min. Men jeg er desperat og fortvilet, så jeg prøver likevel.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i fire år, vi er begge i begynnelsen av 30-årene. De siste tre årene (altså størstedelen av forholdet vårt) har jeg slitt med tidvis stor usikkerhet rundt hvorvidt han egentlig er den jeg vil dele resten av livet med. Dette medfører mye spenning og konflikter i forholdet fordi jeg kan bli veldig irritabel og sint på han for ingenting.

Men like hyppig som han "irriterer vettet av meg", har jeg faser der jeg synes han er verdens mest fantastiske mann. Når jeg har disse fasene fatter jeg ikke hva jeg har tenkt på når jeg har vært negativt innstilt til han, jeg føler meg voldsomt lykkelig som har en mann som han, jeg føler behov for å kose og kysse på han hver dag, sender søte meldinger (som jeg vet han setter stor pris på) osv.

Jeg fatter overhode ikke hva som går av meg, og hvordan det er mulig å variere så enormt i følelseslivet. Når jeg føler meg lykkelig i forholdet mitt fokuserer jeg på alt det positive og fine vi har sammen og vi kan sitte i timesvis og planlegge fremtiden sammen med hus, barn, hund osv. Når jeg har "down"-periodene er det totalt motsatt. Jeg føler meg dypt ulykkelig i forholdet, fokuserer kun på alt det negative (de områdene der vi er forskjellige), synes veldig synd på meg selv og føler meg generelt bitter. Da har jeg mest av alt lyst til å gjøre det slutt og begynne et nytt liv for meg selv.

Med andre ord; når jeg er lykkelig i forholdet greier jeg ikke å forestille meg hvordan jeg følte det da jeg var ulykkelig (dvs alt synes uansett veldig positivt, og jeg har en følelse av at sammen kan vi overvinne alt). Mens når jeg er ulykkelig føles alt håpløst, og jeg greier absolutt ikke forestille meg hvordan jeg følte det mens jeg var i den lykkelige perioden.

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på, lurer kanskje litt på om det er noen andre som har opplevd det samme? Jeg går forresten ikke på hormonprevensjon, sluttet med det for to år siden for å se om det ville hjelpe (noe det ikke gjorde).

På forhånd takk for svar, jeg er takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg får

Egentlig helt tilfeldig datt jeg innom dette emnet...å har ligget hele dagen å fundert på akurat samme ting, er i akkurat samme situasjon...Er en haug med spm som farer rundt i hodet mitt med en gang jeg får tid til å tenke over ting.."Er det noe jeg forventer"?..."hva vil jeg egentlig?"....osv...er virkelig frustrerende situasjon å havne i. Spesielt når man ikke kan se det "andres'perspektiv"... Godt å vite at man ikke er helt alene om disse forstyrrende følelsene som kommer uanmeldte!

[Gjest Gjest_Tone_*]

SÅ BRA...ikke at vi er slik men at vi ikke er ALENE... Jeg hadde gått lenge og trodd at jeg må være gal som har det slik..Nå er jeg iallefall ikke gal alene hihi

[Havbris]

Jeg føler meg kanskje også generelt bitter i de periodene jeg er ulykkelig i forholdet, men det er nok samboeren som får svi mest for det. Tror ikke andre (familie, venner, kolleger) opplever meg som like negativ som det han gjør i de periodene.

Tilstandene varer omtrent like lenge tror jeg, ca 1-2 uker hver, de kommer med forholdsvis jevne mellomrom. I tillegg har jeg perioder innimellom der jeg synes alt er "helt greit". Altså at jeg ikke føler på den voldsomme intense forelskelsen (vi har jo uansett også vært sammen noen år), men jeg er heller ikke i nærheten av å hate han og ønske å gjøre det slutt. Da føler jeg meg generelt fornøyd med livet mitt og kjæresten min, og reflekterer ikke noe mer rundt mitt "lykke-nivå".

Det kan kanskje også være at den ene parten oftere tar temperaturen på forholdet enn den andre, og blir lettere bekymret over temperatursvigningene.

[magic-lulu]

SÅ BRA...ikke at vi er slik men at vi ikke er ALENE... Jeg hadde gått lenge og trodd at jeg må være gal som har det slik..Nå er jeg iallefall ikke gal alene hihi

Men HVA kan vi gjøre da jenter? Forventer vi for mye av os selv, eller partner? Å den her balansen...hvor finner vi den?

[Gjest Gjest_Tone_*]

Jeg har begynnt å lure på om jeg forventer og forlanger for mye av min partner. Jeg tenker alltid : slik var han ikke i begynnelsen av forholdet..Da var han så omsorgsfull, snill, osv osv..HVorfor er han ikke dette lengre? JEG vil at han skal gjøre det slik som før...

Dette er slike ting jeg kaqn tenke..Men også : slik som dette kan jeg ikke leve med, jeg må ut!!

Så går det ei stund også tenker jeg : jeg er såå glad for at min mann er slik og slik og ikke slik og slik..Nå har vi det bra, han skal jeg dele, livet med...

WTF? IS WRONG WHIT ME?

[Gjest Gjest]

Kvinner er håpløse følelsesmessige forvirra dyr, evolusjonen har visst ikke vert altfor snill mot dere. Hadde vert fint en dag om ikke dere hadde klart å tenke litt lenger enn rundt den kjemien som foregår i kroppen deres og la det styre alt som faktisk så ofte viser seg egentlig ikke gir mening, dere vet jo ikke selv hva dere egentlig føler engang og det er bare bla bla bla følelsene mine og de er helt på styr og jeg vet ingenting. Trodde kvinner liksom skulle like romantikk og kunne verdsette et forhold som gjerne varer mer enn noen år, gjelder vel så lenge er fantasi hvor man kan dikte det opp slik man vil underveis.

Ta dere sammen. (for de det gjelder såklart dere andre er flinke jenter)

ok ferdig med å syte

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg tror nok at det er en ubalanse i forholdet ja. Vi har såvidt begynt å gå i parterapi (har vært til en time, men skal flere ganger), og terapeuten vår konkluderte forsåvidt med det samme.

Men vi fikk en hjemmelekse hver som vi skulle øve oss på til neste gang, og jeg greier ikke se hvordan jeg skal makte å løse den. Min "lekse" var at jeg skal bære over med det to ganger som kjæresten min gjør noe som trigger meg i løpet av de neste to ukene. Forrige uke hadde vi en veldig dårlig periode, og jeg greide overhode ikke skjerpe meg og "bære over" med irritasjonen.

Når jeg er inne i en ulykkelig periode føles det som at det er han som er den urimelige, og at det er han som må skjerpe seg. Jeg greier ikke for mitt bare liv se at det er jeg som er håpløs. Men når den gode perioden kommer, gjerne bare noen dager senere, innser jeg at jeg har vært en komplett idiot, og får i tillegg selvsagt vledig dårlig samvittighet...

Vi er alle forskjellige mennesker. Ikke sikkert at du/dere får riktig hjelp. Alle har rett til å føle seg frustrert, det er en nyttig funksjon som sier "Det er noe som ikke stemmer".

Når det er ubalanser i forholdet, så kommer ikke de gode sidene frem i hverandre. Dette gjør jo til at man i perioder sitter med skjegget i postkasse og tror "Er dette alt?"

Det som hjalp meg, var å rette fokuset til meg selv, istede for mot partneren. Man har ikke ansvar for andre enn seg selv, til syvende og sist. Hvis ikke jeg kan være fri nok til å være den jeg er, så kan ingen andre være fri med meg.

Få frem de beste sidene i deg selv, så har du lagt til rette for bedre balanse i forholdet. Du kan ikke ta ansvar for hva andre gjør, bare hva du gjør. Om det er at du er for mye med han, så ta deg mer tid til deg selv. Om det er at du vil se kino alene, så gjør det. Først deg selv, så alle andre.

Ikke egoisisk, det er det nærmeste kjærlighet man kommer. La andre være andre. Riktig fokus.

[Gjest Gjest_Linda_*]

Men HVA kan vi gjøre da jenter? Forventer vi for mye av os selv, eller partner? Å den her balansen...hvor finner vi den?

Oi, enda flere som føler det sånn!

Ja jeg leter også etter balansen, og skjønner ikke hvordan jeg kan finne den igjen når den er borte. Det er så merkelig hvordan hjernen min liksom endrer totalt innstilling fra en dag til en annen..

Skulle ønske jeg bare kunne "svitsje" meg tilbake til lykkelig-følelsen når alt føles håpløst..

Jeg tenker noen ganger at jeg nok forventer litt for mye av partner. Men samtidig, når jeg først er i ulykkelig-perioden, føles det som at de tingene jeg krever av han er et slags "minimum", at hvis han ikke kan oppfylle nettopp de kravene, så er han jo virkelig ikke noe å spare på, og da er det bedre at jeg går..

Det er helt utrolig at han holder ut og fortsatt blir ved min side. Han er en fantastisk mann, og jeg vet jo egentlig det. Når jeg har de gode periodene så blir jeg livredd når jeg forsøker å forestille meg livet uten han...