Ok, være HELT ærlig nå.

[Gjest Grythe]

Når en venninne forteller til deg om sine problemer om kjæresten, penger, familie, jobb, livet generelt. OG diu sitter der og sier "Åneeei, uff, stakkars deg, ja det må være kjipt, ja jeg skjønner deg så godt, jeg synes synd på deg nå, dette fortjener du ikke, jeg blir sint på dine vegne osv.)

Sitter du egentlig og kjenner deg litt...glad innvendig? Som type "jeg er glad det ikke er meg, dette fortjener hun egentlig når hun stadig ikke ser at det er henne som er problemet til det evt. problemet. Jeg bryr meg ikke noe om hennes problemer for jeg har nok med mine egne men jeg bare later som og jatter med." - tyoe tankegang?

Ikke vær eneste gang selvsagt, men at man faktisk spiller god venninne når man egentlig tenker helt motsatt inni seg der hun sitter og babler?

F.eks om hun har en type/lekevenn som hun klager mye på og kjefter om osv, men at hun går tilbake til han hele tida og du føler deg kansjke nesten lurt fordi hun dumpoer alle dritten om han på deg men så går hun tilbake til han allikevel, og at det da ikke egentlig var SÅ ille som hun har sutret om til deg?

Eller at hun faktisk har sære egentrekk som du ikek liker og som noen ganger kan irritere deg over, men som du aldri sier til henne fordi du ikek vil lage bråk elelr starte krangel, og når hun da får høre det fra andre og spør deg "herregud er jeg virkelig gnien med penger som Mari sier?" og du har lyst til å bare rope "JA!!!! Du er faktisk en sær person og disse tingene du gjør irriterer meg noe voldsomt!!" men du ender opp med å si "Hva? Nei herregud, det er du ikke. Mari er dust som sier det"

Skjønenr dere hvor jeg skal hen? Dere har selvsagt ante temaer innad deres venninnegjeng, men prinsippet er på en måte det samme. At man spilelr god venninne når man egentlig flere ganger kjenner en liten happiness når den andre har vært utfor noe tull..

På en måte...

[Fandenivoldsk]

Jeg gjør det ikke.. ønsker venninnene og vennene mine alt godt

OK, greit hvis det er en håpløs situasjon der h*n er "årsaken" og ikke ser det selv - men da er jeg heller ærlig og prøver å komme med råd og meninger, jeg sitter ikke og tenker "hahah, for en taper!"

Endret 15. mars 2010 av Fnisu

[Sequax]

HELT ærlig ? Nei. Jeg setter vennene mine svært høyt. Jeg sier heller hva jeg mener rett ut, f.eks angående håpløse typer.

[Gjest redstar]

HELT ærlig ? Nei. Jeg setter vennene mine svært høyt. Jeg sier heller hva jeg mener rett ut, f.eks angående håpløse typer.

Agree!

[Gjest Gjest_svetlana_*]

HELT ærlig ? Nei. Jeg setter vennene mine svært høyt. Jeg sier heller hva jeg mener rett ut, f.eks angående håpløse typer.

Samme her!

Jeg har vondt av dem når de har det vondt, og jeg gir ærlige råd og sier i fra eller gir dem andre sider av saken som de kanskje ikke har sett selv hvis jeg mener det er det.

Sånn du beskriver er slik jeg kan tenke litt med bekjente som jeg gjerne ikke bryr meg like mye om, men selv da ville jeg ikke bare jattet med. Når noen tømmer seg til meg med et problem så sier jeg akkurat hva jeg tenker om det, men selvsagt på en høflig og solidarisk måte da.

Hvis du godter deg over at noen har gått på trynet fordi du så det komme eller mener de fortjener det så høres det ikke helt ut som en god venn, nesten heller en fiende!

[IsaCathrine]

Nei, ikke som jeg kan komme på.

Men jeg ser heller ikke heelt bort i fra at det har skjedd..

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er leit når venninnene mine ikke har det bra, og får vondt av dem. Er de mer eller mindre skyld i situasjonen sin selv forsøker jeg å gi råd som best jeg kan. Jeg bryr meg jo om dem og vil dem jo alt godt.

Jeg ser ingen motsetning i å ha vondt av dem og samtidig være glad for at jeg ikke er i samme situasjon selv. Det betyr imidlertid ikke at jeg bare later som jeg bryr meg.

Jeg lyver heller ikke hvis noen stiller direkte spørsmål f.eks om de er gniene. En svarer sant, men på en måte som forhåpentligvis ikke sårer. (I gnien-eksempelet f.eks, ville jeg vel sagt at folk har ulike økonomiske prioriteringer, og at hun utvilsomt er mer sparsommelig enn mange andre.)

Vi er alle ulike, med hver våre positive og negative egenskaper. Ingen er perfekte, hverken vennene mine eller jeg. Vi bærer over med hverandres feil og mangler. Jeg er i alle fall glad for at jeg har venner som setter pris på mine gode sider, og er der for meg når jeg viser mine mindre gode sider også.

Dette er helt ærlig sagt. Jeg håper og tror mine venner er på samme måte overfor meg.

[Gjest Kevlarsjäl]

Kjerringa mot strømmen: jeg kan gjerne føle glede over venners småproblemer.

Men når det gjelderm ine beste venninner og deres problemer vil jeg aldri sitte og tenke andre tanker enn dem jeg sier.

Bli det vanskelig å si sannheten rett ut så bare.. pynter jeg litt på den.

[Gjest Ts]

Jeg føler mange ganger at jeg ikek vil si mine problemer til noen av vennene mine, fordi jeg kan nesten kjenne inni meg at de fryder seg over min nedgang.

"If at first you don't succeed, ...get rid of every evidence that shows you ever tried"

[Ellevill]

Nei, jeg tror aldri jeg har gledet meg over mine venninners problemer. Jeg håper i alle fall ikke det. Men det kan vel være situasjoner der jeg ikke synes synd på dem.

Jeg kan nok noen ganger ha fått gjenfortalt hendelser der jeg ikke helt har forstått problemet, og tenkt "storm i vannglass" eller lignende, men da jatter jeg heller ikke ubetinget med. Jeg tror jeg prøver å si ifra om at jeg ikke skjønner problemstillingen, at jeg enig/uenig osv. på en OK måte. Det er vel det en god venninne gjør?

Så hvis du koser deg over dine venninners problemer, og i tillegg jatter ukritisk med, håper jeg virkelig ikke at du er min venninne.

[Suzy]

nei jeg har aldri gledet meg over venninners problemer, men oppriktig ønsket dem vel og forsøkt å hjelpe ved å være støttende osv, MEN det har selvsagt hendt at jeg har lurt på hva det er som gjør at enkelte stadig havner i lignende situasjoner. Og det har jeg vel ymtet frempå med til dem det gjelder også.

Eksempelvis ei venninne som stadig legger store planer som hun mislykkes med, rett og slett for planene og ambisjonene er for store - da har jeg hatt vondt av henne, men sagt at jeg tror hun må legge ambisjonsnivået litt ned og heller legge planer det er mulig å lykkes med.

[Gjest ts]

Nei jeg har ikke fest og ballonger hver gang en venninne har et probølem, nå får enkelte av dere klatre ned fra den høye hesten deres og ikke misforstå med vilje her.. Faen så typisk reaksjon.

[IsaCathrine]

Nei, jeg tror aldri jeg har gledet meg over mine venninners problemer. Jeg håper i alle fall ikke det. Men det kan vel være situasjoner der jeg ikke synes synd på dem.

Et godt poeng.

Tenker det er stort forskjell på å glede seg over andres problemer, og å tenke at "jeg er glad det ikke er meg" eller "til pass for deg"..

[LitaPia]

Det har nok hendt at jeg har tenkt "blablabla" når ei veninne har klaget til meg, men det er spesielt ei veninne som bytter mannfolk oftere enn sokker. Hun klager hele tiden over at hun aldri finner "den rette", mens jeg ser at èn flott mann etter den andre blir dumpet som søppel. Hun ser ikke at hun selv ikke har tålmodighet med menn. Dem rekker aldri å vise hvem dem er og hva de er gode for før hun har hoppet over på den neste.

Avogtil har jeg tenkt "du fortjener nesten å være singel, så mange som du har såret".

Nei, jeg tør ikke å si det til henne...

[Gjest Mahareth]

Jeg blir lei inni mellom av venninner som gjør de samme tabbene gang på gang, og hver gang ikke skjønner det selv. Klart jeg er glad det ikke er meg som har en kjæreste jeg ikke vet om jeg vil beholde, men jeg fryder meg ikke over at hun har problemer.

[Gjest Gjest]

Det kommer litt ann på venninna egentlig. Noen av dem har jeg et nært forhold til og med dem tenker jeg aldri på denne måten. Det kan kanskje ha noe med at de alle er reflekterte mennesker som ikke har så mange idiotiske problemer som de selv har satt seg inn i, slik at det er lett å føle med dem og ha sympati med dem. De er så like meg på mange måter og vi har så mye av de samme problemene i livet vårt, at det er lett å genuint sette seg inn i deres situasjon. Vi er også mye opptatt av de samme tingene, så de har ikke "dumme" problemer som jeg ikke klarer å forstå eller engasjere meg i.

Men jeg har ei venninne som alltid stresser med gutter, tar dårlige valg, gjerne drikker seg for full og blir falu etterpå gang på gang etc. Med henne jatter jeg mer med. Jeg mener ikke at jeg har rett til å kritisere hennes livsvalg ved å si rett ut hva jeg mener om visse trekk ved henne. Jeg godter meg ikke av problemene hennes, smiler ikke og tenker at jeg er glad det ikke er meg, men jeg kan av og til bli litt lei av å høre på at hun gjør de samme feila gang på gang på gang.

Heldigvis kan jeg si feks "om du nå går tilbake til han en gang til får du ikke lov til å bruke meg som klagemur lenger. Jeg kan ikke støtte deg i at du går tilbake til ham, og jeg gidder ikke å bruke mer tid på å trøste deg når du gjør dårlige valg som du er helt inneforstått med konsekvensene av". Dette kunne jeg sakt til henne, i noen tilfeller også. Et sted går grensen for hvor stor klagemur jeg gidder å være.

Det er jo klart at man noen ganger jatter med. Jeg vet feks at mannen min av og til jatter med når jeg kommer hjem og snakker om uniteressante konflikter på jobben. Av og til har jeg bare behov for å lesse litt av meg og da er det helt ok at noen av og til jatter litt med, det betyr jo ikke at de ikke bryr seg om meg, men at jeg har en tendens for å mase litt mye om uniteressante ting. Slik ser jeg også på det med de vennene som jeg av og til føler at jeg jatter med. De skal få lov å lesse av seg, men det er ikke alt jeg tenker er alvårlig nok til at jeg gidder å engasjere meg følelsesmessig i det likevel.

Men jeg ler aldri av vennene mine. Jeg kan le av dumme andre folk, men jeg ler ikke av dem jeg er glad i.

[Gjest brutal_mann]

Ved å bruke filosofien "åpen, ærlig og direkte" så ungår en å måtte glede seg over venners problemer.

Derimot så har jeg veltet meg i glede over fienders sine problemer. Ja, jeg er en hevngjerrig jævel

[Gjest Gjest]

Nei, jeg gleder meg definitivt ikke over venners problemer, men det hender jeg ikke engasjerer meg når det er noen som stadig gjør de samme feilene/klager over bagateller ja.

[Gjesten]

Nei, jeg ønsker vennene mine alt godt.

Men jeg skal innrømme at jeg har en "venninne" (legg merke til anførselstegnene) som har bedt hele venninnegjengen om råd ang. den samme typen ca. 100, og vi har alle sagt nøyaktig hva vi mener om ham og hva vi synes hun burde gjøre. Jeg klarer ikke helt å engasjere meg lenger. Jeg håper fortsatt at hun får orden på det, men jeg innrømmer at jeg egentlig bare blir oppgitt når hun tar det opp atter en gang. Jeg har ikke mer å si om saken

[Mermaid Blues]

Når en venninne forteller til deg om sine problemer om kjæresten, penger, familie, jobb, livet generelt. OG diu sitter der og sier "Åneeei, uff, stakkars deg, ja det må være kjipt, ja jeg skjønner deg så godt, jeg synes synd på deg nå, dette fortjener du ikke, jeg blir sint på dine vegne osv.)

Sitter du egentlig og kjenner deg litt...glad innvendig? Som type "jeg er glad det ikke er meg, dette fortjener hun egentlig når hun stadig ikke ser at det er henne som er problemet til det evt. problemet. Jeg bryr meg ikke noe om hennes problemer for jeg har nok med mine egne men jeg bare later som og jatter med." - tyoe tankegang?

Ikke vær eneste gang selvsagt, men at man faktisk spiller god venninne når man egentlig tenker helt motsatt inni seg der hun sitter og babler?

Overhodet ikke. Jeg undervurderer ikke intelligensen til mine venninner såpass at jeg "spiller" noe som helst for dem. Alle de som kan smykke seg med tittelen venninne i min bok kjenner meg så godt at de lett vil gjennomskue det om jeg ikke evner å vise genuin forståelse for deres problemer.

F.eks om hun har en type/lekevenn som hun klager mye på og kjefter om osv, men at hun går tilbake til han hele tida og du føler deg kansjke nesten lurt fordi hun dumpoer alle dritten om han på deg men så går hun tilbake til han allikevel, og at det da ikke egentlig var SÅ ille som hun har sutret om til deg?

Da er jeg så ærlig at jeg sier at hvis hun vil ha mine råd og min sympati får hun la være å stikke fingrene inn i musefella en gang til. Mest sannsynlig VAR det så ille som hun har sutret om, men når man står midt oppi det er det forferdelig vanskelig å se objektivt på situasjonen.

Eller at hun faktisk har sære egentrekk som du ikek liker og som noen ganger kan irritere deg over, men som du aldri sier til henne fordi du ikek vil lage bråk elelr starte krangel, og når hun da får høre det fra andre og spør deg "herregud er jeg virkelig gnien med penger som Mari sier?" og du har lyst til å bare rope "JA!!!! Du er faktisk en sær person og disse tingene du gjør irriterer meg noe voldsomt!!" men du ender opp med å si "Hva? Nei herregud, det er du ikke. Mari er dust som sier det"

Skjønenr dere hvor jeg skal hen? Dere har selvsagt ante temaer innad deres venninnegjeng, men prinsippet er på en måte det samme. At man spilelr god venninne når man egentlig flere ganger kjenner en liten happiness når den andre har vært utfor noe tull..

På en måte...

Stakkars Mari som blir baksnakka av venninnene sine, tenker jeg...er man enig med Mari kan man vel si det rett ut? "Ja, du kan oppfattes som gjerrig når du sier og gjør sånn og sånn. Det betyr ikke at verken Mari eller jeg liker deg noe mindre, og det er veldig urettferdig om hun skal diskutere det bak ryggen din, derfor ville hun gjøre deg oppmerksom på det" eller noe sånt.

Forstå, og verdsett, forskjellene mellom deg og venninnene dine - det er nettopp det som skaper dynamikken i forholdet deres