Oppvekst

[Gjest utlogget]

Det her kan kanskje bli litt langt, men jeg skal prøve så godt jeg kan å få det nogenlunde kort og greit. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne..

Har mer eller mindre gjennom hele oppveksten blitt utsatt for psykisk mishandling, iallefall så langt tilbake jeg kan huske. På skolen ble jeg "mobbet" pga at jeg var litt overvektig og brukte briller av de "kule" elevene. En av lærerne på barneskolen gjorde narr av meg hele tiden, jeg ble kalt dum fordi jeg ikke forsto matte så godt, og jeg ble satt til å danse osv foran hele klassen, kun for at jeg skulle bli dreti ut.

På hjemmebanen var det i hovedsak faren min som var sjefen, mens moren min ikke tørte å gjøre noe som helst mot han. Jeg ble utsatt for psykisk mishandling tror jeg, både av faren min, men også litt av broren min. Jeg ble stadig minnet på at jeg var tjukk, og hver gang jeg prøvde å ta f.eks et potetgull flak eller liknende ble jeg også fortalt at jeg var tjukk. Gjennom hele oppveksten hørte jeg på kjefting fra foreldrene mine, i tillegg til at jeg også ble kjeftet på for det minste som var. Faren min pleide å straffe meg ved å brenne lekene mine, mens moren min "smuglet" inn leker til meg.

Faren min er veldig gammeldags. Bare jeg hadde lagt noe feil, eller sagt noe feil fikk jeg skikkelig med kjeft. På ungdomsskolen fortsatte dette, bare at nå var jeg gammel nok til å få juling, husker spesielt en gang hvor han gjorde det rett før jeg skulle på skolen pga noe småtteri jeg ikke var enig i. Han mener at man skal bli slått for å forstå ting og for å bli et ordentlig menneske.

Det endte med at moren min til slutt flyttet ut, mens jeg ble igjen. Jeg ville ikke flytte til henne fordi jeg ikke kjente den personen lengre, hun var totalt forandret. Kunne liksom ikke stole på henne.

Var jeg ute med f.eks gutter kunne han finne på å kjøre bak oss om vi var ute å gikk, bare for å se hva som foregikk. Helst vil han ikke at jeg skal være utenfor døren i det hele tatt tror jeg, ettersom han mener man ikke trenger venner. Han mener det holder med familien om man vil snakke om noe, bare at man kan ikke snakke med han om noe, for da klikker han bare og kommer med trusler om å kaste meg ut eller ødelegge tinga mine.

Skal jeg ut med venninner lager han stort oppstyr ut av det, og spesielt om jeg skal ut med noen kamerater, en jente kan jo ikke ha guttevenner. Og av den grunne har jeg ikke tørt å få meg noen kjæreste heller, og heller ikke dra på fest lengre.

Følte at jeg var mye gladere og var mer meg selv når jeg var yngre. Føler at jeg har mistet endel av meg selv, vet ikke hvordan ejg skal få den delen av meg tilbake. Trening har blitt som en forbannelse for meg, jeg er nødt til å trene. Men ejg synes jo også det er gøy å trene, og kunne ikke klart meg uten. Føler konstant at jeg er tjukk. Er så redd for hva andre skal synes om meg, selvom jeg vet at jeg ikke trenger å bry meg om hva alle skulle synes om meg. Om noen ler tror jeg nesten de ler av meg, spesielt om jeg ikke ser de som ler.

Blir oppfattet som sjenert, selvom jeg ikke føler meg sjenert. Har bare ikke alltid noe å snakke om, blir litt tomt oppi hodet innimellom liksom.

Bor fortsatt hjemme pga at jeg fortsatt går på skole og ikke vil ta opp studielån. Snart ferdig med 1.året på høgskolen, lurer bare på hvordan ejg skal klare de 2 siste årene med å bo hjemme. Broren min blir bare mer og mer lik faren min, kommer med trusler om vold osv. Broren min har jo til og med slått meg han og.

Blir bare ødelagt av å bo her, men flytting er på en måte ikke et alternativ heller. Vil bare bli meg selv igjen, men det hjelper jo ikke så mye når jeg for det meste er hjemme, sett bort ifra skole og trening. Ser sjeldent noe til venninnene mine siden de har flyttet, går på skole eller jobber, og har mer enn nok med kjæresten sin.

Føler det ble ganske rotete skrevet, for ikke å snakke om utrolig langt, så det får jeg unnskylde for. Men om noen orker å lese igjennom det ville jo det vært hyggelig. Følte jeg bare måtte få det ut, slitsomt å bære rundt på dette.

[Gjest Jolina]

Ett ord:

FLYTT!!!

studielån er normalt og må nesten forventes. Virker ikke som om du har det så ille dersom studielån er verre enn slik du nå lever.

Det er ditt liv. Ta ansvar!!

[Gjest Gjest]

Snakk med studentsamskipnadens helsetjeneste på skolen. Det bør kunne gå greit å få noen timers samtale med terapeut etc og hjelp til å finne en hybel gjennom dem!

Stå på! Dette klarer du!

[Gjest Elixia vesen]

hei syntes det var trist å lese, er ikke kjekt når folk må oppleve slik. men dsyntes du bør flytte ut få ditt eget liv kjæreste osv. livet er mye enklere når du har en å dele det med :D

lykke til !!