Samme partner hele livet

[Gjest Elena]

Jeg har en del venninner som har vært med sin første kjæreste i mange år, noen av dem siden de var 15- 16, og som de fortsatt er sammen med og planlegger familien med (vi er nå i midten av 20- årene). Selv har jeg hatt flere kjærester, og føler meg heller ikke helt ferdig med å utforske hva som finnes der ute, før jeg slår meg til ro. I det siste har jeg begynt å lure på om det er meg det er noe galt med - hvorfor går jeg lei av å være med samme person over lenger tid, mens mine venninner er tilsynelatende strålende fornøyd med den ene de har vært sammen med hele livet? Er det slik at man virkelig vet når man har truffet den rette, eller er noen av oss vanedyr som er redd for å bryte ut av det kjente og komfortable? Er det ikke en fordel å vite hva man evt IKKE går glipp av, når man endelig slår seg til ro med en person, enn å gå rundt og lure hele livet om man burde ha levd litt mer? Hva mener dere? Er det veldig vanlig å være med sin første kjæreste livet ut?

[Beauté]

Nei jeg syns ikke det er så vanlig men det skjer tydeligvis. Min bror er foressten samboer med samme kvinnen siden han var 17. Nå er han 45 år. Du får gjøre det du føler for. Noen er lykkelig og fornøyd med bare en i livet sitt. Ikke alle har behov for å utforske.

[Gjest Gjest]

Svaret er vel at vi er forskjellige.

Noen har behov for å utforske, noen ikke. Og om man tilfeldigvis møter "den rette" når man er tenåring så blir det vel litt feil å gjøre det slutt med han/henne bare for å utforske litt?

[Gjest navnelapp]

Viss du treff heilt rett første gong, finn ein med same verdiar, interesser og mål i livet som du sjølv, så kan det sjølvsagt gå. Eg for min del valte feil, og valte ein som ville kontrollere meg og dukke meg for å løfte seg sjølv. Skulle eg ha vore saman med han resten av livet hadde eg blitt ei filledokke som han kunne herje med som han ville.

Grunnen til at slike forhold går i oppløysing trur eg ofte er at ein vil ulike ting, og at den eine eller dei begge utviklar seg i ulik retning på eit eller anna tidspunkt. Dei eg kjenner som i dag er saman med barndomskjærasten sin lever meir eller mindre parallelle liv. Men eg veit det finst dei som verkeleg er sjelevennar, og har stått løpet ut saman. All ære til dei.

[Gjest Iril]

Noe av poenget er jo at man kan ikke tenke på hva man kanskje kan gå glipp av. Det finnes ingen eneste ene for noen, og uansett hvem man slår seg ned med, kan det godt være det finnes et menneske der ute man hadde passet bedre sammen med.

Det gjelder å finne punktet mellom der man tar til takke med noe man egentlig ikke vil ha av gammel vane og der man klarer å være tilfreds med den man har selv om livet ikke er perfekt. Livet er ikke noe eventyr.

[Gjest TikiWonTiki]

Synes det er feil å si at man har gått glipp av noe. Man har gått glipp av å ligge med forskjellige typer menn/kvinner?? men det er jo en mann/kvinne, en penis/mus, en munn, osv som alle andre. + at man gifter seg, får barn, lever sammen og alt det der med alle uansett (kan ikke se at man opplever så mye om man ble sammen med en som ikke ville gifte seg). Jeg mener, hvis man skal UTFORSKE noe, må det vel bli en runde med det samme kjønn liksom. for trekant kan man vell gjøre som gift og.

Man går jo ikke glipp av noe, eller hva er det egentlig man liksom går glipp av?

synes ikke det er noe forskjell om man har en partner eller flere. For noen funker vel sex med flere som en øvelse om å bli god i senga, men i dag har vi jo internett, og hos meg har det vist gitt stort pluss for meg og min kjæreste. overasker ham hver gang, det samme gjør han

[Kråkesaks]

Er det ikke en fordel å vite hva man evt IKKE går glipp av, når man endelig slår seg til ro med en person, enn å gå rundt og lure hele livet om man burde ha levd litt mer? Hva mener dere? Er det veldig vanlig å være med sin første kjæreste livet ut?

Det er vel ikke veldig vanlig å ha en partner hele livet, men man vet uansett aldri hva man eventuelt går glipp av. Det er vel ikke praktisk mulig å være sammen med absolutt alle før man tar et valg om hvem man likte best. Livet handler om valg og når du velger går du glipp av noe annet. Selv de som lever i såkalte åpne forhold vet ikke om de går glipp av noe.

[Gjest Gjest]

Som svar på overskriften din: Jeg har som mål å ha samme partner hele livet. Det har vi også lovd hverandre, og vi er forberedt på å jobbe for det. Slikt kommer jo ikke av seg selv, ukebladromaner til tross.

[Gina_]

Jeg og samboeren min ble sammen når jeg var 15. Vi har det bedre enn noensinne etter fem år, og ingen av oss har hatt noen andre. Har ikke behov for å teste ut og kjøre over andre, når jeg vet at hva jeg vil ha er hos han jeg elsker

Noen er heldige og treffer på første, andre leter lengre. Det viktigste er da at man er lykkelig?

[Anglofil]

Fordi folk er forskjellige, antar jeg. Jeg har kun hatt én kjæreste, og selv om vi ikke har vært sammen siden jeg var 15 år, så er det den eneste kjæresten jeg har hatt - og jeg kan ikke si jeg savner å se meg etter andre. Jeg ser for meg en framtid med ham, selv om det måtte innebære én partner resten av livet.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Svaret er vel at vi er forskjellige.

Noen har behov for å utforske, noen ikke. Og om man tilfeldigvis møter "den rette" når man er tenåring så blir det vel litt feil å gjøre det slutt med han/henne bare for å utforske litt?

Tilfeldigvis og tilfeldigvis.

Jeg mener ikke det er sånn at det finnes en som er "den rette" som bare ligger der ute og venter og målet er bare å finne han. Hvem som er den rette vil endre seg etter hvilke erfaringer man har. De som møtte Han tidlig hadde kanskje falt for en annen 10 år senere..

Jeg føler at jo mer erfaringer jeg får og jo eldre jeg blir, jo bedre rustet er jeg til å finne en jeg kan tilbringe resten av livet med. Hvert forhold og hver flørt er en verdifull erfaring, og å treffe riktig på første virker ganske vanskelig. Selv så ser jeg tilbake på kjærester for 5 år siden og lurer på hva f**n jeg tenkte! Det har ikke bare vært bomturer, men menn som var riktige for meg da og veldig feil for meg nå. Man utvikler seg og endrer seg jo.

Det er ikke dermed sagt at de som gifter seg med barndomskjæresten har gjort et "feil" valg, men kanskje heller at de har modnet sammen, vokst i samme retning, naturlig tilpasset seg hverandre.

Så det er ikke bare det behovet med å "rase fra seg", for meg er det vel heller litt det at jeg tydeligvis trenger å kysse en del frosker for å bli smart nok til å finne prinsen!

[Gjest Gjest]

Tilfeldigvis og tilfeldigvis.

Jeg mener ikke det er sånn at det finnes en som er "den rette" som bare ligger der ute og venter og målet er bare å finne han. Hvem som er den rette vil endre seg etter hvilke erfaringer man har. De som møtte Han tidlig hadde kanskje falt for en annen 10 år senere..

Jeg føler at jo mer erfaringer jeg får og jo eldre jeg blir, jo bedre rustet er jeg til å finne en jeg kan tilbringe resten av livet med. Hvert forhold og hver flørt er en verdifull erfaring, og å treffe riktig på første virker ganske vanskelig. Selv så ser jeg tilbake på kjærester for 5 år siden og lurer på hva f**n jeg tenkte! Det har ikke bare vært bomturer, men menn som var riktige for meg da og veldig feil for meg nå. Man utvikler seg og endrer seg jo.

Det er ikke dermed sagt at de som gifter seg med barndomskjæresten har gjort et "feil" valg, men kanskje heller at de har modnet sammen, vokst i samme retning, naturlig tilpasset seg hverandre.

Så det er ikke bare det behovet med å "rase fra seg", for meg er det vel heller litt det at jeg tydeligvis trenger å kysse en del frosker for å bli smart nok til å finne prinsen!

Men trekker du den tankegangen for langt risikerer du å aldri finne noen å dele livet med. For du vil jo alltid bli eldre og forandre deg. Når du er 40 vet du mer enn da du var 30. Og når du er 60 vet du mer enn da du var 50.

Har man lyst å finne en livspartner må man nesten en dag slå seg til ro med at man ikke kan utforske mer.

Jeg selv fant min livspartner da jeg var 30, men jeg kan også forstå dem som fant partneren sin i mye yngre alder. Ideelt sett synes jeg vel man bør ha passert 20 og erfart litt før man slår seg til ro, men iblant blir det ikke sånn. Og siden vi alle er forskjellige så vil forskjellige løsninger passe.

[Que]

Jeg er nok av de som ikke har behov for å utforske. Har hatt samme kjæreste/samboer siden jeg var 14 år (han 18) og nå, 5,5 år senere, eier vi hus sammen og har en sønn på snart 1 år... Jeg er lykkelig, jeg. Ja, jeg skulle gjerne hatt bedre økonomi og det er flere ting som ikke bare er lett, men vi holder alltid sammen, snakker sammen om evt problemer som dukker opp og kommer oss igjennom den SAMMEN.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke føler meg tiltrukket av NOEN andre menn. Ja, jeg kan synes at andre menn er kjekke og sånt, men ikke på den måten at jeg gjerne skulle visst hvordan han han var i senga. Jeg har en mann som elsker meg og som jeg elsker. Livet mitt er nok et kjedelig familieliv vil enkelte si, men jeg trives med å ha det sånn. Og det er jo det som er det viktigste..