har jeg spiseforstyrrelse?

[Gjest tenåring]

Jeg er så usikker på om jeg har en spiseforstyrrelse eller ikke. Jeg er ikke spesielt overvektig, men har litt å ta i på magen og sånt. Har følt meg "tjukk" siden jeg var omtrent 11 år, har gått litt opp og ned men har hele tiden fått for meg at jeg må slanke meg, og kan plutselig bli motivert til å trene skikkelig, og så gir det seg litt. Og så er det på'n igjen. Det er kanskje normalt da,men..

Greia er at jeg er alltid (nesten) misfornøyd med kroppen min, og har tvangstanker om å spise hele tiden. Alt dreier seg om mat.. tenker hele tiden på mitt neste måltid, og når jeg spiser hiver jeg i meg og før jeg vet ordet av det er jeg så stappmett at jeg får lyst til å aldri spise igjen. Får enormt skyldfølelse, anger. Tar på store klær, føler at jeg sprekker det jeg har på. Dusjer veldig ofte, for å "skylle" vekk skyldfølelsen og følelsen av maten i magen. Er veldig ofte trist og deppa pga kroppsvekten min, og jeg spiser hele tiden, enten fordi jeg kjeder meg eller fordi jeg bare er fristet. Godteri er ikke noe problem, det er store middagsmåltide som er det verste.. Har litt dårlig selvtillit og tenker veeldig ofte at "idag er den første dagen av resten av mitt liv", der jeg skal kun spise sunt og bli kjempesunn. Neste øyeblikk hiver jeg i meg mat og tenker at dietten kan gå til helvette, og så får jeg skyldfølelse og slanketanker. Sånn går det i en slags syklus..

Men er dette farlig? Kan jo ikke måle seg med anoreksi og bulimi vel? Selv om jeg ikke har det bra med meg selv i det hele tatt, føler jeg at jeg "blusser" opp problemet, og at ingen vil skjønne hvor ille det faktisk er...

[Gjest FrøkenSnop]

Uff så utrolig trist å lese! Det høres ikke ut som du liker så godt hverdagene dine nei.

Jeg må nok dessverre si at det høres ut som du har en form for spiseforstyrrelse ja, så ta kontakt med helsesøster eller legen din. Når du sier dette som du har skrevet skal du se at det ikke er så uvanlig som du tror. Følelser er vanskelig å sette ord på! Men dette har du beskrevet godt, så se etter hjelp før det blir verre.

Vet ikke om dette hjelper for deg, men når jeg leste innlegget ditt fikk jeg for meg at du er en kjempesøt person :gjeiper: Så jeg syntes du fortjener mye bedre enn å tenke slikt om degselv

Snakk med noen om dette så skal det nok bli bra skal du se Bare husk det krever mye av deg også. Så lykke til!

[Fandenivoldsk]

Det er ikke gode tanker å ha iallefall. Skaff deg hjelp og noen å prate med - jo før det taas tak i, jo bedre mye bedre enn å la det utvikle seg!!

[Siiw]

Bulimi demens:p sånn halv seriøst!! fordi da glemmer man og gjøre det man gjør ved vanlig bulimi.

men du er nødt og skaffe hjelp!! visst ikke kommer du til og skyte opp i vekt:s

så en slags spiseforstyrrelse har du nok!!!

[Fandenivoldsk]

Bulimi demens:p sånn halv seriøst!! fordi da glemmer man og gjøre det man gjør ved vanlig bulimi.

men du er nødt og skaffe hjelp!! visst ikke kommer du til og skyte opp i vekt:s

så en slags spiseforstyrrelse har du nok!!!

Nå er det nå ikke DET som er hovedproblemet og grunnen til at TS bør søke hjelp her

(tenkte jeg skulle la være å kommentere, men måtte bare..)

[Gjest haren]

du har nok en form for spiseproblemer ja, og dette er kanskje mest på grunnlag av dine "tvangstanker" som er veldig vanlig for alle typer spiseproblemer. men om du har en forstyrrelse er opp til en fagperson å fastslå.

men nå er det forskjell på problemet og forstyrrelse, og du gjør deg selv en enormt stor tjeneste ved å kontakte fastlegen din for henvisning til noen som kan hjelpe deg med dette gjennom samtaler.

spiseforstyrrelser har enorm innvirkning på helsen, og kan følge deg resten av livet dersom du ikke tar tidlig tak i det.

[Pasha]

Kjære ts

Jeg vil råde deg til å kontakte IKS (Interessegruppe for kvinner med spiseforstyrrelser) på telefon 22 42 22 22.

Mvh Pasha mod

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er så usikker på om jeg har en spiseforstyrrelse eller ikke. Jeg er ikke spesielt overvektig, men har litt å ta i på magen og sånt. Har følt meg "tjukk" siden jeg var omtrent 11 år, har gått litt opp og ned men har hele tiden fått for meg at jeg må slanke meg, og kan plutselig bli motivert til å trene skikkelig, og så gir det seg litt. Og så er det på'n igjen. Det er kanskje normalt da,men..

Greia er at jeg er alltid (nesten) misfornøyd med kroppen min, og har tvangstanker om å spise hele tiden. Alt dreier seg om mat.. tenker hele tiden på mitt neste måltid, og når jeg spiser hiver jeg i meg og før jeg vet ordet av det er jeg så stappmett at jeg får lyst til å aldri spise igjen. Får enormt skyldfølelse, anger. Tar på store klær, føler at jeg sprekker det jeg har på. Dusjer veldig ofte, for å "skylle" vekk skyldfølelsen og følelsen av maten i magen. Er veldig ofte trist og deppa pga kroppsvekten min, og jeg spiser hele tiden, enten fordi jeg kjeder meg eller fordi jeg bare er fristet. Godteri er ikke noe problem, det er store middagsmåltide som er det verste.. Har litt dårlig selvtillit og tenker veeldig ofte at "idag er den første dagen av resten av mitt liv", der jeg skal kun spise sunt og bli kjempesunn. Neste øyeblikk hiver jeg i meg mat og tenker at dietten kan gå til helvette, og så får jeg skyldfølelse og slanketanker. Sånn går det i en slags syklus..

Men er dette farlig? Kan jo ikke måle seg med anoreksi og bulimi vel? Selv om jeg ikke har det bra med meg selv i det hele tatt, føler jeg at jeg "blusser" opp problemet, og at ingen vil skjønne hvor ille det faktisk er...

Dette er som å lese om meg. Jeg har ikke hatt et normalt forhold til mat så lenge jeg kan huske. Jeg har spist svære måltider, og som deg har middagen vært det største problemet. Nå begynner jeg snart i behandling, og grugleder meg.

Det at du selv skjønner at du har et problem er virkelig første skrittet på veien. Det er en jævlig ting å si høyt, og jeg griner når jeg tenker på det selv. Problemet er bare det at det løser seg ikke av seg selv, det må hjelp til. Jeg har slitt med dette i over 10 år, og skjønner nesten ikke hvordan jeg har fått det til.

Så en annen bruker hadde skrevet at du måtte slutte med dette før du blir feit på ordentlig. Kanskje en elendig formulering, men meningen bak er jeg litt enig i. Jeg er selv kraftig overvektig, bruker str 52 i tøy nå. Er i begynnelsen av 20-årene nå, og det er ikke kult å handle tøyet på lindex og kappahl akkurat.

Gå til legen din og fortell situasjonen. Eventuellt til dine foreldre eller helsesøster på skolen. Det viktigste er ikke hvem du sier det til, men at du sier det til noen som kan hjelpe deg videre.

Masse lykke til, jeg håper du klarer å snakke med noen om det så fort som mulig!

Iks.no har mye fin info forresten, og der er det mange som har fortalt sine historier. Anbefaler deg en tur innom!